LA-2001-771
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-10 |
| Publisert: | LA-2001-00771 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr.: 00-01040 - Agder lagmannsrett LA-2001-00771 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan M Birkeland). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Lars Leversen). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Ekstraord. lagdommer Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §44 |
I sak mellom A og B avsa Skien og Porsgrunn byrett den 30. mars 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A gis ikke samvær med C, født *.*.1998.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.
A v/advokat Jan M. Birkeland har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B v/advokat Lars Leversen har imøtegått anken, og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 13. og 14. november 2001. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner og dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part v/advokat Birkeland har i hovedsak anført:
Det følger av barneloven §44 at barn har rett til samvær med den av foreldrene det ikke bor sammen med. Denne forelderen har også rett til samvær med barnet, jf. §44a. Ved uenighet er det barnets beste som skal være avgjørende for samværsspørsmålet, jf. §44a tredje ledd.
Det generelle utgangspunkt er at samvær vil være til fordel for barnet. Det er imidlertid fastslått i rettspraksis at dersom det foreligger en reell og aktuell kidnappingsfare, kan dette hindre samvær, jf. Rt-1976-1271. Det anføres at det i dette tilfelle ikke foreligger noen slik kidnappingsfare. Den ankende part benekter å ha fremsatt trusler før samlivsbruddet i 1999 om å ta med datteren til Pakistan. Uansett kan ikke ankemotparten ha vurdert eventuelle trusler om dette som særlig reelle, ettersom hun frivillig reiste med ham til Pakistan i februar 2000. Man skal også være klar over at det her er kulturforskjeller for så vidt som man i Pakistan har lav terskel for å fremsette trusler av forskjellig art, uten at de er alvorlig ment.
Den ankende part bestrider ankemotpartens fremstilling av det som skjedde dem imellom i Pakistan, og som har medført at han er dømt for legemsfornærmelse i forhold til ankemotparten. Han mener å ha vært utsatt for et komplott fra ankemotparten og hennes families side. Dette gikk ut på at de ønsket å ordne det slik at han ble igjen i Pakistan og ikke kom tilbake til Norge. Selv om ankemotpartens fremstilling av det som skjedde i Pakistan skulle være riktig, innebærer ikke det at det foreligger en reell kidnappingsfare. Det er her tale om en konflikt mellom foreldrene. Dersom den ankende part hadde ønsket å kidnappe barnet, ville han hatt sjansen til å ta det da de var sammen i Pakistan. På dette tidspunkt visste han at hans oppholdstillatelse var i fare fordi han ikke levde sammen med sin kone lenger. For øvrig vises til vitneprov fra D, som arbeider i Oslo Røde Kors internasjonale senter og er svigerinne av den ankende part, om at hun ikke er kjent med at barn er blitt kidnappet til Pakistan.
Den ankende part vil hevde at ankemotpartens frykt for kidnapping ikke har noe grunnlag. Den ankende part kjemper for samvær med lovlige midler, og har respektert det besøksforbud han er ilagt, idet han ikke har forsøkt å nærme seg ankemotparten.
Dersom retten skulle komme til at det foreligger en reell kidnappingsfare, kan denne forebygges ved at samvær foregår under tilsyn av en person som moren utpeker, og som hun og datteren har tillit til. Moren har fått voldsalarm, og den kan tilsynspersonen ha under samvær. Den ankende part er villig til å innlevere passet sitt. Det kan da ikke være noen fare for kidnapping.
Ankemotparten har anført at hun i og for seg aksepterer at det med tiltak som ovenfor nevnt ikke vil være mulig for den ankende part å kidnappe datteren under samvær. Det hun imidlertid er redd for er at den ankende part ved samvær kan opparbeide tillit hos datteren, slik at han senere får samvær uten tilsyn. Til dette anføres at man må vurdere situasjonen slik den er i dag.
For øvrig foreligger det ikke noe ved den ankende parts person som skulle tilsi at samvær ikke bør finne sted. Han har god utdannelse, ordnet økonomi og får støtte fra sin familie i Norge. Han er også villig til å akseptere at datteren tilpasser seg norsk væresett og levemåte.
Det vises for øvrig til Eidsivating lagmannsretts dom av 14.4.1998 ( LE-1996-00510)a , hvor en far fikk samvær under tilsyn pga. kidnappingsfaren. Videre vises til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 6.1.1997 ( LE-1996-00510)a , hvor det også ble gitt samvær under tilsyn i en midlertidig avgjørelse.
