LA-2001-188

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-30
Publisert:	LA-2001-00188
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Holt herredsrett Nr.: 99-00170 - Agder lagmannsrett LA-2001-00188.
Parter:	Ankende parter: Andre Souvenir A/S, Windfjord AS, Miltex AS, Noragentur AS (Prosessfullmektig: Advokatene Aage Mjeldheim og Odd Enevold). Ankemotpart: Nordstrikk Sales A/S (Prosessfullmektig: Advokatene Astri M. Lund og Anne-Hilde Storm).
Forfatter:	Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraord. lagdommer Rolf Lien
Lovhenvisninger:	Markedsføringsloven (1972) §1, §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §5-2, §8A, §8a, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-5, Konkurranseloven (1993)

Saken har sitt utspring i konkurransen om salget av strikke-produkter i hovedsak til turister i byene Bergen, Tromsø og Hammerfest, der hovedsesongen er fra begynnelsen av juli til midten av august måned.

Nordstrikk Sales AS ble stiftet i 1997 og hører hjemme i Ålesund. Selskapet står for distribusjon, markedsføring og salg av produktene fra, og eier alle aksjene i Nordstrikk Tekstil AS, som holder til i Fiskarstrand i Sula. Dette selskapet står for utvikling og produksjon av strikkeprodukter. Nordstrikk-konsernet hadde på 1970-tallet over 100 ansatte, men har i dag betydelig ferre; trolig vel 20 ansatte. Fra 1986 har det vært eiet av familien Fiskerstrand.

Modellen «Borgund» kom på markedet i 1993. Den er senere endret noe og markedsføres i dag som genser, vams og kofte i tre ulike fargekombinasjoner. Modellen «Bergen» kom på markedet i 1995 og er en kofte som særlig passer for kvinner. Etter enkelte endringer de senere årene markedsføres den i dag hovedsaklig med hvit bunnfarge med innslag av tre andre farger.

Andre Souvenir AS ble stiftet i 1994 og hører hjemme i Risør. Selskapet står for markedsføring og salg av strikkede gensere, vamser og kofter hovedsaklig innkjøpt fra Windfjord AS. Det selskapet ble stiftet i 1993 under navnet Andre Import AS - i mellomtiden også endret til Vinde AS - og hører også hjemme i Risør. Windfjord AS står for utvikling og import av strikkede gensere, vamser og kofter fra Hong Kong. Miltex AS ble stiftet i 1990 og hører hjemme i Songe. Det står for salg av strikkede gensere, vamser og kofter hovedsaklig innkjøpt fra Windfjord AS. Noragentur AS ble stiftet i 1995 og hører hjemme i Risør. Det står for salg av strikkede gensere, vamser og kofter hovedsaklig innkjøpt fra Andre Souvenir AS. De fire selskapene eies av familien Lynghaug.

Modellen «Ålesund» kom på markedet i 1997 og er etter en del endringer i 1998 og 1999 markedsført som genser, vams og kofte i fargene mellomblå, mørkeblå og koksgrå. I tillegg kom det i 2000 en vams i de samme fargene under navnet «Trondheim». Modellen «Tromsø» er en kofte i hvitt med lyseblått mønster som kom på markedet i 1998 og særlig passer for kvinner. Den ble endret i 1999 og finnes i tre fargevarianter.

Daglig leder og styreformann i Andre Import AS, Viggo Lynghaug, begynte tidlig i 1990-årene å drive med torgsalg av strikkeprodukter. Han ble tidlig kjent med Nordstrikks produkter og var agent for Nordstrikk Tekstil AS fra 1994 til 1996. Han hadde ingen skriftlig agentavtale og ba etterhvert om å få det. Samtidig sto Lynghaug bak selskap(er) som drev salg av egne produkter. Nordstrikk Tekstil AS fant denne kombinasjonen uheldig og gjorde i oktober 1996 slutt på agentforholdet. En tvist mellom partene i kjølvannet av dette endte med et rettsforlik i Sunnmøre herredsrett høsten 1998.

I mars måned 1997 etablerte Viggo Lynghaug et samarbeid med klesprodusenten Sino Textile Enterprises Limited i Hong Kong. Det var opptakten til utviklingen og markedsføringen av «1997-Ålesund» og senere de øvrige modellene som er nevnt ovenfor.

På sensommeren 1997 gjorde advokaten til Nordstrikk Tekstil AS i forbindelse med agenttvisten gjeldende at «1997-Ålesund» var en kopi av «Borgund» som var i strid med markedsføringslovens bestemmelser. Dette ble fulgt opp sommeren 1999 ved begjæringer fra Nordstrikk Sales AS om midlertidige forføyninger til namsrettene i Bergen, Hammerfest og Holt, med krav om forbud mot markedsføring og salg av «Ålesund"-modellene og «Tromsø». Begjæringene var i Bergen rettet mot Andre Souvenir AS; i Hammerfest og Holt også mot andre av selskapene. Begjæringene ble tatt til følge og fulgt opp med beslag av namsmennene i Bergen, Hammerfest og Tromsø av tilsammen 796 strikkeplagg av de to modellene.

Etter at Gulating lagmannsrett i kjennelse 16. august 1999 kom til at vilkårene for midlertidig forføyning ikke var oppfylt, ble avgjørelsene i Bergen og Holt opphevet. Det er uklart om avgjørelsen i Hammerfest ble formelt opphevet. Som følge av disse hendingene opphørte salgene av «Ålesund"-modellene og «Tromsø» på torgene i Bergen, Tromsø og Hammerfest i første halvdel av juli. De ble gjenopptatt i august 1999 i Bergen og Tromsø. Andre Souvenir AS gjennomførte i juli måned kjøp av et restparti av strikkede produkter fra Voss Industrier AS for å avhjelpe mangelen på salgsprodukter som følge av sikringene.

