LA-2001-639
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-12 |
| Publisert: | LA-2001-00639 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik forhørsrett - Agder lagmannsrett LA-2001-00639 M. |
| Parter: | Kjærende part: Den offentlige påtalemyndighet v/Politimesteren i Larvik. Kjæremotpart: A (Forsvarer: Advokat Jonny Sveen). |
| Forfatter: | Lagdommerne Dag Bugge Nordén, Arne Christiansen, Tormod Rafgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §227, §228, §233, §171, §222a, §445, §449 |
Saken gjelder utmåling av oppreisning i anledning strafforfølgning i medhold av straffeprosessloven §446, jf. §444.
A, født *.*. 1945, ble 11. august 1999 pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd ved å ha drept 12 år gamle C den 5. august 1999 i X i Larvik kommune. Han ble ved forhørsrettens kjennelse den 13. august 1999 varetektsfengslet i to uker med brev- og besøksforbud, og med forbud mot adgang til aviser og kringkasting. Fengslingen ble senere forlenget inntil han ble løslatt ved lagmannsrettens kjennelse den 3. november 1999. Den 22. september 1999 ble siktelsen utvidet med to poster som gjaldt overtredelser av straffeloven §228 første ledd og straffeloven §227 1. straffalternativ ved vold og trusler overfor ektefellen B i tiden 1998 og 1999. Fengslingsgrunnlaget var i de første to måneder av varetektstiden fare for bevisforspillelse etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, og i denne tiden var A undergitt restriksjoner i form av besøksforbud eller besøkskontroll. Ved lagmannsrettens kjennelse den 8. oktober 1999 ble fengslingen forlenget på grunn av gjentakelsesfare etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 uten restriksjoner. A tilbrakte hele varetektsoppholdet på knappe tre måneder i Sem kretsfengsel.
Siktelsen for drap ble henlagt av Riksadvokaten den 1. mars 2000 på grunn av bevisets stilling. I april 2001 ble grunnlaget for henleggelsen endret til at intet straffbart forhold forelå. En annen person ble siktet, og er i april 2001 satt under tiltale for drapet på C. Siktelsen for vold og trusler mot ektefellen ble henlagt av statsadvokaten i april 2001 etter bevisets stilling.
Det bemerkes at A under varetektsoppholdet ble undergitt prejudisiell observasjon ved rettspsykiater Berthold Grünfeld. Undersøkelsen viste at A er mentalt tilbakestående med en intelligenskvotient på ca 60.
A fremsatte 31. mai 2000 krav om erstatning og oppreisning i anledning strafforfølgningen begrenset oppad til kr 1.500.000. Kravet ble fremsatt av advokat Jonny Sveen som senere er oppnevnt som forsvarer for A ved behandlingen av kravet i forhørsretten og lagmannsretten. Kravet ble for forhørsretten i sin helhet imøtegått av staten med den begrunnelse at A forsettlig hadde fremkalt forfølgningen ved å sine forklaringer om sin bevegelser på dagen for drapet, jf. straffeprosessloven §444 annet ledd.
Forhørsretten avsa etter muntlig forhandling kjennelse den 16. mars 2001 med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet v/Politimesteren i Larvik dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom å erstatte A økonomisk tap med kr 21.497 - kronertjueentusen- firehundreognittisyv.
2. Staten v/Justisdepartementet v/Politimesteren i Larvik dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom å betale A erstatning for ikke-økonomisk skade med kr 700.000 - kronersyvhundretusen.»
Om saksforholdet vises for øvrig til forhørsrettens kjennelse.
Lagmannsretten bemerker at det iht. straffeprosessloven §449 første ledd, jf. Bjerke-Keiserud, Straffeprosessloven II side 1054, er påtalemyndigheten, ikke Justisdepartementet, som er statens partsrepresentant i saker om erstatning for strafforfølgning etter kapittel 31. Partsbetegnelsen for lagmannsretten er endret i samsvar med dette.
