LB-1994-2652

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-09-13
Publisert:	LB-1994-02652
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Fredrikstad skifterett Nr. 346/1993 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02652 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Abrahamsen).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim, formann, Lagdommer Øystein Hermansen, Herredsrettsdommer Helge Ståland
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §30, §31, §32, §33, §36, Ekteskapsloven (1991) §46, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §366, §367, §58, §59, Ekteskapsloven (1918) §59, §41, §46, §65, Ekteskapsloven (1991)

Dom:

Saken gjelder diverse spørsmål i tilknytning til en ektepakt inngått 21 juli 1981.

Fredrikstad skifterett avsa dom den 14 september 1994 med slik domsslutning: 1. Leilighet i - - -veien 31 Oslo, og boligeiendom i - - -gaten 4, Fredrikstad, tilhører A og Bs felleseie.

2. A dømmes til å betale B saksomkostninger med kr 50000,- - kronerfemtitusen- innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av dommen.

Om det nærmere saksforhold vises det til skifterettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. I ankeerklæringen ble det lagt ned slik påstand:

1. Prinsipalt: Ektepakten av 21. juli 1981 settes tilside i sin helhet.

2. Subsidiært: Leiligheten i - - -veien 31, Oslo, og eiendommen i - - -gaten 4, Fredrikstad, er As særeie.

3. A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.

B har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I tilsvaret ble det samtidig gjort innsigelse mot den ankende parts prinsipale påstand som ble begjært avvist. Det ble gjort gjeldende at påstanden i realiteten inneholdt krav fremsatt i strid med tvistemålsloven §58 og §59, jf tvistemålsloven §366 og §367.

Ved lagmannsrettens beslutning av 24 februar 1995 ble påstanden om avvisning av den prinsipale påstand ikke tatt til følge.

Ankeforhandling ble holdt den 27, 28 og 29 august 1996 i Fredrikstad tinghus. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav ett som sakkyndig vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Skifteretten har på flere punkter foretatt feil bevisbedømmelse med den virkning at rettsanvendelsen også er uriktig. Sakens utfall beror i første rekke på en bevisvurdering av de faktiske omstendigheter i forbindelse med opprettelsen av ektepakten.

En ektepakt er en avtale på familierettens område. Den er derfor underlagt de alminnelige avtalerettslige regler. I nærværende sak er det i første rekke spørsmål om å underkjenne ektepakten på grunnlag av ugyldighetsreglene i avtaleloven §30, §31, §32, §33. Også avtaleloven §36 kommer inn, men denne bestemmelse er mest aktuell i relasjon til den subsidiære påstand. På dette punkt kan man imidlertid også komme frem ved alminnelig avtaletolkning.

Dersom den ankende parts prinsipale påstand tas til følge, vil det i realiteten medføre at hele ektepakten underkjennes. A vil likevel ikke kreve at Bs andel i eiendommen på Hankø skal trekkes inn i felleseiet. Det samme gjelder de aksjer med familierettslig tilknytning som fremgår av ektepakten. Den ankende part ønsker likevel å opprettholde påstanden i den fremsatte form, men ovennevnte innrømmelse forutsettes tatt inn i dommen. På samme måte har man beholdt den subsidiære påstand i ankeerklæringen. Det er imidlertid på det rene at dersom dommen bygges på denne påstand, må det under det etterfølgende skifteoppgjør foretas en avregning med det beløp B har lagt ut av sine midler til restaurering (oppussing) av - - -gaten. Dette beløp anslås til kr 500 000. Til belysning av dette ugiftsanslag er det foretatt en omfattende dokumentasjon og vitneførsel.

Formålet med ektepakten var først og fremst å sikre de verdier begge ektefeller hadde bragt inn i ekteskapet. Det var forutsatt en rimelig balanse. Etter det som motparten gjør gjeldende, oppstår det en fullstendig ubalanse.

Det må legges til grunn at B var innforstått med As families syn på hva særeiet skulle omfatte. Han var kjent med at det tidligere var laget et utkast til ektepakt, som A hadde underskrevet. Det er helt usannsynlig at hun skal ha revet i stykker utkastet slik B hevder. Dette er utdypet gjennom vitneførsel. As standpunkt har hele tiden vært på linje med foreldrenes ønske.

Ektepakten ble satt opp på grunnlag av opplysninger fra B og uten medvirkning fra noen i familien til A. A trodde at ektefellen ivaretok hennes og foreldrenes ønsker. Hun skrev under i tillit til dette etter et kort møte hos den advokat som B hadde kontaktet. Ektepakten var da ferdigskrevet.