Den 26. juli 1999 reiste Nordstrikk Sales AS sak for Holt herredsrett mot Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS. Søksmålet gjaldt for det første et forbud for de saksøkte selskapene mot å framby eller på annen måte spre eller gjøre tilgjengelig for allmenheten, herunder å produsere, importere eller forestå salg og markedsføring, gensere og kofter i design «Ålesund» og «Tromsø» i alle årsmodeller og fargevarianter. Søksmålet gjaldt dernest krav om erstatning i anledning salgene av disse to modellene. De fire saksøkte selskapene reiste på sin side et motsøksmål med krav om erstatning i anledning begjæringene om midlertidige forføyninger.

Holt herredsrett avsa dom i saken 19. oktober 2000 med slik domsslutning:

«Hovedsøksmålet:

1. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS forbys å fremby eller på en annen måte spre eller gjøre tilgjengelig for allmennheten, herunder å produsere, importere eller forestå salg og markedsføring av gensere, jakker og kofter i design «1997-Ålesund», «Ålesund» og «Tromsø» i alle årsmodeller og fargevarianter.

2.Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS dømmes in solidum til å betale Nordstrikk Sales AS erstatning med kr 200.000,- - kronertohundretusen - innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

3.Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS dømmes in solidum til å betale kr 281.797,- - kronertohundreogåttientusen-syvhundreognittisyv - i saksomkostninger til Nordstrikk Sales AS innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

Motsøksmålet:

1. Nordstrikk Sales AS frifinnes.

2. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS idømmes in solidum til å betale kr 140.898,- - kroneretthundreog-førtitusenåttehundreognittiåtte - i saksomkostninger til Nordstrikk Sales AS innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.»

Nærmere om saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og dens begrunnelse, går fram av dommen. Det tilføyes at dommen er avsagt under dissens. Herredsretten kom enstemmig til at det ikke foreligger overskridelse av markedsføringsloven §8a for noen av modellene unntatt «1997-Ålesund». For denne modellen fant flertallet at det forelå slik overskridelse. Flertallet la også til grunn at alle modellene rammes av lovens §1.

Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS har 21. og 23. november 2000 ved advokatene Odd Enevold og Aage Mjeldheim, anket dommen til lagmannsretten. Advokat Enevold har supplert anken i tilsvar 25. januar 2001. Anken gjelder begge søksmålene og retter seg mot bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Advokat Enevold har behandlet herredsrettens avgjørelse av de to erstatningssøksmålene. Advokat Mjeldheim har behandlet forholdet til markedsføringsloven.

Advokatene Erik Mjell og Roar Vegsund har på vegne av Nordstrikk Sales AS imøtegått anken i henholdsvis tilsvar og tilsvar og aksessorisk motanke 22. desember 2000. Det første tilsvaret gjelder forholdet til markedsføringsloven. Det andre tilsvaret gjelder herredsrettens avgjørelse av motsøksmålet om erstatning, og den aksessoriske motanken gjelder herredsrettens erstatningsfastsettelse i hovedsøksmålet.

Advokat Enevold har i sitt tilsvar 25. januar imøtegått den aksessoriske motanken.

Hovedforhandling ble holdt i tinghuset i Skien 11., 12., 13., 14., 15. og 18. mars 2002. De ankende partene møtte med de ovennevnte advokatene som prosessfullmektiger. Viggo Lynghaug ga forklaring som styreformann for Andre Souvenir AS og Windfjord AS. Trond Lynghaug ga forklaring som styreformann for Miltex AS, og Frøydis Lynghaug - mor til Viggo og Trond - ga forklaring som styreformann i Noragentur AS. Nordstrikk Sales AS møtte med advokatene Astri M. Lund og Anne-Hilde Storm som prosessfullmektiger. Daglig leder Roger Fiskerstrand og markedssjef Synnøve Fiskerstrand - bror og søster - ga forklaring som vitner. Det ble ført 11 øvrige vitner og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. To av vitnene er nye for lagmannsretten.

For lagmannsretten står saken med unntak som går fram nedenfor, slik den gjorde for herredsretten.

De ankende partene har for lagmannsretten begrenset seg til å kreve erstatning etter tvangsloven §3-5 første ledd. Anførslene i motsøksmålet for herredsretten om ansvar for Nordstrikk Sales AS etter tvangsloven §3-5 annet ledd 2. punktum og det ulovfestede skyldansvaret, er frafalt. Det er for lagmannsretten også krevet erstatning etter skjønn til de fire selskapene; ikke med bestemte beløp som for herredsretten. Forøvrig har de i det vesentlige framkommet med de samme anførslene som for herredsretten, og som går fram av dommen. Anførslene kan kort sammenfattes slik:

Den beskyttelsen av et produkt som markedsføringsloven gir, forutsetter en viss originalitet ved produktet. All utvikling forutsetter etterlikninger, og loven bygger på at det er tillatt. I dette tilfelle dreier det seg dessuten om en motebransje, der takhøyden er særlig stor. Spørsmålet om reglene i markedsføringsloven §1 og §8a er overtrått i denne saken må avgjøres i lys av disse prinsippene.

Modellene «Borgund» og «Bergen» har ingen originalitet over seg som har krav på beskyttelse. Modellene har en standard oppbygging med kjente farger, mønstre og border som benyttes av alle produsentene i markedet. 1997-modellen av «Ålesund» har store forskjeller i farger, ullkvalitet og mønster i forhold til «Borgund». De senere modellene av «Ålesund» adskiller seg særlig når det gjelder bolen, nedre bord, hovedbord, kragen og bånd nedover brystet. «Tromsø» er klart forskjellig fra «Bergen». Det gjelder særlig mønster og lus, og at lengden er forskjellig. De framstår også som modeller egnet for ulik bruk; «Bergen» som en sporstlig kofte og «Tromsø» som mer selskapspreget.

