LA-2001-390
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-27 |
| Publisert: | LA-2001-00390 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr.: 00-01857 - Agder lagmannsrett LA-2001-00390 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Jarle Rudi). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård, formann. Lagdommer Karl-Einar Knudsen. Justitiarius Jahn Mydland. 4 meddommere. Dissens |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Straffeprosessloven (1981) §35, §23, §62, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §3, §321, §325 |
Statsadvokatene i Agder satte 26. september 2000 A, f. *.*..73, under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av:
«I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ,
for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Lørdag 25. mars 2000 ca kl. 04.30 på vei ned Stavedalen i Valle, kjørte han snøskuter med kjennemerke PL - - - - . Han var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han i alkoholpåvirket tilstand kjørte utfor en bakke med en sterkt alkoholpåvirket passasjer bakpå, til tross for at skuteren kun var registrert for én person. Han holdt samtidig for høy hastighet etter forholdene på stedet, slik at han mistet kontrollen over skuteren, og dermed kjørte oppi et søkk like ved en stor stein. Passasjeren, B, falt av skuteren, og slo hodet mot steinen, og døde kort tid etter som følge av hodeskadene.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3,
hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, var han ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom ved at han forholdt seg som der nærmere beskrevet.
III. Vegtrafikkloven §31, første - tredje ledd, jf. §22 første ledd,
hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, kjørte han den der nevnte skuteren til tross for at han var påvirket av alkohol.
Straffelovens §62 første ledd kommer til anvendelse.»
Kristiansand byrett avsa dom i saken 12. januar 2001 med slik domsslutning:
«1. A, f.- og p.nr.: *.*..73 - - - -, frifinnes for:
1 -en- overtredelse av Straffeloven §239, 1. straffalternativ
2. A, f.- og p.nr.: *.*..73 - - - -, dømmes for:
1 -en- overtredelse av Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3
1 -en- overtredelse av Vegtrafikkloven §31, første - tredje ledd, jf. §22 første ledd,
Gjerningstidspunkt: 25. mars 2000.
Straffutmålingsbestemmelser som er anvendt: Straffeloven §62 første ledd.
Straffen settes til: Fengsel i 30 -tretti- dager samt en bot stor kr 25.000 -tjuefemtusen- subsidiært 15 -femten- dager fengsel om boten ikke betales.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Nærmere om sakens bakgrunn og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Statsadvokatene har påanket dommen til Agder lagmannsrett til prøvelse av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet forsåvidt angår tiltalens post I som han ble frifunnet for av byretten, subsidiært ble det anket over lovanvendelsen og straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 5. mars 2001 ble anken henvist til ankeforhandling forsåvidt angår bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet jf straffeprosessloven §325, jf §321 annet ledd, 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Valle kommunehus 24. og 25. april 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer, advokat Sveinung Søndervik Johnsen. Tiltalte og 6 vitner avga forklaring. 2 av vitnene var nye for lagmannsretten. På vegne av påtalemyndigheten møtte politiadjutant Jarle Rudi. Det ble holdt åstedsbefaring om ettermiddagen 24. april 2001. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Aktor politiadjutant Rudi nedla slik påstand: Tiltalte dømmes i henhold til tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 6 måneder.
Forsvareren, advokat Sveinung Søndervik Johnsen nedla påstand om frifinnelse av tiltalte for post I i tiltalen, subsidiært at han blir å anse på mildeste måte.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall - fire dommere - og et mindretall - tre dommere - når det gjelder vurderingen om tiltalte er skyldig i overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ. Flertallet, fagdommerne Rafgård, Knutsen og Mydland sammen med 1 legdommer, finner at det ikke er noen rimelig eller fornuftig tvil om at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningens post I og finner at han således må dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ.
Mindretallet, 3 legdommere finner ikke at det er bevist at tiltalte burde ha forutsett muligheten av en dødsulykke og at han derfor må bli å frifinne for tiltalens post I.