B var klar over at ordlyden i ektepakten ikke var dekkende for As syn. Det er på det rene at B var klar over hvor midlene kom fra når det gjelder kjøpet av leiligheten i - - -veien og restbeholdningen på ca kr 607 000. Det kan heller ikke være noen tvil om at B på mange måter hadde bedre innsikt i familien til As virksomhet enn daværende ektefelle. Han visste således at A aldri hadde hatt aksjer i AS X og at selskapet på det aktuelle tidspunkt var under avvikling. B var således fullt klar over at det særeiet som tilsynelatende ble etablert for ektefellen, ikke eksisterte. Det må også legges til grunn at B innså at det her forelå en misforståelse, idet A trodde at hennes aktiva fra før ekteskapet var dekket av formuleringen i ektepaktens punkt 1. Man kan bebreide A for ikke å ha vært mer aktiv og påpasselig. Dette er imidlertid rettslig sett irrelevant for ugyldighetsspørsmålet. Det avgjørende er hva hun har forstått og hva hun ville med ektepakten. Det foreligger klare viljesmangler fra hennes side. Med den viten ektemannen hadde, var det klart illojalt ikke å sørge for en nærmere avklaring eller presisering. Han burde konfererert nærmere ikke bare med ektefellen, men også med sine daværende svigerforeldre. Hans opptreden rammes derfor av alle bestemmelsene i avtaleloven §30, §31, §32, §33, noe som gjør at hele ektepakten må settes til side som ugyldig.

Subsidiært er det anført at ektepakten må tolkes slik at leiligheten i - - -veien og den senere eiendom i - - -gaten tilhører As særeie. Det er særlig fremhevet:

Ved fortolkningen er det ikke avgjørende at den forståelse som nå gjøres gjeldende, ikke fremgår av ordlyden. Det avgjørende er hva partene har ment og forutsatt ut fra formålet med avtalen. Noen av de samme synspunkter som er omhandlet i anførslene vedrørende den prinsipale påstand, gjør seg gjeldende også som rene tolkningsmomenter.

Det er ikke tilstrekkelig å vise til ordlyden og et objektiv tolkningsprinsipp slik motparten gjør. Partene hadde en felles forståelse av ektepakten. Den gikk ut på å gjøre alle aktiva fra tiden før ekteskapet til hver enkelts særeie. I tillegg skulle man sikre fremtidige verdier som kom fra de respektive familier ved arv og gaver. Det er bevismessig dekning for denne forståelse i saken. Den felles oppfatning må da legges til grunn.

Det er ikke grunnlag for motpartens anførsler om at A skal ha endret standpunkt i løpet av noen korte drøftelser sommeren 1981. Hennes oppfatning har hele tiden vært at hun på samme måte som ektefellen, hadde dekning for sine aktiva i ektepaktens punkt I. Det skulle m.a.o. være samsvar og balanse mellom de to punkter (nr 1) i ektepakten. At dette ikke er kommet like klart til uttrykk for hennes del, er ikke avgjørende når B var klar over hva ektefellen mente. Det er bevismessig dekning for å gjøre gjeldende at B har vært ondtroende eller uaktsom på dette punkt. Han kan da ikke gjøre sin forståelse av ektepakten gjeldende, selv om den fortolkning som A gjør gjeldende, ikke er i samsvar med vanlig språkbruk. Det er vist til Hov: Avtalerett (1992), 72 (73 og 75) .

Til nærmere utdypning av denne anførsel er det redegjort for partenes forskjellige bakgrunn, utdannelse og erfaring. Det kan ikke være særlig tvilsomt at B var den kyndige og dominerende part. A var preget av dette på samme måte som hun tidligere var styrt av familien hva angår økonomiske disposisjoner. På linje med det som fremgår av anførslene vedrørende den prinsipale påstand, kan man si at B har nydt godt av ektefellens uerfarenhet. Når dette fører til et åpenbart misforhold i nærværende sak, må det være all grunn til å se bort fra ordlyden og Bs oppfatning av avtalen. Det er her redegjort nærmere for utviklingen av ektefellens økonomi, bl.a. ved en utførlig dokumentasjon i tilknytning til partenes selvangivelser, som i flere år ble skrevet etter oppsett fra ektemannen.

Den ankende part har endelig gjort gjeldende at det er grunnlag for revisjon av ektepakten i medhold av avtaleloven §36.

