LB-1995-1294
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-10 |
| Publisert: | LB-1995-01294 |
| Stikkord: | Søksmålskompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-09391 A/59 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01294 K. |
| Parter: | Kjærende part: Ulrik Wasmuth (Prosessfullmektig: Advokat Tor Kielland). Kjæremotpart nr 1: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Goller). Kjæremotpart nr 2: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalane). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §53, §54, §64, §180, Aksjeloven (1976) §13-14 |
Ulrik Wasmuth reiste ved stevning av 18. november 1993 til Oslo byrett, saker mot staten ved hhv Justisdepartementet og Næringsdepartementet samt Oslo kommune, med krav om erstatning for tap i næring. Tilsvarende søksmål ble reist av Keyfood AS ved stevning av 16. juni 1994. Ulrik Wasmuth var eneaksjonær, enestyre og daglig leder i Keyfood AS, som ble stiftet i 1989, og hvis virksomhet var en fortsettelse av den salgsvirksomhet Ulrik Wasmuth startet i 1984. Konkurs ble åpnet i Keyfood AS i april 1991 og bobehandlingen innstilt samme sommer. Selskapet ble slettet fra Foretaksregisteret i 1992.
Grunnlag for kravene er tap saksøkerne anser seg påført av de saksøkte, ved at de har lagt urettmessige hindringer for det oppsøkende salg av egenproduserte, påsmurte sandwicher, nystekte vafler mv, Keyfood AS drev i Oslo sentrum nattestid i 1989 og 1990. Søksmålet mot staten ved Næringsdepartementet ble trukket under hovedforhandlingen i Oslo byrett. Staten ved Justisdepartementet påstås erstatningsansvarlig for politiets urettmessige bortvisning og beslag av Keyfoods eiendeler, Oslo kommune for forsøk på å stanse rettmessig næringsvirksomhet. Ved Oslo byretts beslutning av 8. september 1994 ble sakene forenet til felles behandling.
De saksøkte begjærte søksmålet anlagt av Ulrik Wasmuth avvist, med den begrunnelse at erstatningskravet gjelder selskapet Keyfood AS og ikke Ulrik Wasmuth personlig og at han ikke har tilstrekkelig nær tilknytning til søksmålsgjenstanden.
Oslo byrett avsa 24. mars 1995 dom og kjennelser i de to saker.
I saken anlagt av Keyfood AS avsa Oslo byrett dom, der staten og Oslo kommune ble frifunnet. Keyfood AS ble funnet søksmålskompetent. Dommen er rettidig påanket til Borgarting lagmannsrett. Spørsmålet om det oppløste aksjeselskapet Keyfood AS har partsevne ble tatt opp til særskilt avgjørelse under saksforberedelsen. Lagmannsretten har ved kjennelse av 8. desember 1995, i sak nr. 95-01754 A, funnet at Keyfood AS har søksmålskompetanse og at søksmålet fremmes.
I saken der Ulrik Wasmuth var saksøker, avsa Oslo byrett kjennelse med følgende slutning:
"1. Saken avvises hva gjelder søksmålet mot staten v/Justisdepartmentet og Oslo kommune.
2. Saken heves mellom Ulrik Wasmuth og staten v/Nærings- og energidepartementet.
3. Ulrik Wasmuth tilpliktes å betale kr 17.500,- -kroner syttentusenfemhundre 00/100- i saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet.
4. Ulrik Wasmuth tilpliktes å betale kr 7.500,- -kroner sjutusenfemhundre 00/100- i saksomkostninger til staten v/Nærings- og energidepartementet.
5. Ulrik Wasmuth tilpliktes å betale kr 30.000,- -kroner trettitusen 00/100- i saksomkostninger til Oslo kommune.
Oppfyllelsesfristen for slutningens post 3, 4 og 5 er 14 -fjorten- dager."
Saksøkeren har i rett tid påkjært kjennelsens punkt 1 til Borgarting lagmannsrett. De saksøkte har tatt til gjenmæle.
Den kjærende part gjør gjeldende at det foreligger såvel feil rettsanvendelse som bevisbedømmelse i byrettens kjennelse.
Det anføres at Ulrik Wasmuth har rettslig interesse etter tvistemålsloven §53 og §54 når det gjelder erstatningskrav som tilkommer selskapet Keyfood AS. Byretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på kjennelsen inntatt i Rt-1990-132. Av den må det utledes at tidligere aksjonærer i et oppløst og slettet selskap vil bli samkreditorer for erstatningskrav som tilkommer selskapet. Selskapets eiendeler som ikke er fordelt kan ikke anses å være blitt eierløse, men må antas å bli liggende i sameie mellom de tidligere aksjonærene.
