LA-2000-32
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-21 |
| Publisert: | LA-2000-00032 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 99-01405 F - Agder lagmannsrett LA-2000-00032 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Paal Chr. Aartun). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Bjørn Nærum). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Byrettsdommer Hans Kristian Thorbjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §28a, §49, §263, §52, §53, §54, §60, §62, §64 |
Skien og Porsgrunn forhørsrett avsa 2. november 1999 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*..1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §257, straffeloven §257, jf §258, jf §49 og straffeloven §257, jf §258 - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §64 første ledd - til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf reglene i straffeloven §52, §53, §54 Straffen er særskilt i forhold til Skien og Porsgrunn forhørsretts dom av 26. februar 1999, jf Skien og Porsgrunn byretts dom av 20. oktober 1998.
Til fradrag ved evt. fullbyrdelse kommer 4 dager for utholdt varetektsfengsel.»
Om saksforholdet og siktedes personlige forhold vises til dommen.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har påanket forhørsrettens dom. Anken retter seg mot straffutmålingen, og det er gjort gjeldende at siktede bør idømmes ubetinget fengelsstraff. Anken er ved lagmannsrettens beslutning den 23. desember 1999 henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt 21. mars 2000 i Skien. Siktede møtte og ga forklaring. Det er foretatt personundersøkelse av siktede, og personundersøkeren møtte som vitne ved ankeforhandlingen.
Lagmannsretten er kommet til at straffen bør skjerpes ved at siktede idømmes samfunnstjeneste i stedet for betinget fengsel.
Siktede er ved forhørsrettens dom dømt for åtte simple tyverier, ett grovt tyveri og ett forsøk på grovt tyveri. Ett tyveri omhandlet i siktelsens post I h er begått på forsommeren 1998, mens de øvrige forhold er begått i tiden januar-april 1999. De fleste av forholdene gjelder det aktor har betegnet som bakromstyverier, nemlig tyverier av lommebøker eller andre verdisaker fra forretningslokaler hvor siktede har tilsneket seg adgang. Forsøket og det fullbyrdede grove tyveri gjelder innbrudd i kontor- eller forretningslokaler. Ved det fullbyrdede tyveriet ble det stjålet datautstyr. Siktede er her domfelt for medvirkning, og det er opplyst at han ikke mottok noen del av utbyttet.
Siktede er tidligere domfelt 8 ganger, i det alt vesentlige for vinningskriminalitet. Ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 20. oktober 1998 ble han dømt til betinget fengsel i 60 dager på særvilkår om gjennomføring av et behandlingsopplegg. På grunn av vilkårsbrudd, ble straffen ved Skien og Porsgrunn forhørsretts dom av 26. februar 1999 omgjort til ubetinget fengselsstraff. Dommen ble sonet i vinter.
Aktor har under henvisning spesielt til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1997-1976 og Rt-1999-1509 gjort gjeldende at hensynet til å beskytte samfunnet mot vinningskriminalitet tilsier at siktede må idømmes en lengre ubetinget fengselsstraff. Påstanden for lagmannsretten er 10 måneders fengsel. For forhørsretten var påstanden ett år. Det er særlig fremhevet at forhørsretten uriktig har unnlatt å anvende straffeloven §263 om skjerpet straff ved gjentatt tyveri.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at forhørsrettens unnlatelse av å nevne straffeloven §263 neppe har hatt noen betydning for resultatet.
Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med påtalemyndigheten i at Høyesteretts to nevnte avgjørelser gir støtte for en viss skjerpelse av reaksjonsnivået ved gjentatt og omfattende vinningskriminalitet. Dommen fra 1999 er mest relevant som sammenligningsgrunnlag. Det er spesielt behovet for samfunnsbeskyttelse ved selve frihetsberøvelsen av residiverende vinningskriminelle og i noen grad hensynet til den alminnelige rettsfølelse som har begrunnet denne skjerpelsen. Overfor rusmisbrukere som begår vinningsforbrytelser for å finansiere eget misbruk, er det ikke grunn til å tro at trusselen om strengere straff vil ha noen motiverende effekt. De straffbare handlinger siktede er domfelt for, er av denne kategori.
Når forhørsretten likevel har idømt siktede betinget fengselsstraff i nærværende sak, er det fordi retten har lagt til grunn at siktede er i en rehabiliteringssituasjon som utgjør en markant og betydelig forandring i forhold til han tidligere livssituasjon og handlingsmønster. Det vises spesielt til beskrivelsen på side 6. Opplysningene om dette er i store trekk bekreftet for lagmannsretten og i personundersøkelsen fra KIF. En viktig faktor synes å være siktedes kjæreste, nå samboer. Siktedes vilje til å gjennomføre et oppgjør med sin tidligere tilværelse preget av rusmisbruk og kriminalitet, er også bekreftet ved at han i forhørsrettssaken tilsto - og er domfelt - for flere straffbare forhold han ikke var mistenkt for.