Det foreligger verken noen urimelig utnyttelse av Nordstrikks innsats eller forvekslingsfare mellom de aktuelle modellene. De er ulike å se på, ulikt merket, og modellene til Nordstrikk er betydelig dyrere. Verken «Ålesund"-modellene eller «Tromsø» er derfor etterlikninger som rammes av §8a.

Når modellene ikke rammes av §8a, som er den spesialbestemmelsen som er ment å skulle anvendes på saker som dette, er det ikke adgang til å anvende lovens §1 som et supplement for å oppnå det samme. Det må ihvertfall foreligge særlige omstendigheter for at det skjer, noe som ikke er tilfellet i denne saken. Uansett har ikke Viggo Lynghaug opptrådt på noen måte som kan karakteriseres som stridende mot god forretningsskikk. I den utstrekning hans agentforhold til Nordstrikk Tekstil AS måtte ha betydning for vurderingen, har han ikke mottatt noen informasjon som han ikke hadde tilgang til på annen og fullt lovlig måte.

Nordstrikk Sales AS har ikke sannsynliggjort at det foreligger noe økonomisk tap. Den påberopte nedgangen i omsetningen skyldes en generell omsetningssvikt i bransjen; ikke salget av «Ålesund"-modellene og «Tromsø». Uansett er det bare forholdene etter inngåelsen av rettsforliket i 1998 som kan vurderes, ettersom partene da både gjorde opp agenttvisten og Nordstrikks beskyldning om kopiering. Subsidiært må et tap beregnes etter vederlagsprinsippet. Størrelsen på de oppgitte utgiftene til markedsføring og utvikling av produkter er for høye og kan ikke legges til grunn ved en erstatningsutmåling, slik Nordstrikk har gjort gjeldende. Den markedsføringen som er skjedd har forøvrig vært til liten eller ingen nytte for de ankende partene, ettersom de kun driver med torgsalg.

En eventuell erstatning må settes ned etter skadeserstatningsloven §5-1 eller ansvaret lempes etter §5-2. Sentralt står her den omstendighet at Nordstrikk Sales AS gikk til det skritt å få beslaglagt en rekke produkter midt i den beste salgstiden sommeren 1999. Det kom overrumplende på de ankende partene tatt i betraktning den lange tiden som var gått siden Nordstrikk ble kjent med «Ålesund"-modellene og «Tromsø» og kopianklagen ble satt fram, og at partene hadde gjort opp i rettsforliket i 1998.

Dersom det er grunnlag for å idømme erstatning i saken, kan det bare gjelde tiden etter rettsforliket. Det kan uansett ikke gjelde flere selskaper enn Windfjord AS; eventuelt også Andre Souvenir AS, der Viggo Lynghaug har stått sentralt i hendelsene. De øvrige har under ingen omstendighet utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet. Saken er blitt unødig vidløftiggjort ved at den er reist mot de fire selskapene og ikke Windfjord AS som importør alene.

Da begjæringene om de midlertidige forføyningene ble fremmet sommeren 1999, forelå det intet rettmessig hovedkrav fra Nordstrikk Sales AS. De ankende partene har da krav på erstatning i medhold av tvangsloven §3-5. Utmålingen må skje etter differanseprinsippet, slik at de ankende partene blir stillet økonomisk slik forholdet ville ha vært uten namsrettenes kjennelser. Alle selskapene har tapt omsetning og fortjeneste. Alle unntatt Noragentur AS har fått et redusert dekningsbidrag. Andre Souvenir AS er blitt påført økte utgifter til varelager, og er som Windfjord AS påført tap som følge av negativ publisitet. Dette selskapet er også påført tap som følge av dårlig likviditet, redusert salg over internett, og redusert salg til Andre Souvenir AS som følge av et redningskjøp av et varelager på Voss. Dette kjøpet var helt nødvendig for å få istand en viss virksomhet og unngå konkurs.

Det er for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«Hovedankens hovedsøksmål:

1. Windfjord AS, Andre Souvenir AS, Miltex AS og Noragentur AS frifinnes.

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer for såvel herreds som lagmannsrett.

Hovedankens motsøksmål:

1. Nordstrikk Sales AS dømmes til å yte erstatning til Andre Souvenir AS etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 771.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

2. Nordstrikk Sales AS dømmes til å yte erstatning til Windfjord AS etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 3 241.900 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

3. Nordstrikk Sales AS dømmes til å yte erstatning til Miltex AS etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 153.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

4. Nordstrikk Sales AS dømmes til å yte erstatning til Noragentur AS etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 75 000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

5. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer for såvel herreds som lagmannsrett.

Aksessorisk motanke:

1. Windfjord AS, Andre Souvenir AS, Miltex AS og Noragentur AS frifinnes.

2. Nordstrikk Sales AS tilpliktes å erstatte Windfjord AS, Andre Souvenir AS, Miltex AS og Noragentur AS sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Nordstrikk Sales AS har for de spørsmålene saken gjelder, i det vesentlige framkommet med de samme anførslene som for herredsretten, og som går fram av dommen. Anførslene kan kort sammenfattes slik:

Det foreligger intet alminnelig etterlikningsprinsipp i norsk rett. Det er reglene i markedsføringsloven som regulerer dette. Ved anvendelsen av reglene kan det ikke legges til grunn at strikketøybransjen er en motebransje, der etterlikninger lettere må aksepteres enn i andre bransjer.

De ankende partene har i strid med markedsføringsloven §8a og §1 markedsført følgende produkter:

«Ålesund» 1997, 1998 og 1999 modeller som genser, vams og kofte i fargene mellomblå, mørk blå og koksgrå, «Ålesund» 2000 (dog kalt «Trondheim») som vams i de samme fargene, «Tromsø» 1998 som damejakke i hvitt med lyseblått mønster, og «Tromsø» 1999 som damejakke i hvitt med lyseblått, off-white med sort og rødt med koksgrått mønster.

