Rt-1982-796

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-05-14
Publisert:	Rt-1982-796 (176-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 84/1982
Parter:	A (advokat Gunnar Kufaas - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat John Steen Holm).
Forfatter:	Skåre, Holmøy, Schweigaard Selmer, Christiansen, Blom
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §273, Avtaleloven (1918) §33

Dommer Skåre: Partene ble separert ved bevilling gitt av fylkesmannen i Nordland 3. juni 1975. Skilsmissebevilling ble gitt 6. januar 1977.

I separasjonssøknaden - som ble skrevet på skjema - svarte partene ja på spørsmålet om fellesboet var delt. På spørsmålet om hvem som skulle ha den siste felles leilighet, ble svart at partenes enebolig skulle beholdes av A.

I forbindelse med spørsmålet om skilsmisse et år senere hevdet imidlertid B at delingsavtalen ikke gjaldt eneboligen. Dette var A ikke enig i. I forbindelse med skilsmissen ble bestemt at uenigheten om eneboligen skulle avgjøres ved særskilt søksmål.

B tok ut forliksklage i september 1978 og stevning for Salten herredsrett i januar 1979. Salten herredsrett avsa 20. november 1979 dom med slik domsslutning:

«1. Skiftet mellom B og A settes ut av kraft for så vidt angår fordelingen av boets midler utenom innbo og løsøre.

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til B med kr. 4110,- - kronerfiretusenetthundreogti -.

3. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker.»

Dommen ble påanket til Hålogaland lagmannsrett, som 3. april 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Skifte i forbindelse med oppløsning av felleseiet mellom B og A er ikke gjennomført for så vidt angår andre verdier enn innbo og løsøre.

2. Saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Rana herredsrett til avhør av de to parter. Det er fremlagt en del nye dokumenter som belyser de standpunkter som ble tatt i de tidligere faser av saken.

For herredsretten og lagmannsretten anførte B prinsipalt at det som i forbindelse med separasjonen ble avtalt om den faste eiendom bare gjaldt bruksretten til den, og at avtalen om skifte av fellesboet bare gjaldt innbo og annet løsøre. Denne anførsel er ikke opprettholdt for Høyesterett. Det må etter hennes forklaring ved bevisopptaket og prosedyren legges til grunn at A også ut fra hennes oppfatning skulle beholde eneboligen som eier, og uten at hun skulle ha noen andel av eiendommens nettoverdi. Det er videre erkjent fra hennes side at avtalen ikke kan settes til side etter regelen i ekteskapsloven §59 annet ledd første punktum fordi søksmålet ikke ble anlagt innen søksmålsfristen i §59 tredje ledd. For Høyesterett er saken derfor begrenset til å gjelde spørsmålet om §59 annet ledd første punktum og tredje ledd utelukker anvendelse av alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler, og om det eventuelt foreligger en ugyldighetsgrunn som kan gjøres gjeldende. B har som nevnt frafalt anførselen om at det er i strid med avtaleloven §33 å gjøre avtalen gjeldende, men hun påberoper seg at den er ugyldig på grunn av villfarelse.

Den ankende part - A - hevder at §59 annet ledd første punktum uttømmende angir når det er anledning til å sette en avtale til side. Under enhver omstendighet må oversittelse av søksmålsfristen i tredje ledd være til hinder for at B kan påberope seg avtalerettslige ugyldighetsregler.

Selv om §59 tredje ledd ikke skulle være til hinder for søksmål, kan B ikke få medhold. Det bestrides at det forelå noen villfarelse hos henne med hensyn til de rettigheter hun hadde etter loven, og det hun påberoper seg, er en rettsvillfarelse som hun selv må ta risikoen for. Det var B som forberedte separasjonen, og hun måtte ha hatt tid og anledning til å vurdere skiftespørsmålene. De ble dessuten drøftet mellom partene og gjennomgått i deres felles møte med lensmannen, som også var forliksmann. A hadde under enhver omstendighet ingen grunn til å tro at B ikke kjente sine rettigheter, og det kan ikke bebreides ham at han ikke tok opp spørsmålet om å gi henne en pantobligasjon for halve nettoverdien. Det er dessuten ikke så store verdier det dreier seg om. Eiendommens verdi i 1975 er senere anslått til 225000 kroner, men han hadde gjeld som til sammen utgjorde 175000 kroner. Om avtalen blir kjent ugyldig, vil B kunne kreve skifte etter vanlige regler og få andel i prisstigningen på eiendommen. Dette er ikke rimelig.

