LA-2000-246 - RG-2001-423

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	2000-09-12
Publisert:	LA-2000-00246 - RG-2001-423 (62-2001)
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr. 99-01182 B - Agder lagmannsrett LA-2000-00246 B.
Parter:	Saksøker: Telemark fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred). Saksøkt: Ingunn Lia, Jorunn Kastet, Hjørdis Oterholt (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum).
Forfatter:	Dag Bugge Nordén. Skjønnsmenn: Gardbruker Irene Høen. Bonde/takstmann Jan Erik Skoglund. Fylkesagronom Marita Oxum. Skog-/landbr.sjef Olav Tveitan
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §8, §9, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§57, Forurensningsloven (1981), §10

Sakens bakgrunn:

Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Telemark fremsatte 7. juli 1999 begjæring til Skien og Porsgrunn byrett om skjønn til fastsettelse av erstatning for grunnerverv m.v. som følge av utvidelse av Luksefjellveien (fylkesvei H-31) på strekningen Wattenberg-Mo i Skien kommune. Strekningen omfatter 40 grunneiere. Av disse ble det oppnådd enighet om erstatningsoppgjøret i forhold til 38 grunneiere, mens det gjenstår to takstnummer. Eierne av disse er saksøkt ved skjønnet. Skjønnet er fremmet som avtaleskjønn etter skjønnsloven §4, idet grunnavståelsen er frivillig. Arealene er ervervet i henhold til forhåndstiltredelse i mai 1996, og anlegget er ferdig bygget.

Byretten avsa 28. oktober 1999 skjønn med slik slutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark betaler erstatning til de saksøkte i samsvar med det som er angitt under de respektive takstnummer, med tillegg av 7 % rente fra dato for forhåndstiltredelse og til betaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark betaler de saksøkte kr 15.000,- femten-tusen i erstatning for saksomkostninger for saksomkostninger i tillegg til de lovbestemte utgifter ved skjønnet.»

Om saksforholdet vises til skjønnet.

Staten v/Samferdselsdepartementet har begjært overskjønn i forhold til begge de saksøkte. Begjæringen retter seg mot erstatningsfastsettelsen i sin helhet, unntatt fastsettelsen av avsavnserstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven (EEL) §10. Denne er dermed bindende fastsatt til 7 %.

De saksøkte har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og har på alle vesentlige punkter sagt seg enig i byrettens skjønn.

Overskjønn ble holdt i Skien 12-13. september 2000. Om hvem som møtte og ga forklaring, og om bevisførselen ellers vises til rettsboken. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten, og de alminnelige skjønnsforutsetningene er de samme. Dette er Vegdirektoratets alminnelige skjønnsforutsetninger som er inntatt i byrettens skjønn på side 3-11. Det er gjort enkelte mindre endringer i de spesielle skjønnsforutsetninger. Disse refereres ved behandlingen av de enkelte takstnummer.

Lagmannsretten reiste ved overskjønnets innledning spørsmål om partsforholdet på saksøkersiden. Staten v/Samferdselsdepartementet har under hele saken vært oppgitt som part, selv om det dreier seg om en fylkesvei. Saksøkerens prosessfullmekig og partsrepresentant bekreftet umiddelbart at rett part skal være Telemark fylkeskommune. Partsforholdet ble begjært rettet i samsvar med dette. Under henvisning til at man hittil har tatt feil av partsforholdet, reiste lagmannsretten spørsmål ved vegsjefens kompetanse til å begjære skjønn og overskjønn på vegne av fylkeskommunen i den foreliggende sak. Dette kunne ikke umiddelbart avklares, og forhandlingene ble derfor utsatt til neste dag. Etter den redegjørelse ledsaget av dokumentasjon som der ble gitt, legger lagmannsretten til grunn at vegsjefen har kompetanse til å begjære overskjønnet fremmet på vegne av fylkeskommunen, og at vilkårene for å rette den uriktige betegnelse av den offentlige part etter omstendighetene er til stede.