Det er best for et barn å kjenne begge foreldre. Ankemotparten må lære seg å leve med sin frykt.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. A skal ha samvær med sin datter C, f. *.*.98, en gang i uken eller fastsatt i henhold til rettens skjønn.
2. B betaler sakens omkostninger.»
Ankemotparten v/advokat Leversen har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er riktig og påstås stadfestes. Byretten fant at samvær vil ha så uheldige følger for datteren at det ikke bør finne sted.
Etter barneloven er det barnets beste som er avgjørende for samværsspørsmålet. Det vises til Rt-1976-1497, hvor det heter at dersom samvær skal nektes, må det være en rimelig grad av sannsynlighet for at samværet kan ha uheldige følger for barnet.
I Rt-1976-1271 ble det fastsatt at dersom det foreligger en reell fare for kidnapping av barnet, skal samvær ikke finne sted. I Rt-1983-897 var det også spørsmål om det forelå reell og aktuell kidnappingsfare.
Ved vurderingen av kidnappingsfaren må det legges vekt på den ankende parts tilknytning til Norge. Ankemotparten vil anføre at den er svak. Våren 1999 flyttet partene fra hverandre, og det var da ikke lenger grunnlag for den ankende parts opphold i Norge. I mai 1999 fikk partene separasjonsbevilling, og i august 2000 ble de skilt. Den ankende part har uttømt alle klagemuligheter når det gjelder spørsmålet om fortsatt oppholdstillatelse. Han opplyser at han nå har søkt asyl. Det er påfallende at en slik asylsøknad ble inngitt da alle klagemuligheter vedrørende oppholdstillatelsen var uttømt. Det er ingen grunn til å tro at en slik asylsøknad vil bli innvilget.
Videre vises det til den ankende parts manglende aksept av norsk væremåte og levesett. Ankemotparten har forklart seg om dette, og det har også hennes far, som selv valgte den ankende part som ektemann for datteren. For ham må det ha vært særlig vanskelig å akseptere at hans valg var feilaktig.
Videre vises til de trusler den ankende part fremsatte da partene levde sammen i 1998-99 om bl.a å ta datteren med til Pakistan dersom hans kone ikke rettet seg etter hans krav til adferd, klesdrakt m.v. Den 26. april 1999 anmeldte ankemotparten den ankende part for trusler, fordi hun opplevde dem som reelle. Saken ble imidlertid henlagt etter bevisets stilling, hvilket ofte skjer i familieforhold.
Det vises også til vitneforklaring fra den ankende parts inngiftede tante, som har opplevd mye fra den ankende parts familie når det gjelder å kunne råde over sine egne barn og sitt eget liv. Hun har opplevd at hans familie har holdt tilbake hennes barn i Pakistan.
Dersom barnet kommer til Pakistan, vil det kunne få pakistansk statsborgerskap og pass. Det vises her til byrettens dom. Det er også mulig at partene fortsatt ansees gift etter pakistansk rett. Dette gjør det enklere å gjennomføre en kidnapping.
Det er også et spørsmål om samvær vil være uheldig for barnet. Ankemotpartens frykt for den ankende part vil kunne ha innvirkning på samværet og gjøre gjennomføringen vanskelig. Far og datter kjenner hverandre neppe i dag. Partene har ulikt syn på norsk levemåte, som ikke aksepteres av den ankende part. Ankemotparten ønsker at hennes datter skal vokse opp i Norge og leve som hun selv har gjort.
Ankemotparten er redd for at den ankende part ved en samværsordning vil opparbeide tillit, slik at kidnappingsfaren vil kunne oppstå på et senere tidspunkt. Hun vil ikke føle seg trygg dersom samværsordningen bygger opp under dette. Derimot er hun mer åpen for et samvær av svært begrenset karakter som bare har som formål å gi barnet kunnskap om faren, kjenne ham igjen når hun møter ham.
Subsidiært anføres at et eventuelt samvær må begrenses til maksimum 6 ganger i året, og kun ha som formål at barnet skal kjenne sin far. Det må i tilfelle skje under tilsyn. Når det gjelder samvær under tilsyn, vises til Rt-1994-1394 og Rt-1997-322.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 30.03.2001 stadfestes.
2. Ankemotparten/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder det rettslige utgangspunkt og hvilke faktiske forhold som skal legges til grunn for avgjørelsen, kan lagmannsretten slutte seg til den utførlige redegjørelse som er gitt i byrettens dom. I likhet med byretten finner også lagmannsretten etter en helhetsvurdering at det foreligger en reell og aktuell fare for at den ankende part vil kidnappe datteren ut av landet.
Spørsmålet er dernest om det ved tilsyn under samværene og eventuelle andre tiltak er mulig å eliminere kidnappingsfaren. Ankemotparten har forsåvidt akseptert at dersom samværene finner sted under tilsyn av en person hun selv har utpekt, og som både hun og datteren har tillit til, vil den ankende part vanskelig kunne kidnappe barnet under utøvelsen av samværsretten. Det hun imidlertid er redd for er at den ankende part etter hvert vil opparbeide tillit, og kanskje få mer utstrakt samvær uten tilsyn, slik at kidnapping lar seg gjennomføre. Hun er også redd for den innflytelse den ankende part vil kunne få på datteren og de holdninger han vil formidle.
Lagmannsretten er også her enig i det byretten har gitt uttrykk for om at den ankende part neppe vil akseptere at datteren, som skal oppdras av sin mor i Norge, blir «norsk» i tanker og væremåte. Dette kan føre til at datteren kommer i et spenningsforhold mellom foreldrene og får lojalitetsproblemer. Lagmannsretten er også enig med byretten i at det kan være vanskelig for ankemotparten å medvirke til at samværene gjennomføres på en måte som er god for barnet, tatt i betraktning den frykt hun føler pga. det hun har opplevd i forhold til den ankende part.
I likhet med byretten finner lagmannsretten avgjørelsen vanskelig. Lagmannsretten er likevel kommet til at et begrenset samvær under tilsyn ikke vil ha uheldige virkninger for barnet. Tilsynet må utføres av en person som ankemotparten utpeker, og som hun har full tillit til. Dette er nødvendig både for å avverge kidnappingsfaren, og for å dempe ankemotpartens frykt i forbindelse med samværene. Etter lagmannsrettens syn bør det i denne saken ikke tas sikte på et samvær som utvides etter hvert som far og datter blir bedre kjent. Formålet er ikke det vanlige i slike saker, nemlig å oppnå en vanlig far/datter-relasjon. Lagmannsretten viser her til de betenkeligheter byretten har gitt uttrykk for om de holdninger faren vil kunne prøve å tilføre datteren, samt det forhold at et utvidet samvær etter hvert vil kunne føre til at tilsyn blir mindre naturlig, slik at kidnappingsfaren blir reell. Lagmannsretten kan ikke se at et slikt samvær vil være til det beste for barnet. Derimot anser retten at det vil være viktig for barnet å få kjennskap til hvem hennes far er, vite hvordan han ser ut, osv. Hun er nå 3 år og har ikke sett sin far på 1 1/2 år. Det må legges til grunn at hun har glemt ham. Ankemotparten har forklart at barnet synes å tro at hennes morfar er «pappa». Dette kan etter rettens syn ikke fortsette. Barnet har krav på å vite hvem som er faren, og vil dessuten når det blir større forstå at det ikke kan være morfaren. Det er en fordel om hun får vite hvem faren er og får møte ham nå mens hun er liten, slik at han blir en naturlig del av hennes forestillingsverden. Dette er et samvær av den art som ofte etableres i tilfelle hvor barnevernet har overtatt omsorgen for et barn og plassert det i fosterhjem. De biologiske foreldre får da ofte samvær med barnet noen få ganger i året for at barnet skal ha kontakt med sitt biologiske opphav.
På denne bakgrunn vil lagmannsretten fastsette at den ankende part skal ha samvær med sin datter 4 ganger i året, 3 timer hver gang. Samværene bør finne sted i Skien, hvor mor og barn bor. Ankemotparten må utpeke en person som kan være til stede under samværene. Som nevnt er det viktig at både hun og datteren har tillit til denne personen. Retten vil understreke at det er viktig at ankemotparten samarbeider ved å utpeke en slik tilsynsperson. Lagmannsretten er overbevist om at hun ønsker det beste for sitt barn, og at hun derfor på denne måten vil bidra til at datteren kan få det begrensede kjennskap til faren som retten finner vil være til det beste for barnet.
Anken har delvis ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd bør hver av partene bære sine egne omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A gis samvær med datteren C, født *.*.1998, 4 lørdager hvert år, nemlig siste lørdag i januar, april, juli og oktober, første gang lørdag 26. januar 2002. Samværet skal foregå fra kl 1200 til kl 1500 på et sted som moren bestemmer og under tilsyn av en person som hun utpeker.
2. Saksomkostninger tilkjennes hverken for byrett eller lagmannsrett.