LB-1994-1475
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-26 |
| Publisert: | LB-1994-01475 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hadeland og Land herredsrett Nr. - Borgarting lagmannsrett LB-1994-01475 B. Anket til Høyesterett, samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi gis ikke, se HR-1996-00018K . |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård, Hamar). Saksøkt: Arvid Enger m.fl (Prosessfullmektig: Advokat Gjermund Kalsnes, Dokka). |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagmann Georg Lund, Skjønnsmenn: Gårdbruker Harald Bjøralt, Skogbrukssjef Hans Inngjerdingen, Gårdbruker Anders Bjerke-Egge, Gårdbruker/inspektør Odd Struksnæs |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §10, §21, §22, §23, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §3, Tvistemålsloven (1915) §394, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §42 |
Overskjønn:
Ved Kgl.res. av 18. januar 1985 ble Flåmyrene i Nordre Land kommune og deler av Øktmyrene i Søndre Land kommune fredet som naturreservat i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf. §10 og §21, §22 og §23. For Flåmyrene ble 9 eiendommer berørt og for Øktmyrene 3 eiendommer.
Hadeland og Land herredsrett fastsatte erstatningene ved skjønn 20. november 1990. Erstatningspostene gjaldt i det alt vesentlige hindret drift av skogen ved at eierne ikke kan hugge innenfor reservatene og driftsulempe for skog utenfor disse. For 2 takstnummer ble det også krevet erstatning fordi fredningen hindrer uttak av vann for vanning av jordbruksareal.
Staten har i rett tid begjært overskjønn. Begjæringen gjelder underskjønnet i sin helhet med unntak av den fastsatte avsavnsrente på 13% fra 25. september 1990 til betaling skjer. Grunneierne har tatt til motmæle. De har fastholdt krav om erstatning for driftsulempe for samtlige eiendommer på Flåmyrene og for tap av vanningsvann for takstnr. 4 og 8, som ble avslått av underskjønnet.
Overskjønn ble avhjemlet 18. september 1992. Skogerstatningene ble dels utmålt etter realisasjonsprinsippet for mindre skogeiendommer og dels etter redusert balansekvantum. Ved kapitalisering av de årlige tap og ved neddiskontering hvor nåtidsverdi av en fremtidig hogst skulle fastsettes, ble det anvendt en felles kapitaliseringsrente for alle eiendommene. Denne ble satt til 4% av et flertall på 3 mot 5,5% av rettens formann og en av skjønnsmennene.
Overskjønnet ble påanket til Høyesterett begrunnet i lagmannsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrenten samt enkelte andre punkter. Anken gjaldt prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen (mangelfulle skjønnsgrunner). Grunneierne tok til motmæle. To av disse erklærte aksessorisk motanke vedrørende tap av vannkilde. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet motanken fremmet og henviste hovedanken til Høyesterett så langt den gjaldt fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.
Høyesterett avgjorde den henviste anke i kjennelse av 3. mai 1994 ( Rt-1994-557), hvoretter overskjønnet ble opphevet og hjemvist til ny behandling for lagmannsretten så langt anken var henvist til Høyesterett. Førstevoterende har med tilslutning av de øvrige dommere gitt uttrykk for at man må kunne operere med felles, objektivisert kapitaliseringsrente for bruksverdierstatning for skog og at man ved fastsettelsen av en slik rente vil ha veiledning i den rentefot som praktiseres ved beregning av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade. En objektivisert kapitaliseringsrente for skog bør derfor ikke ligge lavere enn denne rentefoten. Det pekes imidlertid på at Noemdommen ( Rt-1986-178) åpner for en mer individuell vurdering, når det for den enkelte eiendom er "opplyst spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering". En slik vurdering kan gi seg utslag i begge retninger. Dersom det foreligger slike særlige forhold, må det imidlertid fremgå av skjønnsgrunnene. Om det påankede overskjønn uttales følgende:
I det foreliggende tilfelle er det bygget på den samme kapitaliseringsrente for alle eiendommene som er innbyrdes meget forskjellig, og både for eiendommer hvor kapitaliseringsrenten brukes på en årlig avkastning og hvor det skal skje en neddiskontering over kortere tidsrom ned til 10 år. En slik felles rentefot kan være en praktisk løsning. Det må imidlertid i tilfelle fastsettes på et bredere grunnlag enn bare inverstering i skog. At det i dette tilfelle skulle foreligge slike særlige grunner for alle eiendommer at investering i skog er det eneste forsvarlige alternativ, krever en nærmere forklaring enn den som er gitt i overskjønnets premisser. Overskjønnet må derfor bli å oppheve på dette punkt.