Nordstrikk har ved utviklingen av «Borgund» foretatt en original innsats. Den er i hovedsak bygget opp av kjente elementer fra norsk strikketradisjon, men modellens komposisjon med hensyn til mønster og fargevalg, sikksakkmønsteret på bolen, ryggen og øverst på ermene er en nyvinning. Koftemodellen har dessuten et særskilt designet bånd. Med i utviklingsprosessen hører at den er designet av en egen designer, og at det har tatt tid og medført store kostnader å utvikle og markedsføre den. Når det også tas hensyn til den bestselgerstatus som modellen har fått i markedet, er det klart at «Borgund» er et beskyttelsesverdig produkt.

«Ålesund"-modellene fremstår som klare etterlikninger av «Borgund». De må anses å innebære en urimelig utnyttelse av Nordstrikks innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling. Etterlikningen er bevisst fra Viggo Lynghaugs side. Han har vist «Borgund» til det firmaet som han etablerte samarbeid med i Hong Kong, og som senere produserte «Ålesund"-modellene, og han har ønsket å ta markedsandeler fra Nordstrikk etter at han måtte slutte som agent i 1999. «1997-Ålesund» kom på på markedet kort tid etter, og produktutviklingen både den gangen og senere har vært sparsom i tid og omfang. Lynghaug har ved sin opptreden utnyttet Nordstrikks innsats på en urimelig måte.

Forvekslingsfaren viser seg først og fremst gjennom et visuelt helhetsinntrykk, som særlig er skapt ved likhet i komposisjon og kombinering av mønstre, samt fargevalg.

Også «Bergen» er ved sin særegne komposisjon resultatet av en original innsats fra Nordstrikk. «Tromsø» er en etterlikning som er en urimelig utnyttelse av Nordstrikks innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling. Hvert element i «Bergen» kan gjenfinnes i «Tromsø». Den mulige forskjellen mellom de to modellene man kan få inntrykk av, skyldes at det er benyttet et tynnere garn i «Tromsø». Strikketeknisk er den utført på samme måte som «Bergen». De to modellene framstår ikke som modeller egnet for ulik bruk eller forskjellige brukere, slik de ankende partene har anført.

De ankende partenes produksjon, markedsføring og salg av «Ålesund"-modellene og «Tromsø» strider under enhver omstendighet mot god forretningsskikk, jf. lovens generalklausul i §1. I tillegg til det som er anført vedrørende «urimelig utnyttelse» etter §8a, står Viggo Lynghaugs tidligere agentforhold til Nordstrikk Tekstil AS sentralt i denne vurderingen. Særlig i forbindelse med deltagelse på møter og kundetreff, fikk han tilgang til opplysninger om omsetning, modeller og markedsutsikter som gjorde det illojalt å foreta så bevisste og markante etterlikninger av «Borgund» og «Bergen». Han har også på den måten spart store utviklings- og markedsføringsutgifter.

Som følge av overtredelsene av lovens §1 og 8 a, er Nordstrikk Sales AS påført et økonomisk tap som kreves erstattet med hjemmel i det ulovfestede skyldansvaret. Erstatningen må utmåles som et vederlag som svarer til de utgiftene som de ankende partene er blitt spart for ved sin framgamgsmåte. Det vesentligste er her sparte utviklings- og markedsføringsutgifter. Rettsforliket i 1998 gjaldt bare agenttvisten og innebærer ingen begrensning i omfanget av erstatningsansvaret.

De ankende partene må være solidarisk ansvarlige for erstatningen. Det dreier seg om et familiekonsern, der de sentrale personene i de forskjellige selskapene er i nær familie. De har dessuten alle vært kjent med de relevante, faktiske omstendighetene i forbindelse med etterlikningen av «Borgund» og «Bergen».

Ettersom hovedkravet fra Nordstrikk Sales AS besto da det ble begjært midlertidige forføyninger i 1999, foreligger det intet erstatningsansvar etter tvangsloven §3-5. Uansett har ingen av de ankende partene sannsynliggjort noe tap. De beregningene eller anslagene som er lagt fram, er ikke tilstrekkelige i denne sammenhengen. Enkelte av de påståtte tapene faller også utenfor rekkevidden av §3-5.

Det er for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«I Ankesaken:

I. Forsåvidt gjelder hovedsøksmålet for Holt herredsrett:

1. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex og Noragentur AS forbys å produsere, importere, omsette, fremby eller på annen måte markedsføre eller forestå markedsføring av gensere, kofter, jakker eller vamser som i designene «1997-Ålesund», «Ålesund» og «Tromsø», i alle årsmodeller og farvevarianter.

2. Holt herredsretts dom pkt. 3 stadfestes.

II. Forsåvidt gjelder motsøksmålet for Holt herredsrett:

Holt herredsretts dom stadfestes.

III. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS dømmes in solidum til å dekke Nordstrikk Sales AS saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

I den aksessoriske motanken:

1. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS dømmes in solidum til å yte erstatning til Nordstrikk Sales AS fastsatt etter rettens skjønn, med forfall to uker etter dommens forkynnelse og tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS dømmes in solidum til å dekke Nordstrikk Sales AS' saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling finner sted.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Hovedspørsmålet i saken er om modellene «Ålesund» og «Tromsø» er rettstridige etterlikninger av henholdsvis «Borgund» og «Bergen» etter reglene i markedsføringsloven. Lovens §8a (tidligere §9) lyder slik:

«Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende etterliknede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamebilder eller andre frembringelser på en slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.»

Lovteksten retter seg ikke mot å etterlikne et produkt, men mot anvendelsen av det. De avgjørende vilkårene er om anvendelsen er en urimelig utnyttelse av andres innsats eller resultater, og om det foreligger fare for forveksling. Begge vilkårene må være oppfyllt for at anvendelse av produktet er rettsstridig.