Erstatningsspørsmålene - alment:

Erstatningsspørsmålene stiller seg nokså forskjellige for de to eiendommer saken gjelder. Fra takstnr. 2 erverves en smal stripe av en bebygget boligeiendom. Fra takstnr. 1 erverves et noe større ubebygget areal av en landbrukseiendom. Det gjelder for begge eiendommer at erstatningsfastsettelsen skjer på grunnlag av reglene i EEL og innenfor rammen av påbudet om full erstatning i Grunnloven §105. Noe grunnlovsspørsmål oppstår imidlertid ikke her. For begge eiendommer gjelder at verdiforholdene på tidspunktet for forhåndstiltredelsen 28. og 29. mai 1996 legges til grunn for utmålingen. For øvrig behandles erstatningsspørsmålene og partenes anførsler i tilknytning til de enkelte takstnummer.

Takstnr. 1 - gnr. 53 bnr. 16:

Eiendommen eies i sameie av søstrene Ingunn Lia og Jorunn Kastet, som begge møtte under overskjønnet. Den er en landbrukseiendom med et samlet areal på ca 20 dekar. Landbruksarealet er bortleid uten vederlag. Inngrepet omfatter avståelse av 894 m2 grunn i en stripe på ca 100 meter langs veien på en ubebygget parsell av eiendommen, adskilt fra den del av jordbruksarealet som er i bruk og bebyggelsen på gården. Arealet er i saksøkerens takstbok betegnet «tomtegrunn, ikke opparbeidet», mens det i byrettens skjønn er betegnet «dyrket mark, ikke i drift». Etter det som er opplyst, har arealet tidligere vært brukt til beite, men det har nå for lengst gått ut av produksjon og holdes ikke i hevd.

Som særskilt skjønnsforutsetning er ca 130 m2 av resteiendommen klausulert til utbedring av privat felles adkomstvei i grensen mot gnr. 53 bnr. 5 og 21. Arealet ligger i nordenden av eiendommen, støter opp mot arealet som avstås, og er av samme beskaffenhet som dette. Bakgrunnen for klausuleringen er at vegvesenet utbedret og tilpasset en eksisterende adkomstvei til naboeiendommene. Det ble ved oppfylling lagt beslag på et areal av bnr. 16 i tillegg til det som var avstått til veien. Klausuleringen innebærer i realiteten en varig avståelse av veigrunn og erstattes på samme måte. Dette er det enighet om for overskjønnet.

Eiendommen ligger i sin helhet innenfor et område på Jønnevald som i arealdelen av kommuneplanen for Skien for 1994-2009 er utlagt som byggeområde.

Det vises om beskrivelsen av eiendommen i tillegg til byrettens skjønn på side 12-13.

Telemark fylkeskommune har i korthet gjort gjeldende at verdsettelsen må baseres på salgsverdien av avstått areal basert på aktuell bruk som utmarksområde. Selv om det i kommuneplanen er utlagt til byggeområde, tilsier bevisførselen at utbyggingen tidligst vil skje mot slutten av planperioden ca 2009, men at det er svært usikkert om utbyggingen vil bli realisert overhodet. Dette vil kreve store investeringer. Utbygging av enkelttomter i privat regi vil ikke bli tillatt før hovedkloakkledningen er bygget videre fra Jønnevald ved golfbanen. Dette vil ikke skje før feltet er detaljplanlagt ved reguleringsplan.

Subsidiært må arealet erstattes under synsvinkelen ubebyggelig del av fremtidig råtomt. Det ligger så godt som fullstendig innenfor byggelinjen for den eksisterende fylkesveien. Byretten tar derfor feil når den side 15 har lagt til grunn at påregnelig utnytting av det areal som avstås, vil være salg av tomtegrunn for to boliger. Ved utmålingen må man også ta hensyn til neddiskonteringseffekten ved at området først vil kunne bebygges om ca 10 år, og til kostnadene forbundet ved å flytte eksisterende hovedvannledning.

