LB-1995-1762
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-07 |
| Publisert: | LB-1995-01762 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Uteblivelsesdom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 24/94A - 330/94A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01761 K, jf LB-1995-01876 K og LB-1995-01762 K, jf LB-1995-01877 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jon A. Larsen). Kjæremotpart: B. Sak nr 95-01876 K: Den kjærende part: B Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jon A. Larsen). Sak nr 95-01762 K: Den kjærende part: C (Prosessfullmektig: Advokat Trond Werner Lunde). Kjæremotpart: B. Sak nr 95-01877 K: Kjærende part: B. Kjæremotpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Trond Werner Lunde). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §102, §340, §89, §172, §180, §318, §98 |
Ved stevning av 12 januar 1994 anla B søksmål for Fredrikstad byrett mot lege A for påstått feilbehandling med et erstatningskrav begrenset oppad til kr 2.053.935. Byretten berammet hovedforhandling til den 18 april 1994, men fikk senere anmodning om utsettelse fra advokat Morten Furuholmen på saksøkers vegne. Retten imøtekom ikke anmodningen, men mottok den 15 april 1994 ny utsettelsesbegjæring fra advokat Bjørn Olav Nome, som nå meldte seg som prosessfullmektig for saksøker, og forhandlingen ble omberammet til 31 mai 1994. Den 8 april 1994 anla B imidlertid tilsvarende søksmål mot lege C, og byretten besluttet å forene sakene til felles behandling i medhold av tvistemålsloven §98, hvoretter hovedforhandlingen på ny ble utsatt.
Den 15 juni 1994 meddelte advokat Nome at han fratrådte som prosessfullmektig for saksøker, og ny hovedforhandling ble berammet til 13 september 1994. De saksøkte ble representert av henholdsvis advokat Jon Larsen og advokat Trond Werner Lunde, som begge under saksforberedelsen fremholdt at saksøkers krav helt manglet dokumentasjon både vedrørende ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og tapsberegning. De gjorde også gjeldende at kravet var foreldet, da det angivelig ansvarsbetingende forhold fant sted for mer enn ti år siden. Da gjentatte provokasjoner ikke ble etterkommet, anførte de i prosesskriv av 29 august 1994 at de ville protestere mot etthvert forsøk fra saksøkers side på å fremkomme med nye anførsler under hovedforhandlingen den 13 september 1994.
Den 30 august s.å. ba advokat Per Danielsen v/advokatfullmektig Sven Ribe på saksøkers vegne om å få utlånt saksdokumentene. Den 8 september 1994 meldte han seg som Bs prosessfullmektig og ba oppnevnt medisinsk sakkyndige, samtidig som han begjærte hovedforhandlingen den 13 s.m. utsatt. Da dette ikke ble etterkommet, ba han retten satt med domsmenn, og byretten avsa den 12 september 1994 kjennelse om utsettelse, idet det ikke var mulig å få domsmenn tilkalt til den 13 september 1994. I prosesskriv av 4 oktober 1994 fremsatte advokat Ribe forslag til sakkyndige og mandat, og byretten oppnevnte overlege Tore Kvien og professor Lunde som sakkyndige. Da saksøker imidlertid ikke innbetalte det avkrevde forskuddsbeløp kr 50.000 til dekning av sakkyndigutgifter, fant retten at sakkyndige likevel ikke skulle benyttes.
Ny hovedforhandling ble så berammet til 23 og 24 mai 1995. Den 3 mai s.å. meddelte også advokat Ribe at han fratråtte som prosessfullmektig for saksøker, og B underrettet den 21 mai 1995 om at han selv var hindret i å møte til hovedforhandlingen. Han viste til sykemelding av 20 mai 1995 fra dr Finn Olav Skogmo, og da byretten gjorde ham oppmerksom på at meldingen ikke tilfredsstilte dokumentasjon for gyldig forfall, innleverte han om morgenen den 23 mai s.å. telefax fra dr Skogmo med slik ordlyd:
Ad fremmøte i Fredrikstad byrett den 23.5. 1995. Pasienten var til konsultasjon den 20.5, d.å. Han ble sykmeldt i 6 uker fra denne dato.
Pasienten kan ikke møte i retten den 23 mai ut fra medisinsk vurdering.
Begrunnelsen er at det sinnsmessig foreligger en så sterk reaktiv depressiv tilstand med mentale og emosjonelle symptomer at det daglige funksjonsnivået er betydelig nedsatt.
Han er sinnsmessig nå ikke mottakelig for en eventuell ny mental nedtur.
Det er også en betydelig suicidalfare ved en ytterligere sterk mental belastning.