Den nye behandling av overskjønnet ble innledet ved at advokat Utgård i brev av 2. august 1994 med rettelse 12. august omregnet lagmannsrettens tidligere erstatningsbeløp etter en kapitaliseringsrentefot på 5% i stedet for de 4% som ble brukt i overskjønnet, og sørget for utbetaling etter denne beregning. Den nye rentefot ble bare benyttet for tap i tømmerverdi og balansekvantum idet de øvrige poster i overskjønnet av praktiske grunner ble opprettholdt selv om disse formelt bygger på en rentefot på 4%. Grunneierne fant ikke grunn til å løse saken på dette grunnlag og krevet ny skjønnsforhandling med befaring, som senere ble frafalt.
Hovedforhandling ble holdt på Hov 6. juni 1995. Av grunneierne møtte gårdbruker Nils Kristian Blom, som avga partsforklaring. For øvrig var partene representert ved prosessfullmektigene. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Når det gjelder det nærmere saksforhold vises det til det opphevede overskjønn.
Staten har i det vesentlige anført at Høyesterett ved sin henvisning til den rentefot som praktiseres ved beregning av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade, som laveste objektivisert kapitaliseringsrente for skog, har godtatt en rentefot på minst 5%. Dette følger av Ølbergdommen (Rt. 1993 side 1524) hvor Høyesterett godtok at en kapitalisering med denne rentefot ble benyttet ved beregning av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade fra 20 års alder.
Det bestrides at det foreligger grunnlag for å fravike den objektiviserte kapitaliseringsrente fastsatt på et slikt bredt grunnlag som Høyesterett peker på, for noen av eiendommene. For det enkelte takstnummer godtar staten at erstatningen fastsettes i henhold til foretatt beregning i brev av 2. august 1994 med rettelse 12. august.
Det bestrides også at det er grunnlag for å ta hensyn til eventuell skatteulempe ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen hva enten dette skjer som særskilt tapspost eller som justering av kapitaliseringsrenten. Dette følger prosessuelt av den begrensning for den nye behandling for lagmannsretten som følger av Høyesteretts henvisning til den del av anken som var blitt henvist til Høyesterett. Reelt følger det av ekspropriasjonserstatningsloven §3 annet ledd.
Overskjønnet er begjært av staten. De saksøktes krav på erstatning for saksomkostninger reguleres derfor av skjønnsloven §42 første og annet ledd. Brevet av 2. august 1994 med oppgjør basert på en kapitaliseringsrentefot på 5% må medføre reduksjon av erstatningen for arbeid etter denne tid, dels fordi arbeidet har vært unødvendig og dels fordi de saksøkte ved kravet om fortsatt skjønnsbehandling har avslått et rimelig forlikstilbud.
Staten har lagt ned slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
2. De saksøkte tilkjennes ikke saksomkostninger for arbeid etter 1. september 1994.
De saksøkte har anført at en kapitaliseringsrentefot på 5% ikke vil gi full erstatning for de inngrep fredningen medfører. Det er overskjønnsretten og ikke Høyesterett som skal fastsette den konkrete erstatning, herunder også hvilken rente som skal legges til grunn. Det er naturlig å basere rentefoten på reinvestering i skogen for å opprettholde næringsinntekten og da har tidligere skjønnspraksis basert seg på en rentefot på 3,5-4%. Selv om en skulle basere seg på reinvestering utenfor skognæringen vil realrenten ligge betydelig under 5%.
Selv om Høyesterett har godtatt at kapitaliseringsrenten som et utgangspunkt skal fastsettes etter en mer objektivisert vurdering, hvor man ikke bare legger til grunn reinvestering i skog, åpner Høyesterett for å legge reinvestering i næringen til grunn hvor det foreligger særlige forhold, selv om dette fører til en lavere rentefot. Slike særlige forhold må også kunne gjelde samtlige eiendommer innen et distrikt på grunn av regionale forskjeller. På bakgrunn av de forhold som gjelder innen landbruksnæringen, vil et slikt distriktsvis forhold knytte seg til landbrukseiendommer i Oppland og da særlig i Søndre og Nordre Land kommuner med sin næringssammensetning. Skal arbeidsplassene opprettholdes må erstatningsbeløpene investeres i skogen. Subsidiært vil flere av de berørte eiendommer måtte bedømmes som eiendommer hvor det foreligger særlige grunner for at investering i skog er det eneste forsvarlige alternativ. Dette gjelder særlig utbyggingsbruk, hvor reinvestering i skogen er nødvendig for å opprettholde brukene som selvstendige bruksenheter, og kombinerte jord- og skogbrukere med skoginntekten som hovedinntektskilde.
