LB-1995-1206

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-10-04
Publisert:	LB-1995-01206
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01206 D. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00227K .
Parter:	Ankende part: Ankerløkken Contracting & Finance AS (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Dahm). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/ adv. Espen Lindbøl).
Forfatter:	Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Herredsrettsdommer Arne Vesterås
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Foreldelsesloven (1979) §21

Dom:

Ankerløkken Contracting & Finance AS uttok stevning mot Oslo kommune i desember 1992 for å få underkjent ligningen av selskapet for årene 1971-1976. Bakgrunnen for dette var at overligningsnemnda ikke hadde godkjent visse overføringer av royalty fra Ankerløkken Contracting & Finance AS til det sveitsiske selskap Trascandica AG i de aktuelle årene. Så vel Ankerløkken Contracting & Finance AS som Trascandica AG var selskaper i Ankerløkken konsernet, og overføringene var basert på at Trascandica AG var innehaver av visse rettigheter til patenter og driftskonsepter for visse skiptsyper som i det vesentlige ble bygd på Ankerløkkens verft i Norge. Betalingen for disse rettighetene ble gjort av verftene til Ankerløkken Contracting & Finance AS og derfra overført til Trascandica AG. Overligningsnemnda fant at disse pengeoverføringene ikke var forretningsmessig motivert, men gjennomført ut fra skattemessige hensyn. Dette hadde den konsekvens at overligningsnemnda nektet Ankerløkken Contracting & Finance AS fradrag for overføringene. Overligningsnemnda fant videre at de handlinger det gjaldt i alle fall måtte karakteriseres som grovt uaktsomme, slik at det måtte regnes 100% tilleggsskatt av det beløp som skattyteren på grunn av handlingen kunne ha unngått beskatning av.

Oslo byrett avsa dom i denne saken den 9. januar 1995 med slik domsslutning:

1. Oslo Kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen ble påanket av Ankerløkken Contracting & Finance AS i rett tid, og Oslo kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i dagene 10. til 12. september 1996. Advokat Bjørn Kjos, varamann til styret i det ankende selskap, gav forklaring. Det ble for øvrig ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Hva saken gjelder fremgår av byrettens dom som lagmannsretten viser til og av det følgende. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

For lagmannsretten har Ankerløkken Contracting & Finance AS nedlagt slik påstand:

1. Ligningen for Ankerløkken Contracting & Finance AS for inntektsårene 1971-1976 forsåvidt gjelder fradrag for royalty, oppheves.

2. Ileggelse av tilleggsskatt for årene 1971-1975 oppheves.

3. Oslo kommune v/ordføreren tilpliktes å betale sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

1. Byrettens domsslutning pkt. 1. stadfestes 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Den ankende part, Ankerløkken Contracting & Finance AS, har i det vesentlige anført:

Denne saken er blitt meget gammel, så gammel at ligningsmyndighetens krav må anses bortfalt som følge av passivitet eller foreldelse. Ligningsnemndas vedtak i saken er fra 2. juli 1981. Ankerløkken Contracting & Finance AS ble etterlignet for vel 25 mill NOK og ilagt 100% tilleggsskatt av forhøyelsene. Vedtaket ble påklaget den 18. oktober 1983, men på anmodning av klageren ble klagesaken stilt i bero i påvente av rettskraftig dom i skattesaken mot Ole E. Aaserud personlig. Denne saken gjaldt spørsmålet om Trascandica AG kunne anses som et reelt selskap eller måtte anses som et proformaselskap. Aaserud fikk medhold i lagmannsretten i at selskapet måtte ansees som reelt. Lagmannsretten dom ble påanket til Høyesterett, men ble forlikt for Høyesterett. Aaserud var gammel og syk og ønsket å bli ferdig med saken.

Det foreligger derfor formelt sett ikke noen endelig dom som fastslår at selskapet er reelt, men det er på det rene at ligningsmyndighetene etter sakens avslutning har godtatt at Trascandica AG må anses som et reelt selskap.