Påtalemyndigheten ved politimesteren i Larvik har påkjært forhørsrettens kjennelse. Kjæremålet retter seg bare mot forhørsrettens utmåling av oppreisning. Avgjørelsen om erstatning for økonomisk tap er således endelig. Det bestrides for lagmannsretten heller ikke at vilkårene for oppreisning er til stede etter straffeprosessloven §446, jf. §444. A har tatt til gjenmæle for lagmannsretten, men har ikke selv erklært kjæremål. I tilsvaret ble det riktignok nedlagt påstand om oppreisning begrenset oppad til kr 1.500.000, men under den muntlige forhandling for lagmannsretten ble påstanden i prosedyren endret til at kjæremålet forkastes.
Etter anmodning fra kjæremotparten har lagmannsretten holdt muntlig forhandling i kjæremålssaken. Forhandlingen ble avholdt i Skien 5. og 6. juli 2001. A møtte og ga forklaring. Det ble avhørt syv møtende vitner, bl.a det sakkyndige vitne Berthold Grünfeld, og fremlagt bevisopptak av ytterligere ett vitne. Bevismessig står saken i en noe annen stilling for lagmannsretten ved at det er vist fyldigere opptak av TV-dekningen av saken.
Påtalemyndigheten har i hovedsak anført:
Det erkjennes for lagmannsretten at vilkårene for å tilkjenne A oppreisning er oppfylt etter straffeprosessloven §446, jf. §444. Mistanken mot A for drapet på C må anses gjendrevet, og dette kommer til uttrykk ved Riksadvokatens omgjøring av grunnlaget for henleggelsen til intet straffbart forhold i april dette år. På bakgrunn av de opplysninger som fremgår av rettspsykiaterens uttalelse om As evne til korrekt og konsekvent gjengivelse av et hendelsesforløp, frafalles anførselen om at han forsettlig har fremkalt forfølgningen, Det gjøres heller ikke gjeldende at oppreisningen skal reduseres fordi han er noe å legge til last, selv om han objektivt sett medvirket til mistanken mot seg ved sine motstridende forklaringer.
Utgangspunktet er at A må tilkjennes en passende kompensasjon for den alvorlige påkjenning det representerte å bli uskyldig pågrepet og fengslet i nær tre måneder for en svært alvorlig forbrytelse, en forbrytelse han var siktet for frem til henleggelsen 1. mars 2000. Forhørsrettens premisser for utmålingen kan i det alt vesentlige tiltres. Imidlertid er oppreisningsbeløpet blitt altfor høyt i forhold til det nivå som er etablert i rettspraksis. Til de momenter som spesielt har vært påberopt fra As side, er det i korthet gjort gjeldende:
At A ble ilagt besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §222a overfor ektefellen, skyldes utelukkende siktelsen vedrørende vold og trusler mot henne, og er uavhengig av drapssaken. At det ble nedlagt et besøksforbud vedrørende Cs slektninger som arbeider på en bensinstasjon på Y, skyldes en misforståelse. Forbudet ble ettet kort tid opphevet og kan ikke tillegges noen vekt.
At As ektefelle har flyttet fra ham og har tatt ut separasjon, er ikke en følge av forfølgningen for drap, men skyldes forholdene i ekteskapet. Selv om siktelsen for vold og trusler er henlagt etter bevisets stilling, er det ingen grunn til å trekke i tvil at B selv har gitt en oppriktig forklaring, og at det var et reelt ønske fra hennes side å komme ut av samlivet med A. Hun har hele tiden gitt uttrykk for at at hun ikke trodde at ektemannen var skyldig i drapet. Fengslingen var en utløsende faktor ved at hun fikk ektemannen på avstand og derved mulighet for å komme seg fri. Det kan ikke ved utmålingen av oppreisning legges noen vekt på at ekteskapet gikk i oppløsning.