Dersom kapitaliseringsrenten baseres på reinvestering av erstatningsbeløpet utenfor skogen, vil det måtte tas i betraktning at en slik investering vil føre til en formuesskattebelastning som må erstattes som ved tap i fremtidig erverv etter personskade. Tilsvarende økning av formuesskattegrunnlaget vil ikke finne sted ved reinvestering i skog. Basert på beregnet sannsynlig årlig formuesskatt av erstatningsbeløpet for den enkelte etter statens erstatningsberegning og en kapitalisering med en rentefot på 5%, er det fremlagt følgende kravsspesifikasjon:
Takstnr. 1 kr 9792
Takstnr. 2 kr 7903
Takstnr. 3 kr 0
Takstnr. 4 kr 6800
Takstnr. 5 kr 0
Takstnr. 6 kr 4473
Takstnr. 7 kr 4429
Takstnr. 8 kr 0
Takstnr. 9 kr 3450
Takstnr. 10 kr 37560
Takstnr. 11 kr 29310
Takstnr. 12 kr 20558
Da skatteulempen er en nødvendig konsekvens av den kapitaliseringsrente som anvendes, må denne ulempe omfattes av hjemvisningen fra Høyesterett. Ekspropriasjonserstatningsloven §3 annet ledd er ikke avgjørende idet denne må være begrenset til inntektsskatt etter den rettspraksis som dannet bakgrunnen for lovbestemmelsen.
De saksøkte har lagt ned slik påstand:
1. Skjønnet fremmes.
2. De saksøkte tilkjennes omkostninger for overskjønnet.
Lagmannsretten bemerker at den nye behandling av overskjønnet er begrenset til fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Ved denne avgjørelse er lagmannsretten bundet av den rettsoppfatning som ligger til grunn for Høyesteretts avgjørelse, jf. tvistemålsloven §394 annet ledd, sammenholdt med skjønnsloven §2. Da kapitaliseringsrenten ikke er noen selvstendig del av skjønnet, vil denne måtte inngå i de nye erstatningsutmålinger som blir å foreta som følge av opphevelsen av overskjønnet. I den utstrekning kapitaliseringsrentefoten settes til 5% har advokat Utgård i brev av 2. august 1994 med rettelse 12. s.m. foretatt beregning av de nye erstatningsbeløp for hvert enkelt takstnummer. Da staten under skjønnsforhandlingene har godtatt at disse legges til grunn selv om noen poster er bibeholdt fra det tidligere overskjønn, legger lagmannsretten disse beregninger til grunn.
Høyesterett har med henvisning til flertallet i Noemsaken ( Rt-1986-178) gitt uttrykk for at det må kunne fastsettes en felles kapitaliseringsrente for eiendommer av "den art som ekspropriasjonen gjelder, medmindre det for enkelte eiendommer skulle være opplyst spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering". Med bakgrunn i tilpasningsplikten og det forhold at bare fornuftige og forsvarlige reinvesteringer kan tas i betraktning, kom Høyesterett frem til at en slik objektivisert kapitaliseringsrente for skog ikke bør ligge lavere enn den rentefot som praktiseres ved beregning av erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade. Med bakgrunn i Ølbergdommen ( Rt-1993-1524) antas sistnevnte rentefot å være 5%, som lagmannsretten legger til grunn som felles objektivisert beregningsrente både ved kapitalisering av årlig tap som ved neddiskontering av fremtidig tap.
Som nevnt åpnes det for en individuell vurdering av kapitaliseringsrenten i begge retninger. Ved det tidligere overskjønn la flertallet til grunn en kapitaliseringsrente på 4% basert på investering i skog. At en individuell vurdering skulle føre til at det for samtlige eiendommer skulle foreligge særlige grunn til å se slik investering som det eneste forsvarlige alternativ krever etter Høyesteretts syn en nærmere forklaring enn det som var gitt i overskjønnets premisser. Overskjønnet ble derfor opphevet på dette punkt slik at lagmannsretten ved den nye behandling må kunne fravike den objektiviserte kapitaliseringsrente dersom det finnes å foreligge spesielle forhold som gjør investering i skog med en forrenting på 4% p.a. som det eneste forsvarlige alternativ.
