LA-2001-1168

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-16
Publisert:	LA-2001-01168
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr.: 01-00337 - Agder lagmannsrett LA-2001-01168 M.
Parter:	Påtalemyndighet: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Knut Kolloen). Tiltalt: A (Forsvarer: Advokat Heidi Ysen).
Forfatter:	Lagdommerne Erik Holth, Arne Christiansen,, Åse Berg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §227, Veitrafikkloven (1965), §162, §227, §229, §233, §257, §258, §317, §62, §63, §64, Våpenloven (1961) §33, §7, §8, Veitrafikkloven (1965) §10, §22, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §333, §49, Legemiddelloven (1992) §24, §31

A, født *.*. 1964, ble ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 24. mai 2001 idømt fengsel i 1 år og 2 måneder, samt en bot stor kr 5 000 subsidiært fengsel i 15 dager, for overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ, straffeloven §317 første og tredje ledd, 1. og 2. punktum, straffeloven §257, jf. §258, straffeloven §257, straffeloven §317 første ledd, straffeloven §162 første ledd, legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd, våpenloven §33, jf. §7, jf. §8 første ledd, vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd, jf. §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §10, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd. Varetektsfradraget utgjorde 13 dager. Han ble også dømt til inndragning og erstatning.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom.

Etter at A hadde anket over straffutmålingen, besluttet Agder lagmannsrett 26. juli 2001 å henvise anken til ankeforhandling.

Med partenes samtykke har lagmannsretten i medhold av straffeprosessloven §333 første ledd besluttet at ankesaken skal behandles skriftlig, med ett skriftlig innlegg fra hver av partene.

Forsvarer, advokat Heidi Ysen, har i innlegg av 7. november 2001 gjort gjeldende:

«A er i Skien og Porsgrunn byrett dømt for ett tilfelle av trussel, tre tilfeller av heleri, to tilfeller av tyveri, hvorav det ene grovt, to tilfeller av erverv av og en oppbevaring av amfetamin, samt tre tilfeller av bruk av amfetamin, ett tilfelle av ulovlig våpenbesittelse, to kjøringer i påvirket tilstand en grov fartsovertredelse, samt ett tilfelle av unnlatelse å stanse for politiet.

Det anføres av byretten at den anser overtredelsen av §227 som det groveste lovbrudd og det legges i skjerpende retning vekt på at trusselen ble framført med et mindreårig barn tilstede.

Det anføres at rettens utmåling av straff er for høy, sett i forhold til gjeldende rettspraksis. På bakgrunn av dommens forskjellige momenter mener man fra denne side å kunne finne veiledning for rett utmåling i følgende (vedlagte) rettspraksis:

I Rt-1995-702, ble en 20-årig, tidligere straffet mann dømt for bl.a tre tilfeller av legemsfornærmelser, for trusler, tre tilfeller av innbruddstyverier fra private hjemm, to biltyverier, ett skadeverk ett mindre heleri, overtredelser av legemiddelloven og gjentakelse av promillekjøring. Tiltlate ble ilagt en straff av 6 måneder fengsel, hvorav 90 dager betinget. I dommen er inkludert resttid for samfunnstjeneste fra en tidligere dom.

Det kan kanskje anføres at truslen i ovennevnte sak ikke er like klanderverdig da den mangler det skjerpende moment med barn tilstede. Dommen må likevel sies å inneholde momenter som tilsier en straffverdighet i samme størrelsesorden som i herværende sak. Det vises her særlig til at han er domfelt for tre relativt grove legemsfornærmelser.

I Rt-1989-1070, finner vi en avgjørelse der Høyesterett hat hatt til behandling et tilfelle med trusler mot skolebarn inne i en skolebuss, med en ladd usikret luftpistol. Tiltalte, som var domfelt 18 ganger tidligere, ble i denne saken domfelt for i alt 21 nye straffbare forhold, herunder narkotikaforbrytelser og vinningforbrytelser i tillegg til trusselen mot skolebarna. Tiltlate ble dømt til en ubetinget fengselsstraff i 8 måneder, som en fellesstraff med en tidligere betinget straff på 30 dager.

Å sammenlikne trusselhandlingen i denne dommen med den tilsvarende i A påankede sak, synes vanskelig. En direkte trussel mot skolebarn inne i en skolebuss, må etter denne sides oppfatning være av vesentlig alvorligere karakter enn den trussel A er dømt for.