Etter at Aaserudsaken hadde fått sin avslutning gjennom forliket for Høyesterett, ble saken tatt opp på ny av advokat Leikvang på vegne av Ankerløkken Contracting & Finance AS ved brev av 7. august 1986. Dette brevet ble besvart av Oslo ligningskontor den 13. mars 1987 hvor det bl.a. ble varslet at saken ville bli gjort til gjenstand for ny behandling i overligningsnemnda. Advokat Leikvang besvarte brevet på vegne av Ankerløkken Contracting & Finance AS i april 1987 hvoretter intet skjedde bortsett fra at skattyteren maste på kommunen. Til slutt ble det på initiativ fra Ankerløkken Contracting & Finance AS holdt et møte mellom Ankerløkken Contracting & Finance AS og ligningskontoret den 1. mars 1989.

Det ble fra Ankerløkken Contracting & Finance AS' side fremholdt at det ikke var noen fornuft i å opprettholde etterligningen av Ankerløkken Contracting & Finance AS idet grunnlaget for denne var falt bort slik at det nå burde settes en sluttstrek for hele saken. Ligningskontoret på sin side gav utrykk for at de ville ta standpunkt til saken snart, og om man fastholdt, ville man komme tilbake med anmodning om nye opplysninger.

Deretter gikk det hele 3 år og 4 måneder, eller frem til 3. juli 1992 før overligningsnemndas endelige vedtak kom. Det gikk således mer enn fem år fra Oslo Ligningskontor varslet om ny behandling i overligningsnemnda til vedtaket forelå. Etter den ankende parts oppfatning er den passivitet som her er utvist så graverende at det må få konsekvenser i retning av at kravet må anses bortfalt som følge av passivitet eller foreldelse. Riktig nok kunne skattyteren ha gått til sak uten å avvente resultatet av overligningsnemdas behandling. Dette er imidlertid både uvanlig og kostbart og i praksis ikke noen farbar vei.

Når det gjelder realiteten anfører Ankerløkken Contracting & Finance AS i det vesentlige:

Det er på det rene at Trascandica AG er et reelt selskap. Dette var omstridt i Aaserud saken, men ble slått fast av lagmannsretten og senere akseptert av Oslo ligningskontor. Det spørsmål saken gjelder er derfor utelukkende om overføringene fra Ankerløkken Contracting & Finance AS til Trascandica AG må settes til side fordi de ikke er reelt forretningsmessig, men bare skattemessig begrunnet.

De rettigheter denne saken gjelder ble for det alt vesentlige overført fra Ankerløkken Verft Glommen AS til Trascandica AG. Den første avtalen er av 29. november 1968 og overdragelsessummen var 850000 kroner. Denne første avtalen gjaldt utelukkende roro skip, men den ble utvidet til også å gjelde kjemikalietankere ved avtale primo 1969. For denne utvidelsen ble det ikke betalt noe ekstra, man anså at det allerede var betalt tilstrekkelig for rettighetene gjennom den første avtalen. Det ble også uttalt at grunnen til at det ikke ble betalt noe ekstra for utvidelsen av avtalen var at skipene var konstruert og utviklet basert på den samme basiside. Den ankende part erkjenner imidlertid at dette ikke helt ut er tilfellet.

Samtidig ble det avtalt at Ankerløkken Verft Florø AS Ankerløkken Verft Glommen AS skulle ha anledning til å benytte seg av Trascandica AGs rettigheter mht til byggingen av disse skipstypene mot å betale 3% royalty. Av praktiske årsaker overdro deretter Trascandica AG provisjonsrettighetene til Ankerløkken Contracting & Finance AS som innkrevet dem, men som hadde plikt til å betale den innkrevde royalty videre til Trascandica AG. Den royalty som ble betalt inn til Ankerløkken Contracting & Finance AS ble inntektsført i Ankerløkken Contracting & Finance AS, men utgiftsført i og med viderebetalingen til Trascandica AG. Dette var et 0-spill som var gjort av praktiske årsaker, fordi man ønsket å bygge opp de n ødvendige reserver i Sveits for å videreutvikle selskapet der, samtidig som det var praktisk at Ankerløkken Contracting & Finance AS stod for salget av de aktuelle rettigheter i Norge.