Det er ikke grunnlag for ulempeerstatning etter EEL §8. Forskyvningen av byggegrensen på ca 3 meter medfører ikke at eiendommen mister en tomt som ellers ville kunne bebygges. At gjenværende tomt blir mindre attraktiv som følge av at veien er lagt høyere i terrenget, er en tiltaksulempe som er av alminnelig karakter, og som ikke overstiger nabolovens tålegrense.

I forbindelse med veiutvidelsen, foretok veivesenet en utbedring av en privat adkomstvei over de saksøktes eiendom syd for det område saken gjelder. De saksøkte har fremmet krav om ulempeerstatning for vanskeliggjort adkomst til jordet og erstatning for noe grunn langs veien som er beslaglagt ved oppfylling. Det er erkjent etter at problemstillingen ble reist av lagmannsretten under befaringen, at det formelle grunnlaget for å realitetsbehandle denne problemstillingen var spinkelt. Kravet ble imidlertid behandlet og avslått av byretten. For lagmannsretten samtykker saksøkeren særskilt i at kravet behandles ved overskjønnet. I realiteten kan kravet ikke føre frem. De saksøkte har ikke lidt noe økonomisk tap. Dessuten medfører utbedringen av veien en fordel for de saksøktes eiendom som langt overstiger den beskjedne ulempe det er tale om.

De saksøkte har i korthet gjort gjeldende:

Byrettens erstatningsutmåling er korrekt. Det må i henhold til gjeldende kommuneplan og den vedtatte boligplan for Skien kommune legges til grunn at det avståtte areal skal verdsettes som tomteareal. At det meste av arealet lå innenfor byggelinjen, er av liten betydning all den stund dette uansett ville være naturlig å bruke til hage, mens bebyggelsen plasseres utenfor byggelinjen. Som følge av forskyvningen av byggelinjen mister imidlertid eiendommen minst én byggetomt, og det gjenværende arealet blir mindre attraktivt som følge av at veien er hevet, og det er anlagt en høy fylling. Dette er en særulempe som må erstattes. Byretten har korrekt vurdert grunnavståelse og ulemper på resteiendommen under ett i henhold til differanseprinsippet.

Det erkjennes at det er noe usikkert når utbyggingen kan realiseres. Byretten har tatt tilstrekkelig hensyn til neddiskonteringseffekten.

Etter vitneforklaringen fra seksjonsleder Mosevold i Skien kommune, er det grunn til å tro at kommunen vil bære det alt vesentlige av kostnadene ved å flytte eksisterende vannledning.

Det kreves særskilt ulempeerstatning for vanskeliggjort adkomst til den dyrkede marken, og for den grunn som er beslaglagt av veien som følge av oppfylling ved heving av veibanen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten behandler først erstatningsfastsettelsen for grunnavståelse og ulemper som følge av utvidelsen av fylkesveien og i forbindelse med dette også for klausuleringen av grunn som følge av utbedring av adkomstveien i nord. Erstatningsutmålingen for disse inngrepene må skje etter samme prinsipper. Erstatningskravet knyttet til stikkveien lenger sør behandles etterpå.

Byretten har fastsatt en samlet erstatning på kr 80.000. Uten at det er sagt uttrykkelig i premissene må dette være en erstatning som omfatter både grunnavståelse og ulemper på resteiendommen, og som derfor er bygget på differanseprinsippet. Etter lagmannsrettens oppfatning gir dette ikke en tilstrekkelig nyansert behandling av de erstatningsspørsmål som oppstår. Differanseprinsippet er betegnelsen på den metode som etter Høyesteretts dom i Rt-1976-1507 skal benyttes ved erverv av striper fra bebygde eiendommer. Det uttales i dommen:

«For striper av hage eller uopparbeidet grunn i utkanten av villatomter vil det vanligvis ikke være aktuelt å sette erstatningen etter bruksverdien eller omsetningsverdien av de arealer som skal avstås. Bruksverdien vil ofte være lav, og stripene behøver ikke ha noen markedsverdi. Ulempene for den gjenværende eiendom vil ofte være en dominerende faktor, og det vil vanskelig kunne trekkes et skarpt skille mellom omsetningsverdi eller bruksverdi på den ene side og ulemper på den annen side. Man vil vanligvis være henvist til å utmåle erstatningen på grunnlag av en differansebetraktning hvor erstatningen -med visse unntak - settes til forskjellen mellom verdien av eiendommen med det areal som skal avstås, og verdien uten dette areal.»

