LA-2000-1771
| Instans: | Agder lagmannsrett - Beslutning, kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-03 |
| Publisert: | LA-2000-01771 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Horten herredsrett nr.: 00-00308 M og 00-00309 M - Agder lagmannsrett LA-2000-01771 M. |
| Parter: | Påtalemyndighet: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokatene i Vestfold og Telemark). Tiltalt: A (Forsvarer: Adv. flm Espen Wangberg). |
| Forfatter: | Lagdommerne Dag Bugge Nordén, Tore-Jarl Christensen, Ivar Danielsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §267, §268, §147, §162, §223, §227, §228, §230, §232, §263, §62, §63, §64, Straffeprosessloven (1981) §252, §321, §322, §342, §343, §347, §348, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Horten herredsrett avsa 9. november 2000 dom i straffesak med slik domsslutning for tiltalte nr. 1 A:
«1. A, f. *.*..73, dømmes for overtredelse av straffeloven §223 første ledd, straffeloven §267 jf. §268 første ledd, straffeloven §227, 2. straffalternativ jf. §232, 3. punktum, straffeloven §228 første ledd jf. §232, 3. punktum jf. §230, straffeloven §162 første ledd jf. femte ledd, straffeloven §147, første og annet ledd, 1. straffalternativ, straffeloven §257 jf. §263 og legemiddell. §31, annet og fjerde ledd jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §64, §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen kommer 150 - etthundreogfemti - dager for utholdt varetekt.
4. A og B dømmes til in solidum å betale erstatning til C med kr 5 600,- -kroner femtusensekshundre- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 14 -fjorten- dager etter påkrav til betaling skjer.
5. A og B dømmes til in solidum å betale oppreisning til C med kr 30 000,- -kroner trettitusen- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 14 -fjorten- dager etter påkrav til betaling skjer.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til dommen.
A har påanket herredsrettens dom. Grunnlaget for anken er nærmere beskrevet i forsvarerens støtteskriv av 18. desember 2000. Anken retter seg prinsipalt mot saksbehandlingen, nærmere bestemt den saksbehandlingsfeil at tiltalebeslutningen ikke tilfredsstiller vilkåret i straffeprosessloven §252 første ledd nr. 4 om en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det straffbare forhold. Subsidiært retter anken seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt A er domfelt for forholdene i tiltalebeslutningens poster I, II, III b og c og delvis a, IV a, b og c, VI og VII. I forhold til post III a retter anken seg etter argumentasjonen i støtteskrivet mot bevisbedømmelsen med hensyn til det straffbare forholdets omfang. Atter subsidiært retter anken seg mot straffutmålingen.
Lagmannsretten finner det klart at den prinsipale anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem, og at den bør nektes fremmet ved beslutning i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum.
Lagmannsretten finner det videre klart at anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ikke kan føre frem for så vidt den retter seg mot tiltalebeslutningens poster I, III a, b og c, IV a, b og c og VI, og at anken for så vidt bør nektes fremmet ved beslutning i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum. Etter argumentasjonen i ankeerklæringen har lagmannsretten av eget tiltak særskilt vurdert lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt A er domfelt for medvirkning, selv om dette ikke er gjort til særskilt ankegrunn.
Lagmannsretten finner det klart at herredsrettens dom bør oppheves ved kjennelse i medhold av straffeprosessloven §322 første ledd nr. 1, jf §342 annet ledd nr. 1 og nr 3 jf. §343 annet ledd nr. 8, for så vidt A er domfelt for forholdene i tiltalebeslutningens poster II og VII.
Gjerningsbeskrivelsen i post II lyder:
«Tirsdag 26.10.1999 i tiden mellom kl. 03.00 og kl. 04.00 i - - -veien 1 C i Holmestrand, i forbindelse med det under post I, IIa og IVa beskrevne forhold, ved 2 anledninger bemektiget han seg i uberettighet vinnings hensikt en videospiller, et fjernsynsapparat, en fjernkontroll, en kikkert, en billader og noen videofilmer, alt tilhørende og/eller disponert av C, ved å true C med en revolver og en pistol som han viste frem samt kastet en lysestake i gulvet slik at den knuste.»
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at domfellelse for ran i konkurrens med straffeloven §228 første ledd om legemsfornærmelse iht. post IV a og trusler iht. post III a kan være problematisk, noe som hadde gjort en nærmere drøftelse i dommen naturlig. Dette får imidlertid ikke betydning all den stund lagmannsretten er kommet til at domfellelsen for ran må oppheves.
Det er et vilkår for domfellelse for ran at gjerningmannen har handlet i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Herredsretten har i dommen uttalt at begge de tiltalte handlet i uberettiget vinnings hensikt. I mange tilfelle vil dette være tilstrekkelig. Saken kan imidlertid ligge slik an at det er nødvendig å foreta en nærmere drøftelse. Av herredsrettens felles premisser på side 8-10 fremgår det at A sammen med B og D oppsøkte fornærmede C for å kreve inn gjeld. At dette var formålet, underbygges for øvrig også av politiforklaringene til de impliserte. Det synes å være en nærliggende slutning av herredsrettens domspremisser at gjenstandene omhandlet i post II ble tatt til dekning av gjelden. Herredsretten uttaler således på side 14 blant annet: «At det var D som var kreditor for gjelden, kan etter rettens mening ikke frita de to tiltalte for et like stort ansvar for at ranet ble utført.»