Ligningsnemndas opprinnelige begrunnelse for etterligningen var at Trascandica AG ikke var et reelt selskap, men måtte anses som proforma. Denne ble etter Aaserud saken ikke lenger opprettholdt, og i overligningsnemnda var begrunnelsen en annen. Det følger av sammendraget i overligningsnemndas vedtak på 17 at overligningsnemnda mente at overføringene til Trascandica AG ikke var forretningsmessig motivert, men hovedsakelig motivert ut fra skattemessige hensyn. Dette var begrunnelsen for at det ikke ble gitt fradrag for overføringene fra Ankerløkken Contracting & Finance AS slik at disse midlene ble gjort til gjenstand for beskatning på Ankerløkken Contracting & Finance AS' hånd.

Etter den ankende parts mening hviler dette vedtaket så vel på feil faktum som på feilaktig rettsanvendelse. Hensikten med opprettelsen av Trascandica AG var å skaffe en kapitalbase i Sveits for å videreutvikle selskapet der. Sveits, og i alle fall ikke Basel, er ikke noe "skatteparadis", men en viktig forretningsby i det sentrale Europa hvor det var naturlig for en med Aaseruds ambisjoner, å ha et selskap. Siktemålet var en utvidelse av Aaserud gruppen i Europa.

Det vises også til at Trascandica AG hadde atskillig annen virksomhet å ta seg av enn det som gikk igjennom Ankerløkken Contracting & Finance AS. Trascandica AG hadde en rekke andre avtaler selv om ikke alle kastet like mye av seg, og selskapet hadde også lisensutgifter på hele 4.1 mill SFR. Bare 850.00 NOK ble betalt for rettighetene fra Ankerløkken Verft Glommen AS. Etter den ankende parts mening må man se på overføringene fra Ankerløkken Contracting & Finance AS til Trascandica AG, ikke bare i forhold til de 850000 som Ankerløkken Verft Glommen AS fikk, men i forhold til det totale beløp som ble brukt til anskaffelse av lisenser.

Det er for øvrig aldri påvist at prosentsatsen for royalty, 3%, er for høy. Tvert imot, den er i samsvar med det som er vanlig i bransjen. Ligningsmyndighetenes standpunkt kan heller ikke begrunnes med at det som er betalt for lisensene er for lavt i forhold til en markedspris, fordi det ikke er mulig å si noe sikkert om hva som måtte være markedspris for disse lisensene. At de i ettertid viste seg å kaste godt av seg er så, men på det tidspunkt Trascandica AG kjøpte dem var det et usikkert marked; man kunne like godt tape som tjene penger på dem, selv om det erkjennes at Trascandica AG gjorde et bra kjøp slik som markedet utviklet seg.

Det er etter den ankende parts mening intet illojalt ved overføringene til Trascandica AG, og derfor heller ikke grunnlag for beskatning av disse midllene på Ankerløkken Contracting & Finance AS' hånd. Skulle noen vært beskattet, er det snarere Ankerløkken Verft Glommen AS fordi salgssummen for de rettighetene som var utviklet av Ankerløkken Verft Glommen AS og solgt til Trascandica AG var for lav i forhold til den reelle verdien som disse viste seg å ha. Det er imidlertid ikke noe argument som kan brukes for å skattlegge Ankerløkken Contracting & Finance AS. Det måtte eventuelt ha vært Fredrikstad ligningskontor som skulle ha gjort kravet mot Ankerløkken Verft Glommen AS gjeldende, og det har man aldri gjort. Man har med andre ord ikke etterlignet de riktige skattesubjekter, og det er selvsagt ikke adgang til overføre skatteplikten fra et skattesubjekt til et annet selv om disse skulle være selskaper innenfor samme selskapsgruppe, og eiet av de samme personer. Hovedregelen i norsk skatterett er at inntekten skal anses for å være oppebåret, også i skatterettslig henseende der den er innvunnet, jfr. Rt-1927-506. I denne saken er forholdet at pengene er innvunnet av Trascandica AG som følge av rettslig bindende avtaler som selskapene har forholdt seg til. Dette er i klar motsetning til Simrad dommen, hvor overføringene mellom selskapene ikke skjedde i henhold til noen slik foreliggende avtale. I dette tilfelle er det etter den ankende parts mening, klart, at transaksjonene hadde en rettslig realitet utover de skatterettslige, og da må man legge dem til grunn også i skatterettslig henseende. Det er på det rene at Trascandica AG har inngått en rekke avtaler hvorved Trascandica AG har kjøpt rettigheter for betydelige beløp, bl.a. fra svenske selskaper i Ankerløkken gruppen, særlig Ankerløkken Marine AB, og at noen av transaksjonene var tapsbringende har vist seg i ettertid. Det å bygge skip er risikofylt. Det foreligger en rekke risikomomenter som alle vil ha innflytelse på de vederlag som betales. Det er også vanlig i bransjen med "sale - lease back" arrangementer, og det er ikke uvanlig at man i et konsern har særlige selskap som utelukkende tar seg av utleie av patenter og produksjonrettigheter for øvrig. Et slikt selskap var Trascandica AG. Lagmannsretten har i Aaserud dommen slått fast at dette var et reelt selskap, og det foreligger etter den ankende parts mening heller ikke noe i denne saken som tilsier at transaksjonene mellom Ankerløkken Contracting & Finance AS og Trascandica AG ikke var høyst reelle. Det er heller ikke grunnlag for den ilagte tilleggsskatten. De transaksjoner som var gjort, var gjort i god tro, og ikke med tanke på å unndra midler fra beskatning i Norge.