Ved vurderingen av kriteriet «urimelig utnyttelse» står frambringelsens originalitet sentralt. Den som krever beskyttelse må ha prestert en selvstendig, original innsats. Det forholdet at produktet inneholder elementer som er kjent fra før, vil kunne innebære at dette vilkåret ikke er oppfylt. På den annen side vil et slikt produkt kunne ha vern mot etterlikning dersom det har nye, originale kombinasjoner som gir produktet et særpreg. Avgjørelsen vil bero på en total vurdering av særlig produktets helhetsinntrykk, komposisjon, detaljløsninger, montering, utførelse og fargesammensetning sammenliknet med det aktuelle produktet. At et produkt tar utgangspunkt i gammel norsk strikketradisjon, utelukker ikke at kravet til originalitet er oppfylt. På den annen side vil den omstendighet at det er mange som lager samme type produkt, kunne føre til at kravet ikke anses oppfyllt.

Dersom kravet til produktets originalitet er oppfylt, må det foretas en helhetsvurdering av om det foreligger en urimelig utnyttelse. Sentrale momenter er her om den som etterlikner et produkt har utnyttet de variasjonsmuligheter som måtte foreligge for å unngå likhet og forvekslingsfare, den investering av arbeid, tid og penger som ligger bak originalproduktet, hvilke elementer ved produktet som er etterliknet, tid og sted for handlingen, og om handlingen innebærer en utnyttelse av tidligere forbindelser.

Kravet til forvekslingsfare innebærer særlig en vurdering av den synbare likheten mellom produktene. Helhetsinntrykket er klart det viktigste, selv om detaljløsninger kan spille en rolle. Vurderingen må foretas fra kundenes synsvinkel. Det kreves ikke at det er nødvendig å gå helt ned på detaljplanet for å avgjøre om produktene er like. Forøvrig vil det kunne få betydning hvorvidt produktet er beregnet på ulike markeder, såvel geografisk som prismessig. I motebransjer som for eksempel klesbransjen, kreves det mer enn i andre bransjer for å konstatere rettstridighet. Det er likevel i praksis eksempler på rettstridige etterlikninger også der.

Lagmannsretten foretar i det følgende en vurdering av de aktuelle produktene opp mot de prinsipielle betraktningene ovenfor. Ved vurderingen både etter lovens §8a og §1, legger lagmannsretten til grunn at de produktene denne saken gjelder må sies å tilhøre motebransjen, selv om enkelte bestselgere kan være på markedet i flere år uten endringer. Det er også slik at en rekke produkter på gensermarkedet likner på hverandre. Lagmannsretten har selv fått det bekreftet ved at et titalls produkter har vært framvist under ankeforhandlingen. Det har utviklet seg i bransjen en slags standard i oppbygging og mønstre av denne type strikkeprodukter; i alle fall fra lanseringen av OL-genseren Sarajevo i 1976. Tilsvarende gjelder i stor grad fargevalgene, der kombinasjoner i hvitt og mørkeblått er det dominerende, og med videreføring av elementer fra gammel norsk strikkeproduksjon. Slik sett kan det sies at alle produktene likner på hverandre, og at det foreligger en generell forvekslingsfare.

«1997-Ålesund»:

Denne modellen solgte etter det opplyste svært dårlig og ble endret i 1998 og 1999. Etter påstandene i saken må lagmannsretten likevel vurdere denne modellen.

En sammenlikning med «Borgund» viser forskjeller mht. mønster på bolen, ryggen og øverst på ermene. Dessuten er det forskjell i ullkvalitet og hvitfarge. Ålesund-modellen er merket anderledes enn «Borgund»; ikke med firmanavn, men med «Norvegian Design» og et norsk flagg. De to modellene er derimot like i oppbygging, valg og plassering av mønstre, samt fargevalg. I tillegg er et særpreget sikksakkmønster på brystet, ryggen og ermene på «Borgund» å gjenkjenne i Ålesund-modellen. For koftemodellene er i tillegg å bemerke at et særpreget vevet bånd på «Borgund» gjenfinnes med store likhetstrekk på Ålesund-modellen, men i strikket utførelse.

At Viggo Lynghaug har brukt «Borgund» som forbilde og bevisst har tatt sikte på å legge seg nær opp til den modellen ved blant annet å vise den til produsenten i Hong-Kong, og at det tok kort tid fra forbindelsen mellom Nordstrikk Tekstil AS og Andre Import AS ble avsluttet til Ålesund-modellen kom på markedet, kan tale for at det foreligger en urimelig utnyttelse av Nordstrikks frambringelse og markedsføring av «Borgund».

På den annen side var «1997-Ålesund» ingen vellykket modell salgsmessig, og etter lagmannsrettens skjønn heller ikke etter utseende og kvalitet.

De to modellene lar seg klart skille både ved en detaljpreget sammenlikning og det helhetsinntrykket de to modellene gir. Dertil kommer forskjell i merking og pris. Selv om de ble solgt fra salgssteder som ligger i nærheten av hverandre, at salgene særlig har vært innrettet mot turister med kort tid til rådighet som vil ha et norsk strikkeplagg uten å besitte særlige forkunnskaper, finner lagmannsretten at det er mest sannsynlig at det ikke har foreligget en forvekslingsfare.

Konklusjonen for denne modellen er at derfor at det ikke foreligger en rettsstridig overskridelse av lovens §8a.

Senere «Ålesund"-modeller:

Modellene har flere endringer i forhold til 1997-modellen og har fjernet seg fra «Borgund», særlig mht. mønsteret på hovedbolen. Det særpregede sikksakkmønsteret er også erstattet med et nytt mønster. «Ålesund» er også lett synlig merket med «Winde/Windfjord». Oppbyggingen med blant annet plassering av mønstre, samt fargevalgene, er imidlertid bevart. Fargene er også klarere enn på 1997-modellen, noe som sammen med hovedmønsteret i brystpartiet trekker i retning av større likhet med «Borgund» enn forgjengeren.