Vedrørende bevisbedømmelsen anføres at Ulrik Wasmuth har pretendert å ha et tap som aksjonær bygget på at hans aksjer har blitt null verdt på grunn av kjæremotpartens uaktsomme handlinger. Dette tap er i det vesentlige likt det tap selskapet Keyfood AS har lidt. Når bobehandlingen er innstilt må Ulrik Wasmuth ha rettslig interesse i å forfølge dette tap.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Saken hva gjelder søksmålet mot staten v/Justisdepartementet og Oslo kommune fremmes.
2. Staten v/Justisdepartementet og Oslo kommune v/Ordføreren betaler sakens omkostninger for lagmannsrett og byrett.
Kjæremotpartene har anført at byrettens kjennelse er riktig og slutter seg i det vesentlige til byrettens vurdering.
Fra statens side vises til at bakgrunnen for søksmålet er beslag og bortvisninger som Keyfood AS' selgere skal ha blitt utsatt for av politiet i Oslo. Eventuelle krav tilhører selskapet. Den kjærende parts krav er et krav om utbytte i selskapet, avledet, og en indirekte følge,av selskapets krav. Et søksmål må reises av den materielt berettigede, mot den som er materielt forpliktet.
Den kjærende part mangler tilstrekkelig tilknytning til søkmålsgjenstanden. Kjennelsen i Rt-1990-132 gir begrenset veiledning. Kommentarutgaven til tvistemålsloven av Tore Schei, 132, må anses å gi en riktig oppsummering av rettstilstanden. Her går det blant annet frem at det ikke gir tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden om saksøkeren har en økonomisk interesse i kravet, uten å være formell rettighetshaver.
Partene er enige om at de to søksmålene i realitetene gjelder samme krav. Når søksmålet fra Keyfood AS er tatt opp til realitetsavgjørelse, må kravet fra Wasmuth avvises, ettersom det foreligger litispendens.
Staten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Oslo kommune viser til aksjeloven §13-14 tredje ledd der det fremgår at det alminnelige utgangspunkt er at også et oppløst selskap vil stå som rettighetshaver til krav som etter formuerettslige regler må sies å ha tilhørt selskapet før oppløsningen. Et eventuelt erstatningskrav tilhører ikke de tidligere aksjonærer i sameie, men selskapet som sådant (evt. kreditorfellesskapet) også etter oppløsning, jfr. Mads Henry Andenæs "Aksjeselskapsrett" (1992) 390.
Den klare regel etter gjeldende rett er videre at bare den materielt berettigede kan innrømmes søkmålsadgang.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger både for byretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Det er enighet mellom partene om at de to sakene, reist henholdsvis av Ulrik Wasmuth og av Keyfood AS, gjelder samme krav. De er knyttet til virksomheten til Keyfood AS.
Den kjærende part var som enestyre, daglig leder og aksjonær i selskapet økonomisk sterkt involvert i virksomheten. Selskapsformen innebar blant annet at han ikke personlig kunne forfølge krav selskapet ville gjøre gjeldende. Søksmålene gjelder krav som springer ut av næringsvirksomheten selskapet drev. I forhold til de krav som er fremmet, er Ulrik Wasmuths økonomiske interesser knyttet til hans tidligere posisjoner som daglig leder og aksjonær, med 100%. Han må anses å ha sammenfallende interesser med selskapet, og hans økonomiske interesser er avledet av selskapets. Han har ikke fremmet noe selvstendig grunnlag for erstatning.
Lagmannsretten legger til grunn at bare en av sakene kan fremmes. Avgjørelser i det ene søksmål vil være bindende i det andre. Retten forstår det også slik at den kjærende part mener seg søksmålsberettiget fordi selskapet er oppløst.
Lagmannsretten har som det fremgår foran, avsagt kjennelse 8. desember 1995, der søksmålet fra Keyfood AS mot staten og kommunen fremmes. Keyfood AS anses å ha søksmålskompetanse vedrørende de krav saksanlegget gjelder. Det er selskapet som er den materielt berettigede og dermed har søksmålskompetanse fremfor Ulrik Wasmuth etter tvistemålsloven §53 og §54. Avgjørelse i saken som gjelder selskapet vil bli bindende i forhold til Ulrik Wasmuths søksmål, og det blir å avvise etter regelen i tvistemålsloven §64 om litispendens. Det vises til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, side 159.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påkjært.
Kjæremålet har vært forgjeves og lagmannsretten finne at Ulrik Wasmuth må tilpliktes å erstatte kjæremotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180. Beløpet settes for statens del til kr 3.000 og for kommunens del til kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts kjennelse av 24. mars 1995 stadfestes så langt den er påkjært.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ulrik Wasmuth til staten v/Justisdepartementet kroner 3.000 - tretusen - og til Oslo kommune kroner 2.000 - totusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.