Ankemotparten, Oslo kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er naturlig i denne saken å ta utgangspunkt i skatteloven §44 og stille spørsmålet om man etter denne bestemmelsen skal kunne kreve fradragsrett for utbetalingene til Trascandica AG i Sveits.

Ved vurderingen av dette spørsmålet kommer gjennomskjæringslæren inn som en tilleggsbegrunnelse. Utgangspunktet for skattlegging er etter sikker praksis de privatrettslige forhold partene i mellom. Dette er imidlertid heller ikke annet og mer enn et utgangspunkt. Det er fast praksis hvoretter de privatrettslige forhold kan settes til side om de ikke har økonomisk egenverdi, jf. Kvisli: Innføring i skatterett (1962) 109. Det innebærer at hvis to transaksjoner går ut på det samme skal de ha samme skatterettslige konsekvens. Her er det realitetene som må være avgjørende.

Gjennomskjæringsregelen bærer nok preg av i en viss utstrekning å være en rettslig standard, men det er likevel en del hovedmomenter som må legges til grunn. Det har vært gjort anstrengelser for å få lovfestet en gjennomskjæringsregel, se således Ot.prp.nr.16 (1991-1992) 38 flg. Foreløpig er imidlertid ikke dette blitt noe av. Det er regelen slik denne er utviklet gjennom rettspraksis som man må forholde seg til.

Etter Oslo kommunes oppfatning er det naturlig å ta utgangspunkt i Allers dommen i Rt-1936-833. Høyesterett fant at den aktuelle avtalen aldri kunne ha vært inngått slik den ble, dersom det selskap avtalen ble inngått med hadde vært et fremmed selskap. Man kunne ikke se bort fra, sa byretten, at det var de samme personer som måtte antas å ha den avgjørende innflytelse på driften i begge selskaper, og at den økonomiske interesse av begge selskapers drift var på de samme hender, og dette sluttet Høyesterett seg til.

I Siracodommen, Rt-1983-478 ble det slått fast at man ikke fikk fradrag for underskudd i et selskap ved å fusjonere dette med et annet dersom det innfusjonerte selskap allerede på fusjonstidspunktet var "dødt" og "tomt".

På samme måten må det i denne saken slås fast at Trascandica AG ikke har ytet bidrag av noen særlig betydning som det har vært verd å betale noe for. De øvrige lisensrettigheter som Trascandica AG har ervervet, har hatt liten eller ingen betydning for de aktuelle inntektene, og Trascandica AGs eksterne kontrakter har i alle fall ikke medført mer enn 0,7% av inntektene til selskapet.

Det fremgår av Kiellanddommen, Rt-1971-264, Astrupdommen Rt-1976-302 og Hovdadommen i Rt-1994-312 at selv om en selskapsdannelse eller en overføring av verdier ikke kan settes til side som proforma, er ligningsmyndighetene berettiget til å skjære igjennom, dersom transaksjonen ikke har noen økonomisk egenverdi utover den skatterettslige. Dette bekreftes av dommen i saken mot Gundersen og Skau, Rt-1995-638, hvor gjennomskjæring ikke ble godtatt, nettopp fordi Høyesterett fant at de omorganiseringer som var gjort hadde reelle forretningsmessige konsekvenser, - selv om de også hadde skattemessige fordeler.

