LB-1994-1213
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-29 |
| Publisert: | LB-1994-01213 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-09289 A/62 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-01213 A. - Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1996-00105K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Harald Thoresen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Walter Larsen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann 2. Lagdommer Karin Stang 3. Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §77, §78, §79, §80, §81, §82, §84, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §85, §94 |
Saken gjelder spørsmål om opphør av plikten til å betale hustrubidrag, jf ekteskapsloven §84.
A, født xx.xx.1938 og B, født xx.xx.1942, giftet seg 11. mars 1961. De har 3 voksne barn sammen. A kom til X i 1960 og var da ansatt som befal på Jørstadmoen, hvor han blant annet drev med kjøreopplæring. B arbeidet på dette tidspunkt på fabrikk. Etter at partene hadde giftet seg og fått barn, etablerte A som var blitt offentlig godkjent kjørelærer, i 1967/68 sin egen trafikkskole. Begge ektefeller arbeidet i firmaet fra etableringen. B betjente telefonen, utførte kontorarbeid, sørget for frokost og lunch til instruktørene (etterhvert 7) og hadde ansvaret for renhold av kontorlokalene. I en periode drev hun også kjøreskolen i noen måneder. Etter 22 års ekteskap ble partene separert ved Fylkesmannens bevilling av 9. desember 1983. Samtidig ble det avtalt at A skulle betale hustrubidrag med kr 2500 pr. måned. Det ble ikke avtalt når bidraget skulle opphøre. Ektefellene er siden blitt skilt.
Den 2. januar 1992 solgte A sin andel av trafikkskolen til A og C Trafikkskole AS, v/C. Kjøpesummen for inventar, utstyr, transportmidler og goodwill utgjorde tilsammen kr 825000. Han solgte samtidig de 25 aksjene han eide i firmaet til C for kr 25000. A beholdt en skolebil og betinget seg rett til å drive sin egen trafikkskole på nærmere spesifiserte vilkår. Ifølge avtalen forpliktet trafikkskolen seg blant annet til å tilføre A minimum 35 elever og å engasjere ham til teoriundervisning. Han benyttet salgssummen til å nedbetale gjeld han hadde på driftsmidlene kr 806198, samt annen kortsiktig firmagjeld kr 64626.
A anla i 1985 søksmål for Oslo byrett med krav om at bidragsplikten skulle opphøre. Oslo byrett avsa 19. desember 1985 dom med slik domsslutning:
B frifinnes.
I november 1991 reiste A påny søksmål for Oslo byrett med påstand om at plikten til å betale hustrubidrag skulle opphøre.
Oslo byrett avsa 15. april 1994 dom med slik domsslutning:
1. B frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har rettidig anket dommen til Eidsivating lagmannsrett (nå Borgarting lagmannsrett etter navneskifte den 1. august 1995). B har inngitt tilsvar og påstått byrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 14. september 1995. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Harald Thoresen. B møtte med sin prosessfullmektig, advokat Knut Walter Larsen. Begge parter avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner, som begge var nye for lagmannsretten. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:
Spørsmålet om plikten til å betale hustrubidrag skal opphøre reguleres etter Lov om ekteskap av 4. juli 1991 nr. 47 jf ikrafttredelsesbestemmelsen §94.
Utgangspunktet i ekteskapsloven er at ektefellenes gjensidige underholdsplikt opphører ved separasjon og skilsmisse jfr. §79.
Det kan reises spørsmål om det i det hele tatt er grunnlag for å ilegge bidrag, dersom dette skulle gjøres i dag. Lovens vilkår er etter den ankende parts oppfatning ikke oppfylt. B har under ekteskapet ervervet en vesentlig bedre yrkeserfaring enn hun hadde da hun giftet seg, gjennom sitt arbeide ved trafikkskolen i årene fra 1967 til 1983. B er 100% uføretrygdet, og vil heller ikke etter §79 tredje ledd være berettiget til hustrubidrag som følge av sin sykdom. Hvis bidragssaken ble reist idag, ville B ikke ha krav på hustrubidrag.
Hovedregelen i ekteskapsloven er at bidraget skal være tidsbegrenset og ikke vare utover 3 år. Det fremgår av lovforarbeidene at bidraget er ment som støtte i en overgangsperiode. Videre fremgår det at loven er utarbeidet i samsvar med tidligere praksis, jf NOU 1987:30 side 33 flg.
