LB-1994-320

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-09-15
Publisert:	LB-1994-00320
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo skifterett Nr. T-9400018 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-00320 A.
Parter:	Ankende part: Unni Kindem (Prosessfullmektig: Advokat Erling Olav Lyngtveit, Oslo). Motparter: Helge Bull Engelstad Jens Chr. Bull Engelstad Mette Bull Engelstad Lund (Prosessfullmektig: Advokat Knut Walle-Hansen, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Øystein Hermansen, formann 2. Lagdommer Trygve Schiøll 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy - Mindretall: en meddommer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §60, §73, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Avtaleloven (1918) §33, Arveloven (1972) §65, §67

Saken gjelder testamenttvist.

Gunvor Meyer, født 1907, døde den 23. januar 1992. Hun var uten livsarvinger.

I testament av 23. november 1987 innsatte Gunvor Meyer Unni Kindem som arving til selveierleilighet, innbo, løsøre, bil samt diverse aksjer, obligasjoner og bankinnskudd. Etter det opplyste omfatter dette praktisk talt alt som Gunvor Meyer etterlot seg, og verdien er anslått til 2 - 3 millioner kroner. Unni Kindem og Gunvor Meyer var naboer på Bygdøy i Oslo og var i mange år nære venner.

Den 16. januar 1946 hadde Gunvor Meyer - den gang Gunvor Bull Engelstad - og hennes ektefelle Rolf Bull Engelstad opprettet et gjensidig testament, hvor det var bestemt:

Den lengstlevende av oss skal beholde vaart felles bo og desuten arve førstavdødes eventuelle særeiemidler.

Ved lengstlevendes død skal alt tilfalle Rolf Bull Engelstads slektsarvinger.

Rolf Bull Engelstad døde 10. februar 1950, 47 år gammel. Gunvor Meyer benyttet seg av rettighetene etter testamentet, og avgav erklæring overfor skifteretten om overtakelse av arv og gjeld.

Ved siden av fellesboet disponerte Gunvor Meyer også over en betydelig formue som hun hadde arvet fra sin far, O. F. Lagesen, som døde i 1946. Disse midler skulle være datterens særeie i henhold til bestemmelse i Lagesens testament. Rolf Bull Engelstad etterlot seg ingen særeiemidler.

Gunvor Meyer inngikk ekteskap med Gunnar Meyer i 1953. Året før hadde hun tatt initiativ overfor Rolf Bull Engelstads far, Jens Christian Engelstad, med sikte på å foreta et skifteoppgjør i forhold til sin avdøde ektefelles slektsarvinger. Jens Christian Engelstad aksepterte i 1953 tilbud om å motta kr 6250. De øvrige slektsarvinger var avdødes tre brødre, Wilhelm, Ragnar og Helge Bull Engelstad. Disse ble også gitt et tilbud om å motta til sammen kr 6250, men tilbudet ble ikke akseptert.

Gunnar Meyer døde i 1973. Ektefellene hadde fullstendig særeie, og Gunvor Meyer var i henhold til testament ikke arving etter Gunnar Meyer. Det er enighet mellom partene om at den formue Gunvor Meyer etterlot seg ved sin død i 1992 i sin helhet stammer fra fellesboet etter Rolf Bull Engelstad og særeiemidlene Gunvor Meyer arvet fra sin far.

Under bobehandlingen etter Gunvor Meyers død bestred Helge Bull Engelstad, Jens Chr. Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund - heretter i fellesskap kalt Bull Engelstad - gyldigheten av testamentet av 1987 til fordel for Unni Kindem. Helge Bull Engelstad er som tidligere nevnt bror av Rolf Bull Engelstad, mens de to øvrige er barn av Rolf Bull Engelstads avdøde brødre.

Bull Engelstad gjorde overfor Oslo skifterett gjeldende at de som slektsarvinger etter Gunvor Meyers første ektemann, i henhold til det gjensidige testamentet fra 1946, hadde krav på det Gunvor Meyer etterlot seg. Unni Kindem tok til motmæle og hevdet at Rolf Bull Engelstads slektsarvinger ikke hadde rett til arv.