Dessuten må B under enhver omstendighet ha tapt sin rett ved passivitet. Allerede i 1976 var man klar over den uenighet som forelå, men søksmålet ble først reist i 1978.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herreds-, lagmanns- og Høyesterett.»

Ankemotparten - B - har anført at ekteskapsloven §59 annet ledd første punktum suppleres av avtalerettslige ugyldighetsregler, og at disse kan anvendes selv om fristen etter tredje ledd er ute.

B hevder at hun på separasjonstiden ikke kjente sin rett til å kreve halvdelen av eiendommens nettoverdi. Det kan ikke være grunn til å bedømme denne villfarelse annerledes enn faktisk villfarelse. B kan ikke bebreides denne villfarelse. A hadde innsikt i økonomiske spørsmål. Selv om det legges til grunn at han trodde at hun kjente skiftereglene, burde han ha bragt opp spørsmålet om å gi henne en obligasjon for sin halvdel av nettoverdien.

Ved vurderingen må det videre - som lagmannsretten har gjort det - legges vekt på det gavepreg som ville ligge i avtalen om A skulle beholde eiendommen uten å betale noe for den. Under enhver omstendighet er det grunn til å legge større vekt på villfarelser i familierettslige forhold, enn i avtaleforhold for øvrig.

Det bestrides at det foreligger klanderverdig passivitet. Uenigheten ble klart poengtert i 1976.

Etter B's oppfatning er det ikke urimelig om skifte nå finner sted etter dagens verdi. Retten har imidlertid anledning til - om den finner grunn til det - å begrense hennes rett til halvdelen av nettoverdien etter den antatte pris i 1975, med tillegg av renter.

B har hatt fri sakførsel for alle retter. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige/B saksomkostningene for herreds-, lagmanns- og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser og vil bemerke:

Ekteskapsloven §59 annet ledd første punktum gir hjemmel for å sette til side en avtale om formuesdelingen som er åpenbart ubillig for den ene ektefelle. Forarbeidene til bestemmelsen - de delegertes innstilling side 120 - synes å vise at bestemmelsen ble forutsatt anvendbar også hvor det kan reises kritikk mot den annen parts opptreden under avtaleinngåelsen. Det er dette som ligger til grunn for den ankende parts anførsel om at §59 annet ledd ikke suppleres av avtalerettslige ugyldighetsregler.

Dette er imidlertid en lite rimelig forståelse av bestemmelsen. Bestemmelsen kan anvendes uten hensyn til partenes forhold under avtaleinngåelsen, og det er avtalens innhold som er det sentrale vurderingstema. Til gjengjeld skal det etter ordlyden atskillig til før avtalen kan settes til side. Det ville etter min mening være lite rimelig om en skifteavtale som er kommet i stand på grunn av svik skulle bli opprettholdt fordi den ikke var åpenbart ubillig. Det riktige må være å betrakte §59 annet ledd første punktum som et supplement til de avtalerettslige ugyldighetsregler - et supplement som har sin betydning hvor det er avtalens innhold som står sentralt ved vurderingen. Jeg finner støtte for denne oppfatning hos Arnholm/Lødrup: Familierett (1979) side 191.

Det jeg her har sagt om annet ledd første punktum, får betydning også for tredje ledd. Søksmålsfristen etter denne bestemmelse må anses knyttet til den særlige ugyldighetsregel i annet ledd, og kan ikke anvendes hvor ugyldighet påberopes etter avtalerettslige ugyldighetsregler. Jeg finner således at B ikke er avskåret fra å påberope seg ugyldighet på grunn av villfarelse.