Som nevnt ble det ikke foretatt befaring i forbindelse med den nye behandling av overskjønnet. Det er således ikke påvist konkrete investeringsformål. Argumentasjonen har i det vesentlige knyttet seg til generelle forhold ved landbruksnæringen til understøttelse av et generelt behov for investering av erstatningsbeløpene i skog. Dette knytter seg mer til spørsmålet om størrelsen av den felles, objektiviserte kapitaliseringsrente enn til de spesielle forhold som tilsier en individuell vurdering av renten.
Ved den konkrete vurdering av de enkelte takstnummer har lagmannsretten delt seg idet et flertall bestående av samtlige skjønnsmenn har funnet grunnlag for å fravike den objektiviserte kapitaliseringsrente for takstnr. 4, 8, 11 og 12. Det vises til opplysningene om den enkelte eiendom i det tidligere overskjønn som gir grunnlag for å anse investering i skog som det eneste forsvarlige alternativ for disse eiendommer, i motsetning til de øvrige berørte eiendommer. Det dreier seg om fullverdige familiebruk med betydelig skogareal hvor reinvestering i skog fremtrer som nødvendig og naturlig med sikte på å opprettholde inntektsgrunnlaget for familien.
For fortsatt å beholde et økonomisk bærekraftig skogbruk er næringsutøverne i likhet med andre næringer avhengig av rammebetingelser som stimulerer til investering i skogbruk fremover. Dette gjelder også erstatningsutmåling ved ekspropriasjon. For å stimulere til de langsiktige investeringer en her står overfor, er det viktig at skogbrukere som aktivt utvikler framtidig avkasting ikke mister troen på skognæringen.
I foreliggende sak er det særlig for takstnr. 11 gitt opplysning om igangværende prosjekter og planer for løvtreproduksjon i form av planting og skogpleie. Dette med tanke på spesialvirke og vedproduksjon. Videre er i enkelte områder foretatt spesiell skogpleie med tanke på framtidig viltproduksjon. Alt i alt interessante og framtidsrettede forhold som forutsetter 3-4% kapitalisering. Disse prosjekter kan en ved selvsyn konstatere ved befaring. Når det gjelder takstnr. 12, 4 og 8 som er liknende eiendommer med aktive brukere med tro på framtidig skogbruk er det neppe grunn til å sette disse i annen klasse enn takstnr. 11. På denne bakgrunn benyttes en kapitaliseringsrentefot på 4% for disse takstnummer, men for øvrig 5%.
Lagmannsrettens mindretall, rettens formann, finner ikke at det for noen av de berørte eiendommer foreligger slike spesielle forhold at man bør fravike den felles objektiviserte kapitaliseringsrente på 5%. Det er som nevnt ikke påvist konkrete reinvesteringsformål. Ingen av eiendommene fremtrer som så spesielle at en investering i skog er det eneste forsvarlige alternativ i forhold til det bredere investeringsgrunnlag som den objektiviserte renten er basert på. For en vesentlig del av eiendommene er kapitaliseringsrenten benyttet ved neddiskontering av fremtidige realisasjonstap med en tidshorisont mellom 10 og 30 år.
De saksøkte har gjort gjeldende krav på tillegg for den økte formuesskattebelastning som følger av den investering utenfor skognæringen som er en forutsetning for å oppnå den høyere avkastning som er lagt til grunn ved personskade. Lagmannsretten er av den oppfatning at en slik erstatningspost vil ligge utenfor den ramme som er lagt for den nye behandlingen og som begrenser seg til fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. For øvrig vil et slikt krav på erstatning for skattekrav ligge utenfor rammen for vederlag etter ekspropriasjonserstatningsloven §3 annet ledd. Et slikt tap vil måtte kreve en komplisert individuell beregning i strid med den forenkling som aksepteres ved bruk av standardiserte rentegrunnlag for eiendommer av den art som ekspropriasjonen gjelder, i motsetning til personskadeserstatningen som dreier seg om en persons forhold. Nevnte bestemmelse kom inn i loven for å "få slutt på den prosedyre som ennå kan forekomme i retten om dette spørsmål", jf. Bjørn Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven (2. utgave) side 33. Denne lovgrunn tilsier at enhver skattemessig konsekvens av den mottatte erstatning holdes utenfor erstatningsberegningen, ikke bare begrenset til inntektsskatten.