Etter at partene hadde kommet med skriftlige innlegg, avsa Oslo skifterett kjennelse 21. oktober 1993, med følgende slutning: erett kjennelse 21. oktober 1993, med følgende slutning:

1. Gunvor Meyers testament av 23. november 87 settes til side i den grad det krenker Rolf Bull Engelstad og Gunvor Bull Engelstads gjensidige testament av 16. januar 46.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kjennelsen innbar at skifteretten fant at Bull Engelstad hadde krav på både fellesboet og Gunvor Meyers særeie, i henhold til det gjensidige testamentet fra 1946. Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter framgår av skifterettens kjennelse og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Unni Kindem har i rett tid påanket skifterettens kjennelse til lagmannsretten. Bull Engelstad har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 29. og 30. august 1995. Retten var satt med 4 meddommere fra det alminnelige utvalg, etter begjæring fra ankende part.

Partene møtte og gav forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.

Unni Kindem la ned slik påstand:

1. Prinsipalt: Helge Bull Engelstad, Jens Chr. Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund har ikke krav på arv etter Gunvor Meyer i henhold til hennes og før avdød ektefelle Rolf Bull Engelstads gjensidige testament av 16. januar 46.

Subsidiært: Helge Bull Engelstad, Jens Chr. Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund har krav på arv etter Gunvor Meyer samsvarende med en halvpart av de verdier som er i behold av hennes fellesbo med før avdød ektefelle Rolf Bull Engelstad.

Atter subsidiært: Helge Bull Engelstad, Jens Chr. Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund har krav på arv etter Gunvor Meyer samsvarende med de verdier som er i behold av hennes fellesbo med før avdød ektefelle Rolf Bull Engelstad.

2. Helge Bull Engelstad, Jens Chr. Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Unni Kindem.

Bull Engelstad la ned denne endelige påstand:

1. Gunvor Meyers testament av 23. november 1987 settes til side som ugyldig.

2. Unni Kindem dømmes til å betale motpartenes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part, Unni Kindem, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Bull Engelstad har ikke krav på arv etter det gjensidige testamentet.

Gunvor Meyer framsatte skiftekrav og tilbud om arveutløsning i 1952. Det er uomtvistet at hun da hadde rett til å kreve skifte. Rolf Bull Engelstads far godtok tilbudet. Den avdøde ektefelles brødre sa seg uinteresserte. De ville ikke diskutere nærmere, fordi de var misfornøyde med verdiene som Gunvor Meyer opererte med, først og fremst for eiendommen Huk Aveny 25 på Bygdøy. Gunvor Meyer tok konsekvensen av dette ved arvemeldingen som i 1953 ble sendt skattefogden. Senere har ikke Bull Engelstad kommet tilbake til saken, før de nå etter ca 40 år reiste krav.

Når Rolf Bull Engelstads brødre ikke fulgte opp skiftetilbudet i 1952 og nektet å medvirke til et berettiget oppgjør, eventuelt ved å begjære offentlig skifte, må de nå ha tapt sin arverett ved passivitet. De må selv bære risikoen for en eventuell oppfatning om å ha arveretten i behold, når en slik oppfatning senere ikke kom til uttrykk overfor Gunvor Meyer.

Også Gunvor Meyer oppfattet forholdet til Bull Engelstad-slekten som opp- og avgjort ved det som skjedde i 1952-53. Hun mente at hun deretter sto fritt til å testamentere formuen. Dersom Gunvor Meyer hadde antatt at Bull Engelstad fortsatt hadde et latent arvekrav, ville hun sannsynligvis gitt bort sine eiendeler inter vivos, eventuelt kunne hun ha adoptert Unni Kindem.

Arveloven av 1854 har ikke regler om foreldelse av arverett, men det kunne skje foreldelse etter ulovfestede regler om passivitet. Det vises bl.a. til Rt-1983-850, Inge Unneberg: Arveretten (1990) 188 og til Arnholm: Privatrett I (1964) 295-297 og Privatrett V Arverett (1971) 358-359.

Uansett må det oppgjør som i 1952-53 skjedde i forhold til Gunvor Meyers svigerfar, Jens Christian Engelstad, være et endelig oppgjør av arven for hans del. Han var arving til halvparten av det som skulle tilfalle Rolf Bull Engelstads slektsarvinger, og Bull Engelstad kan derfor i dag ikke under noen omstendighet kreve mer enn halvparten av boet etter Gunvor Meyer.