Hovedforhandlingen ble likevel påbegynt den 23 mai 1995, der B verken møtte personlig eller ved prosessfullmektig. Derimot møtte begge de saksøkte med prosessfullmektiger og begjærte uteblivelsesdom avsagt. Byretten avsa imidlertid den 29 mai 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Det avsies ikke uteblivelsesdom i sak nr. 24/94: B - A og sak nr. 330/94: B - C.
2. Sak nr. 24/94: B - A og sak nr. 330/94: B - C stanses.
Advokat Larsen har på vegne av saksøkte nr 1 A rettidig påkjært kjennelsen til Eidsivating nå - Borgarting - lagmannsrett, og advokat Lunde har rettidig påkjært den på vegne av saksøkte nr 2, C. B har tatt til gjenmæle i tilsvar av 30 juni 1995 med motkjæremål for så vidt angår kjennelsens punkt 2.
A har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Kjennelsen i sak nr. 24/94: B - A oppheves og saken hjemvises til byretten for avsigelse av uteblivelsesdom.
2. A tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
1. Kjennelsen oppheves og saken hjemvises til byretten for avvisning.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Byretten har gjort seg skyldig i feilaktig og mangelfull rettsanvendelse og bevisbedømmelse når den i stedet for å avsi uteblivelsesdom gikk inn i en vurdering av saksøkers helsetilstand og konkluderte med manglende prosessuell handleevne. Vilkårene for avsigelse av uteblivelsesdom var i høy grad oppfylt, mens det ikke var grunnlag for å hevde at B manglet slik evne som nevnt. Byretten har i premissene slått fast at sykdomsbildet ikke var uforutseelig, og at sykdommen verken var akutt eller ny forut for hovedforhandlingen. B hadde derfor ikke gyldig forfall, jf Rt-1981-53.
Videre har B helt fra saksanlegget vist at han til fulle er klar over gjeldende regler og kan utnytte dem. Han har til stadighet - ved egen og andres hjelp - foretatt og begjært ulike rettergangsskritt, som har ført til at hovedforhandlingen har måttet utsettes 4 ganger. Begjæringene er alltid fremsatt rett før forhandlingen, slik at det ser ut til at B vegrer seg for en realitetsbehandling. De saksøkte er påført store utgifter og ubehag, og det vil være urimelig om saksøker nå skal gis 2 nye år til å forberede ytterligere utvikling i saken. Hvis det foreligger mangel på prosessuell handleevne, skulle saken vært avvist helt fra starten, da det ikke er fremkommet opplysninger som tilsier at Bs mentale helsetilstand har endret seg fra saksanlegget.
C har nedlagt slik påstand:
Prinsipal påstand:
1. Kjennelse av 29. mai 1995 i sak 330/94A oppheves og saken hjemvises til byretten for avsigelse av uteblivelsesdom.
2. C tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiær påstand:
1. Kjennelse av 29. mai 1995 i sak 330/94A oppheves og saken hjemvises til byretten for avvisning.
Til støtte for dette anføres i det vesentlige samme betraktninger som kjærende part nr 1 har anført, - og i tillegg følgende:
Det må stilles betydelig strengere krav for å frata en myndig person prosessuell handleevne enn det her er grunnlag for, og det er verken holdepunkter for sinnsykdom eller alvorlig sinnslidelse på slik måte at B ikke er i stand til å ivareta sin tarv. Byretten har bygget på to svært kortfattende og lite presise legeuttalelser, som bare omtaler en depressiv tilstand hos pasienten. Det kan dernest settes spørsmålstegn ved erklæringens forsvarlighet, all den stund legen befant seg i Trondheim, mens pasienten hele tiden har befunnet seg i Fredrikstad.
Stansing etter tvistemålsloven §102 forutsetter at parten mister den prosessuelle handleevne under sakens gang, mens Bs tilstand under enhver omstendighet har vært den samme ved saksanlegget som ved den senere hovedforhandlingen.
Kjæremotparten B har nedlagt slik påstand:
I hovedkjæremålet
1. Fredrikstad byretts kjennelse av den 29. mai 1995 i sak nr. 24/94 og 330/94 stadfestes for så vidt gjelder slutningens punkt 1.
I motkjæremålet
2. Fredrikstad byretts kjennelse av den 29. mai 1995 i sak nr. 24/94 og 330/94 oppheves for så vidt gjelder slutningens punkt 2, og saken hjemvises til fortsatt behandling for byretten.
I begge kjæremål
3. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Ut fra hans helsemessige tilstand kunne det ikke med rimelighet forlanges at saksøker skulle møte til hovedforhandlingen den 23 og 24 mai 1995. Hans prosessfullmektig fratrådte også så kort tid forut for rettsforhandlingen at det ikke var mulig å engasjere en ny i tide. Verken helsetilstanden eller prosessfullmektigens fratreden kunne hindres eller forutses på noe tidligere tidspunkt, og det forelå derfor gyldig forfall. Det var således riktig av byretten ikke å avsi uteblivelsesdom.
Kjæremotparten er på den annen side enig med de kjærende parter i at han hadde - og fortsatt har - prosessuell handleevne, og byrettens kjennelse må derfor oppheves for så vidt angår konklusjonens punkt II.
Lagmannsretten finner at byrettens kjennelse må oppheves og hjemvises for avsigelse av uteblivelsesdom. En er således enig med de kjærende parter i at lovens vilkår for uteblivelsesdom her var oppfylt, og at det ikke var grunnlag for å stanse saken i medhold av tvistemålsloven §102.
Etter tvistemålsloven §340 annet ledd kunne de kjærende parter forlange saken fremmet til avsigelse av uteblivelsesdom hvis B uteble den 23 mai 1995 uten gyldig forfall. Etter samme lovs §89 første ledd er forfall bare gyldig hvor "hindringen har vært uforutseelig eller for øvrig er av sådan art at prosessfullmektig ikke i tide kunne antas". Sykdom er i seg selv ikke nok, og selv om B av helsemessige grunner ikke kunne møte, er det lagmannsrettens oppfatning at dette må ha vært forutseelig for ham i adskillig tid på forhånd. Erstatningsspørsmålet bygger på en sykdomstilstand som har vart i en årrekke, liksom legeerklæringen fra dr Skogmo bærer bud om at tilstanden verken er akutt eller forbigående. Lagmannsretten er videre enig med de kjærende parter i at B burde kunnet avverge at han pr 23 mai 1995 fortsatt var uten prosessfullmektig. Han hadde siden saksanlegget vært bistått av flere advokater, som alle fratrådte underveis. Det er grunn til å tro at dette heller skyldes forhold som B må ta ansvaret for enn advokatene, og at deres fratreden derfor ikke er kommet uventet på ham. Advokat Ribe meldte fra til byretten 3 uker forut for hovedforhandlingen, hvilket burde gi saksøkeren tilstrekkelig tid til å skaffe ny prosessfullmektig. At sakene for øvrig synes så mangelfullt forberedt at de kunne være vanskelig å overta, må B også ta ansvaret for.
Endelig var saksøker behørig varslet om at uteblivelsesdom kunne bli avsagt hvis han ikke møtte, til hovedforhandlingen, jf tvistemålsloven §318, og samtlige vilkår etter tvistemålsloven §340 var således oppfylt.
Lagmannsretten er dernest enig i at det ikke var grunnlag for å stanse saken i medhold av tvistemålsloven §102. Etter nevnte bestemmelse skal retten av eget tiltak stanse saken hvis en part under saksgangen taper sin rettslige handleevne. Med rettslig handleevne menes prosessdyktighet generelt, det vil si evnen til å føre en sak på egen hånd, personlig eller ved prosessfullmektig. Myndige personer har i utgangspunktet uinnskrenket prosessdyktighet hvis de ikke er sinnsyke eller har sinnslidelser som gjør dem ute av stand til å ivareta sin tarv. En kan ikke se at det her er holdepunkter for å anta at B under sakens gang mistet prosessuell handleevne, og byrettens plikt til å avsi uteblivelsesdom kunne da ikke settes til side gjennom tvistemålsloven stansningsregler.
Etter dette blir byrettens kjennelse av 29 mai 1995 i sin helhet å oppheve og sakene å hjemvise til byretten i Fredrikstad for avsigelse av uteblivelsesdom i de kjærende parters favør.
Hovedkjæremålet har dermed ført frem, og omkostningsspørsmålet avgjøres her etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, idet B anses å ha tapt hovedkjæremålet fullstendig. At han har sluttet seg til de kjærende parters prejudisielle standpunkt om at saken ikke burde være stanset, forandrer ikke dette. Ingen av de kjærende parters advokater har inngitt omkostningsoppgave, og saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 2.000 til hver av dem. B må anses å ha tapt også motkjæremålet, idet han ikke har fått medhold i at sakene skal hjemvises til fortsatt realitetsbehandling. De kjærende parter antas imidlertid ikke å ha hatt særskilte utgifter i forbindelse med motkjæremålet, slik at det ikke er aktuelt å tilkjenne dem ytterligere omkostninger i den forbindelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I hovedkjæremålet:
1. Fredrikstad byretts kjennelse av 29 mai 1995 i sak nr 24/94A og 330/94A oppheves, og sakene hjemvises til byretten for avsigelse av uteblivelsesdom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 2.000 -totusen- kroner til A og 2.000 -totusen- kroner til C innen 2 -to- uker fra denne kjennelses forkynnelse.
I motkjæremålet:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.