B's anførsel om ugyldighet har sitt utgangspunkt i anførselen om at hun ikke kjente sine rettigheter etter ekteskapsloven da hun inngikk avtalen. Dette er lagt til grunn av lagmannsretten, som antar at denne villfarelsen var grunnen til at avtalen ble inngått.

Det kan etter min mening reises tvil om denne bevisvurdering. Partene drøftet avtalen i fellesskap før den ble underskrevet, og den ble også gjennomgått ved ektefellenes felles møte med lensmannen, som også var forliksmann. Dessuten ble rettsuvitenhet ikke påberopt i de første faser av saken. I to brev forut for saksanlegget samt i stevningen anfører hun at avtalen gjaldt bruksrett til eiendommen. Dette var hennes prinsipale anførsel også under hovedforhandlingen for herredsretten, men da synes villfarelse om delingsreglene å ha blitt anført subsidiært. Det er etter min mening dårlig sammenheng mellom de ulike anførsler.

Jeg tar imidlertid ikke standpunkt til spørsmålet om villfarelse, fordi den uvitenhet hun påberoper seg, under enhver omstendighet ikke kan føre til at avtalen settes til side.

Jeg nevner først at jeg ikke finner grunn til å rette kritikk mot A for hans opptreden under avtaleinngåelsen. B erkjenner at han ikke opptrådte uredelig eller illojalt i vanlig forstand, men det antydes en viss kritikk fordi han ikke tilbød seg å utstede en obligasjon for halve nettoverdien.

Jeg kan ikke se at denne anførselen har noe for seg. Dette har sammenheng med mitt syn på avtalen og avtalesituasjonen. B skulle sammen med sin nye venn og de to barna flytte til en annen by og ville etter alt å dømme ikke lenger ha noen tilknytning til eiendommen. Det er erkjent at partenes økonomi var anstrengt. Den enebolig som er stridens gjenstand, var på dette tidspunkt ikke ferdig, og A hadde en gjeld som var betydelig både i forhold til eiendommens verdi og i forhold til inntekten. Faren for at et delingskrav ville medføre salg var derfor nærliggende. Når disse forhold vurderes under ett, kan jeg i motsetning til lagmannsretten ikke finne at avtalen har noe gavepreg, og da var det ikke unaturlig at både eiendomsretten og bruksretten tilfalt mannen. Jeg finner heller ikke andre trekk ved avtalen eller den annen parts forhold som skulle tilsi at B ikke bør anses bundet.

Etter omstendighetene bør saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

A frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Christiansen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Rolv Selnes): - - -

Retten skal bemerke:

Det ansees å være på det rene at partene fullt ut var enige i den deling som ved separasjon ble foretatt av boets innbo og løsøre. Partene har for så vidt ikke under saken reist noen innsigelser mot denne deling som stort sett synes å være blitt gjennomført under hensyntagen til at saksøkeren skulle ha foreldremyndigheten overfor barna, men ellers stort sett lik fordeling mellom partene. Det som ellers gjenstår av fellesboet, den faste eiendom - - - i X, er det derimot ikke foretatt noen deling av, eller oppgjør for, mellom ektefellene.

Saksøkte har i retten bekreftet at det ikke er foretatt noe skifte vedrørende den faste eiendom, men det var han som skulle beholde huset mot å overta boets gjeld.

Når det gjelder den prinsipale påstand som er nedlagt, finner retten å måtte ta utgangspunkt i den avtale om boets deling som er inngått av partene i forbindelse med separasjonen. Retten anser at det er på det rene at partene på dette tidspunkt var enige om en deling slik denne faktisk er gjennomført, in casu at saksøkeren uttok det løsøre hun trengte til seg og barna, mens resten ble overtatt av saksøkte, som også skulle overta den faste eiendom, mot å overta boets gjeld.