Retten går så over til å fastsette erstatningen for de enkelte takstnummer:
Takstnr. 1:
Eiendom: Gnr. 103 bnr. 2 i Nordre Land kommune
Eier: Arvid Enger, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tømmerverdi kr 27120 16 daa skoggrunn " 1920
Myr " 2100
Ulempeerstatning " 1500 kr 32640
Takstnr. 2
Eiendom: Gnr. 101 bnr. 5 i Nordre Land kommune
Eier: Rolf Ingar Austdal, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tømmerverdi kr 18644
Skoggrunn " 1800
Myr " 2900
Ulempeerstatning " 3000 kr 26344
Takstnr. 3
Eiendom: Gnr. 104 bnr. 1 og 116, gnr. 46 bnr. 23 og gnr. 51 bnr. 4 i Nordre Land kommune
Eier: Gustav Kjensjord, Bruddenveien 1, Arendal
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tapt balansekvantum kr 48900
Ikke grøfteverdig myr " 5400
Grøftbar myr " 2250
Ulempeerstatning " 3000 kr 59550
Takstnr. 4
Eiendom: Gnr. 100 bnr. 1 i Nordre Land kommune
Eier: Tore Levernes, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 4% i henhold til flertallets syn.
Erstatning:
Tapt balansekvantum kr 24367
Myr " 2675
Ulempeerstatning " 500 kr 27542
Takstnr. 5
Eiendom: Gnr. 99 bnr. 4 i Nordre Land kommune
Eier: Olaf Sveen, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tømmerverdi kr 7348
Skoggrunn " 1200
Ikke grøfteverdig myr " 1050 kr 9598
Takstnr. 6
Eiendom: Gnr. 102 bnr. 17 og 18 i Nordre Land kommune
Eier: Ivar Berget, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tømmerverdi kr 11144
Skoggrunn " 4290
Myrgrunn " 1400
Ulempeerstatning " 3500 kr 20334
Takstnr. 7
Eiendom: Gnr. 101 bnr. 9 i Nordre Land kommune
Eier: Jørgen Skaug, 2829 Øvre Snertingdal
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tømmerverdi kr 17616
Skoggrunn " 1320
Myrområde " 500
Ulempeerstatning " 700 kr 20136
Takstnr. 8
Eiendom: Gnr. 99 bnr. 1 i Nordre Land kommune
Eier: Geir Ottar Lyshaug, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 4% i henhold til flertallets syn.
Erstatning:
Tapt balansekvantum kr 75000
Myrområde " 5050
Ulempeerstatning " 2000 kr 82050 Takstnr. 9
Eiendom: Gnr. 102 bnr. 1 i Nordre Land kommune
Eier: Per Andreas Kind, 2884 Aust-Torpa
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tapt balansekvantum kr 7800
Myrområde " 200
Ulempeerstatning " 3500 kr 11500
Takstnr. 10
Eiendom: Gnr. 35 bnr. 2 i Søndre Land kommune
Eier: Anny Øksne Eriksen, Oslo
I motsetning til hva som er opplyst i det tidligere overskjønn, dreier dette seg om en skogbrukseiendom på ca 7300 daa, hvorav produktiv skog er ca 4730 daa. Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 5%.
Erstatning:
Tapt balansekvantum kr 107000
Grøfteverdig myr " 13200
Ulempeerstatning " 5000 kr 125200
Takstnr. 11
Eiendom: Gnr. 35 bnr. 21 i Søndre Land kommune
Eier: Nils Kristian Blom, 2860 Hov
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 4% i henhold til flertallets syn.
Erstatning:
Tapt balansekvantum kr 110625
Grøfteverdig myr " 7200
Ulempeerstatning " 2000 kr 119825
Takstnr. 12
Eiendom: Gnr. 35 bnr. 17 i Søndre Land kommune
Eier: Lars Nordraak, 2680 Hov
Det legges til grunn en kapitaliseringsrentefot på 4% i henhold til flertallets syn.
Erstatning:
Frøtrær kr 31350
Ungskog " 25615
Skoggrunn " 9200
Grøfteverdig myrområde " 13350
Ulempeerstatning " 1500 kr 81015
Da overskjønnet er begjært av staten, har de saksøkte krav på å få erstattet sine saksomkostninger ved den nye behandling i henhold til skjønnsloven §42 første og annet ledd. Advokat Kalsnes har på de saksøktes vegne lagt fram en omkostningsoppgave som viser kr 18150, hvorav kr 18000 i salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen idet den med sitt resultat ikke finner grunnlag for å begrense erstatningsfastsettelsen til arbeid før 1. september 1994, som påstått av staten.
Overskjønnet er enstemmig bortsett fra den dissens det er redegjort for ovenfor.
Slutning:
1. Erstatningene fastsettes til de beløp som fremgår under de enkelte takstnummer.
2. I saksomkostninger for den nye behandling ved lagmannsretten betaler staten v/Miljøverndepartementet til de saksøkte v/advokat Gjermund Kalsnes 18150 -attentusenetthundreogfemti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette overskjønn.