Politiet har ikke opptrådt kritikkverdig i anledning strafforfølgningen mot A. Den omstendighet at noen kan bli siktet og fengslet for forbrytelser de ikke har begått, er beklagelig, men er en nødvendig følge av at beviskravene for fengsling og endelig domfellelse er forskjellige. Flere omstendigheter ga til sammen skjellig grunn til mistanke mot A, og dette ble konstatert i en rekke avgjørelser av forhørsretten og lagmannsretten, også i avgjørelsen om løslatelse 3. november 1999. Saken vakte oppsikt og ble gjenstand for stor mediaomtale. Mediadekningen var imidlertid balansert, og også forsvarerens uttalelser ble referert. Bortsett fra en uheldig enkeltstående uttalelse fra politimester Løsnæs på pressekonferansen etter pågripelsen, har ikke politiet uttalt seg på en måte som innebærer en sterkere skyldkonstatering enn lovens vilkår for fengsling forutsetter, men man søkte å forklare vilkåret ved å bruke andre ord. Politiet fremhevet hele tiden sterkt at saken ikke var oppklart, og at det gjenstod mye før en eventuell tiltale. Etterforskningen fortsatte derfor på bred front, og ett av sporene var rettet mot den såkalte «Lågendalsmannen», som politiet mener er identisk med han som nå er tiltalt.
Den kjærende part har ikke nedlagt påstand om noe bestemt oppreisningsbeløp, men har antydet at oppreisningen iallfall ikke kan overstige kr 200.000.
Den kjærende part har nedlagt endelig påstand om at A tilkjennes oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.
A har gjort gjeldende at forhørsrettens kjennelse er riktig i resultatet, men er uenig i begrunnelsen så langt forhørsretten ikke har lagt til grunn at det ikke er årsakssammenheng mellom drapssiktelsen og den omstendighet at hans ekteskap gikk i oppløsning. For lagmannsretten har A i hovedsak anført:
Viktige momenter ved utmålingen av oppreisning er at A var siktet for en svært alvorlig forbrytelse. Medieomtalen var svært stor og bidro til å stigmatisere A i lokalmiljøet hvor han raskt ble identifisert. Grunnlaget for mistanken var tynt. Politiet burde tidligere ha innsett og tatt konsekvensene av at forklaringene til A og hans mor og ektefelle var preget av deres mentale tilstand. Skadevirkningene ble forsterket på en kritikkverdig måte av politiet som ga inntrykk av at mistanken var vesentlig mer solid underbygget enn det var reelt grunnlag for. Verst var politimesterens bekreftende svar på pressekonferansen etter pågripelsen om at politiet var sikre på at de hadde rett mann. Dette ble slått stort opp både i lokalpressen og i riksmedia. A var fengslet i nesten tre måneder, mesteparten av tiden med brev- og besøksrestriksjoner. Fengslingen var en meget stor påkjenning for A. Påkjenningen ble øket med kontaktforbudet han ble ilagt i forhold til ektefellen straks lagmannsretten opphevet brev- og besøkskontrollen. Dette gjorde det umulig for ham å kontakte ektefellen for å prøve å berge ekteskapet.
Også forhold etter løslatelsen innebar en belastning for A. Politiet understreket at siktelsen stod ved lag i ytterligere tre måneder før saken ble henlagt. Det ubegrunnede besøksforbudet som ble nedlagt vedrørende Statoilstasjonen på Y, var særlig krenkende. Det var også en belastning at han ikke fikk noen form for unnskyldning fra politiet for det han hadde gjennomgått. Politiet nektet endog å betale full erstatning for mopeden som var ødelagt under etterforskningen, og påstod seg i forhørstretten frifunnet med den begrunnelse at A - til tross for det man da visste om hans mentale tilstand - forsettlig hadde pådratt seg mistanken.
De som kjenner A beskriver ham som en helt annen person nå enn han var før strafforfølgningen. Før siktelsen var han en enkel, men glad og utadvendt person. Nå er han blitt ensom og engstelig.
A bestrider at han har utøvet vold eller trusler mot ektefellen som han var vært siktet for. I den utstrekning det har vært håndgemeng i forbindelse med krangler mellom ektefellene, har de begge vært like gode. B er selv tilbakestående, og hun er lett påvirkelig. Det er usannsynlig at hun har hatt noe selvstendig ønske om å avslutte ekteskapet som nå har vart i 26 år. Det er mest sannsynlig at hun ble engstelig for å være alene i hjemmet etter alt oppstyret i forbindelse med arrestasjonen av A, og at hun har fått bistand av andre til å komme på krisesenteret og dernest til institusjonen i Trøndelag hvor hun nå er. Hennes forklaringer om vold og trusler under ekteskapet med A er lite troverdige, og det er nærliggende å anta at hun har vært påvirket eller manipulert av andre. Ingen andre har observert tegn på mishandling.
Som følge av at ekteskapet ble brutt, må A for å beholde huset løse ut B for hennes andel på kr 400.000. For at han skal kunne komme seg på fote igjen etter de påkjenningene han har vært utsatt for, er det av vesentlig betydning at han kan beholde huset og de vante omgivelser.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten»
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn forhørsretten. Den samlede rett er kommet til at oppreisningsbeløpet må settes ned, men rettens medlemmer har ulikt syn på utmålingen.
Lagmannsrettens flertall - bestående av lagdommerne Nordén og Christiansen - kan på vesentlige punkter slutte seg til forhørsrettens premisser for utmålingen av oppreisning, men finner at beløpet er blitt altfor høyt i forhold til nivået i rettspraksis. Det er riktignok vanskelig å finne direkte sammenlignbare saker. Begge parter har påberopt en del eksempler. Disse - og andre avgjørelser - gir alt i alt grunnlag for visse slutninger om utmålingsnivået, men uten å være konkret veiledende. Flertallet finner ikke grunn til å foreta noen uttrykkelig sammenligning med enkeltavgjørelser i andre saker.
Som et generelt synspunkt ved anvendelsen av rettspraksis som sammenligningsgrunnlag, finner flertallet at man må legge vekt på at oppreisning i nærværende sak tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §446, jf. §444, hvor siktede har sannsynliggjort at han ikke har begått den handling han var siktet for. En del av de avgjørelsene som er påberopt, spesielt fra påtalemyndighetens side, gjelder saker om oppreisning etter straffeprosessloven §446, jf. §445. Straffeprosessloven §445 er en unntaksregel som gir hjemmel for å tilkjenne erstatning eller oppreisning selv om grunnvilkårene i §444 ikke er oppfylt, for «særlig eller uforholdsmessig skade» ved strafforfølgning. Rettspraksis viser at disse kriteriene praktiseres strengt, og de oppreisningsbeløp som tilkjennes ligger på et nøkternt nivå selv i saker med svært langvarig varetektsfengsling. Blant annet Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2000-155 illustrerer dette. Etter flertallets oppfatning skyldes dette at oppreisningen i disse tilfellene er begrenset til å kompensere den særlige eller uforholdsmessige skade som overstiger terskelen etter §445.
Oppreisning etter straffeprosessloven §446 utmåles med et passende beløp som kompensasjon for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som siktede har lidt ved forfølgningen. Kjæremålet gjelder bare siktelsen for drap. Siktelsens post II og III om vold og trusler mot ektefellen, ble henlagt i april dette år. Eventuelt krav om erstatning eller oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31 i anledning denne del av forfølgningen må i tilfelle fremsettes for forhørsretten og ligger utenfor rammen av den foreliggende sak.
Forfølgningen for drap har i dette tilfelle pågått fra siktede ble pågrepet 11. august 1999 til saken ble henlagt 1. mars 2001, en periode på seks og en halv måned. Det viktigste kriterium for utmålingen er den krenkelse dette objektivt sett har medført. Man kan ikke kan sammenligne med saker hvor siktede frifinnes etter gjenopptakelse, og hvor oppreisningen kompenserer det inngrep det representerer å sone fengselsstraff som uskyldig domfelt for en alvorlig forbrytelse. I nærværende sak står man overfor en straffeforfølgning begrenset til etterforskningsstadiet, hvor siktelsen ble henlagt før tiltale ble tatt ut. Flertallet finner det likevel klart at man i nærværende sak står overfor et alvorlig inngrep som har medført stor psykisk belastning for A. Det dominerende element ved utmålingen er frihetsberøvelsen ved fengslingen i tre måneder for en meget alvorlig og sosialt stigmatiserende forbrytelse som drap av en ung pike. Saken vakte stor oppmerksomhet og var gjenstand for en omfattende og nærgående omtale i media. Hvor godt underbygget mistanken var som grunnlag for fengsling, er neppe noe moment av betydning for utmålingen av oppreisning i et tilfelle hvor mistanken i ettertid anses gjendrevet, og hvor man således kan konstatere at grunnlaget for inngrepet ikke var til stede. I ettertid kan man konstatere at forskjellige omstendigheter sett i sammenheng fremsto som mistenkelige uten at flertallet finner det relevant å gå inn på en nærmere drøftelse av disse. Påtalemyndigheten har nå erkjent at A ikke subjektivt kan legges mistanken til last i en grad som svekker hans krav på kompensasjon etter §446, og dette er flertallet enig i.
Flertallet finner imidlertid at politiet må tåle kritikk for å ha uttalt seg til media på en måte som tilsa at mistanken mot A var sterkere underbygget enn det som var tilfellet. Bevisførselen for lagmannsretten har bekreftet at politimesteren på en pressekonferanse svarte «ja» på et oppfølgningsspørsmål fra en journalist om politiet, til tross for at man befant seg på et tidlig stadium av etterforskningen, var sikre på at de hadde pågrepet gjerningsmannen. Uttalelsen ble referert i TV 2-nyhetene, og ble også gitt stor oppmerksomhet i pressen. Selv om det også ble tatt reservasjoner om at det gjenstod atskillig etterforskning, at det var andre observasjoner som måtte sjekkes ut osv., var uttalelsene fra politiet til media egnet til å formidle en mistanke klart over grensen for «skjellig grunn til mistanke» etter straffeprosessloven §171. Disse uttalelsene var egnet til forsterke skadevirkningene av siktelsen og fengslingen av A, selv om også forsvarerens uttalelser på vegne av siktede er referert. Utviklingen i ettertid har imidlertid vært egnet til å renvaske A. Opplysningene i saken tilsier også at personer i As nærmiljø, naboer og andre som betyr noe for ham, har trodd på ham og sluttet opp om ham, slik at forfølgningen ikke har hatt slike negative sosiale konsekvenser for A som man kunne frykte.
Flertallet legger en viss vekt på at politiet den 3. januar 2000 nedla et besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §222a. A ble forbudt «å gå inn på Statoil bensinstasjon på Y, eller inn på bensinstasjonens område. Hvis han skal passere bensinstasjonen pålegges han å gå på motsatt side av veien i forhold til den siden bensinstasjonen ligger på og han pålegges å ikke stanse rett utenfor stasjonen.» Forbudet gjaldt etter teksten frem til 1. mars 2000 og var begrunnet med at avdødes søster og onkel arbeider på bensinstasjonen. Forbudet ble etter kort tid opphevet igjen, og det skyldes ifølge politiet en misforståelse, idet A ikke hadde brutt en frivillig avtale med politiet om å holde seg borte fra Statoil-stasjonen. Flertallet bemerker at forbudet fremstår som lite skjønnsomt, og at det representerte en en unødvendig krenkelse av A.
A ble også ilagt besøksforbud i forhold til sin ektefelle B. Dette forbudet ble nedlagt 8. oktober 1999 som følge av at brev- og besøkskontrollen ble opphevet ved lagmannsrettens kjennelse samme dag. Lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at dette forbudet er relevant i den foreliggende sak. Det skyldes ikke drapssiktelsen, men er kun begrunnet med siktelsen for straffbare handlinger mot ektefellen. Et eventuelt krav om oppreisning som følge av forbudet må i tilfelle fremsettes for forhørsretten i anledning disse poster i siktelsen, etter at denne del av forfølgningen nå er innstilt.
Flertallet finner at man bør legge en viss vekt på at A er en person som var særlig sårbar. Det fremgår av den prejudisielle undersøkelsen at han både kognitivt og emosjonelt har et lavt funksjonsnivå. Han har likevel etter sine forutsetninger greid seg godt, og maktet å etablere en tilfredsstillende tilværelse. Han er nå uføretrygdet, men har stått i fast jobb som bryggeriarbeider i 23 år og har vært gift siden 1974. Han har egen enebolig utenfor Sandefjord. De viktigste fritidssyslene har vært hagearbeid og å kjøre turer med mopeden. Selv om han har funnet en nisje hvor han har fungert tilfredsstillende, er imidlertid stillingen utsatt, og det er usikkert hvordan de påkjenningene han har vært utsatt for som følge av drapssiktelsen vil komme til å påvirke ham videre. Hans mentale handicap gjør det trolig enda vanskeligere for ham enn for en normalt utrustet person å forstå og bearbeide den opplevelsen han har vært utsatt for. Dette er momenter som tilsier at det vises en viss raushet fra det offentliges side ved utmålingen. Best ville det utvilsomt være om A kan beholde huset sitt på Y, noe som forutsetter at han kan løse ut ektefellen i forbindelse med skifteoppgjøret.
Når dette er sagt, finner flertallet likevel at de ulemper og tap av livskvalitet oppløsningen av ekteskapet og det forestående skifteoppgjør representerer, ikke kan tas i betraktning ved utmålingen av oppreisning. Slik flertallet ser det, er det ikke relevant årsakssammenheng mellom drapsforfølgningen og ekteskapsbruddet. Riktignok må pågripelsen og fengslingen av A anses å ha vært en utløsende faktor, slik påtalemyndigheten har medgitt. At B valgte å forlate sin ektemann og flytte til Trøndelag hvor hun har fått opphold på en institusjon for psykisk utviklingshemmede, skyldes mest sannsynlig det hun har opplevet som et problemfylt og belastende ekteskap, og at pågripelsen av ektefellen ga henne foranledning til å realisere et ønske om å komme seg ut av ekteskapet. Opplysningene i saken tilsier at B ikke på noe tidspunkt trodde at mannen var skyldig i drapet på C. Hun begynte imidlertid i avhør å fortelle om problemer i samlivet med A, konkretisert blant annet ved fysiske overgrep og trusler. Flertallet tar ikke noe bestemt standpunkt til hvilken grad av sannsynlighet det er for at A har begått de handlingene han var siktet for. Dette vil eventuelt være tema for et selvstendig krav om erstatning eller oppreisning i anledning denne del av saken. I nærværende sak finner flertallet det tilstrekkelig å konstatere at hennes forklaringer til politiet og ved dommeravhøret 20. oktober 1999 gir et oppriktig inntrykk. Uansett om forklaringen i ettertid skulle vise seg å være overdrevet, noe som antagelig vanskelig lar seg bringe på det rene, eller at beskyldningene om konkrete straffbare handlinger ikke kan belegges med bevis, finner flertallet det mest sannsynlig at det ikke er på grunn av drapssiktelsen at hun har valgt å flytte fra A.
Flertallet har som bemerket innledningsvis funnet at oppreisningen må reduseres betydelig, og er kommet til at kr 300.000 er et riktig resultat.
Mindretallet - lagdommer Rafgård - kan langt på vei slutte seg til de vurderinger som lagmannsrettens flertall har gitt uttrykk for. Men dette gjelder med et viktig forbehold idet mindretallet finner at den uberettigede siktelse og fengsling av A var en vesentlig del av årsaksbildet som førte til at ekteskapet havarerte. Dette får innvirkning på utmålingen av oppreisning.
De tre sentrale personer i saken; A, hans hustru og hans mor, er alle er mentalt tilbakestående. As IQ er bedømt til anslagsvis 60. Dette ligger svært nær sinnsykdom iflg. det sakkyndige vitnet; professor dr. med Berthold Grünfelds forklaring under ankeforhandlingen. På bakgrunn av bevisførselen er det ikke grunnlag for antagelser om at hustruen mentalt var bedre utrustet enn A selv. Et politivitne ga uttrykk for at man straks kunne se at hustruen var tilbakestående.
Det er nødvendig å gå noe inn på utviklingen av påtalemyndighetens holdning til erstatningskravet. I forhørsretten ble kravet om å erstatte den beslaglagte mopeden avvist idet A selv skulle være å klandre ved at han forsettlig hadde vanskeliggjort etterforskningen. Subsidiært skulle det gjøres fradrag i erstatningen for de rester av mopeden som var i behold. Påtalemyndigheten har senere akseptert at As forklaringer må vurderes i lys av hans mentale tilstand og erstatning for mopeden er nå utbetalt.
Med henvisning til dr. Grünfelds uttalelser i retten har As prossessfullmektig anført at A var «eager to please» - ville være imøtekommende i politiavhørene (forhørsrettens kjennelse s.3). Det er også erkjent at morens forklaring for politiet i disfavør av sønnen, ikke kan tillegges vekt idet hun gjerne ville gjøre seg «interessant» for politiet. På denne bakgrunn finner mindretallet det nødvendig også å gå noe nærmere inn på troverdigheten av de mange forklaringer som er gitt av hustruen, B. Etter gjentatte avhør av henne ble siktelsen 22.09.00 utvidet til å omfatte vold og trusler. Dette bidro til at ny fengslingskjennelse ble avsagt av Larvik forhørsrett og stadfestet 08.10.99 av Agder lagmannsrett under dissens, som la Bs påstander om «stadige voldsanvendelser» til grunn.
Tilleggsiktelsen ble utferdiget etter et 3,5 timer langt avhør av B den 15.09.00, og et 2,5 timers langt avhør dagen etter. Det forelå ingen andre bevis. Også denne siktelsen er siden henlagt. Men dens innhold synes å være grunnlaget for at påtalemyndigheten, forhørsretten og lagmannsrettens flertall avviser årsakssammenheng mellom fengslingen av A og ekteskapets oppløsning.
De mange avhør av B, sett i sammenheng, viser hvordan hennes forklaringer spriker. I det første avhør som fant sted 11.08.99 forklarer hun at hun i det daglige fylte tiden med å sy. Ektefellen likte å stelle i hagen, fiske og kjøre moped. De har hatt det bra sammen «sånn i det store og det hele». A har hatt et normalt forhold til det motsatte kjønn, sier hun.
I nye avhør (totalt ble det foretatt 5 avhør) etter et opphold på et krisesenter, forklarer hun at A har vært voldelig og at «hun flere ganger har gått rundt med blåveiser». Hun har ikke tort fortelle det til noen. Dette gjentas i dommeravhøret den 20.10.00. Her fastholder hun først at samlivet var seksuelt «ikke så ille». Dette stemmer med As forklaring til den oppnevnte sakkyndige (rapporten s.4). Men etter litt påtrykk kommer hun til at seksualsamlivet var «ikke sånn normalt» (utskrift av dommeravhør s. 20)
Den første ureflekterte forklaring fra B må forstås slik at de hadde et «brukbart» ekteskap bak seg. Etter fengslingen ble hun fullstendig isolert fra sin drapssiktede ektefelle og ble hun ført til et krisesenter. De senere avhør reflekterte i tiltagende grad et hjem i krise. I dommeravhøret som varte ca tre timer med innlagte pauser, nevner B ved navn 7-8 personer som hun og/eller mannen hadde kontakt med. Det eneste vitne som ble ført for lagmannsretten var D, tante til A. Hun kom ofte på uanmeldte besøk, men hverken hørte eller så spor av voldshandlinger.
Hvis volden var av den art som hun beskriver («gjentatte blåveiser»), må det ha formodningen mot seg av at dette ikke var kjent i vennekretsen og lokalmiljøet. Legges den mentalt tilbakestående ektefelles forklaringer om vold til grunn, er det - etter mindretallets oppfatning - en nærliggende risiko for at man begår de samme feil som har preget saken fra første stund.
I rapport om samtale med A 20.09.00 (s.5) har dr. Grünfeldt bl.a beskrevet A som «bekymret for sin familiesituasjon, at ekteskapet kan komme til å ryke slik politiet farer frem». På spørsmål under ankeforhandlingen uttalte den spesialmedarbeider ved Sandejord politistasjon - som foretok dommeravhøret - at man ikke kunne se bort fra at hustruens flytting til en viss grad kunne skyldes «påvirkning fra andre». Dette bør ses i sammenheng med anførselen fra As prosessfullmektig om mulighetene for at påvirkning fra andre også foreligger når det gjelder hustruens politiforklaringer.