Dersom handlingen er foretatt for å oppnå dekning av et krav på fornærmede, vil det etter lagmannsrettens oppfatning som et klart utgangspunkt ikke foreligge uberettiget vinnings hensikt, se Høyesteretts kjennelse i Rt-1999-379, som gjaldt et saksforhold med betydelige likhetstrekk.
Lagmannsretten oppfatter herredsrettens domspremisser dithen at herredsretten sannsynligvis har ansett det for å være uten betydning for lovanvendelsen under skyldspørsmålet om tiltalte handlet i den hensikt å oppnå dekning for et krav D hadde på fornærmede. Dette tilsier at herredsrettens dom må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse. Iallfall er domsgrunnene utilstrekkelige til å konstatere at vilkårene for straffeskyld for ran er oppfylt.
De samme feil knytter seg til domfellelsen etter tiltalebeslutningens post VII, hvor gjerningsbeskrivelsen lyder:
«Til tid og på sted som nevnt under post VI, borttok han fra den der nevnte hytte et fjernsynsapparat, en mobiltelefonlader og et vekkerur, alt tilhørende E.»
Det fremgår av herredsrettens domsgrunner, og bekreftes ved politiforklaringene, at også gjenstandene i hytten på Notodden ble tatt til dekning av et pengekrav D hadde på fornærmede E. Det er nærliggende i lys av herredsrettens avgjørelse av skyldspørsmålet for post II om ran, at også avgjørelsen for post VII er basert på uriktig lovanvendelse. Her er det imidlertid under enhver omstendighet en selvstendig saksbehandlingsfeil at det heller ikke er uttalt i dommen at tiltalte handlet i uberettiget vinnings hensikt (side 18).
Etter lagmannsrettens oppfatning bør opphevelsen av dommen begrenses til domfellelsen for post II og VII, jf. straffeprosessloven §347 annet ledd og for disse poster blir også hovedforhandlingen å oppheve, jf §347 første ledd.
Det utmåles i henhold til §348 annet ledd ny straff for de forhold A er endelig domfelt for. Lagmannsretten finner det klart at forutsetningene er til stede etter straffeprosessloven §322 første ledd nr. 3 for å utmåle ny straff under ankeprøvingen, i stedet for å henvise straffutmålingsanken til ankeforhandling.
A skal etter dette idømmes straff etter tiltalebeslutningens poster I, III a, b c og d (ikke påanket), IV a, b og c, V (ikke påanket), VI og VIII (ikke påanket). Om beskrivelsen av de straffbare forhold vises til herredsrettens dom. Lagmannsretten finner det klart at forholdet i post III a av herredsretten med rette er bedømt som en fortsatt forbrytelse mot straffeloven §227 2. straffalternativ, jf. §232, hvor As straffansvar omfatter ikke bare de konkrete trusselhandlinger han selv utførte, men også de handlinger som ble utført av hans to medskyldige.
Mest graverende er forholdene natt til 26. oktober 1999, omfattende ulovlig frihetsberøvelse, drapstrusler og vold begått mot C. Tiltalte dømmes også for ytterligere tre meget graverende tilfeller av trusler i post III b, c og d. Post V gjelder overdragelse av ca 11 gram amfetamin.
Forholdene i nærværende sak er begått forut for Borgarting lagmannsretts dom av 23. juni 2000 ( LB-1999-02828)s , hvor A ble dømt til fengsel i 10 år for forsettlig drap og forsøk på ran. Straffeloven §64 første ledd kommer derfor til anvendelse, slik herredsretten også har lagt til grunn. Lagmannsretten er kommet til at tilleggsstraffen for de forhold A domfelles for, bør fastsettes til fengsel i ett år. Varetektsfradraget iht. byrettens dom er 150 dager.
Avgjørelsen er på alle punkter enstemmig.
Slutning:
I beslutning:
Anken nektes fremmet for så vidt den retter seg mot saksbehandlingen, og mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder tiltalebeslutningens poster I, IIIa, b og c, IV a, b og c og VI.
I kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er domfelt i henhold til tiltalebeslutningens poster II og VII.
I dom:
A, født *.*. 1973, dømmes for overtredelse av straffeloven §223 første ledd, fire overtredelser av straffeloven §227 2. straffalternativ, jf. §232, tre overtredelser av straffeloven §228 første ledd, jf. §232, jf. §230, straffeloven §147 første ledd jf annet ledd 1. straffalternativ, straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd, jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år som tilleggsstraff i forhold til Borgarting lagmannsretts dom av 23. juni 2000, jf. straffeloven §64 første ledd.
Til fradrag i straffen går 150 - etthundreogfemti - dager for varetektsfengsel.