Det er for lagmannsretten opplyst at siktede to uker etter forhørsrettens dom begikk ett nytt tyveri av 7.600 kroner fra et kontor. Siktede har tilstått dette forholdet, men det er ikke truffet noen påtalemessig avgjørelse. Aktor har opplyst at man vil avvente utfallet av nærværende ankesak. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette unektelig et forhold av negativ karakter som gir grunn til skepsis med hensyn til om siktedes evne og vilje til rehabilitering. Siktede har forklart at tyveriet ble begått som følge av trusler i forbindelse med inndrivelse av gammel narkotikagjeld. Han er nå kvitt denne. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at dette forholdet isolert ikke bør være avgjørende dersom et alternativ til ubetinget fengselsstraff ellers er tilstrekkelig individualpreventivt begrunnet.
Lagmannsretten finner at en ren betinget dom som idømt av forhørsretten er en utilstrekkelig reaksjon, og at det heller ikke er nok å knytte vilkår om tilsyn til dommen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det derimot gode argumenter for å idømme samfunnstjeneste. Kriminalitetstypen ligger i kjerneområdet for samfunnstjeneste, og rehabiliteringshensynet underbygger dette. En slik reaksjon vil kunne gi et positivt bidrag til å hjelpe siktede med å strukturere sin tilværelse og virke sammen med den støtten han får fra sin samboer, forankringen han har i et menighetsarbeid i - - -, og ytterligere oppfølging fra Psykiatrisk Ungdomsteam. I den ustrekning dette lykkes, vil samfunnsvernet på lengre sikt være bedre tjent med en slik reaksjon, enn en ubetinget fengselsstraff med større risiko for tilbakefall til rusmisbruk og derav følgende kriminalitet.
KIF har i personundersøkelsen konkludert med at siktede ikke er egnet til samfunnstjeneste. Dette er en vurdering som normalt må tillegges betydelig vekt. Selv om vurderingen ikke er bindende for retten, vil det bare rent unntaksvis være aktuelt å idømme samfunnstjeneste til tross for en negativ egnethetsvurdering. Lagmannsretten er likevel under adskillig tvil kommet til at samfunnstjeneste bør forsøkes. Siktede har ikke tidligere vært idømt dette. Personundersøkeren har som vitne gjort nærmere rede for premissene for konklusjonene. Det er lagt avgjørende vekt på at siktede ikke møtte til en del avtaler med KIF i forbindelse med egnethetsvurderingen. Både siktede og personundersøkeren har forklart seg nærmere om disse forholdene. Det er lagmannsrettens inntrykk at siktede nok kunne og burde ha lagt større vekt på å overholde avtalene med KIF, men at han ikke fullt ut har hatt forståelsen av hvilken vekt dette ble tillagt. Det er også mulig at man fra KIF's side kunne vært tydeligere i telefonsamtaler, der siktede har opplyst at det av forskjellige grunner ikke passet å komme. Det er ikke andre momenter ved siktedes livssituasjon eller forhold til rusmidler nå som ville tilsagt en negativ konklusjon. Lagmannsretten finner etter den redegjørelse som er gitt under ankeforhandlingen, at siktedes manglende fremmøte ikke bør diskvalifisere ham for samfunnstjeneste når denne reaksjonsformen ellers fremtrer som godt begrunnet. Den sanksjonstrussel som ligger i omgjøringsadgangen, vil kunne virke tilstrekkelig motiverende til at han vil gjennomføre tjenesten. Siktede har for øvrig ved sin deltakelse i speidervirksomheten i Betanien menighet vist at han er i stand til å møte frem til regelmessige aktiviteter.
Lagmannsretten legger ved reakjonsvalget også en viss vekt på at siktede etter forhørsrettens dom i nærværende sak har sonet de 60 dager han ble idømt ved forhørsrettens dom av 25. februar 1999, og at gjeninnsettelse til soning av ubetinget fengselsstraff fremstår som lite hensiktsmessig.
Siktede har samtykket i samfunnstjeneste.
Lagmannsretten finner at tjenestetiden bør fastsettes til 240 timer med utgangspunkt i en subsidiær fengselsstraff på åtte måneder. Siktede tilkommer fire dagers fradrag for varetekt i den subsidiære fengselsstraffen. Tjenestetiden reduseres forholdsmessig til 236 timer, jf. straffeloven §60 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I forhørsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffeloven §263 gis anvendelse.
2. Straffen fastsettes til 236 - tohundreogtrettiseks - timers samfunnstjeneste, jf. straffeloven §28a og straffeloven §60 annet ledd. Gjennomføringstiden, tilsynstiden og den subsidiære fengselsstraff skal være 8 - åtte - måneder. I den subsidiære fengselsstraff fragår 4 - fire - dager for varetektsfengsel.