LA-2000-912 - RG-2001-343
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-22 |
| Publisert: | LA-2000-00912 - RG-2001-343 (49-2001) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Horten herredsrett nr. 00-00260 F - Agder lagmannsrett LA-2000-00912 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Per Halsbog). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Bjørn Gullaker). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen. Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeloven (1902) §162, §28a, Legemiddelloven (1992) |
Horten herredsrett avsa 30. mai 2000 dom med slik domsslutning:
«A, f. *.*..69, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §5 første ledd jf. skiltforskriften §8 jf. skilt nr. 362 «Fartsgrense» til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år samt en ubetinget bot stor kr 10.000,- - kroner titusen - subsidiært 15 - dager fengsel.»
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn og siktedes personlige forhold fremgår av dommen.
Politimesteren i Østerdal har påanket dommen til Agder lagmannsrett. I anken som gjelder straffutmålingen, er det anført at straffen er satt vesentlig for lav og burde vært satt til 28 dagers ubetinget fengsel.
Lagmannsretten besluttet 28. juni 2000 å henvise anken til ankeforhandling. Denne er avholdt i Tønsberg 21. august 2000. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner, og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.
Lagmannsretten skal bemerke:
A er dømt for å ha ført en personbil i en hastighet av 140 km/t på en strekning av Rv. 3 der høyeste tillatte hastighet i henhold til skilting var 80 km/t. Den hastighet han holdt ble målt ved hjelp av Police Pilot over en strekning på vel 5 km, og var således en gjennomsnittshastighet. Kjøringen fant sted i fullt dagslys, på tørr asfalt og på en tid av døgnet da annen trafikk var beskjeden.
Det er ikke fremkommet opplysninger om at det under den nevnte kjøring skjedde noe spesielt i form av farefremkallelse for andre e.l. Den hastighet A holdt tilsier imidlertid i seg selv og etter relativt fast rettspraksis at han burde idømmes ubetinget fengselsstraff. Lagmannsretten har likevel veket tilbake fra å gjøre det, og den skal for så vidt bemerke:
Samfunnstjeneste ble ved lovendring av 15. mars 1991 innført som egen hovedstraff. I endringslovens forarbeider, nærmere bestemt Ot.prp.nr.72 (1989-1990) ble det bl.a uttalt at det, overfor former for trafikkriminalitet som til da hadde vært straffet med ubetinget fengsel, kunne være aktuelt å idømme samfunnstjeneste etter en konkret vurdering. Det ble videre påpekt at domstolene etter lovendringen ville ha betydelig frihet til å anvende samfunnstjeneste overfor de grupper av lovbrudd og i de konkrete saker hvor dette etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig.
Før nevnte lovendring trådte i kraft, nærmere bestemt 29. april 1991, avsa Høyesterett en kjennelse i hvilken lovendringen ble omhandlet. I kjennelsen som er inntatt i Rt-1991-463 flg., uttalte førstvoterende, med tilslutning av de øvrige dommere og under henvisning til endringslovens forarbeider, at det ville være naturlig i en viss utstrekning å åpne for samfunnstjeneste også ved fartsovertredelser. Etter først å ha gitt uttrykk for at samfunnstjeneste burde kunne anvendes i enkelte tilfeller som ligger på grensen til ubetinget dom og i typetilfeller hvor de allmenne hensyn ikke gjør seg gjeldende med samme styrke som ellers, tilføyde førstvoterende at også domfeltes personlige forhold kunne tilsi en slik reaksjon.
Under henvisning til kjennelsen av 29. april 1991 har Høyesterett i dom inntatt i Rt-1983-171 flg. i et tilfelle av grov hastighetsoverskridelse anvendt samfunnstjeneste i forening med en ubetinget bot. Domfellelsen gjaldt også overtredelse av andre bestemmelser i vegtrafikkloven, men avgjørende vekt ble lagt på domfeltes personlige forhold, nærmere bestemt hans unge alder.
Med støtte i det foran nevnte, og etter en konkret vurdering, har lagmannsretten blitt stående ved at det overfor A kan og bør reageres med straff i form av samfunnstjeneste i stedet for ubetinget fengsel. Den hastighet han holdt representerte ganske visst ikke noe grensetilfelle; ei heller tilsier hans alder noen særbehandling. Andre svært tungtveiende personlige forhold taler derimot for at han bør slippe å sone fengselsstraff. Lagmannsretten skal for så vidt bemerke:
A har en vond barndomstid og en turbulent ungdomstid bak seg. Hans foreldre ble skilt da han var 2 år gammel, og i den etterfølgende tid har han ikke hatt noen kontakt med sin far før nå i det siste. I stedet var det fars bror som tok seg av ham og ble hans forbilde. Da A var 12 år, ble han av onkelen gitt hasjisj. De to røkte hasjisj sammen, og A har fortsatt med det i de etterfølgende år, bare avbrutt av en kortere stoffri periode. Utbyttet av skolegangen ble dårlig, A ble ansett som et problembarn og ble i 8. og 9. klasse plassert i en særklasse.
A fikk i 1983 og 1984 saker overført til barnevernet. Senere er han domfelt 3 ganger og bøtelagt 3 ganger, i det alt vesentligste for overtredelse av straffeloven §162 første ledd og av bestemmelser i legemiddelloven. For slike forhold ble han senest bøtelagt i 1997. Etter dette vites han ikke å ha gjort seg skyldig i noe straffbart, og han har aldri sonet fengselsstraff.
I 1997/98 skaffet A seg førerkort for lastebil, vogntok og buss, samt førerbevis for truck. Han har 7-8 måneders praksis som lastebilsjåfør. For øvrig har han arbeidet noe som medhjelper for en glassmester. Også i denne forbindelse har han tjenestegjort som sjåfør. Arbeidet måtte oppgis på grunn av ryggproblemer.
I oktober 1998 tok A selv initiativet til å skaffe seg en utdannelse. Han fikk da begynne på et ettårig grunnskolekurs med Borre kommunale voksenopplæring. Til tross for at han kom igang 2 måneder senere enn de andre elevene, avla han eksamen med godt resultat i juni 1999. Av såvel voksenopplæringens rådgiver som spesialpedagog og lærer berømmes A for sin iver og innsats, samt resultater. Deres respekt for ham og det han fikk utrettet ble ytterligere forsterket da det gjennom tester foretatt våren 1999 ble avklart at A led av alvorlig dysleksi.
Høsten 1999 begynte A på allmennfaglig linje ved X videregående skole. Han tok sikte på å gjennomføre utdannelsen der på 1 år. Dette ble, ikke minst på grunn av hans dysleksi og det vesentlige merarbeid denne nødvendiggjorde, for hardt. Resultatet ble at han midtveis i året kuttet ut en del fag, mens han i de øvrige fag avla eksamen med godt resultat våren 2000. Han har nå påbegynt et nytt skoleår for å ta resterende eksamener kommende vår. I skoleåret 1999/2000 hadde han overhodet ikke fravær, og også fra den videregående skole berømmes han for sin innsats. Fra en av hans lærere er det også uttalt at mulighetene for at A skal nå sitt mål, nemlig en ingeniørutdannelse ved Bakketeigen tekniske høyskole, er gode.
A var høsten 1999 noe plaget av depresjon og konsulterte en privatpraktiserende psykiater. Såvel denne som representanter for foran nevnte skoler har overfor retten gitt uttrykk for at det vil være svært uheldig for A om det nå blir noe avbrudd i hans utdannelse. Dette skyldes ikke minst det forhold at han på grunn av sin dysleksi som innebærer problemer ikke bare med å lese og å uttrykke seg skriftlig, men også med å forstå. Han er derfor avhengig av å kunne kontrollere riktigheten av sin forståelse, noe som gjøres gjennom samtaler med medelever og lærere. De gjenstående fag innebærer i følge skolen behov for kontinuerlig ekstraundervisning og laboratoriearbeid.
A har selv uttalt frykt for å bli satt inn i fengsel, for der å treffe gamle kjente fra narkotikamiljøet og for hva dette eventuelt kan medføre. Hans psykiater har gitt uttrykk for at A lett blir deprimert og for at han under gitte omstendigheter kan få tilbakefall ved motgang.
Det foran nevnte viser at A er inne i en rehabiliteringsprosess som har pågått lenge og som synes å ha gode muligheter for å lykkes. Et avbrudd i hans skolegang, selv for en kortere tid, vil åpenbart være uheldig og innebære risiko for at As målsetting ikke blir nådd. Det bemerkes i denne forbindelse at han sommeren 2001 må gjennomgå et 6-ukers forkurs for eventuelt å komme inn på den tekniske høyskolen, slik at han heller ikke da vil kunne sone noen fengselsstraff uten at hans skolegang avbrytes.
Etter dette er lagmannsretten blitt stående ved at straffen for A i medhold av straffeloven §28a bør settes til 25 timers samfunnstjeneste, subsidiært 18 dager fengsel. Både gjennomførings- og tilsynstiden settes til 120 dager. Forhørsrettens dom endres i samsvar med dette.
I den økonomiske situasjon A befinner seg er det ikke funnet riktig å ilegge ham noen bøtestraff.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I Horten forhørsretts dom gjøres den endring at straffen settes til 25 - tjuefem - timers samfunnstjeneste, subsidiært 18 - atten - dager fengsel, jf. straffeloven §28a. Gjennomføringstiden og tilsynstiden skal være 120 - etthundreogtjue - dager.