Det man står tilbake med er påkjenningen som B ble utsatt for gjennom den omfattende mediadekning av saken. Denne ble ekstra byrdefull på grunn av politiets uttalelse om at man hadde funnet «den rette mann».
Påtalemyndigheten fastholdt under ankeforhandlingen at det var volden i hjemmet som var årsaken til at hustruen besluttet å flytte. Siktelsen/fengslingen kunne ha vært en utløsende faktor. De rettslige nyansene m.h.t adekvat årsakssammenheng er kommentert i Peter Lødrups erstatningsrett 3. utg. Oslo 1995 s. 263 der det hevdes at i tillegg til hovedårsaken, skal også de øvrige nødvendige årsaker «som hovedregel trekkes inn blant dem som pålegger erstatningsplikt - jf. ordtaket «liten tue kan velte stort lass"». Det heter videre:
«Vi ser bare bort fra årsaker som i hendelsesforløpet har hatt lite eller uvesentlig å si for resultatet, her vil vi ikke pålegge ansvar. Dette kan også uttrykkes positivt. Vi knytter bare ansvar til de årsaker som har vært såvidt vesentlige i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til dem, jf. P-pilledom II» (Rt 199270).»
Bakgrunnen for erstatningskravet er en straffeforfølgning på spinkelt grunnlag som resulterte i en mediadekning, som forårsaket av politiets uttalelser, ga det inntrykk at det var liten tvil om at A var skyldig i drap på en 12 år gammel pike. Mindretallet vil ikke avvise at ekteskapet kan ha vært turbulent, men finner det lite tvilsomt at straffesaken ikke bare har vært «vesentlig i årsaksbildet», men også den dominerende årsak til ekteskapshavariet. Skadevirkningene av dette må dermed tas i betraktning ved utmålingen oppreisningserstatning etter straffeprosessloven §446, jfr §444.
Ved denne vurdering legges vekt på uttalelsene fra den medisinsk sakkyndige om at personer med As egenskaper kan fungere godt i en tilvant nisjetilværelse, mens omplassering i et helt nytt miljø vil fortone seg som svært risikabelt. A er, slik forhørsretten beskriver det, forvandlet fra en tillitsfull, glad og åpen sjel, til en nesten menneskesky person som har mistet mye av livsgleden. Dertil synes han å ha utviklet en tiltagende engstelse for å foreta seg de mest dagligdagse ting. Forutsetningene hans for å etablere seg tilfredsstillende i et nytt miljø synes beskjedne.
Selv om skifte mellom ektefellene juridisk sett ikke medfører et økonomisk tap for noen av partene, vil flytting til nytt miljø under alle omstendigheter bety et markant tap i livskvalitet for A. Tapet er vanskelig å tallfeste. Det er en nærliggende mulighet for at hans allerede begrensede muligheter for å leve et noenlunde normalt liv blir vesentlig redusert, kanskje ødelagt. Utmålingen av oppreisning bør ha som siktemål at han får bo i det hjem som han har hatt som fast holdepunkt i mange år. Samtidig bør den urett som er begått mot ham markeres. En erstatning på kr 600.000 synes passende. Beløpet vil gjøre det mulig for ham å utløse sin hustru på skifte (kr 400.000) og gi et tillegg for begått urett tilsvarende den maksimalerstatning (kr 200.000) som påtalemyndigheten har antydet.
Påtalemyndighetens kjæremål har etter dette ført frem. Den kjærende part har ikke krevet saksomkostninger tilkjent. A har offentlig oppnevnt forsvarer for lagmannsretten. For øvrig er det etter resultatet ikke grunnlag for å tilkjenne ham erstatning for ytterligere saksomkostninger.
Etter flertallets standpunkt avsies kjennelse med denne
Slutning:
I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring at oppreisning tilkjennes med 300.000 - trehundretusen - kroner.