Som nevnt foran i dommen har lagmannsretten forstått anførselen derhen at denne bestemmelse kan anvendes også i relasjon til den prinsipale påstand, men at det er mest nærliggende å anvende den som en lempningsregel vedrørende de aktiva som fremgår av den subsidiære påstand. Det er her særlig fremhevet:

Skifterettens begrunnelse på dette punkt er uforståelig. Det uttales at det må kreves at ektepakten fører til et klart misforhold mellom partene, noe skifteretten ikke finner at det er dekning for. Når man vet at ektepakten ikke har gitt A noe som helst, mens B har fått etablert et særeie av betydelig omfang og verdi, er det utvilsomt grunnlag for en revisjon av avtalen.

Det er på det rene at avtaleloven §36 kommer analogisk til anvendelse på familierettens område, jf Rt-1990-1094. Det er korrekt at §46 i den nåværende ekteskapslov ikke kommer til anvendelse, idet loven ikke var trådt i kraft da ektefellene ble separert. Bestemmelsen må likevel tillegges vekt ved anvendelsen av avtaleloven §36. I den tidligere ekteskapslov §59 annet ledd var det adgang til å revidere en avtale om formuesdelingen, jf Rt-1982-796 (799). I den nye lovs §46 er terskelen senket på linje med det kriterium for lempning som følger av avtaleloven §36. Der er vist til diverse uttalelser i NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov del II.

Ved vurderingen etter avtaleloven §36 skal det legges vekt både på forholdene dengang ektepakten ble inngått og den senere utvikling. Det er foretatt en utførlig dokumentasjon og vitneførsel vedrørende etterfølgende kjøp av partenes felles bolig i - - -veien i Oslo og - - -gaten i Fredrikstad.

Det må etter dette legges til grunn at både forholdene i 1981 og situasjonen i dag tilsier at det foretas en slik begrenset endring av særeiet som fremgår av den subsidiære påstand. As økonomi er blitt forverret samtidig som B har opparbeidet en meget betydelig formue som særeie. Den reelle verdi er anslått til ca 2 000 000 kroner.

Etter avtaleloven §36 står retten fritt med sikte på en omgjøring. Det er ikke noe forbud mot å gjøre deler av felleseiet til særeie, slik motparten anfører. Anførslen strider mot det særvotum som fremgår av Rt-1990-1094 (1099). Den ankende part har også støtte for sitt syn i den nye ekteskapslov §65, som gir anvisning på en mellomløsning. I steden for å yte et kontantbeløp som det her gis anvisning på, må man kunne gjøre deler av aktiva til særeie. Ved denne vurdering må det også tillegges vekt at det erkjennes at det skal foretas en godskrivning av de midler B har lagt inn i restaureringen av - - -gaten (kr 500 000).

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten. For lagmannsretten er det særlig fremhevet:

Det er ikke fremkommet noe under bevisførselen for lagmannsretten som tilsier en annen løsning enn den som fremgår av skifterettens dom. Det er mer uklart nå enn for skifteretten hva som har vært familien as oppfatning og opplegg vedrørende særeiet. Dette er utdypet ved en nærmere oppsummering av vitneprovene og øvrig bevisførsel.

Denne uklarhet tilsier imidlertid ingen endret bevisvurdering. Bs klare og konsekvente oppfatning av hendelsesforløpet står fast. Det samme gjelder forutsetningen og formålet med ektepakten. Bs forklaring er troverdig og logisk. Han er kommet med opplysninger som isolert sett ikke taler til hans fordel, og som han kunne fortiet dersom han ville lyve.

Den ankende part har ikke sannsynliggjort at ektepakten er i strid med As eget ønske på avtaletidspunktet. Det står fast at hun og ektefellen drøftet saken, og at de ble enige om å begrense særeiet til de familierelaterte eiendommer og verdier. B erkjenner at dette innebar et brudd med den oppfatning om et fullstendig særeie som svigerforeldrene hadde gitt uttrykk for, senest sommeren 1981. Partene traff imidlertid et valg som voksne mennesker og det må være bindende. Særlig må det gjelde når ordningen har klar forankring i ektepaktens ordlyd.

Det bestrides at det ble etablert en tilsiktet ubalanse i avtalen. Når Bs andel i en eksisterende fast eiendom er tatt med og ikke noe tilsvarende for A, var det fordi han alene hadde et slikt aktivum med bakgrunn i familiemessige forhold dengang. A s to aktiva dengang (leiligheten og et kontantbeløp) var ikke på samme måte direkte relatert til en familieeiendom.