Gifter den bidragsberettigede seg på nytt faller bidraget bort, jf §82. Etter det opprinnelige lovforslag skulle bidrag også bortfalle ved etablering av nytt samboerforhold. Det fremgår av lovforarbeidet at vilkåret normalt vil være oppfylt dersom partene i ett år har hatt felles bopel (adresse). Ifølge kommentarene til §82 i Ot.prp.nr.28, side 136 vil "ugift samlivsforhold være et moment i en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet av om det er grunn til å endre eller oppheve bidragsplikten".
Byretten kom til at det ikke foreligger slike særlige grunner som loven krever for at bidraget kan opphøre. Dette er ikke korrekt. I denne sak er det 3 selvstendige særlige grunner til at bidraget skal opphøre.
Tidsmomentet er i seg selv en særlig grunn. A har betalt hustrubidrag i 12 år. Det er helt uvanlig og spesielt at et bidrag løper så lenge. Det er behov for at partene nå også blir økonomisk ferdige med hverandre.
Det vises til RG-1988-521 og RG-1992-1156 hvor tidsbegrensede bidrag ble tilkjent i henholdsvis 3 måneder og 6 måneder.
Det avgjørende er at As inntjeningsevne er dramatisk endret. Han er 58 år og har ikke samme muligheter for inntjening fremover som han hadde i 1983. Som følge av dårlig helse var han nødt til å selge sin kjøreskole. Han har i forbindelse med salget innrettet seg på en økonomisk fornuftig måte. Salgssummen var omtrent sammenfallende med hans næringsgjeld, slik at han sitter igjen med sin bolig hvor pantegjelden er ca kr 100000, og den bil han benytter i kjøreundervisningen. Dårlige tider i bransjen medførte at hans inntekt i 1994 ble redusert så meget at han var nødt til å oppta et lån på kr 50000 for å klare sin bidragsforpliktelse. Det kan ikke være rimelig at han fremover skal være tvunget til å selge boligen eller oppta lån i denne for å kunne betale hustrubidraget.
For det tredje har B etablert et helt ordinært fast samboerforhold med D.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. As plikt til å betale underholdsbidrag til B oppheves.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, B, har i hovedsak gjort gjeldende:
Oslo byretts dom er korrekt både med hensyn til lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Lagmannsretten skal prøve byrettens avgjørelse og skal vurdere forholdene på det tidspunkt denne ble avsagt. Det skal ikke tas hensyn til forhold som er inntruffet etter at byretten traff sin avgjørelse.
Bidraget er fastsatt ved avtale mellom partene, men det må være helt klart at en domstol i 1985 også ville ha fastsatt et tidsubestemt bidrag i denne størrelse. Det må legges særlig vekt på at partene selv har avtalt et tidsubestemt bidrag. Det vises til Rt-1987-467 og Rt-1992-1098.
Ved vurderingen av bidragsfastsettelsen skal det foretas en helhetsvurdering. Det er uvesentlig om lovens vilkår for å ilegge bidrag i dag er oppfylt. Denne sak gjelder spørsmål om et pålagt bidrag skal bortfalle og om lovens vilkår for dette er til stede.
Det er ikke riktig at B lever i et samboerforhold. Hun har forklart at hun har hatt et kjærlighetsforhold til D, men at dette opphørte før hun flyttet inn hos ham. Hun får lov til å disponere hans leilighet fordi han som heismontør har over 200 reisedager i året. Den ankende part har bevisbyrden for at det foreligger et samboerforhold.
Det følger av forarbeidene til ekteskapsloven at det er adgang til tidsubegrenset bidrag hvor langvarig ekteskap med omsorg for barn og hjem har ført til redusert ervervsevne. Det samme er tilfelle hvor sykdom har redusert ervervsevnen jf Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 47. Dette er tilfelle i denne sak. B har 22 års ekteskap bak seg og har hatt eneansvaret for partenes 3 barn i tillegg til at hun også arbeidet ved kjøreskolen. Dette var slitsomt og har ført til at hun i dag er ervervsudyktig.