Det er på denne bakgrunn at transaksjonen mellom de ulike Aaserud- selskaper må vurderes. Når det gjelder overføringen av royalty rettighetene til Trascandica AG må det først slås fast det selvsagte, at fiktive fradrag ikke kan godtas. Det kan imidlertid heller ikke fradrag som utelukkende eller i det vesentlige er skattemessig motivert, og det er kommunens påstand at det var tilfellet i denne saken. Det er etter kommunens mening åpenbart at avtalene mellom Trascandica AG og Ankerløkken Verft Glommen AS og Ankerløkken Verft Florø AS, og den videre avtalen mellom verftene og Ankerløkken Contracting & Finance AS, bare kunne tenkes inngått fordi det var samme eier og samme ledelse på alle sider.

Når det gjelder Ankerløkken Contracting & Finance AS' påstand om at passivitet skal kunne føre til bortfall av retten til etterligning, vil kommunen for det første peke på at saken var innviklet og at det forelå et meget stort antall underlagsdokumenter. Dette gjør at det ikke er overraskende at saken tok lang tid i overligningsnemnda, selv om det erkjennes at saken burde ha fått en raskere behandling.

Det foreligger ikke noen rettsavgjørelser som komunen kjenner til som har gitt skattyteren medhold i bortfall av skatteplikt på grunn av passivitet i overligningsnemnda. De saker hvor passivitet har hatt betydning for avgjørelsen, har vært saker hvor skattemyndighetene har etterlignet, og hvor det ikke tidligere har foreligget noe vedtak. I denne saken foreligger det et gyldig skattevedtak, og det gjelder inntil det blir opphevet. I dette tilfellet har ikke skattyter på noe tidspunkt hatt noen reell grunn til å tro at kommunen hadde frafalt sitt skattekrav. Det er i alle fall tatt utpanting for kravet, og utpantingen har vært holdt ved like hele tiden. Det foreligger heller ikke grunnlag for foreldelse. Det er på det rene som sagt, at utpantingen har vært holdt ved like, og for øvrig løper det ikke noen foreldelse så lenge saken er under ligningsmessig behandling, jfr. foreldelsesloven §21 nr. 1.

Endelig bemerker kommunen at skattyteren når som helst kunne ha gått til søksmål mot kommunen. I skatteretten er det et dobbeltsporet system. Skattyteren er ikke nødt til å avvente resultatet av behandlingen i overligningsnemnda før han eventuelt går til sak.

Det er videre på det rene i denne saken at det ikke foreligger noe forhåndstilsagn om at utfallet av Aaserud saken skal være avgjørende for skattyterens rettslige stilling. Aaserud saken var egnet til å klargjøre én side av forholdet, men som det også fremgår av lagmannsrettens dom, står vurderingen av transaksjonenes skatterettslige stilling tilbake også etter at Trascandica AGs selskapsrettslige stilling er blitt avklart. Dette må, etter kommunens mening, advokat Bjørn Kjos som da representerte selskapet, ha vært fullt klar over hele tiden.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens bemerkninger.

Likesom byretten legger lagmannsretten til grunn at Trascandica AG var et reelt selskap og innehaver, i alle fall formelt, av diverse lisensrettigheter som gav basis for byggingen av bl.a. roro skip og kjemikalietankere. Det er videre ubestridt at den aktuelle royalty, i praksis 3%, ble overført fra skipsverftene til Ankerløkken Contracting & Finance AS som videreførte de innbetalte beløp til Trascandica AG.

Det er på det rene at de involverte stort sett har forholdt seg i samsvar med det som ble avtalt, selv om det nok kan stilles spørsmål om det ikke også er blitt betalt royalty til Trascandica AG for rettigheter som dette selskap etter de skriftlige avtaler ikke hadde krav på betaling for.

Lagmannsretten behøver imidlertid ikke gå nærmere inn på dette i det den som byretten, finner at uansett om transaksjonene privatrettslig har vært holdbare, kan de ikke legges til grunn for skatteberegningen.

I den anledning bemerker lagmannsretten at det i henhold til sikker rettspraksis er grunnlag for å sette en transaksjon til side, dersom den ikke har noen forretningsmessig egenverdi utover det å spare skatt.