De hensyn som taler for en slik samlet bedømmelse av grunn- og ulempeerstatning gjør seg ikke gjeldende på samme måte ved ekspropriasjon av ubebygde tomtearealer hvor en fremtidig bebyggelse av eiendommen vil kunne tilpasses veianlegget. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det være mest korrekt å vurdere spørsmål om grunnerstatning og ulempeerstatning hver for seg.

Det er enighet om at erstatningen for grunnavståelse, inkludert de 130 m2 som klausuleres til adkomstveien i nord, skal baseres på salgsverdien. Det følger da av EEL §5 første ledd erstatningen skal fastsettes på grunnlag av det man må regne med at vanlige kjøpere vil gi for eiendommen ved frivillig salg. Nærmere retningslinjer er gitt i annet ledd. Et sentralt moment her er at det skal legges vekt på den påregnelige utnytting som det er reelt («røynleg») grunnlag for etter forholdene på stedet.

Offentlige arealdisponeringsplaner er sentrale ved påregnelighetsvurderingen. Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at området i henhold til gjeldende kommuneplan må anses som tomtegrunn. Planens arealdel er bindende for grunnutnyttelsen. I Skien kommunes boligplan som ble vedtatt i bystyret 9. oktober 1997, er det forutsatt at Jønnevald skal utbygges i henhold til kommuneplanen. Det er regnet med ca 120 boliger på kommunal grunn. I tillegg er det vist til den private utbyggingsreserve. Bystyret vedtok at områdene Jønnevald/Ås skal utredes kostnadsmessig og søkes utvidet noe, og at dialog med private grunneiere igangsettes.

Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at en utbygging først vil bli realisert i siste halvdel av gjeldende kommuneplanperiode, som går til 2009. De saksøktes eiendom ligger en knapp mil fra Skien sentrum i et område med noe spredt bebyggelse langs veien. Det kan imidlertid ikke påregnes gitt byggetillatelse for ytterligere enkelttomter i området før hovedkloakkledningen er ført videre. Den er nå bygget frem til golfbanen 1300 meter lenger sør. Videreføring av kloakkledningen vil ikke finne sted før utbyggingen er planlagt i detalj ved utarbeidelse av reguleringsplan. Det vises til vitneforklaringen fra seksjonsleder Gunnar Mosevold, Skien kommune. Det følger også av kommuneplanens utfyllende bestemmelser i punkt 2.2 at kommunen kan kreve at utbygging ikke settes i gang før kommunaltekniske anlegg er etablert.

Det areal som avstås ligger med forbehold for en liten snipp innenfor byggelinjen for den tidligere veien. Det kunne derfor ikke bebygges særskilt. Den rådighetsbegrensning dette innebar, må legges til grunn som bindende ved verdsettelsen av arealet nå. Lagmannsretten er derfor ikke enig i byrettens uttalelse på side 15 i skjønnet om at den påregnelige utnytting av det arealet som avstås vil være salg av tomtegrunn for to boliger.

Selve det areal som avstås, utgjør en stripe som ikke ville være et selvstendig salgsobjekt. Den påregnelige utnyttelse av arealet vil være som have eller annet ubebygget tomteareal i tilknytning til en boligeiendom. Ved verdsettelsen må man ta utgangspunkt i forventet salgverdi som råtomt for parsellen. En slik råtomteverdi er en gjennomsnittspris for bebyggbart og ikke bebyggbart areal innenfor et utbyggingsområde. Det vil neppe være noen etterspørsel etter tomtegrunn her fra enkeltpersoner som er interessert i en boligtomt for utbygging nå. Det er derfor ikke direkte relevant å sammenligne med prisnivået for byggeklare tomter, heller ikke etter fradrag for den andelen utbyggingskostnadene representerer. Salgsverdien må baseres på hva mer profesjonelle aktører kan forventes å gi med sikte på en fremtidig utbygging når det tas hensyn til at utbyggingen neppe vil kunne bli realisert før 5-10 år frem i tid. Det rentetap dette medfører, vil som byretten har bemerket virke noe prisreduserende, men effekten motvirkes av forventet utvikling av realverdien av fast eiendom. Ingen av partene har påberopt priseksempler fra realiserte salg som kan anses sammenlignbare under disse forusetninger. Det er ikke til å komme utenom at den konkrete verdsettelse er vanskelig og må baseres på skjønn.