I Rt-1989-485, ble en tidligere straffet mann idømt seks måneder ubetinget fengsel for 13 forbrytelser. Blandt disse var grovt tyveri av våpen, trusler om bruk av våpen, forsøk på grovt tyveri, kjøp og bruk av amfetamin og forsøk på overdragelse av narkotika til arrestant.

Det skal avslutningsvis vises til Rt-1993-1156, der en tidligere straffet mann ble idømt 8 måneders fengsel inkludert en resttid på 62 dager for 3 overtredelser av §227, jf. §232, og en overtredelse av §229 første ledd. Truslene ble betraktet som meget grove forhold. Tiltalte hadde truet med skytevåpen, dels holdt foran fornærmedes ansikt, dels stukket inn i munnen hennes.

Etter dette fremstår straffutmålingen i Skien og Porsgrunn byretts dom, etter denne sides oppfatning, som åpenbart i misforhold med de straffbare handlinger.

Det nedlegges på denne bakgrunn følgende ærbødige

PÅSTAND:

1. Tiltalte anses på mildeste måte.»

Påtalemyndigheten ved politiadjutant Knut Kolloen har i brev av 15. november 2001 anført:

«Fra påtalemyndigheten gjøres gjeldende at byrettens straffutmåling er riktig. Til støtte for dette syn skal bemerkes:

Det er slik påtalemundigheten naturlig slik byretten har gjort, å ta utgangspunkt i overtredelsen av straffeloven §227. Den trusselen A er domfelt for er slik påtalemyndigheten ser det meget grov, og det foreligger flere straffskjerpende momenter som gjør at dette forholdet alene tilsier en lengre ubetinget fengselsstraff. Først skal det pekes på det ble truet med en avsaget hagle, et våpen som i seg selv er meget fryktinngytende og som er kjennetegnet ved at det knyttes til alvorlige straffbare handlinger.

Videre vises til at A tidligere er dømt for overtredelser av straffeloven §233, jf utskrift av strafferegisteret, noe som var kjent for den som trusselen ble fremsatt mot. Fornærmede, som kjente A godt, må således ha følt trusselen som meget reell.

Det pekes også på at trusselen ble fremsatt i nærvær av et mindreårig barn, som i ettertid har vært engstelig, jf. byrettens dom s. 11. Dette er slik påtalemyndigheten ser det et moment som i betydelig grad øker straffverdigheten av forholdet.

Slik påtalemyndigheten ser det begrunner de forhold A er domfelt for en strengere straff enn hva som er utmålt av Høyesterett i de saker ankende part har vist til. Trusselen i avgjørelsen i Rt-1993-1156 er slik påtalemyndigheten ser det sammenlignbar med nærværende sak hva angår grovheten. Når påtalemyndigheten likevel mener at det i denne saken må utmåles en vesentlig strengere straff, har det sin begrunnelse i de øvrige forholdene A er domfelt for.

I tilknytning til trusselen med skytevåpen er det i straffutmålingssammenheng naturlig også å nevne at han er domfelt for overtredelse av våpenloven. Selv om tiltalen gjelder å inneha skytevåpen uten tillatelse, må det i skjerpende retning legges vesentlig vekt på at han på offentlig sted har båret, og truet med, et våpen med meget stort skade potensial. Straffenivået for overredelser av våpenloven ble betydelig skjerpet etter endringene som ble foretatt i våpenlovens straffebestemmelser i 1998. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp.nr.74 (1996-1997) pkt 7.8, hvor Justisdepartementet blant annet har sluttet seg til følgende uttalelse fra våpenlovutvalget:

«Utvalget har vurdert å foreslå minstestraffer, men har valgt ikke å gjøre det. Utvalget har likevel understreket nødvendigheten av at det reageres strengt, og som hovedregel med ubetinget fengselsstraff allerede ved første gangs overtredele av annet eller tredje ledd. Dersom en person f.eks på gaten, i bil eller på bopel finnes i besittelse av et ulovlig våpen, bør reaksjonen være en ubetinget fengselsstraff.Utvalget er også av den klare oppfatning at dersom våpenet i tillegg er ladd, eller lett kan lades, bør den ubetingede fengselsstraffens lengde økes merkbart. Kun dersom det foreligger særdeles formildende omstendigheter bør betinget fengsel vurderes idømt, og da sammen med en større bot. Utvalgets mener at selv i disse tilfeller bør ikke bøter være eneste reaksjon.»

I tilknytning til kombinasjonen av trusler og overtredelser av våpenloven, vises til Gulating lagmannsretts dom av 01.12.99 ( LG-1999-01844)j , som vedlegges i kopi. Dommen er slik påtalemyndigheten ser det, relevant i forhold til straffutmålingen i nærværende sak.