Lagmannsretten finner at «Borgund» også i dette tilfellet har vært et forbilde. Ved vurderingen av om dette representerer en etterlikning som er en «urimelig utnyttelse», er særlig å merke seg at Lynghaug i forbindelse med 1997-modellen var blitt gjort kjent med Nordstrikks syn. Det taler for en skjerpet aktsomhet ved frambringelsen av de nye modellene. På den annen side har «Ålesund» som nevnt ovenfor fjernet seg fra «Borgund» i flere detaljer, og lagmannsretten kan ikke se bort fra at Lynghaug har ment å ta hensyn til innvendingene i forbindelse med forbedringen av 1997-modellen.

Lagmannsretten finner det heller ikke her nødvendig å ta standpunkt til om urimelighetskriteriet er oppfyllt. Selv om helhetsinntrykket er at det foreligger en viss likhet mellom «Borgund» og «Ålesund"-modellene, finner lagmannsretten under tvil at «Ålesund» ved de foretatte endringene har fjernet seg såvidt mye, at kriteriet «forvekslingsfare» ikke er oppfyllt. Ved denne vurderingen er det også lagt vekt på forskjellen i pris og den nye merkingen.

Konklusjonen er også for disse modellene at det ikke foreligger en rettstridig overskridelse av lovens §8a.

«Tromsø»:

En sammenlikning av denne koften og «Bergen» viser likhet mht. oppbygging og valg og plassering av mønstre. På den annen side har «Bergen» klare farger og et framtredende hovedmønster, mens «Tromsø» er mindre klar. Den har også et mindre hovedmønster, som er plassert høyere på brystet. Plasseringen og antallet av lus er også forskjellig. Dertil kommer at lengden på koftene er forskjellig.

Lagmannsretten finner at Viggo Lynghaug også i dette tilfellet har benyttet Nordstrikks modell som forbilde. Omstendighetene omkring utviklingen av denne modellen er imidlertid klart forskjellig fra utviklingen av «Ålesund"-modellene, uten at lagmannsretten finner det nødvendig å vurdere om det likevel skulle foreligge en etterlikning som er en «urimelig utnyttelse».

De to koftene har markerte forskjeller og gir klart et forskjellig helhetsinntrykk. I tillegg til det som er nevnt ovenfor, kommer at «Tromsø» er merket på tilsvarende måte som «Ålesund», og at de framstår som modeller egnet for ulik bruk; «Bergen» som en sportslig kofte og «Tromsø» som mer selskapspreget. Lagmannsretten ser det derfor slik at det ikke foreligger noen forvekslingsfare.

Konklusjonen er også for denne modellen at det ikke foreligger en rettstridig overskridelse av lovens §8a.

På denne bakgrunnen er det ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere om Nordstrikks modeller har den originalitet over seg som lovens beskyttelse forutsetter.

Det neste spørsmålet er om «Ålesund"-modellene og «Tromsø» kan forbys i medhold av lovens §1, som i første ledd lyder slik:

«I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom eller er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.»

En slik generalklausul var det også i den gamle konkurranseloven, og det var den som ble benyttet på etterlikninger før det kom egne regler i §9, senere flyttet til 8a, i markedsføringsloven. Spørsmålet reiser seg da om og i tilfelle i hvilken utstrekning generalklausulen fortsatt skal kan kunne benyttes.

Av forarbeidene og teori synes det å gå fram at §1 ikke bør benyttes der det foreligger spesialbestemmelser som regulerer alle sidene ved det aktuelle forholdet. I avgjørelsen inntatt i Rt-1995-1908 er det lagt til grunn at §1 supplerer spesialbestemmelsene, men at det må vises forsiktighet med å anvende den på forhold av liknende karakter som er omhandlet i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfyllt.

Det synes å være mest i samsvar med gjeldende rett å legge til grunn at §1 ikke kommer til anvendelse i denne saken. Praktisk sett får dette imidlertid ingen betydning. Lagmannsretten ser det således slik at Viggo Lynghaug ikke har opptrådt på noen måte som kan karakteriseres som stridende mot god forretningsskikk. I egenskap av agent med deltagelse på møter og kundetreff, fikk han riktignok opplysninger om omsetning, modeller og markedsutsikter, som kan tale for at det var illojalt å sette i gang med produksjon, markedsføring og salg av særlig «Ålesund"-modellene. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at han har mottatt noen informasjon som han ikke hadde tilgang til på annen og lovlig måte, og som i stor utstrekning var allment tilgjengelig. Som det går fram foran, har også Viggo Lynghaug vært kjent med denne bransjen siden begynnelsen av 1990-årene.

Når det for ingen av de omstridte produktene foreligger en rettstridig overskridelse av reglene i lovens §8a eller §1, blir de ankende partene å frifinne for kravet om forbud mot produksjon, import og omsetning mv., slik Nordstrikk Sales AS har lagt ned påstand om. Lagmannsretten har funnet det hensiktsmessig å utforme en domsslutning som gir uttrykk for dette. Uttrykket «salg» er da ment å dekke alle de alternativene som er tatt med i påstanden. Lagmannsrettens avgjørelse innebærer også at det ikke er grunnlag for å tilkjenne Nordstrikk Sales AS erstatning, slik det er påstått, og de ankende partene blir å frifinne også på dette punktet.

Det neste spørsmålet gjelder de ankende partenes krav om erstatning i medhold av tvangsloven §3-5 første ledd 1. punktum. Den påberopte bestemmelsen lyder slik:

«Dersom midlertidig sikring er opphevet eller falt bort og det viser seg at saksøkerens krav ikke besto da sikringen ble besluttet, plikter saksøkeren å erstatte den skade saksøkte har lidt som følge av sikringen eller ved de skritt som har vært nødvendige for å avverge sikringen eller å få den opphevet.»

Det dreier seg her om et objektivt erstatningsansvar som kan gjøres gjeldende for namsretten eller de alminnelige domstolene, jf. §3-5 siste ledd.

Det går innledningsvis i lagmannsrettens dom fram at de midlertidige sikringene i saken er opphevet eller falt bort. Når lagmannsretten er kommet til at reglene i markedsføringsloven §8a eller §1 ikke er overtrått, betyr det at «saksøkerens krav ikke besto» da sikringene ble besluttet. Vilkårene for et erstatningsansvar for Nordstrikk Sales AS er dermed oppfyllt.

De ankende partene har gjort gjeldende at de økonomisk sett blir satt i den stillingen de ville ha vært i, dersom Nordstrikk Sales AS ikke hadde begjært midlertidige forføyninger sommeren 1999, jf. §3-5 første ledd første alternativ. Det er ikke krevet erstatning for utgifter til avvergelse eller opphevelse av sikringene.

Utmålingen av erstatningen blir som anført å fastsette etter differanseprinsippet; med andre ord til den økonomiske forskjellen for de ankende partene mellom situasjonen med og uten sikringene.

Til veiledning for det skjønnet lagmannsretten skal utøve, har de ankende partene har lagt fram den samme beregningen som for herredsretten. Den er utarbeidet av siviløkonom og statsautorisert revisor Erik Lynghaug. Han er bror til Viggo Lynghaug og aksjonær i Windfjord AS og møtte som vitne under ankeforhandlingen. Beregningen tar sikte på å belyse det tapet de fire selskapene skjønnsmessig har lidt. Han har opplyst at han ved beregningen har bygget på tidligere års omsetning og samtaler med selgerne på torget i de tre byene Bergen, Tromsø og Hammerfest.

Beregningene er for Andre Souvenir AS og Miltex AS i hovedsak bygget opp ved stipulering av tapt omsetning og dermed tapt fortjeneste etter at det ble foretatt beslag av produktene på salgsstedene i Bergen, Tromsø og Hammerfest, samt tapt fortjeneste som følge av redusert dekningsbidrag etter de prisnedsettelsene som ble funnet nødvendig for å øke omløpshastigheten av de produktene som ble kjøpt inn fra Voss Industrier AS. I tillegg er det ført opp økte kostnader til varelager for Andre Souvenir AS i forbindelse med varekjøpet fra Voss Industrier AS og tap på grunn av negativ publisitet, og tap for Miltex AS som følge av dårlig likviditet og varebeholdning høsten 1999. For Windfjord AS er det ført opp tap som følge av at det varepartiet som Andre Souvenir AS kjøpte fra Voss Industrier AS fortrengte levering fra Windfjord AS, tap som følge av dårlig likviditet, og tap som følge av negativ publisitet. For Noragentur AS er det ført opp tapt fortjeneste i Hammerfest ved tapt salg for Andre Souvenir AS.

Etter at beregningene ble korrigert under ankeforhandlingen, summerer de anslåtte tapene seg til kr 771.000 for Andre Souvenir AS, kr 3 241.900 for Windfjord AS, kr 153.000 for Miltex AS og kr 75 000 for Noragentur AS. Samlet utgjør beløpene kr 4 240.900, som svarer til summen i påstanden for lagmannsretten.

Nordstrikk Sales AS har innvendt til beregningene at de bygger på urealistiske forutsetninger om den omsetningen og fortjenesten som ville ha vært oppnådd dersom begjæringene om sikringene ikke var blitt tatt til følge. Et eventuelt tap må i tilfelle begrense seg til antatt fortjeneste ved salg av de produktene som ble beslaglagt. Tapt fortjeneste ved redusert dekningsbidrag skyldes eget valg om innkjøp av varepartiet fra Voss og nedsettelse av prisene og kan ikke belastes Nordstrikk Sales AS. Dette kjøpet innebar tvertimot at man fikk en fortjeneste som ellers ikke ville ha vært oppnådd. At varepartiet har fortrengt salg og fortjeneste for Windfjord AS er ikke sannsynliggjort, og sammenhengen er for fjern. Eventuelle tap som følge av dårlig likviditet og forøvrig for negativ publisitet generelt, faller utenfor det som kan kreves erstattet etter §3-5.

Lagmannsretten legger til grunn at ialt 2 176 produkter ble berørt av sikringene; enten på lager, i bestilling eller utlagt for salg i Bergen, Tromsø og Hammerfest. Selv om de produktene ble frigitt for salg etter kjennelsen i Gulating lagmannsrett, var turistsesongen på det nærmeste over. En stor del av det salget som ellers ville ha funnet sted, var dermed gått tapt. Lagmannsretten finner det klart at det er årsakssammenheng mellom sikringene og en redusert omsetning og fortjeneste for de fire selskapene, og at et slikt tap er påregnelig.

Erik Lynghaugs beregninger bærer preg av grundighet og struktur og gir et godt utgangspunkt for det skjønnet som lagmannsretten er invitert til å foreta. Det synes ikke å være noe å utsette på de tekniske beregningene. De forutsetningene som er lagt inn med hensyn til priser, fortjenestemarginer o.l., inneholder derimot elementer av skjønn. Til den differansen han har lagt til grunn mellom antatt omsetning og fortjeneste, og det som faktisk ble oppnådd i den aktuelle perioden, knytter det seg betydelig usikkerhet. Det samme gjelder andre poster, hvorav særlig virkningene av negativ publisitet peker seg ut.

Ved å holde Lynghaugs beregninger opp mot de øvrige bevisene i saken, er lagmannsretten kommet fram til følgende erstatningsutmåling:

For Andre Souvenir AS finner lagmannsretten det sannsynliggjort at det foreligger tap av fortjeneste ved salgene i Bergen, Tromsø og Hammerfest, som skjønnsmessig erstattes med

kr 350.000 kroner. Det er tatt hensyn til alle de tapspostene som er ført opp med tilsammen kr 771.000 med unntak av redusert dekningsbidrag. Lagmannsretten har ansett forholdet for å være dekket når differansen mellom antatt og faktisk omsetning er lagt til grunn. Videre er det ikke gitt erstatning for negativ publisitet. Det dreier seg her i det vesentlige om artikler i pressen, som lagmannsretten har forståelse for er uheldig for en næringsdrivende og kan føre til slike forhold som er påberopt. Noen konkret, økonomisk skade finnes imidlertid ikke sannsynliggjort.

For Windfjord AS finner lagmannsretten det sannsynliggjort at det foreligger et tap av fortjeneste som følge av at Andre Souvenir AS måtte kjøpe varer fra Voss Industrier AS istedenfor fra Windfjord AS. Det oppgitte beløpet på kr 288.300 bygger på usikre anslag. Lagmannsretten fastsetter erstatningen skjønnsmessig til kr 250.000. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at selskapet ble påført et tap av fortjeneste på kr 125.000 på varer som ikke kunne kjøpes inn på grunn av likviditetsmangel som følge av at Andre Souvenir AS ikke kunne gjøre opp for seg som forutsatt før sikringene ble besluttet.

Heller ikke finner lagmannsretten at det er sannsynliggjort at det foreligger tap av fortjeneste ved tapt salg til butikker og over web.shop som følge av negativ publisitet. Det vises forøvrig til det som er sagt under Andre Souvenir AS ovenfor.

For Miltex AS finner lagmannsretten det sannsynliggjort at det foreligger tap av fortjeneste ved salgene i Hammerfest, som skjønnsmessig erstattes med kr 100.000 kroner. Av de oppførte tapspostene på tilsammen kr 153.000 er det ikke funnet sannsynliggjort at det foreligger noe tap av fortjeneste som følge av dårlig likviditet og dermed dårligere vareutvalg enn ellers.

Det er likeledes lagt til grunn samme syn om redusert dekningsbidrag som nevnt ovenfor.

For Noragentur AS finner lagmannsretten sannsynliggjort at det foreligger tap av fortjeneste i Hammerfest ved tapt salg for Andre Souvenir AS, som på grunn av sikringene ble forhindret fra å levere varer som ellers. Erstatningen settes skjønnsmessig og i samsvar med vurderinger gjort for Andre Souvenir AS, til kr 60 000.

Når det gjelder saksomkostningene, ser lagmannsretten det slik at «Borgund» og «Bergen» har vært forbilder for Viggo Lynghaug. Han og de fire selskapene har tatt en bevisst sjanse på å legge seg tett opp til lovens grenser, og lagmannsretten har vært i adskillig tvil om resultatet forsåvidt. Spørsmålet om erstatning etter tvangsloven §3-5 er direkte knyttet til den avgjørelsen. Saken har vært tvilsom, og lagmannsretten finner at Nordstrikk Sales AS har hatt fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd, finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i hovedanken. For herredsretten ble det ikke lagt ned påstand om erstatning etter skjønn, men med bestemte beløp i et fullbyrdelsessøksmål. Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, er da saken å anse som dels vunnet og dels tapt, jf. §174 første ledd. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å anvende bestemmelsen i annet ledd, og hver av partene bærer sine omkostninger også for herredsretten.

Den aksessoriske motanken, som gjelder størrelsen på den erstatningen Nordstrikk Sales AS ble tilkjent av herredsretten, har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i §180 første ledd finner lagmannsretten at de ankende partene bør få erstattet sine omkostninger. Omkostningsoppgaven fra advokat Mjeldheim beløper seg til kr 536.610 for begge prosessfullmektigene og de to ankene, hvorav kr 245.000 er salær til advokat Mjeldheim og bare knyttet til hovedanken. Omkostningene er på tilsammen kr 96 610 med ankegebyret. Av dette er 40 prosent av ankegebyret og 10 prosent av resten oppgitt å gjelde motanken. Salæret til advokat Enevold er på samlet kr 195.000, hvorav 40 prosent er oppgitt å gjelde motanken. Lagmannsretten bemerker at erstatningskravet er gjort til en del av hovedanken, der de ankende partene også har gjort gjeldende at det ikke er sannsynliggjort at Nordstrikk Sales AS har lidt noe økonomisk tap. De ankende partene har derfor uansett motanken måttet gå utførlig inn på erstatningsspørsmålet, noe som også er skjedd. Ved fordelingen mellom hovedanken og motanken er det bare merutgiftene ved sistnevnte som kan kreves erstattet. Lagmannsretten finner at disse - med unntak av rettsgebyret som belastes hovedanken - bør settes til 10 prosent av omkostningene, noe som også vil gjelde salæret til advokat Enevold. Erstatningen for saksomkostningene utgjør etter dette kr 27 532, hvorav kr 19 500 er salær. Beløpet omfatter ikke merverdiavgift, ettersom de ankende partene vil ha fradragsrett for inngående avgift.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Hovedanken:

1. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS frifinnes for kravene om forbud etter markedsføringsloven §1 og §8a og erstatning for salg av «Ålesund"- og «Tromsø» - modeller.

2. Nordstrikk Sales AS dømmes til å betale erstatning til Andre Souvenir AS med 350.000 - trehundreogfemtitusen - kroner.

3. Nordstrikk Sales AS dømmes til å betale erstatning til Windfjord AS med 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner.

4. Nordstrikk Sales AS dømmes til å betale erstatning til Miltex AS med 100.000 - etthundretusen - kroner.

5. Nordstrikk Sales AS dømmes til å betale erstatning til Noragentur AS med kr 60 000 - sekstitusen - kroner.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Motanken:

1. Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS frifinnes.

2. Nordstrikk Sales AS tilpliktes å erstatte Andre Souvenir AS, Windfjord AS, Miltex AS og Noragentur AS ved advokat Odd Enevold 27 532 - tjuesjutusenfemhundreogtrettito - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

Forfall:

Erstatningsbeløpene ovenfor forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. Fra dagen etter forfall betales lovens forsinkelsesrente, for tiden 12 - tolv - prosent.