Ved den konkrete fastsettelsen må det i tillegg tas hensyn til at eiendommen langs den nordre del av det areal som avstås, er smal og ikke ville kunne bebygges selvstendig. Dette arealet vil i praksis ikke kunne ha annen anvendelse enn som ubebebygget del av den nærmeste boligeiendommen. Mye av arealet er lite attraktivt som hage og har klart lavere verdi enn en gjennomsnittlig råtomtepris. Det må også tas et visst hensyn til kostnadene ved å omlegge eksisterende vannledning. Dette er imidlertid en svært usikker faktor. Det rettslige utgangspunkt er at kommunen kan kreve at disse kostnadene må bæres av utbyggeren. Skien kommune følger imidlertid ifølge vitneforklaringen fra Mosevold den mer liberale praksis å fordele kostnadene, slik at kommunenen kompenserer for verdien av å få et nytt anlegg. Her dreier det seg om en ca 50 år gammel ledning av asbestsement. Levetiden for en slik ledning kan gjerne være 100 år, avhengig av vannkvalitet og andre forhold. Lagmannsretten finner det sannsynlig at kommunen etter de retningslinjer som følges vil dekke en betydelig del av kostnadene til omlegging, uten at det er mulig å kvantifisere dette mer eksakt nå.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at erstatningen for grunnavståelsen på 894 m2 og klausuleringen av ca 130 m2, til sammen ca 1.024 m2, bør fastsettes til kr 50.000.

Lagmannsretten behandler dernest kravet om ulempeerstatning. Vilkårene for ulempeerstatning fremgår av EEL §8: Eieren skal ha erstatning for skade og ulempe på gjenværende eiendom så langt denne ikke blir dekket av erstatningen for avstått grunn. Av annet punktum følger at erstatning for ulemper av allmenn karakter for eiendommer i distriktet likevel bare gis i den utstrekning ulempene overstiger tålegrensen etter naboloven eller forurensingsloven.

Lagmannsretten behandler først kravet om ulempeerstatning knyttet til den del av eiendommen som støter til fylkesveien som det er avstått grunn til. Hovedspørsmålet er om eiendommen mister en byggetomt som følge av at byggeforbudsbeltet langs veien forskyves. I faktisk henseende medfører utvidelsen at byggelinjen forskyves i en bredde av ca 3 meter langs de ca 100 meter som støter til veien. Byretten har lagt til grunn at inngrepet medfører at en boligtomt ikke lenger kan bebygges. Premissene for dette er imidlertid ikke klare fordi byretten ved å anvende differanseprinsippet ikke har skilt mellom erstatning for avstått grunn og for ulemper på resteiendommen, og fordi byretten har bygget på den uriktige forutsetningen at den påregnelige utnytting av det areal som avstås ville være tomtegrunn for to boliger.

De saksøkte har spesielt fremhevet at også den omstendighet at veibanen er hevet, og at det er anlagt skråning på det avståtte areal, medfører at gjenværende tomteareal blir mindre attraktivt. Byretten synes å ha tatt hensyn til dette momentet ved erstatningsutmålingen i skjønnet på side 15. Etter lagmannsrettens oppfatning står man imidlertid her overfor en tiltaksulempe som skyldes vegvesenets disponering av avstått areal, og som ikke spesielt skyldes eiendomservervet. Slike tiltaksulemper kan oppstå for eiendommer langs veien uavhengig av om den enkelte eiendom avstår grunn til veien eller ikke, og er av en karakter som må anses som alminnelige ulemper etter EEL §8. Det er klart at ulempene i dette tilfelle ikke overstiger tålegrensen etter naboloven §2, og lagmannsretten må se bort fra eventuell verdireduksjon som følge av dette momentet.