Ved skifte ble verdien av kjøreskolen som hun hadde vært med å oppbygge satt til kr 0. B fikk på skifte utbetalt kr 300000, samt en gammel bil. Hun aksepterte skifteavtalen fordi hun fikk et løpende bidrag på kr 2500 pr. måned. Hun har mistet de kr 300000 hun fikk utbetalt på skifte fordi hun solgte sin leilighet da boligmarkedet var på bunnen.
Hennes inntekt i dag består av 100% uføretrygd, samt bidraget fra mannen. Hun har en brutto inntekt på kr 93000, herav betaler hun kr 3000 i husleie og ca kr 1800 pr. uke til medisiner og behandlinger for sine plager. Faller bidraget bort, har hun ingen annen mulighet enn sosialstønad. Det har ikke inntruffet noe hos B som tilsier at det foreligger slike særlige forhold som §84 krever.
Heller ikke hos A er det inntruffet noe som kan medføre at bidraget skal bortfalle.
Det er ikke ført bevis for at han har slike helseproblemer at hans ervervsevne er nedsatt. Han klarer en vanlig arbeidsdag. Dette fremgår av den heltidsstilling han har som vikar på Y. Det er ikke noe som tilsier at han fra 1. november, når han slutter i vikariatet, ikke kan fortsette sin kjøreskole i samme omfang som tidligere. Hun har vist til at han i avtalen om salget av trafikkskolen er sikret oppdrag med kjøreundervisning.
De økonomiske endringer hos ham kan ikke tillegges vekt. Det må være helt klart at når A velger "å skyte seg selv i benet" ved å selge sin kjøreskole, kan den reduserte økonomi som følger av dette ikke være fritaksgrunn.
Sammenliknet med 1985 har han en vesentlig bedre økonomi.
A har også helt frivillig valgt å skyve skatten for salg av goodwill foran seg. Det har han lov til, men den ekstraskatt han derved får må ansees som ekstraordinær og kan ikke medtas ved vurdering av hans betalingsevne i forhold til om hustrubidraget skal opprettholdes. Han kunne opptatt et langsiktig banklån og betalt sin skatt i 1992. Dette ville medført at han ikke hadde noen problemer med å betale bidrag.
Det har derfor ikke inntrådt slike særlige grunner som loven krever for å oppheve hustrubidraget.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Ekteskapsloven av 1991 trådte i kraft 1. januar 1993. Ifølge §94 nr. 2, annet punktum, gjelder §79 til §85 i sak om endring eller opphevelse av bidrag når avgjørelsen treffes etter ikrafttredelsestidspunktet. Bestemmelsene i den nye lov legges dermed til grunn. Samtidig bemerkes at det meget langt på vei er samsvar mellom den gamle og den nye ekteskapslov.
I forbindelse med separasjonen ble det avtalt at A skulle betale hustrubidrag med kr 2500 pr. måned uten tidsbegrensning. Bidragene har løpt fra september 1983. Ved Oslo byretts dom av 19. desember 1985 ble B frifunnet for A s krav om at bidragsplikten skulle opphøre. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at han fortsatt hadde betydelige inntekter av trafikkskolen og at hun uten bidragene ville være henvist til å falle tilbake på det sosiale hjelpeapparat. Byrettens dom er ikke påanket.
Ifølge ekteskapsloven §84 kan hver av partene kreve at fastsatt bidrag blir endret dersom særlige grunner foreligger. Spørsmålet blir om det etter byrettsdommen av 19. desember 1985 har inntrådt så betydelige endringer at det er grunnlag for revisjon. Avgjørelsen skal skje på grunnlag av den bidragsberettigedes behov og den bidragspliktiges betalingsevne, jf §80. Det blir også spørsmål om varigheten av et eventuelt bidrag, jf §81.
Lagmannsretten vurderer først As bidragsevne. Det fremgår av legeerklæringer av 20. august 1991 og 10. november 1993 at hans arbeidsevne er betydelig nedsatt som følge av kroniske magesårsplager. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at lønnsomheten av trafikkskolen i høy grad avhenger av A s arbeidsinnsats som i årene etter etableringen har vært betydelig. Det finnes bevist at han som følge av svekket helse var tvunget til å redusere sin arbeidsbyrde ved å selge sin del av trafikkskolen, og det er således ingen holdepunkter for at salget ble foretatt for å slippe unna bidragsplikten. Lagmannsretten er av den oppfatning at salget var saklig begrunnet og at det er gjennomført på en fornuftig måte. Ved å forskyve beskatningen av goodwill frem i tid, oppnådde han en økonomisk fordel. Lagmannsretten finner det også rimelig at han benyttet salgsbeløpet til nedbetaling av den gjeld han hadde på driftsmidlene i trafikkskolen. Når han følte at kreftene sviktet, var det rimelig at han solgte sin næringsvirksomhet og innfridde sine gjeldsforpliktelser som var knyttet til denne. Formuesmessig er han stort sett i samme stilling nå som før salget. Han har en bil som benyttes til den kjøreundervisning han fremdeles driver og en enebolig på ca 110 m2.