Saksøkeren har da også innrømmet at hun dengang var av den oppfatning at utover dette kunne hun ikke gjøre noe krav gjeldende da det var hun som var skyld i ekteskapsoppløsningen.

Retten finner derfor at skiftet av felleseiet er gjennomført i samsvar med det partene ble enige om ved oppløsningen av det ekteskapelige samliv.

Subsidiært har saksøkeren hevdet at det skiftet som er gjennomført mellom partene må settes ut av kraft, i henhold til ekteskapsloven §59 annet ledd.

Det synes å være på det rene at det har skjedd en ulik fordeling av fellesboet ved den avtale som ble inngått mellom partene om skifte ved separasjon.

Som ovenfor nevnt, synes delingen av innbo og løsøre stort sett å være likelig fordelt mellom ektefellene hensyn tatt til at hustruen skal ha omsorgen for barna.

Derimot når det gjelder den faste eiendom har det ikke skjedd noen utløsning overfor saksøkeren, men saksøkte har overtatt denne i sin helhet mot å overta boets gjeld. Etter de opplysninger som er gitt om verdien av eiendommen og gjeldsbeløpenes størrelse på det aktuelle tidspunkt, synes det klart at saksøkte i bodelingen er blitt forfordelt.

Fra saksøkerens side er det gjort gjeldende at hun ved avtalen om boets deling var i en meget opprevet sinnstilstand, hvor hun følte at ansvaret for separasjonen helt ut hvilte på henne, og hun var av den oppfatning at hun ikke hadde rett til å gjøre noe krav gjeldende i boet utover det løsøret hun førte ut av fellesboet. Dette er motiver som taler for at den inngåtte avtale om bodelingen må omgjøres, hensyn tatt til den ulike fordeling av boets midler som har funnet sted. Det skulle ikke være noen grunn til en ulik fordeling til saksøktes fordel, ut fra at det er saksøkeren som har omsorgen for barna.

Retten finner at det ikke kan legges noen vekt på at barna om mulig engang i fremtiden kan komme til å henlegge sin skolegang til X, et moment som er påberopt av saksøkte.

Det er fremhevet av saksøkte at kravet om revisjon av skifteavtalen er fremsatt lang tid etter at bodelingen har funnet sted. Først i forbindelse med utferdigelse av søknaden om skilsmisse 1 år etter separasjonsavtalen påberoper saksøkeren seg at endelig skifteoppgjør ikke er foretatt. Forliksklage i saken blir først uttatt i november 1978.

Til dette vil retten bemerke at saksøkeren synes å ha tatt spørsmålet om bodelingen opp med saksøkte så snart hun ble oppmerksom på sine rettigheter, det vises i denne forbindelse til den henvendelse som ble gjort til saksøkte i mai 1976 i forbindelse med utarbeidelsen av skilsmissesøknaden. Etter lovendringen av 1937, gjelder en 3-års frist for fremsetting av begjæring om en endring av inngått avtale om fordeling av formue. En slik begjæring må allerede ansees fremsatt av saksøkeren ved utarbeidelsen av skilsmissesøknaden 1 år etter at fordelingen ble foretatt. Kravet om revisjon av avtalen ansees derfor fremsatt tidsnok. Retten anser likeledes at den inngåtte avtale om skifte av fellesboet åpenbart er ubillig for saksøkerens vedkommende, og retten er derfor kommet til at saksøkeren må gis medhold i sin subsidiære påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad, lagdommer Knut Sundquist og hjelpedommer Kari Mjølhus): - - -

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at partene i mai 1975 inngikk avtale om fullstendig skifte av fellesboet, herunder også skifte av boets faste eiendom.

Ankemotparten hevder selv med styrke at hun ikke var klar over likedelingsregelen, og at hun ikke trodde hun hadde noe å kreve av den ankende part ettersom det var hun som var skyld i at ekteskapet ble oppløst.

Når derfor den ankende part hevder at partene - da separasjonssøknaden ble undertegnet den 15. mai 1975 - var enige om at han skulle overta boets faste eiendom mot samtidig å overta boets gjeld, så må han høres med det.

Ankemotparten har subsidiært hevdet at selv om retten skulle komme til at det i mai 1975 mellom partene var inngått avtale om fullstendig skifte, så må denne avtale settes ut av kraft som åpenbart ubillig i medhold av ekteskapsloven §59 annet ledd.

Til dette vil lagmannsretten bemerke at en slik begjæring skal fremsettes for domstolene, og dette må gjøres innen tre år etter avtalens inngåelse. Dette følger av ekteskapsloven §59, 2. og tredje ledd.

Det skal ikke forliksmegles i slike saker, jfr. tvistemålsloven §273 og Rt-1940-357.

Treårs-fristen gikk ut i mai 1978 og først med stevning av 15. januar 1979 ble begjæringen fremsatt for domstolen. Begjæringen er for sent fremsatt til at domstolen kan ta stilling til den, og lagmannsretten er således ikke enig med herredsretten når herredsretten antar at lovlig begjæring må ansees fremsatt av ankemotparten ved utarbeidelsen av skilsmissesøknaden 1 år etter at avtalen ble inngått.

Ankemotparten har slutteligen henvist til at avtalen på grunn av bristende forutsetninger hos ankemotparten lider av slike mangler at den må settes ut av kraft.

Fellesboet besto av innbo og løsøre, samt den faste eiendom, og boet hadde for øvrig gjeld som nevnt foran. Verken gjennom partenes forklaringer eller for øvrig, er det noe som tyder på at den ene av partene fikk vesentlig mer enn den andre ved fordelingen av innbo og løsøre.

Partene er enige om størrelsen av fellesboets gjeld på den tid da skifteavtalen ble inngått. Den ankende part har antatt at den faste eiendom på samme tidspunkt hadde en antatt salgsverdi på kr. 225000,-. Ankemotparten har ikke bestridt dette anslag. Den inngåtte avtale gir etter dette som resultat at den ankende part mottok ca kr. 50000,- mer på skiftet enn ankemotparten. Dette var den alt vesentlige del av boets netto. Det synes ikke tvilsomt at det her skjedde en forfordeling som ankemotparten ikke hadde behøvd finne seg i. Når hun likevel fant seg i det, kan dette knapt skyldes annet enn at hun feilaktig gikk ut fra at hun ingen rettigheter hadde ved skiftet av fellesboet. Hun brøt ut av ekteskapet for å flytte sammen med en annen mann. Det er ingen uvanlig oppfatning blant folk flest at den «skyldige» i et slikt tilfelle står nokså rettsløs.

Lagmannsretten er kommet til at skifteavtalen for så vidt gjelder fellesboets faste eiendom må settes ut av kraft, fordi den ble inngått av ankemotparten på bristende forutsetninger. Hun trodde at hun ikke hadde noe å kreve og overlot derfor til den ankende part differansen mellom verdien av den faste eiendom og boets samlede gjeld. Det er i teorien antatt - se Arnholms privatrett II Avtaler 1964 317 - at det vil være lite rimelig å la en gavemottaker bli sittende med en berikelse som utelukkende beror på villfarelse hos giveren. I alle fall gjelder dette hvis villfarelsen er vesentlig og gaven av større verdi.

Det er slått fast i rettspraksis at de alminnelige privatrettslige regler om bristende kontraktsforutsetninger for anvendelse ved siden av og uavhengig av den særlige bestemmelse i ekteskapsloven §59 annet ledd - se Rt-1940,-særlig side 170, Rt-1953-398 på side 402 og følgende, samt RG-1972-722.

Ved sin vurdering av villfarelsens rettsvirkning har lagmannsretten funnet det riktig å ta i betraktning dens betydelige økonomiske rekkevidde.

Ankemotparten har også påberopt ugyldighet med grunnlag i avtaleloven §33. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til dette. - - -