Lagmannsretten finner det etter det inntrykk retten dannet seg under befaringen, sammenholdt med det detaljerte kartmateriale som er utarbeidet, ikke sannsynlig at eiendommen mister noen tomt som følge av at byggelinjen forskyves. Den øvre del av parsellen er smal og var allerede før veiutvidelsen uegnet som selvstendig byggetomt. For den nedre del av parsellen, der eiendommen vider seg ut, vil det etter lagmannsrettens oppfatning fremdeles være plass for to boligtomter. At disse blir noe mindre attraktive som følge av at veilegemet er hevet, og at det er anlagt skråning på det avståtte areal, er som retten tidligere har bemerket, en naborettslig ulempe som ikke gir grunnlag for ulempeerstatning.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at erstatningen for grunnavståelse utmålt etter de kriterier som er nevnt ovenfor, gir de saksøkte full erstatning for inngrepet.

Lagmannsretten behandler dernest erstatningskravet knyttet til utbedringen av adkomstveien syd for inngrepsområdet. Det dreier seg om en gruslagt adkomstvei til en naboeiendom som går over de saksøktes eiendom. Vegvesenet har i tilknytning til utbedringen av fylkesveien tilsynelatende på nokså uformelt grunnlag utbedret adkomstveien spesielt i området ved avkjøringen fra fylkesveien. Her gikk adkomsten tidligere flatt langs jordet og steg bratt opp til fylkesveien. Veien er nå ved oppfylling hevet langs jordet, og er spesielt bygget opp ved adkomsten slik at denne er blitt slakere. Tiltaket inngår ikke i planen for fylkesveien, og står ikke i årsakssammenheng med det eiendomsinngrepet skjønnet ellers gjelder. Kravet har imidlertid vært realitetsbehandlet av byretten, som kom til at erstatning ikke skulle tilkjennes. Dette synes imidlertid ikke å være behandlet som et selvstendig erstatningskrav, men som en del av differansebetraktningen.

Lagmannsretten har under overskjønnet reist spørsmål ved det prosessuelle grunnlaget for realitetsbehandling av dette kravet. Saksøkeren har dernest uttrykkelig samtykket i at kravet realitetsbehandles ved overskjønnet.

Vegvesenets tiltak medfører for de saksøktes eiendom at man ikke lenger kan bruke veien som adkomst til jordet, og fyllingen har utvidet veilegemet noe, slik at noe grunn beslaglegges. Situasjonen er for så vidt den samme som for adkomstveien i nord der vegvesenet som uttrykkelig skjønnsforutsetning har forpliktet seg til å betale erstatning for klausulert grunn. Noen nøyaktig oppmåling har ikke funnet sted, men det kan dreie seg om ca 80 m2 .

Etter de forklaringer som ble gitt under overskjønnet, har de saksøkte rent faktisk ikke blitt påført noe direkte økonomisk tap som følge av at adkomsten ble stengt. Den personen som etter avtale disponerer jorden vederlagsfritt, har selv anordnet en like god adkomst til jordet ved tunet på eiendommen uten å kreve noe for dette. Lagmannsretten er imidlertid enig med de saksøkte i at det må utmåles erstatning etter mer objektive kriterier, slik at saksøkeren ikke kan påberope seg at ulempene ved inngrepet faktisk er gjenopprettet på en slik måte. Selv om det er forutsatt fremtidig boligutbygging på eiendommen, ligger utbyggingen mange år frem i tid. I mellomtiden vil denne del av eiendommen fortsatt bli utnyttet til landbruksformål, og normale kostnader ved å anlegge alternativ adkomst til jordet, er derfor et erstatningsmessig tap. Lagmannsretten er kommet til at samlet erstatning for beslagleggelse av grunn og for anordning av alternativ adkomst bør settes til en rund sum av kr 5.000.