Det er på den annen side ikke tilstrekkelig til gjennomskjæring at en transaksjon er skattemessig fordelaktig dersom det er på det rene at den også ellers er forretningsmessig motivert, jfr. Gundersen og Skau dommen.

Når det er på det rene at det er de samme interesser på alle sider av et kontraktsforhold, er det grunn til å se særlig kritisk på de aktuelle transaksjonene. Dersom det er slik, som det ble pekt på i Allers dommen, at uavhengige parter aldri ville ha gått inn på en slik avtale ut fra forretningsmessige årsaker, er det en presumsjon for at de skattemessige motiver har vært de fremherskende, og da er det grunnlag for å sette transaksjonene til side.

Det innebærer at man ved transaksjoner mellom selskaper i samme konsern hvor de samme interessenter opptrer på begge sider av forhandlingsbordet, vil måtte være særlig varsom med å sørge for at de transaksjoner som man ønsker skal gis skattemessig betydning, også er forretningsmessig begrunnet og balansert.

I denne saken er forholdet at man gjennom et nett av transaksjoner har overført 3 % av kontraktsummene for de båtene som ble bygd i Norge på basis av Ankerløkkens patenter og produksjonsmetoder, til det sveitsiske selskapet Trascandica AG. Dette selskapet er hundre prosent eid av de samme interesser som også eier de norske selskapene i det samme konsern.

For at disse transaksjoner skal kunne godkjennes skattemessig, må det være på det rene at overføringene av de rettigheter som gir Trascandica AG rett til 3% royalty, er basert på forretningsmessige overveielser.

Det er etter lagmannsrettens mening ikke tilfellet i denne saken. Det synes på det rene at Trascandica AG ikke betalte mer enn 850000 NOK for de norske rettighetene. Lagmannsretten må i denne forbindelse legge til grunn det som er avtalt skriftlig, og som gir Trascandica AG rett til å kreve royaltyvederlag.

Avtalegrunnlaget er kontrakten mellem Ankerløkken Verft Glommen AS og Trascandica AG som gjaldt konstruksjonen av roro skip, datert 29. november 1968. Overføringen av rettighetene til kjemikalieskipene ble gjort ved en kontrakt datert 2. januar 1969 og ble ikke betalt ekstra for. Datert samme dag foreligger kontrakter mellom Trascandica AG og Ankerløkken Verft Florø AS, og Trascandica AG og Ankerløkken Verft Glommen AS hvoretter disse forpliktet seg til å betale 3% royalty til Trascandica AG for alle de kjemikalieskip og roro skip som måtte bli bygd i henhold til spesifikasjonene ved disse verftene, og endelig ble det inngått en kontrakt hvoretter Ankerløkken Contracting & Finance AS fikk retten til å selge skipene basert på de aktuelle spesifikasjoner mot å betale de samme 3% royalty til Trascandica AG.

Det på det rene at basert på disse avtaler er det beløpet denne saken gjelder, vel 25 mill NOK, overført til Trascandica AG fra Ankerløkken Contracting & Finance AS, som har mottatt tilsvarende i royalty i forbindelse med skip bygget i Norge for Ankerløkken.

Lagmannsretten legger ikke vekt på at rettighetene til de aktuelle skipskonstruksjonene formelt er kjøpt fra Ankerløkken Verft Glommen AS, selv om det kan stilles spørsmål om det var Ankerløkken Verft Glommen AS som "eide" konstruksjonrettighetene, eller om de delvis ble utviklet av andre selskaper innenfor Ankerløkken gruppen.

Det som for lagmannsretten er avgjørende, er at det ikke er noen fornuftig forretningsmessig grunn til å overføre de aktuelle rettigheter til Trascandica AG for bare 850000 NOK. Allerede på avtaletidspunktet var det på det rene at det var inngått skipsbyggingskontrakter som gav grunnlag for royaltyoverføringer til Trascandica AG for mange millioner kroner. Dette måtte de som "solgte" rettighetene til Trascandica AG være fullt klar over.

Den ankende part kan ikke høres med at det på avtaletidspunktene forelå så pass stor usikkerhet mht til verdien av rettighetene at 850 000 NOK ikke kunne anses som fullgodt vederlag for rettighetene.

Lagmannsretten ser det slik at det er åpenbart at de som var involvert i transaksjonene på begge sider, og spesielt Ole Aaserud, måtte være fullt klar over at rettighetene, basert på 3% royalty, hadde vesentlig større verdi, selv om det ikke nødvendigvis var slik at han regnet med at de gjennom de aktuelle årene ville gi over 25 mill NOK.

Uansett om det var slik at Trascandica AG også for øvrig drev en viss virksomhet, står det for lagmannsretten klart at de transaksjonene denne saken gjelder ikke hadde forretningsmessig grunnlag, men var helt overveiende skatterettslig motivert, og da er det grunnlag for gjennomskjæring.

Det er fra den ankende parts side fremhevet at rette eier av rettighetene var Ankerløkken Verft Glommen AS. Skulle derfor noen etterlignes i denne saken, måtte det være Ankerløkken Verft Glommen AS som har fått for lite betalt for sine rettigheter og derved for lav skattbar inntekt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Når Ankerløkken gruppen har ordnet det slik at betalingen for de aktuelle royaltyrettigheter så vel fra Ankerløkkenselskaper som fra andre, ble kanalisert inn i Ankerløkken Contracting & Finance AS før de ble overført til Trascandica AG, må det være berettiget av skattemyndighetene å følge pengestrømmen. Royaltyinntektene ble overført til Ankerløkken Contracting & Finance AS på grunnlag av inngåtte avtaler og ført som inntekt i Ankerløkken Contracting & Finance AS, og og må beskattes der.

At selskapene kunne ha innrettet seg annerledes, kan ikke tillegges betydning. Det er Ankerløkken Contracting & Finance AS som har krevd fradrag for overføringen til Trascandica AG, og det er dette fradragskravet som er emnet for denne saken.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at skattekravet er falt bort som følge av passivitet fra skattemyndighetenes side. Lagmannsretten er enig med byretten i at det i denne saken er gått meget lang tid, og at det kan stilles spørsmål om så lang tid har vært nødvendig for forsvarlig saksbehandling. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette i denne saken. Det er på det rene at det foreligger et lovlig ligningsvedtak som er blitt påklaget. Selv om saksbehandlingen av dette av ulike årsaker er blitt svært forsinket, kan ikke lagmannsretten finne noen hjemmel for at et slikt vedtak skal kunne falle bort som følge av passivitet i klageomgangen, i alle fall ikke dersom skattyteren ikke har hatt rimelig grunn til å tro at skattemyndighetene har frafalt kravet. Lagmannsretten er enig med kommunen i at skattyteren, som hele tiden har hatt all juridisk kompetanse, ikke hadde grunn til å regne med at krvet var frafalt i denne saken.

Det er heller ikke noe grunnlag for at kravet kan anses bortfalt som følge av foreldelse. Lagmannsretten finner det i den forbindelse tilstrekkelig å vise til anførslene fra kommunens side referert foran, som lagmannsretten er enig i.

Det følger av lagmannsrettens syn på saken hvoretter overføringene til Trascandica AG i alt vesentlig har vært skatterettslig motivert og gjort for å unndra skatt i Norge, at selskapets ansvarlige må ha vært seg bevisst transaksjonenes skattemotiverte karakter. Det er ikke under lagmannsrettens behandling, like lite som for byretten, fremkommet noe som kan føre til en annen konklusjon enn overligningsnemnda når det gjelder tilleggsskatten. Heller ikke på dette punkt finner derfor lagmannsretten grunn til å gi den ankende part medhold.

Anken har ikke ført frem. Det følger av hovedregelen i tvistemålsloven §180 først ledd at den ankende part må erstatte Oslo kommune sakens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner heller ikke at saken har budt på slik tvil at det er grunnlag for å oppheve sakens omkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Kommunen har inngitt omkostningsoppgave hvoretter kravet for lagmannsretten, alt salær, er 50000 kroner, mens kravet for byretten var 48000 kroner hvorav 1000 kroner var utgifter. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom pkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for by- og lagmannsrett betaler Ankerløkken Contracting & Finance AS 98000 - nittiåttetusen - kroner til Oslo kommune innen to -2- uker fra forkynnelsen av denne dommen.