Jens Christian Engelstad fikk tilbud om oppgjør for sin del, som han godtok etter å ha søkt bistand hos jurist og etter å ha diskutert saken med sine tre gjenlevende sønner. Det hersker full avtalefrihet på området, og det er ikke avgjørende om tilbudet fra Gunvor Meyer baserte seg på en juridisk korrekt oppfatning av testament og arverettsreglene. Hun la fram alle relevante opplysninger. Både Gunvor Meyer og hennes svigerfar forsto avtalen som et fullstendig arveoppgjør. Avtalen var gyldig, og den ble ikke angrepet før kravet ble fremmet etter Gunvor Meyers død. Denne passivitet må medføre at adgangen til å angripe avtalens gyldighet er gått tapt.

Dersom retten skulle komme til at Bull Engelstad fortsatt har rett til arv etter det gjensidige testamentet, gjøres gjeldende at de bare er berettiget til fellesbomidlene. Testamentet fra 1946 kan ikke forstås slik at Gunnvor Meyers særeie også skal tilfalle Bull Engelstad. Ordlyden i testamentet kan forstås på ulike måter, men det medgis at den kan tas til inntekt for motpartens standpunkt. Imidlertid må testamentet tolkes subjektivt, idet man skal søke å finne fram til testators vilje.

Gunvor Meyer oppfattet det ikke slik at testasjonen til fordel for Bull Engelstad omfattet hennes særeie. Det har en sterk formodning mot seg at hun skulle ønske å testamentere til mannens slektninger de betydelige særeiemidlene hun ville motta fra sin far. Det kan også reises spørsmål om Gunvor Meyer forsto forskjellen på særeie og fellesbo, idet hun i oversikten over fellesboet fra 1950-årene tok med fritidseiendommen Gjeterøen, som etter det opplyste var finansiert av hennes særeie.

Den omstendighet at Gunvor Meyer i 1950, i en alder av 42 år, valgte å overta boet i henhold til det gjensidige testamentet understreker også hennes oppfatning om at særeiemidlene ikke var omfattet. Dersom hennes oppfatning hadde vært en annen, ville hun sannsynligvis straks ha skiftet med sin avdøde ektefelles slektsarvinger.

Det framgår også tydelig av Gunvor Meyers tilbud i 1952 til Jens Christian Engelstad at Gunvor Meyer mente testasjonen til slektsarvingene bare gjaldt fellesboet. Verken Jens Christian Engelstad eller hans sønner reagerte på denne forståelse før Gunvor Meyers død. Den forståelse av testamentet som ankemotpartene gjør gjeldende innebærer for øvrig at testamentet av 1946 er grenseløst ensidig.

Ankemotpartene, Helge Bull Engelstad, Jens Christian Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det gjensidige testamentet bestemmer at både felleseiemidlene og særeiemidlene skal tilfalle Rolf Bull Engelstads slektsarvinger, jf ordet "alt" i testamentets siste avsnitt.

Gjensidige testamenter brukes normalt der den ene slekt skal tilgodeses, jf Arnholm: Privatrett V, Arverett (1971) side 223. Hyppigst brukes det ved særeie, jf Arnholm, side 224. Det var ikke urimelig å opprette et slikt testament. Forholdet til Rolf Bull Engelstads slekt var godt. Gunvor Meyer hadde på sin side ikke slekt, bortsett fra en kusine som hun ikke hadde noe forhold til. Ved testamentet beholdt for øvrig Gunvor Meyer rådigheten over sine særeiemidler så lenge hun levde, og hennes fars testament ble således respektert.

Det er ikke sannsynliggjort at Gunvor Meyer i 1946 mente at testamentet ikke omfattet særeiemidlene. For øvrig må gjensidige testamenter tolkes mer objektivt enn andre testamenter, idet man må legge vekt på hensynet til den annen ektefelle.

Etter Rolf Bull Engelstads død tok Gunvor Meyer over arv og gjeld. Hun ble derved bundet av hele testamentet og kunne ikke senere testamentere særeie- eller fellesbomidlene til skade for førstavdødes slektsarvinger, jf arveloven av 1854 §60. Det tilbud hun kom med overfor avdødes slekt i 1952 medførte ingen forringelse av arvingenes rett etter testamentet.

Dersom Gunvor Meyer skulle gjenvunnet testasjonsfriheten, måtte hun ha innhentet arveavkall fra Engelstad-slekten, jf §73, annet punktum i den gamle arvelov. Dette skjedde ikke. Derimot tilbød hun å skifte med arvingene. Et skifte vil ikke automatisk endre arvingenes rettigheter, jf skifterettens bemerkninger på side 5 i kjennelsen. Det vises for øvrig til Augdahl: Arveloven av 1972 (1973), side 134-135. Augdahl legger til grunn at førstavdødes slektsarvinger som i testamentet er tillagt mer enn halvparten av arven, også vil ha rett til arv ved lengstlevendes død, selv om det har skjedd et skifte mens lengstlevende var i live. Når således arvingene etter normalordningen skal ha mer etter lengstlevendes død, kan man ikke innfortolke et arveavkall i det delvise skiftet som fant sted i 1952-53.

Uansett ble det ikke inngått noen gyldig skifteavtale med Gunvor Meyers svigerfar, Jens Christian Engelstad. Det ville være i strid med redelighet og god tro å bygge dette på tilbudet om skifte som Gunvor Meyer framsatte i 1952, jf avtaleloven §33. Bevisst eller ubevisst framkalte Gunvor Meyer den oppfatning hos svigerfaren at han ikke hadde krav på mer enn kr 6250. Tilbudet bygget imidlertid på flere feil, idet det bare omfattet fellesboet, og verdiene av de faste eiendommer bygget på ligningstakst i stedet for reell omsetningsverdi. Dessuten innebar tilbudet at Gunvor Meyer tok arv etter sin avdøde ektefelle, noe hun ikke hadde krav på. Jens Christian Engelstad var for øvrig gammel, tunghørt og presenil.

Under ingen omstendighet kan Gunvor Meyer ha gjenvunnet testasjonsfriheten for mer enn en fjerdedel av boet. Rolf Bull Engelstads far mottok mens Gunvor Meyer levde, maksimalt bare halvparten av det som endelig skulle tilfalle ham, jf Augdahl: Arveloven av 1972 34-135. Førstavdødes brødre har ikke mottatt noen arv og har heller ikke gitt noe arveavkall.

Bull Engelstad har ikke tapt arvekravet på grunn av passivitet eller foreldelse. Utgangspunktet for foreldelse er når arven faller, dvs her ved lengstlevendes død, jf Oscar Platou: Forelæsninger over norsk arveret (1910) side 276. Skiftetilbudet i 1952 fra Gunvor Meyer medførte ikke at noen foreldelsesfrist begynte å løpe. Hun måtte i så fall ha begjært offentlig skifte. Den eneste høyesterettsdom som tillegger passivitet virkninger, Rt-1983-50, gjelder et tilfelle der arven for lengst var falt. Dommen er således ikke sammenlignbar med denne saken. Den omstendighet at Rolf Bull Engelstads far tok imot tilbudet i 1950-årene kan heller ikke utløse passivitetsvirkninger. Førstavdødes brødre så at faren tok imot oppgjøret, men de respekterte farens integritet ved ikke å gripe inn. Dette har ikke konsekvenser for deres rettsstilling i forhold til arven idag.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, de tre juridiske dommerne og meddommerne Ragnar Tærum, Ingebjørg Sagli og Morten Follestad skal bemerke:

Partene er uenige om forståelsen av det gjensidige testamentet. Etter siste avsnitt i testamentet skal "alt" ved lengstlevendes død tilfalle Rolf Bull Engelstads slektsarvinger. Flertallet er kommet til at dette innebærer at både fellesboet og ektefellenes særeiemidler ble testamentert til fordel for mannens slektsarvinger som sekundærarvinger.

For det første taler en ren ordfortolkning for denne løsning. I annet avsnitt i testamentet omtales "vaart felles bo" og "førstavdødes eventuelle særeiemidler". Dersom sekundærtestasjonen var ment å omfatte bare fellesboet, ville det vært naturlig at uttrykket "felles bo" også hadde vært nyttet i siste avsnitt.

Det kan nok hevdes at lengstlevendes eventuelle særeiemidler språklig sett ikke nødvendigvis omfattes av uttrykket "alt". Flertallet antar imidlertid at en slik løsning ville vært uttrykkelig presisert i testamentet, dersom det hadde vært meningen å begrense sekundærtestasjonen på den måten. Noen øvrige holdepunkter for en slik "mellomløsning" kan flertallet heller ikke se foreligger.

Ved tolking av testamentet vil imidlertid ordlyden ikke uten videre være avgjørende. Testamenter skal underkastes en subjektiv tolkning. Det avgjørende må være hva arvelateren har ment, jf arveloven av 1972 §65 og for gjensidige testamenter forutsetningsvis §67, første punktum. Saken skal avgjøres etter rettstilstanden før den nye arveloven, jf overgangsreglene i kap XV i arveloven av 1972. Imidlertid innebar loven av 1972 ingen realitetsendring med hensyn til prinsippet om subjektiv fortolkning.

Den omstendighet at man står overfor et gjensidig testament kan ikke medføre at det gjelder andre tolkingsprinsipper, iallfall ikke dersom man ikke har grunn til å tro at de to ektefellene har hatt ulik oppfatning av testasjonens innhold. Hvordan situasjonen vil vært dersom ektefellene hadde forskjellige meninger om innholdet da de underskrev testamentet, er det ikke foranledning til å gå inn på i denne saken.

Testamentet er over 40 år gammelt, og tidsforløpet bidrar til å svekke muligheten til å fastslå med sikkerhet hva ektefellene mente med testamentet. Etter det som er opplyst i Gunvor Meyers brev av august 1952 til Jens Christian Engelstad ble testamentet underskrevet etter ønske fra Rolf Bull Engelstad, samme dag som Gunvor Meyer ble kjent med at hennes nylig avdøde far i testament hadde bestemt at arven som tilkom datteren skulle være hennes særeie. Dette omfattet betydelige midler, særlig faste eiendommer på Ringerike. Mye taler for at et hovedpoeng med det gjensidige testamentet var at Rolf Bull Engelstad ville sikre seg retten til å disponere over disse særeiemidler, dersom hans ektefelle skulle dø først.

Når det gjelder sekundærtestasjonen bemerkes at Gunvor Meyer selv ikke hadde nær slekt etter at hennes far døde i 1946. Forholdet til Rolf Bull Engelstads nære familie var etter det opplyste godt så lenge Rolf Bull Engelstad levde. Etter omstendighetene framsto det ikke som særlig overraskende at det var mannens slekt som alene ble tilgodesett. Det er ingen holdepunkter for å anta at Rolf Bull Engelstad mente å disponere annerledes.

Flertallet finner det heller ikke godtgjort at Gunvor Meyer da testamentet ble skrevet hadde en annen oppfatning enn det som følger av en naturlig forståelse av testamentets ordlyd. Det er mulig at hun ikke nærmere hadde tenkt gjennom konsekvensene av testasjonen, selv om Gunvor Meyer er beskrevet som et intelligent og sterkt menneske. Testamentet må imidlertid også ses på bakgrunn av at ektefellene var ca 40 år gamle da testamentet ble skrevet, og det måtte framstå som sannsynlig for dem at testasjonen ikke fikk noen aktualitet på lang tid.

Den omstendighet at Gunvor Meyer overtok arven i henhold til det gjensidige testamentet ved Rolf Bull Engelstads død i 1950 kan ikke gi holdepunkt for å trekke bestemte slutninger om hennes oppfatning av sekundærtestasjonsbestemmelsene. I ettertid ser man at Gunvor Meyer ved ektemannens død kunne oppnådd full testasjonsfrihet uten større økonomiske uttellinger, ved ikke å overta arven ved det gjensidige testamentet, men i stedet krevd legalarv etter ektefellen og beholdt sitt særeie. Det er imidlertid ikke opplyst om Gunvor Meyer ved mannens død søkte juridisk bistand eller var bevisst hvilke muligheter som forelå og de nærmere konsekvenser av de ulike valg. Dessuten oppnådde hun ved å ta over arv og gjeld i henhold til testamentet full disposisjonsrett over formuen i levende live. Forholdet til Engelstad-slekten var også fortsatt godt. Det ble først brutt noe senere, etter at slekten reagerte negativt på hennes forbindelse med Gunnar Meyer. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å konkludere med at Gunvor Meyers oppfatning i 1946 eller i 1950 var at sekundærtestasjonen ikke omfattet hennes særeiemidler.

I Gunvor Meyers brev av august 1952 til Jens Christian Engelstad gis det uttrykk for en annen oppfatning av hvordan testamentet er å forstå. Det gjøres der gjeldende at Engelstads slektsarvinger bare har krav på arv av fellesboet. Denne oppfatning kom imidlertid til uttrykk etter at det gode forhold til Engelstad-familien var brutt og i forbindelse med et konkret tilbud fra henne om arveoppgjør. Dette skjedde da hun skulle gifte seg på nytt med Gunnar Meyer, som var advokat. Hun hadde da også vært i kontakt med lagdommer Rivertz, som etter det opplyste var Rolf Bull Engelstads og Gunvor Meyers venn. Flertallet kan etter omstendighetene ikke legge til grunn at den oppfatning som kom til uttrykk ved tilbudet om oppgjør i 1952 også var Gunvor Meyers oppfatning av testamentet da det ble skrevet i 1946.

Flertallets konklusjon blir etter dette at Rolf Bull Engelstads slektsarvinger var sekundærarvinger til både fellesboet og Gunvor Meyers særeiemidler. Spørsmålet blir imidlertid om Gunvor Meyers testasjonsfrihet helt eller delvis ble gjenvunnet som følge av arvingenes reaksjon på det tilbud om arveoppgjør hun framsatte i 1952.

Rolf Bull Engelstads slektsarvinger var i 1952-53 hans far Jens Christian Engelstad og avdødes tre brødre Wilhelm, Ragnar og Helge Bull Engelstad. Gunvor Meyers brev av august 1952 til Jens Christian Engelstad synes å bygge på den misforståelse at det alene var hennes svigerfar som var arveberettiget. Imidlertid framgår av arveavgiftsmeldingen til skattefogden av desember 1953 at også avdødes tre brødre ble tilbudt arveoppgjør. Jens Christian Engelstad var berettiget til halvparten av arven som tilkom avdødes slektsarvinger, mens de tre brødrene til sammen var berettiget til den andre halvparten.

Wilhelm, Ragnar og Helge Bull Engelstad ble tilbudt kr 6250 til sammen. Det foreligger idag ingen skriftlig reaksjon på tilbudet, og det er uvisst om det var noe annet enn muntlig kontakt mellom Gunvor Meyer og avdødes brødre. I Gunnar Meyers brev av 21 desember 1953 til skattefogden i Oslo, i forbindelse med arveavgiftspørsmålet, er det opplyst at avdødes brødre "foreløpig (har) erklært at de ikke har noen interesse av ordningen". Gunvor Meyer har underskrevet arvemeldingen av 22 desember 1953, og av denne framgår at avdødes brødre "har svart at de ikke er interessert i ordningen". Den gjenlevende av de tre brødrene, Helge Bull Engelstad, har under ankeforhandlingen ikke kunnet kaste nærmere lys over det som skjedde ut over at han bekreftet at han ikke hadde vært interessert i tilbudet som kom fra Gunvor Meyer. Han framholdt at det ikke derved ble gitt avkall på arven.

Flertallet kan ikke se at Rolf Bull Engelstads brødres opptreden medfører tap av arvekravet. De hadde ingen plikt til å akseptere forslaget til arveoppgjør som Gunvor Meyer framsatte, og ingen av partene begjærte offentlig skifte. I den situasjon som forelå kunne ikke en opplysning om at de ikke var interessert i det foreslåtte oppgjør tolkes som noe arveavkall. Heller ikke kunne forholdet medføre at arvekravet senere ville gå tapt på grunn av foreldelse eller passivitet. Når det ikke ble gjennomført noe skifte i 1952-53, måtte avdødes brødre kunne henholde seg til det gjensidige testamentet som ga Rolf Bull Engelstads slekt krav på arv ved lengstlevendes død.

Flertallet er imidlertid kommet til at Bull Engelstad idag bare kan kreve halvparten av de verdier Gunvor Meyer etterlot seg. Oppgjøret som fant sted i 1952-53 i forhold til Gunvor Meyers svigerfar, Jens Christian Engelstad, må sees som et endelig oppgjør av arvekravet for så vidt gjelder halvparten av det som skulle tilfalle Rolf Bull Engelstads slektsarvinger.

Det kan ikke være avgjørende at tilbudet i 1952 fra Gunvor Meyer baserte seg på en uriktig tolking av det gjensidige testamentet med hensyn til særeiemidlene, at det ble nyttet ligningstakst i stedet for omsetningsverdi og at det ble operert med en annen brøk enn det som rettslig var korrekt. Til sin svigerfar la Gunvor Meyer ved avskrift av det gjensidige testamentet, og hun nevnte at det var opplysningene i selvangivelsene som lå til grunn for tilbudet. Det framgikk også at hennes interesse var å få til et endelig oppgjør med svigerfaren. Det er ikke grunnlag for å anta at Gunvor Meyer opptrådte svikaktig overfor Jens Christian Engelstad.

Svigerfaren var gammel og etter det opplyste tunghørt og fysisk skrøpelig. Han skal ha vært rammet av hjerneblødninger. Det må imidlertid legges til grunn at han var i stand til å forstå og vurdere tilbudet fra Gunvor Meyer. Jens Christian Engelstad hadde for øvrig bistand fra førstesekretær F. Sørby i Finansdepartementet, som ifølge Gunvor Meyers brev 21 desember 1953 til skattefogden hadde representert Jens Christian Engelstad i saken. Sørby var jurist. Det er også opplyst at Jens Christian Engelstad hadde diskutert saken med sine sønner, som var negativt innstilt til at han skulle godta tilbudet fra Gunvor Meyer. Imidlertid aksepterte Jens Christian Engelstad tilbudet, som framsto som et endelig oppgjør av arvekravet. Avtalen ble også oppfylt fra Gunvor Meyers side. Det tilføyes at innsigelser mot gyldigheten av avtalen med Jens Christian Engelstad - jf i den forbindelse ankemotpartenes anførsel om at avtalen rammes av avtaleloven §33 - under enhver omstendighet må anses tapt ved passivitet. Det ble ikke reist spørsmål ved gyldigheten av avtalen så lenge Jens Christian Engelstad levde. Han døde i 1959. Hans sønner kjente til at tilbudet om arveoppgjør var akseptert, men heller ikke de gjorde innsigelser mot gyldigheten av avtalen. Slike innsigelser ble først fremmet ca 40 år etter avtaleinngåelsen og oppfyllelsen, noe som må være for sent.

Bull Engelstad har påberopt seg uttalelser fra Augdahl: Arveloven av 1972 34-135, som støtte for at skifte mens gjenlevende ektefelle fortsatt lever ikke er noe endelig arveoppgjør. Det vises for så vidt til ankemotpartenes anførsler foran. Flertallet kan ikke se at Augdahls uttalelser gir særlig veiledning for denne sak. Spørsmålet om oppgjøret med Jens Christian Engelstad var et endelig oppgjør, eller om det kan kreves ytterligere arv etter lengstlevendes død, beror på en konkret tolkning av avtalen fra 1952-53. Det kan ikke være tvilsomt at tilbudet fra Gunvor Meyer framsto som et tilbud om endelig oppgjør. Hennes åpenbare ønske var også å gjenvinne testasjonsfriheten. Jens Christian Engelstads aksept innebærer etter omstendighetene at ytterligere arvekrav ikke kan fremmes etter Gunvor Meyers død, for så vidt gjelder halvparten av boet.

Bull Engelstad må etter dette akseptere testasjonen til fordel for Unni Kindem, med den begrensning at Kindem bare har krav på halvparten av særeiemidlene og halvparten av fellesboet.

Anken har etter dette delvis ført fram. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, annet ledd, jf §174, første ledd, er flertallet kommet til at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak etter tvistemålsloven §174, annet ledd. Saksomkostninger for skifteretten er ikke krevet.

Rettens mindretall, meddommer Marit Bødtker, har kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet er enig med flertallet i at avtalen fra 1952-53 med Jens Christian Engelstad innebærer et endelig arveoppgjør for så vidt gjelder halvparten av den del av arven som skulle tilfalle Rolf Bull Engelstads slektsarvinger. Videre er mindretallet enig med flertallet i at de øvrige slektsarvinger ikke har tapt retten til sin del av arven ved foreldelse eller passivitet. Mindretallet har imidlertid kommet til at sekundærtestasjonen i det gjensidige testamentet ikke omfatter Gunvor Meyers særeiemidler. Dette får den konsekvens at Bull Engelstad bare har rett til halvparten av fellesboet.

"Alt" i testamentets siste setning viser direkte tilbake til "vaart felles bo" og "førstavdødes eventuelle særeiemidler". Uttrykksformen er muntlig. Henvisningen gjelder "alt det foran nevnte". Det er ikke nevnt noe i testamentet om lengstlevendes særeie. Dette må få som konsekvens at Rolf Bull Engelstad ville arvet ektefellens særeiemidler og fellesboet dersom han hadde levd lenger enn Gunvor. Dette ville en 38-årig hustru uten problemer kunne gå med på. Gunvor visste sikkert (med det kjennskap man har fått til henne som ressursperson) at det gjensidige testamentet kunne oppløses i tilfelle hennes livssituasjon skulle forandres. Hvis hun skulle dø før mannen (mens de fortsatt var gift med hverandre), ville det selvsagt ikke bety noe for henne at mannen fikk overta hennes særeie, i og med at hun ikke hadde nære slektninger eller andre hun ville gi pengene til. Hvilke motiver Rolf Bull Engelstad har hatt ved utformingen av testamentet, kan man bare spekulere i. Det som går fram av ordlyden, er at han ville sikre seg pengene hennes om hun skulle dø før ham, og at hennes fjerne slektninger da ikke skulle kunne bli arvinger. Dette er jo ganske forståelig og forklarer antagelig hvorfor han fikk ordnet dette så raskt (samme dag) etter at hun mottok arven etter sin far.

Samtidig ville dette bli et gjensidig forhold: Om Rolf skulle dø før henne, ville Gunvor ha arvet hans eventuelle særeiemidler og deres felles bo. Nå vet vi jo at han ikke hadde noen særeiemidler på det tidspunktet, men det spiller ingen rolle. De stilte likevel likt, og dermed mener mindretallet at testamentet ikke har den slagside som flere har forundret seg over.

Denne forståelse av testamentet forklarer hvorfor Gunvor Meyer aldri har definert testamentet som noe problem, og at hun til og med har sendt kopi av det gjensidige testamentet til sin svigerfar. Hun har vært i god tro og har antagelig oppfattet det slik som beskrevet ovenfor.

Det forklarer også hvordan Gunvor Meyer i god tro har skrevet testamentet til fordel for Unni Kindem. Det har antagelig ikke vært i hennes tanker at testamentet kunne tolkes annerledes.

Bull Engelstad-familien har tolket ordet "alt" i den betydning som - etter mindretallets mening - feilaktig er blitt lagt til grunn ved skifterettens kjennelse. Det vites ikke når man første gang tolket testamentet på denne måten. Testamentet dukket opp for få år siden i forbindelse med opprydding av et dødsbo, og det ble da lest med nye øyne av en ny generasjon, og det var også etter dette at man trådte i aksjon. Dette kan muligens også forklare den passiviteten som inntrådte fra 1952, da brødrene Bull Engelstad fikk tilbud om skifte. De regnet ikke med at det var noe særlig "å hente".

På bakgrunn av ovenstående og hva som må ha vært Gunvor Meyers vilje, mener mindretallet at Unni Kindem må tildeles hele særeiet etter Gunvor Meyers testamente, mens den delen av arven som hører til fellesboet deles med Bull Engelstad-slekten, i det brøkforhold som flertallet er kommet til. Mindretallet er for øvrig enig med flertallet i saksomkostningsavgjørelsen.

Dommen er som det framgår, avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. Helge Bull Engelstad, Jens Christian Bull Engelstad og Mette Bull Engelstad Lund har krav på arv etter Gunvor Meyer samsvarende med en halvdel av de verdier som er i behold av hennes fellesbo med før avdøde ektefelle Rolf Bull Engelstad, samt en halvdel av Gunvor Meyers særeiemidler.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.