Byretten har ikke tilkjent ulempeerstatning med den begrunnelse på side 16 at utbedringen av stikkveien har gitt resteiendommen fordeler i form av en forbedret og langt mer trafikksikker adkomst. Det følger av EEL §9 at fordeler som ekspropriasjonstiltaket fører med seg for gjenværende eiendom, skal gå til fradrag i erstatningen så langt fordelen ikke er av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet. Lagmannsretten er kommet til at det ikke er grunnlag for å foreta fradrag i forhold til de saksøktes eiendom. Adkomsten brukes etter at muligheten for avkjøring til jordet ble stengt, kun av naboeiendommen, og fordelen tilflyter umiddelbart denne. For de saksøktes eiendom vil betingelsen for at en fordel skal bli realisert, være at adkomsten benyttes til nye tomter som skilles ut. Dersom det hadde vært tale om en særskilt utbygging nå av den parsellen det er gitt tomteerstatning for i nærværende sak, ville det være naturlig å legge adkomsten til denne veien. I så fall ville det representere en særfordel som kvalifiserer for fradrag. Lagmannsretten har imidlertid som premissene ovenfor viser, ikke lagt til grunn at en slik særskilt utbygging er påregnelig. Det antas at utbyggingen først vil finne sted som ledd i en samlet plan for området. Hvilke veier som vil bli bygget i et slikt felt, og hvordan adkomsten til fylkesveien vil bli anordnet, er det naturligvis umulig å si noe om nå. Det er på ingen måte gitt at det vil være hensiktsmessig å gjøre bruk av den enkle grusveien som idag går til naboeiendommen. Under disse forutsetninger er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at vegvesenets utbedring av denne veien representerer noen reell økonomisk fordel for de saksøktes eiendom.

Erstatningsfastsettelse:

1. For avstått grunn og klausulering av grunn til adkomstvei i nord: kr 50.000.

2. For ulemper på resteiendommen som følge av inngrep under pkt. 1: kr 0.

3. For ulemper som følge av utbedring av adkomstvei syd for inngrepsområdet: kr 5.000.

Takstnr. 2 gnr. 53 bnr. 38:

Eiendommen er en bebygget boligeiendom med totalt tomteareal 428 m2 . Eiendommen eies av Hjørdis Oterholt, som under overskjønnet møtte ved sin sønn Helge Oterholt.

Det er avstått 31 m2 tomtegrunn i en smal stripe langs veien. I tillegg er det som spesielle skjønnsforutsetninger, begge nye for lagmannsretten, inntatt at hagegjerde er erstattet med kr 2.500 iht. avtale av 19. februar 1997, og at grunneieren ikke uten samtykke fra vegvesenet må iverksette tiltak i skråningen som kan være til skade eller ulempe for vedlikeholdet og driften av veien.

Telemark fylkeskommune har i korthet anført at verdsettelsen må baseres på differanseprinsippet, og at inngrepet i praksis har minimal betydning for eiendommens verdi. Selve veilegemet er ikke kommet nærmere. Grunnavståelsen skyldes utbedring med asfalterning av grøft langs veien. Saksøktes krav om erstatning for kostnader til å sette opp forstøtningsmur der vegvesenet har anlagt skråning, kan ikke føre frem. Det er eksproprianten som velger hvordan tiltaket skal utføres. Det var unødvendig, og etter strøkets alminnelige karakter uforholdsmessig kostbart, å sette opp mur her.

Byrettens erstatningsfastsettelse er vesentlig for høy, blant annet sammenlignet med erstatningsfastsettelsene i skjønn vedrørende gang- og sykkelvei langs Håvundveien i Skien.

Hjørdis Oterholt har i korthet gjort gjeldende at byrettens skjønn er riktig, men at hun i tillegg må tilkjennes erstatning for kostnadene ved å anlegge forstøtningsmur på en del av strekningen lengst vest. Dette er nødvendig for å gjenopprette tidligere uteplass som er beskåret ved vegvesenets anlegg av skråning mot veien. Det må legges særlig vekt på at tomten er liten, og at marginalverdien av tomtegrunn da blir særlig høy.