Lagmannsretten har kommet frem til det nevnte domsresultat på denne bakgrunn:
Den samlede rett legger til grunn for sin vurdering, byrettens beskrivelse av den faktiske utvikling fra kl 18-19 den 24. mars 2000, da tiltalte sammen med en kamerat dro til den hytta som han hadde leid i Stavedalen i Valle, frem til han ca kl. 03.00 om morgenen påfølgende dag, etter å ha besøkt bekjente på flere andre hytter, kom til Cs hytte på Stavatn. Det vises til byrettens dom s 3 og s 4 hvor det fremgår at han på ferden mellom de forskjellige hyttene benyttet snøskuter og at han var alkoholpåvirket. Lagmannsretten legger videre til grunn at han i hytta på Stavatn kom i kontakt med en annen besøkende, B, som oppholdt seg der og at de to etter en stund ble enige om å dra til den hytta som tiltalte hadde leid i Stavdalen. Tiltalte var klar over at han hadde drukket alkohol og at han i denne tilstand ikke hadde lov til å kjøre skuter. Til tross for dette satte han seg på skuteren etter at B først hadde satt seg bakpå på samme sete. Det er ingen tvil om at skuteren var i god teknisk stand, men tiltalte visste at skuteren ikke var registrert for å transportere to personer. Det er heller ingen uenighet om at blodprøve som ble tatt ca 5,5 timer senere, viste en alkoholkonsentrasjon i tiltaltes blod på ca 1,02 promille etter sikkerhetsfradrag, og at tiltalte under tilbaketuren derfor må ha hatt en promille på ca 1,4. Det legges videre til grunn at hans passasjer, som omkom under tilbaketuren, hadde en alkoholkonsentrasjon som var noe over 3 promille. Etter bevisføringen er det også klart at tilbaketuren startet før det ble lyst og at det var hardt skareføre og tildels isete i traseen tilbake til hytta i Stavdalen. Tiltalte uttalte under ankeforhandlingen at han var klar over at han under de foreliggende omstendigheter måtte være ekstra forsiktig selv om han var en erfaren snøskuterfører. Den samlede lagmannsrett finner at han ikke har utvist den nødvendige aktsomhet.
Men ved vurderingen av om tiltalte burde ha innsett at den kjøring han innlot seg på kunne føre til en dødsulykke har som nevnt lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Lagmannsrettens flertall tar utgangspunkt i at tiltalte både forut for og under tilbaketuren, skal bedømmes som om han var edru med hensyn til utvist aktsomhet. Dette gjelder også spørsmålet om han burde ha innsett at tilbaketuren med B som passasjer, under de rådende forhold, kunne resultere i en ulykke med døden til følge. Når flertallet finner å måtte konkludere med at tiltalte burde ha forutsett muligheten for en dødsulykke, er det lagt vekt på følgende momenter:
Tiltalte var klar over at han hadde drukket alkohol i en mengde som kunne redusere hans reaksjonsevne og at dette ville virke forstyrrende på hans evne til å manøvrere skuteren. For sikker manøvrering visste han, som erfaren skuterfører, at det var en forutsetning å ha en viss bevegelsesfrihet slik at han kunne bevege kroppen for justering av tyngdepunktet etter forholdene i terrenget. Å medbringe en passasjer, selv om passasjeren var edru, ville i noen grad vanskeliggjøre manøvreringen. Tiltalte var vel kjent med traseen tilbake til den hytta som han hadde leid. Han var dermed klar over at det var hardt skareføre og stedvis glatt og isete føreforhold i et tildels svært ulendt terreng. Han var også kjent med at deler av traseen nærmere ulykkesstedet gikk mellom grantrær og dvergbjørk. Nær traseen fantes også noen større steiner. Dette var faremomenter som påkalte stor aktsomhet. Likevel påtok A seg i alkoholpåvirket tilstand å transportere en passasjer som tydelig var svært trett og som viste seg å være så overstadig beruset at han hadde tre i promille. Tiltalte kan, etter flertallets menig ikke høres med at han ikke forsto at avdøde var sterkt beruset når en så høy promille senere er påvist. Et vitne som samtidig oppholdt seg i hytta har forklart i retten at passasjeren, B før avreisen gikk ut av hytta i «sikk sakk» og nærmest «famlet seg ut». At avdøde fremsto som sterkt beruset fremgår også av vitnet, Ds politiforklaring. D ble urolig over at tiltalte og B ville sette av sted på skuteren i den tilstanden som de befant seg i og frarådet dette. Da de likevel dro avgårde i stor fart, bestemte D seg noen minutter senere til å reise etter dem - nærmest på «måfå» - for å se hvordan det gikk. Han visste ikke hvor tiltaltes leide hytte lå, men etter en stund fant han i traseen tiltalte og passasjeren sterkt skadet. Passasjeren avgikk ved døden kort tid etterpå. D har imidlertid endret sin forklaring noe under ankeforhandlingen med hensyn til hvorfor han ble så bekymret over at tiltalte og B forlot hytta. Flertallet finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvilken av Ds forklaringer som er den riktige med hensyn til dette forhold. Det avgjørende er at det må holdes som fullstendig usannsynlig at en edru person ikke ville forstå at B med tre i promille var sterkt beruset. Det legges således til grunn at A ved avreisen forsto at passasjeren var sterkt beruset og at det var fare for at han ville sovne under turen. Tiltalte foretok heller ikke tilstrekkelig undersøkelser om B i det hele tatt hadde noen erfaring som passasjer på en snøskuter. Dette vektlegges fordi det å være passasjer på et slikt kjøretøy er krevende selv i edru tilstand og enda mer når ferden går i tildels ulendt terreng som her i det 1,5 km lange strekket frem til ulykkesstedet.
Når tiltalte likevel startet fra hytta på Stavatn meget tidlig om morgenen den 25. mars 2000, måtte han på denne bakgrunn være forberedt på at det kunne skje en ulykke og at denne kunne få døden til følge. Høyesterett har fastslått at den som kjører uaktsomt i trafikken, vanligvis må være forberedt på at det kan skje en dødsulykke (jf Andenæs og Brattholm Spesiell strafferett s 88-89 og Rt-1990-1021 og Rt-1991-88). Rett nok var det liten grunn til å regne med annen trafikk så tidlig om morgenen i den angjeldende trase. På den annen side er en snøskuter en type motorvogn som pga sin konstruksjon er særlig farlig for fører og passasjer. Snøskuteren, i likhet med en motorsykkel, har den egenskap at fører og passasjer sitter helt ubeskyttet ved velt/kollisjon eller påkjørsel av stein, tre eller lignende. I tillegg kreves at føreren og til dels passasjeren behersker balanse. Denne evne påvirkes av alkoholinntak. Det forhold at det ikke kunne påregnes andre trafikanter i traseen, kan derfor ikke bevirke at det skal stilles mindre krav til en skuterførers aktsomhet.
I motsetning til byretten legger lagmannsrettens flertall til grunn - etter befaring og prøvekjøring, at det var påregnelig at kjøring med en hastighet av ca 20 km/t ned bakken til det aktuelle ulykkesstedet under de foreliggende omstendigheter kunne medføre døden for en sterkt beruset passasjer. Under befaringen ble konstatert at det i det nærmeste området på siden av traseen lå noen steiner. Det vokste en del grantrær og dvergbjerk som - som nevnt - representerte alvorlige faremomenter ved en eventuell påkjørsel. Det var derfor også andre farlige treffpunkter i bakken utover den stein som ble påkjørt med det resultat at B omkom. D hadde ingen problemer med å stanse da han noe senere kom frem til ulykkesstedet. At tiltalte samtidig som han kjørte forsøkte med venstre arm å holde sin passasjer på plass, vanskeliggjorde manøvreringen. han måtte da slippe bremsen, men dette forhold kan ikke frita tiltalte for sitt ansvar.
Nærmere om manøvreringen av skuteren forut som ulykken ned «brattbakken fra Varden», fremgår av byrettens dom side 4 og 5.
Flertallet finner etter dette at både de objektive og subjektive vilkår for domfellelse etter straffeloven §239 1. straffalternativ er til stede.
Mindretallet er i likhet med byretten kommet til at tiltalte ikke kan dømmes for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ. Det konkrete hendelsesforløp fremstår for mindretallet som så ekstraordinært at kravet til adekvat årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og dødsfølgen ikke foreligger. Mindretallet finner således ikke at tiltalte med noen rimelighet kunne forutse at tilbaketuren med skuter til hytta i Stavdalen kunne resultere i en dødsulykke. I denne forbindelse viser mindretallet til byrettens dom idet det syn som der er kommet til uttrykk i det vesentlige er dekkende for mindretallets vurdering. Mindretallet vil spesielt bemerke at tiltalte ikke kan bebreides at han ikke forsto at B var overstadig beruset selv om han forsto at B hadde drukket noe. B hadde forholdt seg rolig og til dels taus under oppholdet i Cs hytte. Dertil kommer at han var vesentlig eldre enn tiltalte som fant det naturlig å invitere ham til å overnatte videre i den hytte han hadde leid noen kilometer borte idet det her var god plass. Likeledes finner mindretallet at tiltalte ikke utviste slik uaktsomhet at han måtte regne med dødsfølge under kjøreturen ned fra Varden og til ulykkesstedet. Politivitnene og de beregninger som er utført av Arendal trafikkstasjon og som ble presentert av vitnet, inspektør Andersen, er samstemte om at farten på ca 20 km/t som tiltalte holdt ned bakken frem til ulykkesstedet, ikke kan karakteriseres som uforsvarlig høy.
I henhold til straffeprosessloven §35 kreves det at 5 dommere har kommet til at tiltalte er skyldig etter tiltalen for å dømme ham. I den foreliggende sak foreligger det ikke et slikt flertall og tiltalte blir derfor å frifinne for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ.
Påtalemyndigheten har subsidiært anket over straffutmålingen. I og med A er frikjent for det nevnte forhold, finner den samlede lagmannsrett ikke at det er grunnlag for å endre den straff som er ilagt av byretten. Retten slutter seg til byrettens vurdering av de formildende omstendigheter som foreligger. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å ilegge saksomkostninger noe som aktoratet heller ikke har nedlagt påstand om.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt ovenfor.
Slutning:
1. A, f. *.*..73 - - -, frifinnes for:
1 -en- overtredelse av straffeloven §23, 1. straffalternativ.
2. For de forhold som A ble dømt for i byretten, fastsettes straffen til fengsel i 30 -tretti- dager samt en bot stor kr 25.000, subsidiært 15 -femten- dager fengsel om boten ikke betales.