I tillegg til trusselen og overtredelsen av våpenloven, er A domfelt for en rekke alvorlige kriminelle handlinger, herunder tyveri, grovt tyveri og flere brudd på narkotikalovgivningen. Han har slik påtalemyndigheten ser det utvist et fast forbrytersk forsett over lengre tid. I den forbindelse skal også nevnes at han etter domfellelsen i byretten i nærværende sak, ved dom avsagt av Skien og Porsgrunn byrett 7. september 2001, ble dømt for blant annet tre nye tilfeller av vinningskriminalitet (kopi følger vedlagt). Dette viser slik påtalemyndigheten ser det at A verken har vilje eller evne til å avstå fra kriminelle handlinger, ikke engang i påvente av behandlingen av en straffutmålingsanke.

A er domfelt for tre tilfeller av heleri. For så vidt gjelder forholdet hvor han er domfelt for grovt heleri, av et mobilt sagbruk til en verdi av ca kr 150.000,- vises til Finn Haugen, Strafferett, 1996,s. 285, hvor det vises til at enkeltstående heleri av særlig kostbar gjenstand medfører normalt inntil 6 måneders ubetinget fengsel. Det vises i den forbindelse til Rt-1990-981, som er omtalt i boken, hvor det ble utmålt en straff av 7 måneders fengsel, hvorav 120 dager betinget, for heleri av tobakksvarer til en verdi av ca 165.000,-.

De vegtrafikkforhold A er domfelt for begrunner også alene en lengre ubetinget fengselsstraff. Straffverdigheten av disse er slik påtalmyndigheten ser det, meget høy innenfor rammene for vegtrafikklovgivningen. De må komme til et betydelig utslag også når de ses sammen med de øvrige forhold domfellelsen gjelder. To tilfeller av kjøring i narkotikapåvirket tilstand, der han i det ene tilfellet også gjør seg skyldig i en fartsovertredelse på minst 100 km/t i tettbygd strøk, i et forsøk på å kjøre fra politiet, utgjør en meget betydelig trafikkfare.

Påtalemyndigheten mener som det er anført innledningsvis at den utmålte straff er riktig. Det nedlegges på bakgrunn av de anførsler som er gjort ovenfor slik ærbødig

påstand:

1. Anken forkastes

2. A ilegges saksomkostninger etter rettens skjønn.»

Lagmannsretten er kommet til at anken bør føre frem og skal bemerke:

Det alvorligste forhold gjelder trussel med avsaget hagle. Det er straffskjerpende at dette skjedde i nærvær av fornærmedes 13 år gamle datter. I tillegg kommer at det må reageres strengt på ulovlig besittelse av våpen. Forholdet er likevel ikke sammenlignbart med truslene referert i Rt-1993-1156 når det gjelder grovhet. A er domfelt også for tre tilfeller av heleri, tildels av gjenstander med betydelig verdi, et grovt tyveri, et simpelt tyveri, et tilfelle av oppbevaring og to tilfeller av erverv av amfetamin til eget bruk, samt bruk, og for to kjøringer under påvirkning av amfetamin, i ett av tilfellene også med en grov hastighetsovertredelse og unnlatelse av å stanse for politiet.

A er 37 år gammel og tidligere domfelt fire ganger, sist gang i 1990 da han ble funnet skyldig i forsettlig drap og ble idømt 9 års fengsel. Som påpekt av aktor har han nå for øvrig fått en dom fra Skien og Porsgrunn byrett 7. september 2001, hvor han fikk 60 dager fengsel for et grovt tyveri, to simple tyverier og å ha båret kniv på offentlig sted. 57 av dagene er utholdt gjennom varetekt.

Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at byretten har satt straffen noe for høyt, og er kommet til at fengselsstraffen passende kan settes til 1 år. Boten og den subsidiære fengselsstraffen blir stående.

Det påpekes at de forhold som er pådømt i byrettsdommen av 7. september 2001 skriver seg dels fra tiden forut for avsigelsen av den påankede dom. Lagmannsretten antar at den ikke ved behandlingen av foreliggende anke over straffutmålingen kan anvende straffeloven §64 i forhold til byrettsdommen, jf. Bratholm og Matningsdal, straffeloven, kommentarutgave I s. 282-83 og III s. 949. Det fremgår ikke av den nevnte dom at byretten har anvendt §64 ved straffutmålingen. Lagmannsretten viser til at straffeprosessloven §49 åpner adgang til å foreta en etterfølgende samordning av straffutmålingen i de to saker.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I byrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 1 - ett - år.