Lagmannsretten skal bemerke:

Erstatningsfastsettelsen bygges på differanseprinsippet i henhold til Rt-1976-1507. Dette er gjennomgått ovenfor i tilknytning til takstnr. 1. I motsetning til takstnr. 1, dreier det seg her om erverv av en stripe fra en bebygget boligeiendom, og det er for slike eiendommer prinsippet om samlet vurdering av salgsverdien av avstått grunn og ulemper på resteiendommen får anvendelse.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at saksøkte ikke kan gis erstatning for kostnadene ved å anlegge forstøtningsmur. Eiendommen hadde ikke fra før noen mur som er blitt ødelagt ved inngrepet, og kravet kan ikke bygges på gjenervervsbe-traktninger. Det beror da på vegvesenet hvordan veianlegges skal bygges, herunder om det skal bygges mur eller anlegges skråning. Skjønnet må utmåle erstatning for økonomisk tap i form av redusert omsetningsverdi basert på inngrepet slik det er utført.

I faktisk henseende blir eiendommen etter lagmannsrettens oppfatning lite berørt av inngrepet. Det er riktignok så at tomtearealet er lite, og avståelsen får da større marginal betydning enn når det dreier seg om en større eiendom. På den annen side er veibanen ikke utvidet, og de tiltak vegvesenet har utført på det avståtte areal i ca 1 meters bredde langs veien, er ikke skjemmende eller på annen måte til spesiell ulempe for eiendommen. Inngrepet har ikke medført tap av prydbusker eller beplantning ellers. Den skråning vegvesenet har bygget langs en liten del av eiendommen lengst fra bebyggelsen fremstår som ordinær. Eiendommens «kaffeplass» på platået over skråningen er riktignok redusert. Det er noe mangelfullt dokumentert fra hvordan forholdene var før inngrepet, slik at det for lagmannsretten ikke er så lett å vurdere nøyaktig hvilken betydning tiltaket har hatt. Tvilsrisikoen på dette punkt må saksøkeren bære.

Etter lagmannsrettens oppfatning står man her alt i alt overfor et inngrep som av alminnelige kjøpere av eiendommen etter en objektiv målestokk ikke kan antas å bli tillagt nevneverdig vekt, og som ikke vil seg mer enn et beskjedent uttrykk i en normal omsetningsverdi. Klausuleringen av skråningen representerer ingen rådighetsinnskrenking av betydning i tillegg til hva som følger av alminnelige naborettslige regler etter naboloven §5, jf. også vegloven §57. At enkelte grunneiere som berøres av en veiekspropriasjon subjektiv sett kan reagere sterkere over et inngrep i en eiendom de er følelsesmessig knyttet til, har lagmannsretten forståelse for, men dette elementet er det ikke rom for å dekke ved ersatatningsfastsettelsen.

Lagmannsretten er kommet til at ersatningen bør fastsettes til kr 5.000.

Erstatningsfastsettelse: For grunn og ulemper, herunder klausulering av skråning, samlet kr 5.000.

Saksomkostninger:

Overskjønn er alene begjært av saksøkeren, som i medhold av skjønnsprosessloven §54 første ledd dermed må erstatte de saksøktes saksomkostninger ved overskjønnet uansett resultat, og må bære lagmannsrettens kostnader ved overskjønnet etter særskilt fastsettelse. I henhold til oppgave fra advokat Nærum tilkjennes saksomkostninger med kr 20.000. Byrettens erstatningsfastsettelse er ikke angrepet.

Overskjønnet er på alle punkter enstemmig.

Slutning:

1. Telemark fylkeskommune v/Vegsjefen i Telemark betaler erstatning til de saksøkte som fastsatt i skjønnet for de enkelte takstnummer.

2. Telemark fylkeskommune v/Vegsjefen i Telemark bærer rettens kostnader ved overskjønnet og betaler saksomkostninger til de saksøkte ved advokat Bjørn Nærum med 20.000 - tyvetusen - kroner

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse.