LA-2000-773

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-08
Publisert:	LA-2000-00773
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr.: 99-01407 A - Agder lagmannsrett LA-2000-00773 A.
Parter:	Ankende part: Svein Grundetjern (Prosessfullmektig: Advokat Eyvind Mossige). Ankemotpart: Staten v/Høgskolen i Agder v/styrets formann (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/Advokat Ole Christian Borge).
Forfatter:	Lagdommer Arne Christiansen, formann. Lagdommer Per Holtar Evensen. Lagdommer Tormod Rafgård. 4 meddommere/skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §10, §3, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §54, Lov om UNI Forsikring (1973), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §9

Saken gjelder tilsetting av vikar i et høyskolelektorat i fagdidaktikk/biologi eller biologi ved Distriktshøgskolen i Agder - heretter falt HiA - for tidsrommet 1. august 1999 til 31. juli 2000 med mulighet til forlengelse til 31. juli 2001. Ved møte i tilsettingsutvalget for HiA den 16. juni 1999 ble Beate Strøm Johansen med fire mot en stemme tilsatt i vikariatet. For det tilfelle at hun ikke tok stillingen ble Svein Grundetjern satt opp som den første av de som skulle tilbys vikariatet. Ett av medlemmene stemte for at Svein Grundetjern skulle tilsettes. Svein Grundetjern hadde vært tilknyttet HiA som timelærer i 1995/96 og som vikar i 1996/99. Beate Strøm Johansen hadde tidligere hatt et halvt års vikariat i 50 %-stilling ved HiA. Vedtaket i tilsettingsutvalget var i samsvar med innstilling 5. mai 1999 fra et samstemt sakkyndig utvalg på to medlemmer som var oppnevnt for å bedømme søkerne, og med vedtak 28. mai 1999 truffet med tre mot en stemme i styret ved Institutt for naturvitenskap som vedkommende stilling hørte under. Instituttet er en del av Avdeling for realfag. Forut for møtet i tilsettingsrådet avga personalseksjonen ved HiA en uttalelse der det ble gjort oppmerksom på at Beate Strøm Johansen ikke fyllte kravet til praktisk pedagogisk utdanning - heretter kalt PPU - idet det gjensto ett år av utdanningen, og at det sakkyndige utvalg og instituttstyret feilaktig hadde lagt til grunn at hun fullførte PPU i vårsemesteret 1999. Personalseksjonen fremmet i uttalelsen forslag om at Grundetjern skulle tilsettes. Tilsettingsutvalget fulgte likevel innstillingen fra det sakkyndige utvalg og instituttstyret etter å ha vurdert Beate Strøm Johansens øvrige pedagogiske kvalifikasjoner slik disse fremgikk av opplysningene i innstillingen fra det sakkyndige utvalg.

Svein Grundetjern reiste ved stevning 20. august 1999 sak ved Kristiansand byrett mot HiA med påstand prinsipalt om fast ansettelse, subsidiært om at tilsettingsvedtaket var ugyldig, og om erstatning. Byretten avsa 10. april 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Høgskolen i Agder frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.

Svein Grundetjern har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 20. - 22. november 2000. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Personaldirektør Anne Bergit Jørgensen ved HiA møtte sammen med ankemotpartens prosessfullmektig. Hun var til stede under hele ankeforhandlingen og avga forklaring. Forøvrig ble det avhørt 12 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten vesentlig i samme stilling som for byretten.

Svein Grundetjern har i det vesentlige anført følgende:

Det påstås prinsipalt at han hadde et rettskrav på å bli tilsatt i vikariatet. I realiteten var det tale om en fortsettelse av de oppgaver han hadde utført tidligere år, og i slike tilfeller er det ikke anledning til å erstatte en midlertidig tjenestemann med en annen, jf. Bjørnaraa m.fl., Norsk tjenestemannsrett bl.a s. 149. Arbeidsoppgavene som Grundetjern utførte mens han var vikar, hadde ingen spesiell tilknytning til noen bestemt fast ansatt, herunder ansatte som hadde permisjon o.l. Undervisningsoppgavene blir fordelt mellom instituttets lærere og forskere for hvert semester etter de undervisningsoppgaver som foreligger og de kvalifikasjoner som de tilgjengelige lærerkrefter er i besittelse av. At Grundetjern ble engasjert for ett år av gangen og i vedtaket er oppgitt som vikar for bestemte andre tilsatte, kan derfor ikke tillegges noen avgjørende vekt. Det bemerkes at det i vedtakene etter det første vikarvedtak er angitt at det dreier seg om «forlengelse» av hans vikariat. Hans krav på å fortsette i stillingen medfører at hans tilsetting overstiger 4 år, hvilket har som konsekvens at han får det samme sterke stillingsvern som fast ansatte etter tjenestemannsloven §10 nr. 1 og 2 og normalt vil ha fortrinnsrett til annen stilling og rett til ventelønn, jf. Bjørnaraa m.fl., l.c.s. 379-80.

Subsidiært påstås at tilsettingsvedtaket er ugyldig etter alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Det anføres for det første at Beate Strøm Johansen ikke fylte de faglige krav som var satt til stillingen. I utlysningen heter det at «den som tilsettes må ha praktisk-pedagogisk utdanning eller tilsvarende». Med tilføyelsen «tilsvarende» må forstås at det kreves tilsvarende utdannelse. Beate Strøm Johansen var bare halvferdig med PPU. Svein Grundetjern hadde gjennomgått lærerutdanning, hvilket er likeverdig med PPU. Det er videre angitt at «stillingens arbeidsområde vil være undervisning på alle nivå i førskole- og allmennlærerutdannelse og praktisk-pedagogisk utdanning». Det er på det rene at Beate Strøm Johansen, i motsetning til Svein Grundetjern, ikke kunne arbeide med PPU når hun selv var student ved HiA på dette fagområde.

Det foreligger videre saksbehandlingsfeil. Da det ble oppdaget at det sakkyndige utvalg og instituttstyret feilaktig hadde lagt til grunn at Beate Strøm Johansen ville ha fullført sin PPU ved tiltredelsen av stillingen, skulle saken ha vært forelagt utvalget og styret for ny vurdering. I stedet har tilsettingsutvalget gitt seg inn på faglige vurderinger som det i første hånd hører under det sakkyndige utvalg og instituttstyret å foreta. Det må antas at den her påpekte feil kan ha hatt betydning for utfallet av saksbehandlingen.

Misforståelsen med hensyn til Beate Strøm Johansens PPU innebærer at de innstillende organer har lagt feil faktum til grunn for sine tilrådinger, hvilket i sin tur vil kunne ha betydning for det endelige vedtak.

Det sakkyndige utvalg har gjort seg skyldig i forskjellsbehandling av søknadene fra Beate Strøm Johansen og Svein Grundetjern. I innstillingen er det for Svein Grundetjerns vedkommende bemerket at kurshefter og kompendier som var nevnt i søknaden, ikke fulgte med som vedlegg. Det innskytes at disse fulgte som vedlegg fra Svein Grundetjern, men ikke ble videresendt det sakkyndige utvalg. For Beate Strøm Johansens vedkommende fremgår det derimot av søknaden at en rekke opplysninger om utdannelse, praksis og vitenskapelige arbeider er udokumentert. Det sakkyndige utvalg har likevel bygget på opplysningene uten nærmere undersøkelser av hvilken vekt det er grunn til å tillegge disse. Det er bl.a oppgitt 9 vitenskapelige arbeider «in prep.», d.v.s. arbeider som er under forberedelse eller utforming, uten at det er fremlagt noen dokumentasjon.

Det er videre grunn til å anta at det kan være tatt usaklige hensyn ved at det er tillagt vekt at en tilsetting av Svein Grundetjern ville innebære at han kom inn under den foran nevnte 4-årsregelen som ville gi ham de samme rettigheter som en fast ansatt. Det vises i denne forbindelse særlig til et notat 5. august 1999 fra daværende administrativ leder for Avdeling for realfag, Arne Holme, der det klart skinner igjennom at dette forhold tillegges vekt ved ansettelser.

Det bemerkes videre at Holme var medlem av tilsettingsutvalget.

HiA må være erstatningsansvarlig for den urett Svein Grundetjern har lidt. Erstatningen skal dekke det inntektstap han har lidt ved ikke å få stillingen. Under den prinsipale påstand må tapet beregnes frem til domstidspunktet. Hvis det gies medhold på det subsidiære grunnlag, må beregningen ta utgangspunkt i ett år som vikariatet var utlyst for. Det må gjøres fradrag for de arbeidsinntekter som Svein Grundetjern har hatt i den aktuelle periode. Det skal ikke gjøres fradrag for arbeidsløshetstrygd han har mottatt, idet Svein Grundetjern har måttet avgi erklæring om tilbakebetaling av trygden i den utstrekning hans søksmål fører frem.

Svein Grundetjern har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Svein Grundetjern har krav på ansettelse ved Høgskolen i Agder fra 01.07.1999.

Subsidiært:

1. Tilsettingsutvalgets vedtak i TU-sak 97/99 om å tilsette Beate Strøm Johansen som vikar fra 01.08.99 til 30.06.00 kjennes ugyldig.

I begge tilfeller:

2. Svein Grundetjern har oppsigelsesvern etter tjenestemannsloven §10.

3. Staten v/Høgskolen i Agder v/styrets formann dømmes til å betale Svein Grundtjern erstatning fastsatt etter rettens skjønn for lidt inntektstap begrenset oppad til kr 335.000,-. Beløpene forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse. Deretter påløper lovbestemt morarente til betaling finner sted.

4. Svein Grundetjern tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Beløpene forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse. Deretter påløper lovbestemt morarente til betling finner sted.»

Staten har i det vesentlige anført følgende:

Det bestrides at utlysingen av vikariatet var en forlengelse av det vikariat Svein Grundetjern allerede fungerte i og at han av den grunn hadde krav på å fortsette. Den uttalelse hos Bjørnaraa m.fl, Norsk tjenestemannsrett som det vises til fra den ankende part i denne forbindelse, knytter seg til en bemerkning i lovforarbeidene som gjelder tjenestemannslovens §3 punkt 2 a, bestemmelsen om unntak fra regelen om fast tilsetting når tjenestemannen trengs bare for et bestemt tidsrom eller for et bestemt oppdrag. Det foreliggende tilfelle faller under §3 punkt 2 c, bestemmelsen om tjenestemenn som gjør tjeneste i stedet for en annen (vikar). Behovet for de vikariater Svein Grundetjern har hatt og for det utlyste vikariat, har oppstått på grunn av fast ansatte læreres permisjon m.v. I forhold til §3 punkt 2 c kan det ikke kreves at vedkommende vikar overtar nøyaktig de samme oppgaver som den fast ansatte ville ha utført.

Det vises videre til §2 punkt 3 i forskrifter til tjenestemannsloven av 11. november 1983 nr. 1608. Etter denne bestemmelse plikter bl.a innehavere av vitenskapelige stilling å fratre uten oppsigelse når stillingens faste innehaver inntrer i stillingen, selv om vikariatet har vart i mer enn 4 år. Selv om retten skulle komme til at Svein Grundetjern hadde fortrinnsrett til det utlyste vikariat, ville han etter den nevnte forskriftsbestemmelse ikke ha rett til å sitte i stillingen for mer enn ett år. Dette kan få betydning ved en eventuell erstatningsutmåling.

Det bestrides videre at det er grunnlag for å tilsidesette tilsettingsvedtaket etter forvaltningsrettslige ugyldighets-regler.

Beate Strøm Johansen må anses å oppfylle de kvalifikasjonskrav som fremgår av utlysingsteksten. Uttrykket «tilsvarende» i passusen om at vedkommende «må ha praktisk-pedagogoisk utdanning eller tilsvarende» innebærer at undervisningspraksis kan erstatte utdanning. Dette er i samsvar med de retningslinjer som fremgår i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets rundskriv 1. februar 1995 når det gjelder de kvalifikasjonskrav som kan settes til høyskolelektorer. Angivelsen av at stillingens arbeidsområde er undervisning på alle nivå i førskole- og allmenlærerutdanningene og praktisk pedagogisk utdanning angir en ytre ramme for den kompetanse som kan være aktuell. Det er ikke noe krav om at den som tilsettes behersker hele det område som er angitt. At Beate Strøm Johansen ikke kunne undervise innenfor PPU var således ikke til hinder for å tilsette henne.

Det bestrides at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at saken ikke ble tilbakesendt til de innstillende organer etter at det for tilsettingsutvalget ble opplyst at det under de tidligere stadier av saksbehandlingen var oppstått en misforståelse med hensyn til Beate Strøm Johansens PPU. Tilsettingsutvalget var kjent med den riktige sammenheng, og hadde kompetanse og forutsetninger til å vurdere den nye opplysning. Hvis det skulle foreligge en saksbehandlingsfeil på dette punkt, har den ikke hatt noen betydning for resultatet.

Vedtaket kan heller ikke tilsidesettes som følge av at det er bygget på feil faktum. Tilsettingsutvalget har bygget på et korrekt faktum, og det er uten betydning om de innstillende instanser har misoppfattet søkerens opplysninger.

Det foreligger ingen forskjellsbehandling i forhold til de to søkere med hensyn til at det er satt forskjellig dokumentasjonskrav til dem. Det er ikke vanlig at alle opplysninger dokumenteres. Heller ikke Svein Grundetjern gjorde dette. For Beate Strøm Johansens vedkommende var oppgitt en del utgivelser som var inntatt i publikasjoner som de sakkyndige var vel kjent med.

Det kan heller ikke legges til grunn at hensikten med vedtaket var å hindre at Svein Grundetjern kom inn under den såkalte 4-årsregelen og derved oppnådde et sterkere arbeidsrettslig vern. Opplysningene om hva som foregikk under møtet i tilsettingsrådet, viser at dette ikke var noe tema ved avgjørelsen.

Fra statens side aksepteres at det foreligger grunnlag for et erstatningkrav fra Svein Grundetjerns side dersom han får medhold enten i sitt prinsipale krav om å ha rett til stillingen eller i sitt subsidiære grunnlag om tilsidesettelse etter forvaltningrettslige ugyldighetsregler. Erstatningen må imidlertid i begge tilfelle begrenses slik at utmålingen tar utgangspunkt i tap av lønn som høyskolelektor i ett år.

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Staten v/Høgskolen i Agder tilkjennes omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling finner sted.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Den ankende parts prinsipale påstand går ut på at han har krav på ansettelse ved HiA fra 1. juli 1999. I påstanden ligger det at han pr. idag skal ha status som fast ansatt ved høyskolen. Begrunnelsen for dette er at det aktuelle vikariat var en direkte fortsettelse av det vikariat han allerede hadde og innebar de samme arbeidsoppgaver som han hadde utført som midlertidig tilsatt fra 1995. Han hevder at han derfor hadde krav på å fortsette som vikar, hvilket ville innebære at han kom inn under det forsterkede stillingsvern som følge av 4-årsregelen i tjenestemannslovens §9 og §10. Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part på dette punkt og kan i det vesentlige slutte seg til hva som for så vidt er gjort gjeldende fra statens side.

Den ankende part har til støtte for sitt synspunkt påberopt seg en uttalelse på s. 149-50 i Bjørnaraa m.fl., Norsk tjenestemannsrett. Det er der tatt utgangspunkt i odelstingsproposisjonen - ot.prp.nr.72 (1981-1982) - som ligger til grunn for tjenestemannsloven og hvor det heter på s. 10:

«En person har vært tilsatt for en bestemt tid og har måttet forlate arbeidet når tiden er ute. Deretter er en annen blitt tilsatt for en bestemt tid for å fortsette det samme arbeid. Dette er et klart forsøk på omgåelse av lovens regler. Det vil også være rettsstridig etter departementets forslag.»

Den her refererte uttalelse knytter seg til departementets omtale av det som ble lovens unntak i §3 punkt 2 a fra hovedregelen om fast tilsetting, bestemmelsen for det tilfelle at tjenestemannen trengs enten for et bestemt tidsrom eller for et bestemt oppdrag. Lagmannsretten er enig med staten i at den refererte uttalelse derfor ikke kan tillegges vekt for de øvrige unntak i §3 punkt 2, bl.a. §3 punkt 2 c som gjelder de tilfeller der tjenestemannen skal gjøre tjeneste i stedet for en annen (vikar). Når den midlertidig tilsatte skal gjøre tjeneste i stedet for en annen, er det av vesentlig betydning at vikaren har de kvalifikasjoner som er nødvendige for å kunne fylle de gjøremål som den fast ansatte har utført, enten ved å gå direkte inn i disse oppgaver eller muliggjøre at andre fast ansatte tar seg av det aktuelle arbeidsområde gjennom en rokering av oppgavene innenfor vedkommende arbeidsplass. Staten har derfor et klart og legitimt behov for å stå fritt ved hver ny vikartilsetting. Det er således ikke gitt at den som vikarierer for en fast ansatt skal ha fortrinnsrett til et nytt vikariat som blir ledig.

Den ankende part har gjort gjeldende at han har vært midlertidig tilsatt siden 1995, det første året som timelærer og de tre derpå følgende år som vikar, med de samme arbeidsoppgaver og at hans engasjement er blitt forlenget for ett eller et halvt år av gangen uten utlysning bortsett fra første gangs tilsetting i vikariat sommeren 1996. Den ankende part har påpekt at det i tilsettingsbrevene etter første gangs tilsetting som vikar heter at det er tale om en forlengelse av den midlertidige tilsetting. Det kan etter dette reises spørsmål om engasjementet av Grundetjern i realiteten avspeilet et varig undervisningsbehov og om det aktuelle vikariat er en fortsettelse av de oppgaver Grundetjern har utført. Det bemerkes i denne sammenheng at det i tilsettingsbrevet for året 1997 - 1998 er nevnt at tilsettingen frem til 31. desember gjelder et vikariat, mens engasjementet første halvår 1998 øyensynlig ikke er knyttet til tjenestegjøring istedet for en fast ansatt. Det bemerkes også at Grundetjern har fungert i en ren undervisningsstilling mens de han skal ha vikariert for har drevet både undervisning og forskning med færre undervisningstimer enn hva Grundetjern har hatt. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det i hovedsak er permisjoner blant det fast ansatte vitenskapelige personale som har skapt behov for den midlertidige tilsetting av Grundetjern, slik at det aller meste av hans gjøremål har sammenheng med den fast ansattes fravær. Grundetjern kan etter dette ikke ha noe rettskrav på å fortsette som høyskolelektor etter utløpet av permisjonen for den han var vikar for. Det bemerkes at hans siste vikariat i 1998-99 var knyttet til permisjon for Finn Erik Klausen, mens det vikariat saken gjelder, angår permisjon for Kirsti Vindal Halvorsen.

Den begrunnelse som foran er gitt for at den ankende parts prinsipale påstand under pkt. 1 ikke kan tas til følge, innebærer at staten må frifinnes også når det gjelder påstandens pkt. 2.

Den ankende part har nedlagt subsidiær påstand om at tilsettingsvedtaket er ugyldig. Det kan reises spørsmål om Svein Grundetjern i forhold til tvistemålslovens §54 har en rettslig interesse i å kreve dom i samsvar med den subsidiære påstand. Det er nå ikke lenger aktuelt at han tiltrer det vikariat som saken gjelder. Vikarperioden er over, og for det tilfelle at vikariatet skulle være forlenget med ett år, slik utlysingen åpner for, måtte søksmål vært anlagt også mot Beate Strøm Johansen. Lagmannsretten antar likevel at det foreligger tilstrekkelig rettslig interesse for den ankende part i å få dom for ugyldighet. Det vises i denne forbindelse til Rt-1991-1468, hvoretter det avgjørende i denne sammenheng vil være de virkninger en dom for ugyldighet vil ha for vedkommende part i fremtiden. I denne forbindelse legger lagmannsretten til grunn at slik dom vil kunne ha vesentlig betydning for Svein Grundetjerns muligheter for senere tilsetting både ved høyskoler og i annet arbeid.

Lagmannsretten er i motsetning til byretten kommet til at den ankende part må gis medhold i sin påstand om at tilsettingsvedtaket rammes av forvaltningsrettslige ugyldighetsregler. Fra den ankende parts side er det om dette spørsmål anført en rekke grunnlag. Lagmannsretten er kommet til at det er begått en saksbehandlingsfeil. Misforståelsen om Beate Strøm Johansens PPU, som først ble oppklart forut for tilsettingsutvalgets behandling, burde ha medført at saken ble forelagt for det sakkyndige utvalg og instituttstyret på nytt, jf. Bernt, Lov om universiteter og høyskoler, 2. utg. s 113. Lagmannsretten antar videre at en slik fornyet vurdering fra de innstillende organer kunne ha medført et annet resultat. Lagmannsretten finner det da ikke nødvendig å gå inn på de øvrige ugyldighetsgrunnlag som er anført fra den ankende parts side.

Både det sakkyndige utvalg og instituttstyret forutsatte at Beate Strøm Johansen ville fullføre PPU i løpet av vårsemesteret 1999, mens det virkelige forhold var at hun bare ville ha fullført ett år og ha ett år igjen av denne utdannelse. Dette er en opplysning som umiddelbart synes å måtte tillegges vekt. Til stillingen krevdes ifølge utlysingsteksten at «den som tilsettes må ha praktisk-pedagogisk utdanning eller tilsvarende». Det ligger nær å tro at Beate Strøm Johansen ville blitt vurdert på en annen måte av de innstillende organer hvis de hadde vært klar over at hun bare var halvveis i sin praktisk-pedagogiske utdanning. Det er her tale om et obligatorisk krav, hvor det primært fordres praktisk-pedagogisk utdanning. Som arbeidsområde er angitt «undervisning på alle nivå i førskole- og allmennlærerutdannelsen og praktisk pedagogisk utdanning». Selv om det ikke er en betingelse at søkerne skal ha kompetanse til å undervise over hele arbeidsområdet, må det antas at det vil bli tillagt vekt om det er oppgaver søkerne er avskåret fra. Beate Strøm Johansen, som selv var student ved HiA når det gjaldt praktisk-pedagogisk utdanning, kunne ikke undervise på dette felt, som var oppgitt som en del av arbeidsområdet for stillingen. Til dette kommer at det ikke var klarlagt om hun ville fortsette sitt PPU-studium det året hun skulle være vikar, hvor tidkrevende dette studium ville være og hvilken betydning dette eventuelt kunne ha for mulighetene til å utføre vikaroppgavene på en tilfredsstillende måte.

Lagmannsretten antar at det er en reell mulighet for at de innstillende instansers tilrådinger kunne ha blitt annerledes om de hadde behandlet saken på nytt og at også tilsettingsutvalget i så tilfelle kunne ha konkludert på en annen måte. Under ankeforhandlingen har medlemmene i tilsettingsutvalget forklart at det legges stor vekt på de innstillende organers konklusjoner, særlig på innstillingen fra det sakkyndige utvalg. Det må antas at tilsettingsutvalget også måtte tillegge instituttstyrets uttalelse vesentlig vekt. Det er denne instans som er den nærmeste til å vurdere hvilken kompetanse det var nødvendig eller ønskelig å tilføre instituttets arbeidsområde.

Ett av de to medlemmene i det sakkyndige utvalg, førsteamanuensis Anne Lea ved Høgskolen i Oslo, har i brev 14. juni 1999 til tilsettingsutvalget uttalt at Beate Strøm Johansen på grunn av manglende PPU «ikke fyller de eksplisitte krav som utlysingsteksten stiller». I dette utsagnet ligger etter lagmannsretten en klar forutsetning om at Beate Strøm Johansen ikke ville blitt innstilt om det sakkyndige utvalg hadde kjent til den rette sammenheng. Som vitner for lagmannsretten har både Anne Lea og det annet medlem, førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark Per Ivar Kvammen, forklart at de ikke fant grunn til å endre sin innstilling, men det er uklart for lagmannsretten om deres uttalelser på dette punkt skyldes at de ikke ønsket eller mente å mangle kompetanse til å behandle saken på nytt, eller om de ville ha opprettholdt den opprinnelige innstillingen etter fornyet vurdering. På bakgrunn av det foran nevnte brev fra førsteamanuensis Lea, ligger det nærmest å anta at den førstnevnte forståelse av deres uttalelser er den riktig.

