LA-2000-712
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-23 |
| Publisert: | LA-2000-00712 |
| Stikkord: | Odelssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr. 99-00998 A - Agder lagmannsrett LA-2000-00712 A. |
| Parter: | Ankende part: Anne Engstrøm (Prosessfullmektig: Advokat Kolbjørn Andersen). Ankemotpart: Ellen Knap (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Sorenskriver Tor Gjone |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821), Odelsloven (1974) §17, §1, §2, §45, §79, Odelsloven (1821) §9, Tvistemålsloven (1915) §118, §180, §213, §47, Konsesjonsloven (1974), §25, §40 |
Saken gjelder tvist om rett til odelsløsning av eiendommen; Løke-Ødegården, gnr. 117, b.nr. 3,5 og 7 (30 mål innmark, 146 mål skog med diverse bygninger) i Stokke kommune. Gården ligger ca 2 km. fra riksvei. Det fører en mindre god skogsvei frem til gården.
Tvisten har sin bakgrunn i odelsstevning datert 23.08.99 til Tønsberg byrett reist av Anne Engstrøm i kraft av sin bedre odelsrett, mot eieren, Ellen Knap som er hennes tante.
Anne Engstrøm er eldste datter av Kirsten Falkner (født xx.xx.36) som igjen er eldste datter av avdøde Johan Knap. Han hadde i alt fire døtre. De tre andre er Ellen Knap (eieren), Elisabeth Knap og Anette Gløersen.
Ved skjøte datert 13.12.74 overførte Johan Knap 1/10 av Løke-Ødegården (eiendommen) til hver av sine fire døtre. Han fortsatte å drive eiendommen til han døde i 1981 da hans ektefelle overtok boet i uskifte. Ektefellen har senere i det vesentlige benyttet eiendommen som feriested.
Ellen Knap overtok nok 1/10 part i eiendommen i september 1998 ved overdragelse fra søsteren, Anette Gløersen. Samtidig fikk hun overdratt 6/10 fra moren. Tinglysing fant sted 14.10.98. Etter disse overdragelsene var Ellen Knap eier av 8/10 part i gården. Anne Engstrøm har fått løfte om overtagelse av sin tante Elisabeths 1/10 andel dersom hun vinner frem med sin odelssak mot Ellen Knap.
Ellen Knap begjærte 19.02.99 overfor Tønsberg namsrett oppløsning av sameiet. Det ble imidlertid inngått rettsforlik mellom partene om at sameiet skulle oppløses ved namsmannsauksjon. Auksjonen ble holdt 14.12.99 og Tønsberg namsrett stadfestet 04.01.00 det høyeste bud; 1,7 millioner kroner. Budet var gitt av Ellen Knap.
Tønsberg byrett avsa den 23.02.00 dom i odelssaken med følgende slutning:
«1. Ellen Knap frifinnes.
2. Anne Engstrøm dømmes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å erstatte Ellen Knaps saksomkostninger med kr 27.500,- kronertjuesjutusenfemhundre -.»
Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.
Anne Engstrøm har ved advokat Kolbjørn Andersen i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Ellen Knap har i tilsvar ved advokat Steinar Sørlie tatt til motmæle for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 26 og 27.oktober 2000. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Ankende parts mor, Kirsten Falkner og ankemotpartens ektefelle Arne Hjalmar Knap fulgte hele ankeforhandlingen, jf. tvistemålsl. §118 og §213. De avga forklaring. Det ble forøvrig avhørt fire vitner. Det ble avholdt befaring på tvisteeiendommen den 27. oktober.
Det er for lagmannsretten fremlagt en udatert overenskomst som antas å være inngått i 1969 mellom familiemedlemmene vedrørende det fremtidige eierforhold til gården. Ankemotparten har som ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at den gård som saken gjelder ikke er landbrukseiendom som kvalifiserer som odelsjord etter odelsloven §1 og §2. Saken står faktisk og rettslig for lagmannsretten ellers i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
Anne Engstrøm har i hovedsak anført:
Det kan ikke være tvil om at Løke-Ødegården er odelsjord i henhold til odelsloven §2, jf. §1. Dette var da heller ikke bestridt i forbindelse med byrettssaken. Det er også ubestridt at hun har best odelsrett til eiendommen. Hun har en del erfaring i gårdsarbeide, og vil bosette seg på gården. Størrelsen på gården ligger langt over de minstekrav som loven oppstiller. Skogarealet inkluderer et areal på 86 dekar av høy bonitet og 30 dekar av middels bonitet. Innmarken på 30 dekar har et potensial som beitemark eller for grasproduksjon. Det forhold at skjøtselen av jorda er dårlig, endrer ikke gårdens karakter og har ingen betydning for gårdens odelsrettslige stilling. Siden dr. Knap kjøpte gården i 1951 er det gjort store investeringer i eiendommen. Våningshuset er i god stand. Dette gjelder også driftsbygningene som lett kan konverteres til fullverdige sådanne. Gården er lokalisert ganske sentralt i Vestfold. Beliggenheten bidrar dermed også til å gjøre den kvalifisert for attåtnæring. Det anslås at skogens avkastning samt bruk av innmarken til beite for storfe vil kunne gi et bidrag som tilsvarer 1/3 årsverk.
Hennes løsningsrett er ikke preskribert. Overskjøtingen i desember 1974 av 1/10 i gården til hver av de fire døtrene fra dr. Knap hadde som sin klare hensikt å komme den nye konsesjonsloven i forkjøpet. Døtrene var ukjent med overdragelsene og tinglysingen av samme inntil de fikk brev fra faren i februar 1975 etter at den nye odelsloven var trådt i kraft. Overdragelsene fikk heller ingen praktisk betydning forøvrig for dem. Faren kunne når som helst ha omgjort transaksjonene som må anses for å ha vært proforma slik også byretten har lagt til grunn. Den gamle odelsloven vil derfor ikke kunne komme til anvendelse, jf. odelsloven §79.
Den fremlagte udaterte familieoverenskomst om overtagelse av eiendommen som antas å stamme fra 1969 synes ikke å være mer enn et utkast. Den rettslige gyldighet er mer enn tvilsom. Under alle omstendigheter sier den intet om tidspunktet for en eventuell overdragelse.
I 1979 etter at diverse spørsmål vedrørende fremtidige eierforhold var utredet av en advokat,var det fortsatt helt åpent hvem som skulle overta gården. Faren Johan Knap, som var en svært sterk personlighet, hadde helt til sin død full kontroll og kunne tilbakeføre andelene som han måtte ønske. Transaksjonen medførte ingen annen realitet for barna enn at de skulle oppføre sin part i sine selvangivelser.
Ankende part tar derfor sterk avstand fra byrettens oppfatning om at overdragelsene ble reelle ved at Ellen Knap og Anette Gløersen utarbeidet et utkast til en skifteavtale i august 1997. Etter dr. Knaps død i 1981 var det ingen ny utvikling. Dette går frem av et brev fra hans enke datert mai 1998 til døtrene som viser at intet skjedd med hensyn til driften av gården. Moren var på dette tidspunkt svært urolig for gårdens fremtid.
Døtrene besøkte eiendommen i feriene og hjalp til slik de hadde gjort hele tiden etter at faren kjøpte den i 1951. Dette kunne ikke hindre at gården forfalt. Det forelå ingen situasjon som skulle tilsi at noen preskripsjonsfrist hadde begynt å løpe. Anne Engstrøm hadde for sin del ved henvendelse til sorenskriverkontoret fått bekreftet at intet var skjedd med eiendommen.
Dertil kommer at det etter odelslovens ordning ikke løper noen frister mellom sameiere så lenge sameiet består, jf. odelsloven §45. Dette må også gjelde deres «linjer» og således sameieres barn, jf. Rygh/ Skarpnes «Odelsloven med kommentar» 2. utg. s 163-164. Noe annet ville lede til det urimelig resultat at en sameier ville måtte reise løsningssak på vegne av sine mindreårige barn mot dårligere odelsberettigede for å bevare odelsretten.
Odelsloven §17 annet ledd, om situasjonen ved oppløsning av sameie ved auksjon, legger heller ingen begrensninger i ankende parts løsningsrett. Anne Engstrøm har rett til å løse hele eiendommen på odel, ikke bare en brøkdel, jfr Rygh/Skarpnes l.c. s. 72. Hun er, i relasjon til denne bestemmelse, å anses som «utenforstående», og har ifølge §17 siste punktum samme løsningsrett som før auksjonen.
Dersom bruksovertagelse av eiendommen i det hele kommer på tale, kan tidligste tidspunkt være da Ellen Knap i september 1998 fikk overført morens resterende 6/10 parter og søsteren Anettes 1/10 part i eiendommen ved kjøpekontrakter som ble tinglyst i oktober s.å. Stevning med krav om odelsløsning ble tatt ut 23.08.99 og er dermed rettidig og innenfor 1-årsfristen.
Subsidiært anføres at selv om dr Knaps disposisjoner i desember 1974 skulle falle inn under den gamle odelslov, er det ikke inntrådt preskripsjon idet fristen også etter den gamle odelsloven først begynner å løpe når full eiendomsrett er overført. Tinglysing alene er ikke nok.
Det foreligger heller ikke avkall på løsningsrett. Anne Engstrøm har ikke på noe tidspunkt bundet seg til ikke å gjøre odelsretten sin gjeldende. Hun var ikke til stede og ikke med på rettsforliket der partene ble enige om tvangssalg til oppløsning av sameiet. At hun ved denne anledning likevel uten egne utsagn, gjennom konkludent atferd skal ha gitt avkall på odelsretten, slik byretten legger til grunn, avvises. Slik Høyesterett har forstått odelsloven §25 kreves det for avkall på odelsrett en opptreden fra den odelsberettigede selv som klart og tydelig viser at retten frafalles.
Når det gjelder prosessfullmektigens, advokat Andersens rolle, er det riktig at han etter rettsmøtet 11.06.99 uttalte at det «ikke meg bekjent» forelå slike planer (om utløsningkrav). Men han opptrådte ikke på dette tidspunkt på vegne av Anne Engstrøm som først mer enn to uker senere ble hans klient. Først den 28.06.99 kom det en telefaks fra Anne Engstrøm til advokat Andersen med anmodning om assistanse for å gjøre løsningsrett gjeldende. At advokaten på et tidligere tidspunkt forut for forliket, i et brev til advokat Sørli hadde gitt uttrykk for at et slikt klientforhold kunne bli aktuelt, endrer ikke det faktum at advokat Andersen - da forliket ble inngått - ikke hadde fått noe oppdrag og ikke kunne binde Anne Engstrøm til noe som helst.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Anne Engstrøm gis rett til å løse eiendommen gnr. 117, bnr. 3, 5, og 7 i Stokke på odel.
2. Anne Engstrøm tilkjennes dekning av sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Ellen Knap har i hovedsak anført:
Eiendommen kan ikke utnyttes til landbruksdrift og fyller ikke de krav som stilles til odelsjord i.h.t. odelsloven §2 sml. §1. Dr. Knap ga opp å drive jordbruk på eiendommen 10 år etter at han overtok. Innmarken ble siden nyttet til grasproduksjon eller leid ut til beite. I henhold til en takstforretning fra 1995 har arealet vært leid ut for kr 2000,- pr. år, men har i de senere år blitt slått av andre uten at familien har krevd noe vederlag for dette.
Driften har aldri vært regningssvarende. Det var underskudd hvert år. I 1970 ga ligningskontoret dr. Knap melding om at virksomheten på gården heretter ikke ville bli lignet som jordbruksdrift, men måtte betraktes som ren hobbyvirksomhet. Dette har ikke endret seg siden. Ved vurderingen i dag må det også tas hensyn til at veien frem til gården er for dårlig til at man kan komme frem med moderne landbruksmaskiner. Landbruksdrift vil forutsette relativt store investeringer i maskiner, i bygninger på eiendommen, i nye gjerder og til opprustning av veien.
Opprinnelig ble det satt små krav for at en eiendom skulle falle inn under odelsloven. I senere år er imidlertid de praktiske og økonomiske muligheter tillagt stor vekt ved forståelsen av odelslovens uttrykk «kan nyttast til landbruksdrift», jf. odelsloven §1. Dette er kommet til uttrykk allerede i høyesterettsdom fra 1987, jf. Rt-1987-1052. Når det gjelder den konkrete vurdering av mulighetene for den eiendom som saken gjelder, er de svært begrenset. Beite er ikke jordbruk i odelslovens forstand. At det kan tas ut noe tømmer fra skogen, kanskje 52 kubikkmeter pr år samt litt ved, er ikke tilstrekkelig til at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift, jf. også Rt-1998-450 hvor Høyesterett har lagt avgjørende vekt på lønnsomhetskravet. Hensyn tatt til det meget begrensede potensiale gården har som landbrukseiendom, og de betydelige investeringskostnadene som vil være nødvendige i henhold til vitneprovet fra den landbrukskyndige takstmann i retten, synes det klart at landbruksdrift på Løke-Ødegården ikke vil kunne bidra nevneverdig til en families underhold. Gården fyller ikke det krav som ligger i odelsloven §1 med hensyn til landbruksdrift.
Skulle lagmannsretten likevel komme til det resultat at gården er gjenstand for odelshevd, er det ankemotpartens subsidiære påstand at ankende part gjennom sin prosessfullmektig har frafalt retten til å gjøre den gjeldende. Advokat Kolbjørn Andersen skrev i brev av 05.05.99 til advokat Sørli at Kirsten Falkners barn -som inkluderer ankende part - hadde bedt ham om å forberede odelssøksmål mot Ellen Knap dersom moren ikke vant frem i sitt krav om overtagelse av Løke-Ødegården. Brevet viser ikke bare den nære kontakt som var tilstede mellom moren og barna i spørsmålet om overtagelse av gården. Like viktig er det at brevet av 05.05 sammenholdt med advokat Andersen uttalelse i forbindelse med familieforliket bare kan forstås derhen at han opptrådte med prosessfullmakt også fra Anne Engstrøm, jfr, tvistemålsloven §47. Til støtte for denne forståelse kommer også det forhold at Kirsten Falkners interesse i å overta eiendommen gjennom årene har vært vaklende og det var all grunn til å forstå forliket slik at siste ord da var sagt. Hun tok ikke noe forbehold da hennes prosessfullmektig kom med den nevnte uttalelse. Om dette vises til byrettens dom.
Skulle lagmannsretten i motsetning til byretten komme til Anne Engstrøm likevel ikke var avskåret fra å gjøre odelsretten gjeldende pga nevnte uttalelse og konkludent atferd etter forliket, anføres atter subsidiært at hennes løsningskrav rammes av preskripsjonsreglene i odelsloven. Overføringene må anses som reelle og ikke proforma, i motsetning til hva byretten har lagt til grunn. Etter odelsl. §79 første ledd reguleres løsning i forhold til overdragelser før 1975 helt ut etter den gamle loven, hvis løsingsretten oppstod før dette år, jf. Rygh/Skarpnes l.c. s. 245. Dette betyr at overdragelsene som fant sted i desember 1974, er underkastet reglene i den gamle odelsloven. Etter §9 i den gamle loven, vil odelsrett som har vært ute av «ættlægg» i tre år være preskribert.
I denne forbindelse må vektlegges at overdragelsene i desember 1974 var resultatet av omfattende diskusjoner innen familien. Byretten tar derfor feil når den legger til grunn at barna ikke hadde kunnskap om overdragelsen. En overenskomst som er fremlagt for lagmannsretten og som er undertegnet av familiemedlemmene og dr. Knaps sekretær en gang i 1969/70 bekrefter hvor maktpåliggende det var for Knap at døtrene skulle bli medeiere og gården drives videre i fellesskap. Selv om dr. Knaps motiv for å overføre andelene i desember 1974 også var å komme i forkant av de nye bestemmelser i konsesjonsloven, kan ikke dette føre til at transaksjonenene ble mindre reelle av den grunn. Det foreligger ingenting som kan tyde på at faren, Johan Knap kunne omgjøre overføringene. Tvert om ble skjøte utstedt i desember 1974 og overdragelsene umiddelbart tinglyst. Døtrene ble underrettet ved brev i februar 1975 og fikk samtidig anmodning om å rette sine selvangivelser. Gavene ble dessuten meldt til skattefogden.
Etter tinglysingen i desember 1974 begynte preskripsjonsfristen å løpe og Anne Engstrøms odelsrett for de overførte andeler ble preskribert etter reglene i den gamle odelsloven i desember 1977.
Odelsloven §17 annet ledd 3 pkt. forutsetter at en utenforstående, som Anne Engstrøm etter oppløsningsauksjon, har samme løsningsrett som før. Men hun måtte ha hatt odelsrett til hele eiendommen for å kunne løse den fra sameierne etter at sameiet ble oppløst ved auksjon. Det har hun ikke. På dette tidspunkt er hennes odelsrett til de andeler som ble overført i 1974 forlengst preskribert og hennes odelsrett er begrenset til de resterende brøkdeler. Det er utvilsomt at odelsrett som gjelder slike brøkdeler går tapt ved oppløsningsauksjonen, jf. Rygh/Skarpnes l.c. s. 72. Bestemmelsen i den nye odelsloven §45 om at det ikke går preskripsjoner mellom sameiere hjelper ikke ankende part siden overførselene i 1974 faller inn under den gamle odelsloven.
Subsidiært gjøres gjeldende at den nye odelsloven §45 under alle omstendigheter ikke gjelder for sameieres barn. Dertil kommer at saken gjelder ideelle andeler og kravet om bruksovertagelse i den nye odelsloven §40 annet ledd er helt upraktisk. Om dette og mothevd vises til anførslene fra denne part slik de er gjengitt i byrettens dom.
Ellen Knap har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Av omkostningsbeløpet tilkjent i byrettens dom påløper 12 % rente p.a. fra forfallstidspunktet til betaling skjer.
3. Anne Engstrøm tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet om det hviler odelsrett på eiendommen, Løke-Ødegården ble ikke reist for byretten idet begge parter forutsatte at gården var gjenstand for odelshevd. For lagmannsretten har ankemotparten imidlertid inntatt det standpunkt at gården ikke er gjenstand for odelshevd idet den ikke fyller de krav som odelsloven stiller for at en eiendom kan nyttes til landbruksdrift, jf. odelsloven §1 og §2. Selv om flere av de anførsler som ankemotparten har fremkommet med i den anledning kan ha gode grunner for seg, finner lagmannsretten at de ikke kan føre frem.
Det er for det første liten tvil om at en eiendom kan være odlingsjord selv om den for tiden ikke brukes til landbruksdrift. For det annet mister ikke jord som er vanskjøttet derved sin karakter av odlingsjord, jf. NOU 1972:22 s. 43 Avgjørende for lagmannsretten har imidlertid vært at eiendommen ligger relativt sentralt til i et jordbruksområde i Vestfold og eiendommens jordbruksareal ligger godt over odelslovens minimumsgrense. Dette er av betydning fordi øvrige vilkår må skjerpes noe dersom man befinner seg helt på minimumsgrensen med hensyn til areal.
Til dette kommer at det ikke er bestridt at skogsarealet overveiende er av god bonitet. Andre næringsmuligheter enn landbruk fremstår ikke som naturlig slik gården ligger til. Veien frem til eiendommen bør kunne opprustes uten svært store kostnader og tilgjengeligheten stiller seg dermed positivt annerledes enn i «Vesterøysaken» ( Rt-1998-450).
Takstmann Hans S. J. Hoff har på spørsmål fra retten, bekreftet at det drives landbruk på andre -om enn ikke mange- lignende eiendommer i Vestfold. Det fremgikk av hans vitneprov at han ikke fant et mulig nettobidrag i nærheten av kr 40.000,- som et urimelig anslag. Dette viser at en beskjeden form for landbruksdrift på eiendommen fortsatt kan være aktuelt, jf. Rt-1987-1231 der Høyesterett fant at et driftstilskudd på 0,1 årsverk ga grunnlag for å anse eiendommen som odelsjord. Etter dette og etter det inntrykk som befaringen på eiendommen har gitt, har lagmannsretten etter en totalvurdering kommet frem til at eiendommen er odelsjord - selv om den nok må anses for å befinne seg i det nedre skikt av eiendommer som kan gjøres til gjenstand for odelshevd.
Det neste spørsmål som oppstår gjelder mulig preskripsjon. Dette er igjen er avhengig av hvorvidt de overføringer av andeler i eiendommen som dr. Knap foretok i desember 1974, er å anse som reelle eller pro forma. Lagmannsretten er enig med byretten i at ankende part odelsrett er preskribert, men har kommet frem til dette resultat med noe annen begrunnelse.
Byretten synes å ha lagt til grunn at overdragelsene ikke var reelle fordi motiveringen bak transaksjonene tydelig var ønsket om å komme i forkant av de nye reglene i konsejonsloven som trådte i kraft med virkning fra 1975. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til en slik vurdering. Det må være helt legitimt å innrette seg etter den til en hver tid gjeldende lovgivning også for å avverge konsekvensene av strengere bestemmelser. Realiteten i saken må ses på bakgrunn av at bevisføringen under ankeforhandlingen tyder på at drøftelser om overføring var pågått innen familien i flere år forut for 1974. Denne dialog har utvilsomt gjort alle familiemedlemmer kjent med dr. Knaps bestemte ønske om at døtrene - bortsett fra en mindre andel - skulle overta eiendommen etter hvert.
Skjøte ble så utstedt og overføringene tinglyst i desember 1974. Etter 1974 fortsatte døtrene å tilbringe tid på gården i ferier og fritid og hjalp til med praktiske gjøremål. Overdragelsene ble meddelt skattefogden som gaver og døtrene fikk i februar 1975 beskjed av sin far om å rette opp selvangivelsene sine for 1974 slik at andelen kom med blant formuespostene. Det var ikke knyttet noen rådighetsbegrensning eller forbehold til overdragelsene og ankende part har ikke formådd å godtgjøre sin anførsel om at dr. Knap når som helst kunne tilbakeføre andelene om han så hadde ønsket.
Under disse omstendigheter legger lagmannsretten til grunn at overdragelsene i 1974 var reelle. Dette betyr at fristene om odelspreskripsjon for de andeler som da ble overført, må vurderes etter den gamle odelsloven, jf. den nye odelsloven §79 første ledd. Hensyn tatt til at overdragelsene var reelle, kunne odelsløsningskrav fremsettes umiddelbart etter tinglysing av skjøtene medio desember 1974. Det var da fristen begynte å løpe slik at et løsningskrav måtte ha vært fremsatt innen tre år (den gamle lovs frist) for kunne gjøres gjeldende. Ved at den gamle odelslov er avgjørende for fristene, kommer den rett som en sameier måtte ha etter den nye odelsloven §45 (ingen foreldelsesfrist mellom sameiere) ikke til anvendelse.
Preskripsjonsfristen er i 1999 for lengst utløpt for Anne Engstrøm for de andeler som ble overført i desember 1974. Hun har ikke lenger odelsrett til hele eiendommen. Odelsrett til brøkdeler i eiendommen går tapt ved oppløsningsauksjon, og Anne Engstrøm har tapt sin rett, jf. odelsloven §17. annet ledd og Rygh/Skarpnes side 72.
At hun har fremmet odelssøksmål før auksjonen ble holdt, kan ikke forhindre tap av odelsretten, jf. byrettens merknader i sin dom side 4, som lagmannsretten slutter seg til.
Ankemotparten har hevdet at Kirsten Falkner på vegne av sin datter Anne Engstrøm, og/eller advokat Andersen i egenskap av hennes prosessfullmektig, gjennom konkludent atferd og utalelser under forliksforhandlinger, har frafalt å gjøre odelsretten gjeldende. Etter at lagmannsretten er kommet frem til at Anne Engstrøms odelsrett under alle omstendigheter er preskribert, finner en det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål.
Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at ankende part bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen.
Byrettens dom vedrørende saksomkostninger stadfestes. I samsvar med ankemotpartens påstand tilkjennes 12 % rente fra forfallstidspunktet til betaling skjer. For lagmannsretten har advokat Sørli fremmet krav om saksomkostninger med kr 53.000,-. Herav utgjør salæret kr 47.500.-. Påstanden om rentegodtgjørelse for saksomkostningene i byretten og omkostningsoppgaven for lagmannsretten har ikke foranlediget bemerkninger fra advokat Andersen. Lagmannsretten legger etter dette ankemotpartens påstand til grunn.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Av omkostningsbeløpet tilkjent i byrettens dom påløper 12 prosent rente p.a. fra forfallstidspunktet til betaling skjer.
3. Anne Engstrøm tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 53.000,- - femtitretusenkroner innen to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.