At selskapet AS X er kommet inn som del av særeiet, kan ikke bebreides B. Han var ikke særlig orientert om familien As virksomhet slik den ankende part gjør gjeldende. I tiden etter ekteskapsinngåelsen og frem til ektepakten ble opprettet, hadde partene bodd i utlandet. As far lot ikke svigersønnen få særlig innsyn i virksomheten. B var orientert om at rederiet hadde et kontor i London og annen virksomhet i Østerdalen. Det er heller ikke riktig at Bs bistand med å fylle ut selvangivelsene ga noe godt innsyn i familierederiet og de forskjellige selskapene. Det var for øvrig først fra januar 1983 at han bisto med dette. B visste således ikke noe om AS X, som kom inn i ektepakten etter forslag fra ektefellen. Den ankende parts fremstilling av forholdene omkring undertegningen av ektepakten er uriktig. Det ble avholdt et forberedende møte. Advokat Mordt redegjorde senere for ektepakten, som ble lest opp før begge skrev under.

Etter bevisførselen er det ikke noe grunnlag for å bebreide B for illojal opptreden m.v. i forbindelse med inngåelsen av ektepakten. Det er derfor ikke hjemmel for å sette ektepakten til side i medhold av avtaleloven §30, §31, §32, §33.

Subsidiært er det anført at det ikke er grunnlag for å anvende avtaleloven §36 slik den ankende part gjør gjeldende. Ved vurderingen av lempningsregelen må man bygge på den bevisvurdering at det ikke er grunnlag for å gjøre avtalen ugyldig i medhold av de tradisjonelle ugyldighetesregler.

Partene var voksne mennesker ved avtaleinngåelsen. De hadde bistand av en kyndig advokat. Ektepakten er en formbundet avtale, som oppfordrer til gjennomtenkning. Den særordning som ble etablert for B, gikk ikke lenger enn hva som ville følge av de daværende regler om skjevdeling.

Heller ikke den senere utvikling tilsier noen annen løsning. Det er redegjort for den økonomiske utvikling etter 1981. Når B har en bedre økonomi og høyere formue, skyldes det i første rekke at hans aksjer har hatt en langt gunstigere utvikling. På den annen side må det ikke underslås at A har betydelige verdier i sin del av felleseiet. Dette er utdypet ved en nærmere gjennomgang og vurdering av boets aktiva.

Avtaleloven §36 må brukes med forsiktighet, særlig på familierettens område. Uansett er det ikke hjemmel for en slik lempning som den ankende part gjør gjeldende. Avtaleloven §36 kan ikke i noe tilfelle rekke lenger enn ekteskapsloven §46 når man er på familierettens område. Det må bety at det bare kan være spørsmål om å sette et avtalt særeie ut av kraft helt eller delvis. Det er således ikke hjemmel for å konstruere et nytt særeie, hverken etter den nye ekteskapslov §46 eller etter avtaleloven §36.

Endelig har ankemotparten imøtegått anførslene om at man ved tolkning av ektepakten kan komme frem til det resultat som fremgår av den subsidiære påstand. Det er her vist til de bevisvurderinger og momenter som er omhandlet i tilknytning til ugyldighetsspørsmålet. Ektepaktens ordlyd er helt klar. Når dertil kommer at den også er dekkende for partenes forutsetninger, er det ikke grunnlag for å innfortolke noe annet i avtalen.

Subsidiært er det gjort gjeldende at hele eiendommen i Glascisgaten ikke under noen omstendighet kan bli As særeie. Den anførsel som fremgår av skifterettens dom på side 8, er utdypet. Det anslås at bare ca 40 % av eiendommen kan tilhøre A. Dette bør i så fall komme til uttrykk i domsslutningen.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:

Det legges til grunn at As foreldre allerede i 1979 hadde et ønske om at det skulle opprettes et fullstendig særeie. Det synes å være på det rene at foreldrene ved en anledning har konkretisert sitt ønske ved å legge frem et dokument. Partene og berørte vitner er imidlertid uenige om de enkelte omstendigheter på dette punkt. Noen mener dokumentet ble lagt frem i 1979, noen at det var i 1981. Noen mener det forelå et utkast til en ektepakt, som antagelig bare ble skrevet under av A og ikke av B. Andre har nevnt at det kunne ha vært en erklæring fra C om at arveforskuddet fra 1973 skulle være As særeie. Det er således på det rene at B var orientert om familiens ønske om særeie, men han synes ikke å ha hatt noen klar oppfatning av innholdet i nevnte dokument.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta direkte standpunkt til enkelthetene vedrørende dokumentet, som ikke finnes lenger. Man legger til grunn at A og B drøftet saken senere på egen hånd. Det legges til grunn at de to da gikk bort fra forutsetningen om at det skulle etableres et fullstendig særeie hva angår aktiva ervervet før ekteskapet. Det legges således til grunn at partene ble enige om at bare nærmere angitte aktiva skulle være særeie, og at øvrige verdier skulle gå inn i felleseiet.

Lagmannsretten legger videre til grunn at partene ble enige om at det var de familierelaterte aktiva som skulle skjermes. Dette er kommet klarest frem for Bs vedkommende, jf ektepakten punkt 1, 2 og 3.

For As vedkommende kan man av ordlyden ikke se at hun har fått med noen av sine eiendeler (leiligheten i - - -veien og kontantbeløpet) i ektepaktens punkt 1. I motsetning til punkt 1 vedrørende B, er det i As punkt 1 bare referert til nåværende og fremtidige aksjer i AS X. A har etter ordlyden bare dekning for fast eiendom som hun senere måtte motta i arv eller gave fra slekten, jf punkt 2. Dette gjelder også fremtidige aksjer, som forutsettes å skulle være familierelaterte.

Lagmannsretten finner ikke at det er sannsynliggjort noen felles forståelse av ektepakten slik den ankende part anfører. Når man ser på oppbygningen av ektepakten, er det tatt med nærmere spesifiserte og reelle aktiva som forelå på avtaletidspunktet. Etter rettens mening skyldes dette at partene faktisk ble enige om å begrense særeiene til de direkte familierelaterte aktiva. Dette gjaldt både daværende og fremtidige aktiva. På stiftelsestidspunktet hadde B en direkte familierelatert eiendom (andel) mens A hadde en leilighet som ikke direkte stammet fra familien selv om den var kjøpt for deler av midler som skrev seg fra et arveforskudd i 1973. Dersom hun ville hatt leiligheten (og kontantbeløpet) som særeie, ville det bryte med ektepaktens oppbygning slik retten har forstått partenes forutsetninger. Et slikt brudd burde ha kommet til uttrykk i klartekst.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at henvisningen til AS X kom inn etter forslag fra A. Dette må ha hatt sin bakgrunn i opplysninger i et notat av 27 februar 1981, som ble tilstillet søstrene A. Det legges til grunn at en avregning med henvisning til notatet ble sendt A i London den 6 mars 1981. Hun må ha fått den forståelse at hennes andel av aksjer i familiens selskaper nå ville bli samlet i AS X, og at hun ville sikre dette aktivum i punkt 1 i ektepakten. Det er riktignok så at hun på det daværende tidspunkt faktisk ikke hadde aksjer i AS X, og at hun heller ikke senere har fått det. A må imidlertid ha regnet det som overveiende sannsynlig at hennes aksjeportefølje ville bli samlet i AS X i den nærmeste fremtid.

Retten vil videre bemerke at man ikke kan se at det er dekning for anførselen om at B skal ha hatt noen særlig innsikt i familien til As virksomhet. Det er grunn til å tro at hans daværende svigerfar i stor grad styrte forretningene alene. Den innsikt som B måtte ha fått ved å bistå ektefellen med selvangivelser, oppsto først i januar 1983.

Dersom advokat Mordt skulle ha bygget det meste av sine opplysninger på informasjon fra B, er det grunn til å tro at advokaten likevel har forklart begge parter hva som ble innholdet i ektepakten. Det er uforståelig hvordan A kan ha trodd at de to omtalte aktiva på dette tidspunkt, skulle være dekket av referansen til AS X, som i hele punkt 1 bare omhandler aksjer.

Det er etter dette ikke grunnlag for å hevde at partene har hatt en felles forståelse av ektepakten som avvek fra ordlyden. Den ankende part kan derfor ikke gis medhold i sitt syn på fortolkningen av ektepakten.

Det er heller ikke sannsynliggjort at den misforståelse som A gjør gjeldende for sitt vedkommende, kan tilbakeføres til Bs medvirkning til utformingen av ektepakten. Enn mindre er det sannsynliggjort at B har innsett eller burde ha innsett at ektefellen har lagt til grunn en annen forståelse ved avtaleinngåelsen. Det er derfor heller ikke grunnlag for å underkjenne ektepakten med hjemmel i avtaleloven §30, §31, §32, §33.

Lagmannsretten finner heller ikke at det er grunnlag for å anvende avtaleloven §36 i relasjon til den ankende parts prinsipale påstand. Som det fremgår av referatet av anførslene, er retten noe usikker på om bestemmelsen er påberopt også i relasjon til den prinsipale påstand, eller om den bare gjelder i relasjon til den subsidiære påstand. Etter det standpunkt retten har inntatt vedrørende den subsidiære påstand, vil det enn mindre være grunnlag for å anvende bestemmelsen med sikte på å sette hele ektepakten til side.

Ved en nærmere vurdering i relasjon til den subsidiære påstand, legges det til grunn at §46 i den nye ekteskapslov ikke kommer til anvendelse. Det legges til grunn at avtaleloven §36 kommer analogisk til anvendelse på familierettens område, jf Rt-1990-1094, men det er uklart hvor langt analogien rekker.

I den utstrekning ekteskapsloven §46 kan kaste lys over forståelsen av avtaleloven §36, kan det nevnes at §46 bare gir adgang til å sette en ektepakt ut av kraft helt eller delvis. Man kan i stedet tilkjenne et pengebeløp, men så vidt retten forstår er det ikke hjemmel for en regulær omgjøring.

Avtaleloven §36 går i utgangspunktet lenger. Man kan endre avtalen. Dette betyr at det er hjemmel for å gi avtalen et tillegg, jf Huser: Avtalesensur (1984) 51. En så vidtrekkende endring må forankres i tungtveiende endringer i forholdet mellom partene. Det må her vurderes om det er grunnlag for å anvende den mest vidtrekkende del av bestemmelsen utenfor formuerettens område, som er dens prinsipale anvendelsesområde, jf avtaleloven §41.

Lagmannsretten finner at dette er prinsipielt betenkelig. Det må vises varsomhet med en så vidtrekkende analogisk anvendelse av avtaleloven §36 på den del av familierettens område som nærværende sak angår. Dette avspeiles også i rettsutviklingen, idet det må legges til grunn at avtaleloven §36 ikke kan anvendes i tillegg til ekteskapsloven §46 i de saker hvor denne bestemmelse gjelder. Det vises her til Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven (1994) 284-285.

Det synes å være enighet om at det er grunn til å følge en mer reservert linje når det gjelder revisjon etter avtaleloven §36 på grunn av etterfølgende forhold enn ved opprinnelige innholdsmangler, jf Huser: L.c. 42. Det må kreves en vesentlig forandring før det kan anses urimelig å opprettholde avtalen. Bestemmelsen har en mer sentral plass når det gjelder langvarige avtaleforhold med løpende ytelser. I nærværende sak gjelder avtalen en annen situasjon, idet den etablerer selve formuesordningen mellom ektefeller. Selv om også den har langtidsvirkning, er det en avtale av et annet innhold enn de tradisjonelle økonomiske avtaler på forumerettens område. Ektepakten er inngått ved en formbudet handling, som maner til gjennomtenkning. Dertil kommer at den forskjell som har utviklet seg i partenes økonomi i den senere tid, i første rekke skyldes den usikkerhet som er knyttet til utviklingen av partenes aksjer. Bs aksjer har hatt en gunstig utvikling, noe man ikke kan si om As aksjer. Aksjekurser representerer en usikkerhetsfaktor som ikke lett bør lede til etterfølgende lempninger av et dokument som den foreliggende ektepakt.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er grunnlag for å endre ektepakten som anført i tilknytning til den subsidiære påstand. Det er da som nevnt enn mindre grunn til å underkjenne hele ektepakten med hjemmel i avtaleloven §36 slik det fremgår av den prinsipale påstand.

Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 50000, som er salær. Dette er samme beløp som ble tilkjent for skifteretten. Det er benyttet samme prosessfullmektig, som i stor utstrekning har holdt seg til anførslene for skifteretten. Dette tilsier at saksforberedelsen for lagmannsretten må ha vært vesentlig enklere. På den annen side varte ankeforhandlingen en dag lenger enn forhandlingen i skifteretten. Endelig bemerkes at ankemotpartens prosesuelle innsigelser mot den ankende parts prinsipale påstand, ikke har ført frem. Dette bør avspeiles i salæret, som reduseres til kr 45000, jf tvistemålsloven §176. Skifterettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 45000 -førtifemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.