Hopp til innhold

LA-2000-1718

Fra Rettspraksis


Instans: Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 2001-02-02
Publisert: LA-2000-01718
Stikkord: Strafferett
Sammendrag:
Saksgang: Mandal herredsrett nr. 00-00372 F - Agder lagmannsrett LA-2000-01718 M.
Parter: Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Knut Henning Larsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Jarle Rudi).
Forfatter: Lagdommer Arne Christiansen. Lagdommer Karl-Einar Knudsen. Justitiarius Ivar Axel Oftedahl
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §31, §6, Straffeprosessloven (1981) §344


Mandal forhørsrett avsa 19. oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1982, dømmes for den 12. juli 2000, å ha overtrådt vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §6 annet ledd, til en straff av fengsel i 18 -atten- dager.»

Om saksforholdet vises til dommen.

Domfelte har påanket forhørsrettens dom. Anken retter seg mot straffutmålingen og er ved lagmannsrettens beslutning 7. desember 2000 henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Arendal 31. januar 2001. Domfelte som møtte sammen med sin forsvarer, ga forklaring. Det ble ført ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Domfelte gjorde gjeldende at det på grunn av hans personlige situasjon, derunder hans alder og medisinske helsetilstand, bør idømmes samfunnstjeneste, eventuelt i kombinasjon med en ubetinget bot. Subsidiært ble det bedt om at den utmålte fengselsstraffen ble satt lavere.

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.

Domfelte er kjent skyldig i å ha kjørt sin personbil i 139 km/t på en vegstrekning der fartsgrensen er 80 km/t. Han har vedgått hastighetsoverskridelsen og erkjent seg straffskyldig.

Kjøringen fant sted på E-18 i Narviksbakken i Kristiansand den 12. juli 2000 kl 23.17 på en strekning der det er to-felts vei. Da kjøringen fant sted, var det tørr asfalt og moderat trafikk. Hastighetsoverskridelsen fant sted i forbindelse med at domfelte kjørte forbi en annen bilist, som selv økte farten i det siktede var i ferd med å passere. I stedet for da å avdempe farten og avstå fra forbikjøringen, økte domfelte farten ytterligere inntil forbikjøringen ble avsluttet. Hastigheten på 139 km/t ble målt i forbindelse med eller umiddelbart etter forbikjøringen. Det var tre passasjerer i bilen da kjøringen fant sted.

Ved en så graverende fartsoverskridelse som dette er den normale straffreaksjon etter fast rettspraksis ubetinget fengselsstraff, selv om det ikke knytter seg skjerpende omstendigheter til overtredelsen. Almenpreventive hensyn tilsier en streng og konsekvent reaksjonspraksis ved slike grove fartsoverskridelser. Det er ikke grunnlag for å idømme betinget fengselsstraff i dette tilfelle.

I Høyesteretts praksis er det åpnet for anvendelse av samfunnstjeneste i helt særegne unntakstilfelle der domfeltes personlige forhold, hensyntatt de almepreventive hensyn som gjør seg gjeldende, tilsier dette. Det vises til de prinsipielle uttalelser i dom inntatt i Rt-1991-463 flg.

Lagmannsretten har, etter en samlet vurdering, kommet til at det i saken her ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å fravike den faste reaksjonspraksis om ubetinget fengsel.

Da kjøringen fant sted var domfelte 18 år og 3 måneder, og han hadde hatt førerkort i ca 3 måneder. I de dommer som er inntatt i Rt-1993-171 flg og Rt-1994-1322 flg ble det idømt samfunnstjenestedom på grunn av de siktedes unge alder - henholdsvis 17 år og 17 år og 5 måneder - for fartsovertredelser som normalt ville ført til ubetinget fengsel. Lagmannsretten finner ikke disse dommene avgjørende og viser til at domfelte i saken her var eldre, 18 år og 3 måneder, da kjøringen fant sted. De hensyn som tilsier en tilbakeholdenhet med å anvende ubetinget fengselsstraff for personer under 18 år får derfor ikke tilsvarende vekt i saken her. Det vises videre til at domfelte hadde førerkort og at han derfor hadde en annen og bedre forutsetning for å bedømme kjøringens alvorlige karakter og konsekvensene av denne, enn det yngre personer uten førerkort har. Hvorvidt siktede var mindre moden enn jevnaldrende finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på. Det vises til at han hadde de kvalifikasjoner som må til for å få førerkort og til at de almenpreventive hensyn da gjør seg gjeldende på en annen og sterkere måte enn overfor unge mennesker under 18 år som ikke har førerkort.

Lagmannsretten legger til grunn at siktede har astma og at han til tross for bruk av astmamedisiner, til tider er noe plaget av sykdommen. Det er i denne forbindelse opplyst at det er behov for en ekstra hensyntagen og oppfølgning for å unngå for plager og astmaanfall. Domfelte fungerer imidleretid nå uten store problemer i sin arbeidssituasjon og i hverdagen for øvrig. Lagmannsretten kan ikke se at astmaplagene alene, eller vurdert sammen med de øvrige opplysninger i saken, kan begrunne unntak fra den faste reaksjonspraksis om ubetinget fengsel.

Det legges til grunn at domfelte, da han gikk på ungdomsskolen og senere mens han gikk på videregående skole, var utsatt for betydelig mobbing og trakassering fra en del medelever. Det kan synes som om dette hadde sammenheng med hans lese- og skriveproblemer (dyseleksi). Mobbingen kuliminerte høsten 1999 med en graverende hendelse der domfeltes klær, etter å ha blitt påført brennbar væske, ble påtent. Domfelte ble ved dette påført betydelige brannskader og han hadde et 2 til 3 ukers langt sykehusopphold som følge av dette. Det domfelte ble utsatt for, førte til, i tillegg til de fysiske skadene, at han ble usikker, engstelig og til at han tidvis har hatt mareritt. I legeerklæring fra lege Tor Gamman, spesialist i psykiatri, datert 22. mars 2000, fremgår at domfelte fyller kriteriene for en lettere grad av kronisk stressforstyrrelse og at han som følge av dette har en invaliditetsgrad på maksimalt 14 %. Det fremgår også av erklæringen at forstyrrelsen ser ut til å ha relativt liten innvirkning på hans evne til å gå på skole, jobbe og fungere sosialt. Domfelte er i dag i fast arbeid, og han har nå en ordnet tilværelse, gode kamerater og fungerer bra. Han selv, hans mor og hans primærlege Eivind Arnt Husøy, har imidlertid uttrykt engstelse for at den positive utvikling som nå har funnet sted, vil kunne brytes ned dersom han nå må sone en ubetinget fengselsstraff. Etter lagmannsrettens syn er de forhold som her er nevnt, verken isolert eller vurdert i sammenheng med hans alder og hans helsetilstand forøvrig, av en slik art og styrke, at de kan begrunne en annen reaksjon enn ubetinget fengsel. Det er ved totalvurderingen også sett hen til at fartsoverskridelsen ikke ligger i grenseområdet for hva som normalt fører til ubetinget fengsel og til at det dreier seg om en type overtredelse der de almenpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende. Dersom domfeltes situasjon skulle utvikle seg negativt, frem til eller under et soningsopphold, må hans soningsdyktighet vurderes av fengselsmyndighetene på soningstidspunktet på vanlig måte.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike forhørsrettens fastsettelse av straffens lengde, jf. straffeprosessloven §344.

Anken blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Anken forkastes.