Salget av næringsvirksomheten medførte at hans inntekter i 1992 og 1993 ble betydelige, men dette skyldes ikke økt inntektsevne. At denne er redusert, kommer klart frem i oppstillingen over trafikkskolens regnskapsmessige resultat for årene 1993 og 1994. Her fremgår det at inntekten er redusert med ca kr 100000. Det ble derfor i 1994 nødvendig for A å oppta et banklån på kr 50000.
Til Bs anførsel om at han ifølge avtalen om salget av trafikkskolen har rett til å få tilført kjøreoppdrag når vikariatet ved Statens Biltilsyn på Y opphører 1. november 1995, har han gjort gjeldende at markedssituasjonen i bransjen nå er slik at han ikke kan regne med at inntektene i den forbindelse vil være tilstrekkelige til at han fortsatt kan betale bidragene. Lagmannsretten er enig i dette. På bakgrunn av As svekkede helse, salget av trafikkskolen og markedssituasjonen må det kunne fastslås at hans inntektsevne er betydelig redusert siden 1985. Lagmannsretten tilføyer at man ikke kan kreve at han opptar lån på sin privatbolig for fortsatt å kunne betale bidrag.
De viktigste endringer i Bs situasjon sammenlignet med 1985 er at hun har full uførepensjon og at hun må ansees for å ha etablert et samboerforhold med D som er i full stilling som heismontør. Om samboerforholdet vises til byrettens begrunnelse som lagmannsretten er enig i. Det er påfallende at det heller ikke for lagmannsretten er fremlagt skriftlig leiekontrakt som hun hevder å ha inngått med D samt de kvitteringer hun hevder å ha mottatt ved betaling av husleien. Lagmannsretten finner som byretten å måtte legge til grunn at hun ikke har betalt husleie. Det er forøvrig opplyst, og lagmannsretten legger til grunn, at B og D i fellesskap sender hennes barn julegaver hvor det står "fra mamma og D", noe som også indikerer at det her er tale om samboerforhold.
Tidsbegrensningen i ekteskapsloven §81 er ny, men det fremgår av lovforarbeidene at denne er i samsvar med de seneste års utvikling. Ifølge bestemmelsen skal det foreligge særlige grunner for å pålegge bidrag i mer enn 3 år. A har nå betalt kr 2500 hver måned i bidrag i 12 år, hvilket betyr at han samlet har betalt kr 360000. Bidraget har således løpt i en periode som er 4 ganger så lang som lovens hovedregel tilsier. På bakgrunn av at han også har svekket helse, at inntektsforskjellen mellom dem er redusert og at hun har etablert et samboerforhold, vil det være i samsvar med de hensyn som lå til grunn ved utarbeidelsen av den nye lov at det nå settes sluttstrek for As bidragsplikt.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene i §84 er oppfylt og at bidraget bør opphøre med virkning fra 1. september 1995.
Anken har ført frem, og avgjørelsen har ikke voldt tvil. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, pålegges B å erstatte As saksomkostninger for begge instanser.
Den ankende parts prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 25392,- som omfatter utlegg kr 6392,-. Hertil kommer ankegebyr kr 11875,-, i alt kr 37267,-. For byretten var omkostningsoppgaven på kr 21103,- inklusive rettsgebyr og utlegg kr 3103,-. Ankemotparten har ikke hatt innvendinger mot oppgavene som legges til grunn for fastsettelsen. Samlet omkostningsbeløp for begge instanser settes dermed til kr 58370,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. As plikt til å betale bidrag til B bortfaller med virkning fra 1. september 1995.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler B til A 58370 - femtiåttetusentrehundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.