Det foreligger ikke noen etterfølgende uttalelse fra instituttstyret. Daværende formann i styret, førsteamanuensis Kirsti Vindal Johansen, har som vitne forklart at hun oppfattet det slik at styrets befatning med tilsettingen var avsluttet i og med at det hadde avgitt sin innstilling og saken var sendt til tilsettingsutvalget. Hun uttalte videre at hun antok at Svein Grundetjern ville blitt innstilt som nr. 1 av styret dersom man hadde kjent den rette sammenheng m.h.t. Beate Strøm Johansens PPU.

Ved vurderingen av hvilken betydning det har hatt at det sakkyndige utvalg og instituttstyret ikke har fått uttale seg på ny, må det tillegges vekt at det var dissens både i instituttstyret og tilsettingsutvalget, hvilket styrker en antagelse om at en ny behandling i det sakkyndige utvalg og i instituttstyret kunne ha ført til et annet resultat. Instituttstyret traff sin avgjørelse med tre mot en stemme. I tilsettingsutvalget var stemmetallet fire mot en. Medlemmene i tilsettingsutvalget har som vitner forklart at avgjørelsen ikke var kurant og ble truffet etter en lengre diskusjon. De dissenterende medlemmer i instituttstyret og tilsettingsutvalget gikk inn for Svein Grundetjern.

Det er enighet mellom partene om at en dom i samsvar med den ankende parts subsidiære påstand medfører at han har krav på erstatning. Det er også enighet om at erstatningsutmålingen må ta utgangspunkt i den lønn han ville hatt som vikar i ett år med fradrag av de arbeidsinntekter han har hatt annesteds i denne perioden. Staten har godtatt de tall som er fremlagt fra den ankende part i denne forbindelse på henholdsvis 306.415,50 kroner og 66.433 kroner. Erstatningen utgjør etter dette 239.982,50 kroner.

Anken har ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger for byretten og lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174. Lagmannsretten finner at unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd bør komme til anvendelse, slik at den ankende part tildømmes erstatning for saksomkostninger for begge begge instanser fullt ut. Lagmannsretten legger i denne forbindelse vekt på at den ankende part gjennom sitt søksmål har fått en dom i sin favør som utad vil fremstå som et signal om at det ved tilsettingen ble begått en urett mot ham. Dette vil igjen kunne ha en vesentlig betydning for hans faglige renommé og fremtidige yrkeskarriere. Den ankende part har fremlagt omkostningsoppgave, som viser utgifter for byretten og lagmannsretten på henholdsvis 72.000 og 73.000 kroner, hvorav salær utgjør henholdsvis 60.000 og 57.600 kroner. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten ved Høgskolen i Agder frifinnes i forhold til den prinsipale del i pkt. 1 og i forhold til pkt. 2 i Svein Grundetjerns påstand.

2. Vedtak truffet 16. juni 1999 av tilsettingsutvalget ved Høgskolen i Agder om midlertidig tilsetting av Beate Strøm Johansen som høyskolelektor er ugyldig.

3. Staten ved Høgskolen i Agder dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Svein Grundetjern 239.982,50 - tohundreogtrettinitusennihundreåttito 50/100 - kroner.

4. Staten ved Høgskolen i Agder dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Svein Grundetjern henholdsvis 72.000 - syttitotusen og 73.000 - syttitretusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

5. I tillegg til beløpene som nevnt under pkt. 3 og 4 dømmes staten ved Høgskolen i Agder til med virkning fra forfallstid og til betaling skjer å betale til Svein Grundetjern slik rente av beløpene som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum.