LB-1995-2015

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-10-30
Publisert:	LB-1995-02015
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-03300 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02015. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet, se HR-1997-00133K .
Parter:	Ankende part: Asbjørn Bendiksen (Prosessfullmektig: Advokat Sigbjørn Stein, Askim). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/adv.fullm. Elisabeth Wittemann, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann, Kst. lagdommer Erik Chr. Stoltz, Ekstraordinær lagdommer Oscar Nørgaard
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Barneloven (1981) §53, §65, §66, §76, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dom:

Saken gjelder prøving av vedtak av Oslo overligningsnemnd som nektet fradragsrett for utdannelsesbidrag fra far til sønn for ligningen for inntektsårene 1990 og 1991.

Asbjørn Bendiksen er født i 1935. I 1965 giftet han seg med en tysk kvinne og paret bosatte seg i Tyskland. Sønnen, Bjørn Bendiksen, ble født i 1966. Ekteparet ble skilt i 1975 og Asbjørn Bendiksen flyttet da tilbake til Norge.

Sønnen ble boende hos sin mor i Tyskland og har siden bodd og studert der. Faren har betalt regelmessige underhold til sønnen, som nå er ferdig med sin juridiske utdannelse.

I årene 1990 og 1991 var sønnen student ved et universitet i Tyskland og faren betalte utdanningsbidrag til ham med kr 46.622 i 1990 og kr 72.075 i 1991.

For skatteåret 1990 krevde Asbjørn Bendiksen fullt fradrag for underholdsbidraget. Ved ordinær ligning ble dette ikke godtatt. For skatteåret 1991 ble imidlertid fradraget innrømmet.

Bendiksen påklaget ligningen for 1990 til Oslo ligningsnemnd. Han fikk ikke medhold, bortsett fra at han ble innrømmet særfradrag med kr 5.000 i medhold av skatteloven §76 første ledd.

Bendiksen påklaget denne avgjørelse til overligningsnemnda. Etter at ligningsnemnda hadde fattet sitt vedtak vedrørende ligningen for 1990, besluttet Oslo ligningskontor å endre ligningen for skatteåret 1991, idet bidraget til sønnen heller ikke for dette året ble godkjent som fradrag.

Dette endringsvedtak ble påklaget til overligningsnemnda i desember 1992, slik at overligningsnemnda da behandlet ligningsårene 1990 og 1991 under ett.

Overligningsnemnda fattet vedtak 19. juni 1993. I vedtaket ble fradrag ikke innrømmet.

Asbjørn Bendiksen tok ut stevning mot Oslo kommune 11. mai 1994 med krav om at inntektsfradrag ble innrømmet for årene 1990 og 1991, samt krav på erstatning for utgifter før saksanlegg. Oslo byrett avsa 27. april 1995 dom i saken med slik domsslutning:

1. Saken avvises for så vidt gjelder erstatningskravet.

2. For øvrig frifinnes Oslo kommune.

3. Asbjørn Bendiksen betaler til Oslo kommune v/ordføreren kr 21.000 -kronertjueentusen- i saksomkostninger innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Asbjørn Bendiksen har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten for så vidt angår domsslutningen punkt 2 og 3. Anken gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Oslo kommune har tatt til motmæle og har henholdt seg til byrettens dom.

Ankeforhandling i saken ble gjennomført 3. oktober 1996 i Oslo tinghus. Asbjørn Bendiksen avga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt den dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, Asbjørn Bendiksen, har i det vesentlige anført:

Både han selv og Bjørns mor har bidratt med underhold av sønnen. Mens sønnen bodde hjemme hos sin mor, bidro hun i sterkere grad enn ham. Meningen var at han skulle bidra mer når sønnen begynte på universitetsstudiet. Moren er nå uføretrygdet. Avtalen var at han i utgangspunktet skulle betale 12% av sin bruttoinntekt.

Sønnen hadde ingen mulighet til å finansiere studiene selv. I Tyskland er det ingen studielånsordning som kunne benyttes av sønnen. Studieordningene har heller ikke lagt opp til at studenter kan arbeide ved siden av studiene. Hvis slikt arbeid er oppnåelig, vil det resultere i forlengelse av studiet. Etter tysk rett er foreldrene normalt pliktige til underholdsbidrag i studietiden, hvis deres økonomi tillater det.

Asbjørn Bendiksen ble arbeidsledig høsten 1988. Han var også arbeidsledig i hele 1989. Sommeren 1990 fikk han godt betalt arbeid som patentingeniør med en inntekt på ca kr 30.000 pr. måned.

I perioden han var arbeidsledig, hadde han vanskelig for å å bidra til sønnens underhold. Sønnen disponerte en bankkonto der farens bidrag ble satt inn. Denne konto ga også en trekkrettighet. I denne perioden måtte sønnen trekke på trekkfasiliteten, men det var dyrt - ca 20% rente.

Far og sønn gikk da sammen for å konvertere overtrekket til et ordinært lån med lavere rente. I forbindelse med lånesøknaden måtte sønnen legge frem et budsjett for banken. Dette gjorde han og la til grunn et bidrag fra sin mor og at han selv måtte ta seg lønnet arbeid, men samtidig utsette avsluttende eksamen. Asbjørn Bendiksen var villig til å kausjonere, noe han også gjorde.Sønnen fikk utbetalt lånet på DM 10000.

Det viste seg imidlertid ikke nødvendig for sønnen å ta seg arbeid som forutsatt, idet faren nå hadde fått arbeid som patentingeniør. Han kunne derfor bidra til underhold som opprinnelig avtalt.

Ligningsnemnda og overligningsnemnda har lagt til grunn at spørsmålet om underholdsplikten må avgjøres etter de lovregler som gjelder i det land underholdsplikten har sitt utspring, dvs. etter tysk lov. Overligningsnemnda har videre lagt til grunn at Asbjørn Bendiksen etter tysk lov har "ubetinget underholdsplikt" sammen med sønnens mor så lenge utdannelsen varer. Dette så lenge sønnen mangler midler til eget underhold.

For å belyse sønnens økonomiske situasjon ble blant annet lånesøknaden fremlagt for ligningsmyndighetene. Denne søknaden er helt misforstått av overligningsnemnda som uriktig har gått ut fra at prognosen anga faktisk inntjening og at moren faktisk betalte bidrag som angitt i prognosen. Ligningsmyndighetene burde ha reagert på at lånesøknaden ikke inneholdt opplysninger om bidrag fra faren. Hvis det var blitt spurt om dette, ville misforståelsen blitt oppklart.

Asbjørn Bendiksen hadde ingen foranledning til å tro at overligningsnemnda ville misforstå de tilsendte dokumenter slik at han burde ha korrigert tidligere.

Når bankrenten bare er trukket fra i selvangivelsen for ett år, er forklaringen at hele renten for de to årene ble trukket før utbetaling. Når noe av bidraget er sendt fra Asbjørn Bendiksens mors bankkonto, er det kun et likviditetsspørsmål, idet han disponerte morens konto til slikt formål. Han mener videre at det er en saksbehandlingsfeil at fremgangsmåten i brev av 2.11.1984 fra Finansdepartementet (brevet er referert i S. Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning, side 953 med uriktig dato 17.10.1984) ikke er fulgt.

Den ankende part er av den oppfatning at overligningsnemnda har rett i at underholdsplikten må bedømmes etter tysk rett og at han etter reglene i Tyskland er pliktig til å betale underholdsbidrag slik at vilkårene i skatteloven §44 første ledd (e) er oppfylt. Han mener at han har dokumentert at sønnen var helt avhengig av dette bidraget for å kunne fullføre studiene.

Den ankende part, Asbjørn Bendiksen, har nedlagt slik påstand:

1. Overligningsnemndas vedtak kjennes ugyldig, slik at Asbjørn Bendiksen ved ny ligning innrømmes inntektsfradrag i ligningen for underholdsbidrag til sin sønn for inntektsårene 1990 og 1991.

2. Asbjørn Bendiksen tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Oslo kommune, har i det vesentligste anført:

Det er kun opplysninger som forelå for overligningsnemnda som det kan bygges på. Lagmannsretten kan ikke ta hensyn til opplysninger som er fremlagt senere. Dette refererer seg spesielt til opplysninger om sønnens økonomi i 1990 og 1991.

Overligningsnemnda har tatt feil når det er lagt til grunn at tyske rettsregler skal gjelde. Det er kun norske rettsregler som skal anvendes, dvs. skatteloven §44 første ledd (e) sammenholdt med underholdsplikten i barneloven.

Selv om overligningsnemnda har basert seg på uriktig rettsoppfatning, er resultatet riktig. Overligningsnemnda har kommet til at sønnen hadde evne til å forsørge seg selv. Dette er riktig. Lånesøknaden viser at han kunne få bidrag fra moren og at han kunne ta arbeid. Skatteyteren har ikke gitt opplysninger til overligningsnemnda om at prognosen ikke slo til.

Det er ikke bekreftet fra kompetent tysk myndighet at Asbjørn Bendiksen har rettslig forpliktelse til å betale bidrag i Tyskland.

Bidragsordningen er kun basert på frivillig avtale mellom far og sønn, og det gir etter norsk rett ikke krav på fradrag.

Asbjørn Bendiksen ville ikke hatt bidragsplikt etter barneloven. I dette tilfelle må den relevante lovbestemmelse være barneloven §53 tredje ledd. Denne bestemmelse gir ikke grunnlag for å pålegge bidragsplikt for universitetsstudier til en sønn som er henholdsvis 24 og 25 år i de to ligningsårene saken gjelder.

Skattyteren er innrømmet særfradrag med kr 5.000 for hvert av de to årene.

Ankemotparten, Oslo kommune, har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 27. april 1995 stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Asbjørn Bendiksen dømmes i tillegg til å betale morarenter med 12% av tilkjente saksomkostninger til byretten (kr 21.000) fra 16. mai 1995 og til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag.

Utgangspunktet for skattefradrag er skatteloven §44 første ledd (e). Etter denne bestemmelse kan det gjøres fradrag i inntekten som den skattepliktige "ifølge lov er forpliktet til" eller "ved overenskomst har forbundet seg til å yte".

Avtalealternativet i skatteloven §44 får etter lagmannsrettens oppfatning ikke selvstendig betydning i denne saken. Selv om partene har muntlig avtale om bidrag og faktisk etterfølger den, er ikke det avgjørende. For at en avtale skal gi grunnlag for skattefradrag, må den sees i sammenheng med lovens andre alternativ om forpliktelse. Etter Høyesteretts dom inntatt i Rt-1970-417 følger det at ikke enhver avtale gir grunn til inntektsfradrag, idet "gratuit understøttelse" faller utenfor. Dette innebærer at bare avtaler som baseres på en underholdsplikt, dvs. at en dom eller administrativ avgjørelse ville gitt tilnærmet samme resultat som avtalen, kan godtas. Hensett til denne lovforståelse er det ikke nødvendig å vurdere dette alternativ særskilt.

Overligningsnemnda har basert seg på at saken må avgjøres etter tysk rett. Lagmannsretten er ikke enig i det.

Spørsmålet om Asbjørn Bendiksen er forpliktet til å yte underholdsbidrag, må avgjøres etter barneloven. Etter barneloven §66, jfr. §65 (b) skal saker som hører under norsk "avgjerdsmakt" avgjøres etter norsk rett. Utenlandsk rett kan få betydning ved spørsmål om det foreligger bidragsplikt, men da vil forutsetningen være at det foreligger utenlandsk avgjørelse som kan fullbyrdes i Norge. Det er ikke tilfelle i denne saken. Det er derfor ikke nødvendig at lagmannsretten vurderer tysk rett, og heller ikke om utenlandsk bidragsplikt må harmonere med tilsvarende norsk plikt for å gi skattefradrag.

Etter norsk rett vil underholdsplikten måtte avgjøres etter barneloven §53. Ved vurderingen av om bidragsplikt foreligger etter paragrafens tredje ledd, må det tas hensyn til sønnens faktiske situasjon i Tyskland.

Eventuell bidragsplikt må avgjøres prejudisielt. Bidragsbeløpet må settes til det som Bendiksen antas å ville bli pålagt å betale etter barneloven §53 tredje ledd hvis spørsmålet var bragt inn for administrativ avgjørelse eller domstolen.

Overligningsnemnda kan ikke sees å ha vurdert spørsmålet i relasjon til denne lovbestemmelse, idet nemnda har lagt sin oppfatning av tysk rett til grunn. Lagmannsretten har vurdert om de momenter overligningsnemnda bygger på, kan tilfredsstille en vurdering også etter barneloven §53 tredje ledd, idet nemnda er kommet til at sønnens "behov for bidrag ikke er til stede".

Overligningsnemndas vurdering på dette punkt er imidlertid basert på uriktig oppfatning av faktum. Nemnda har uriktig oppfattet opplysningene i lånesøknaden slik at de omhandler faktisk inntekt. I nemndas vedtak heter det:

Imidlertid har sønnen i lånesøknad datert 26.3.1990 opplyst at han har inntekt av privatundervisning på 1.200 DM i måneden. Dette gir det en årlig inntekt på ca 57.000 norske kroner. Da sønnen med disse opplysninger beskriver sin betalingsevne ved låneopptak - må overligningsnemnda anta at han også i 1991 vil ha tilsvarende inntekter".

For lagmannsretten er det klarlagt at lånesøknaden kun anga en prognose og var basert på at bidrag fra faren ville utebli etter at han ble arbeidsledig. Prognosen forutsatte også at studiene ville bli forlenget som følge av arbeidet. Det var heller ikke sikkert at han ville få arbeid som planlagt. Etter at faren kom i godt lønnet arbeid kort tid etter, ble det opprinnelige studieopplegg med bidrag fra faren fulgt og arbeidsalternativet bortfalt da. Det viste seg for øvrig umulig å få arbeid fordi arbeidsmarkedet for korttidsjobber på denne tiden ble fylt av arbeidssøkende østtyskere som søkte vestover etter gjenforeningen.

Ankemotparten hevder at domstolen ikke kan ta i betraktning de nye bevis vedrørende dette faktum, idet retten bare kan bygge på de faktiske opplysninger som overligningsnemnda hadde da vedtaket ble fattet.

Etter lagmannsrettens oppfatning har overligningsnemndas feiltolkning av de faktiske opplysninger ikke sin årsak i at skattyteren ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Opplysninger som ville medført en riktig forståelse forelå dessuten allerede hos overligningsnemnda da vedtaket ble fattet.

Lønnsinntekten i lånesøknaden er oppført under overskriften "haushaltsplan", hvilket indikerer at det kun er en plan eller prognose som omhandles. Nemnda burde også ha reagert på at bidragene fra faren ikke er oppført i denne planen. På det tidspunkt nemnda behandlet saken, var den klar over at faren hadde bidratt med et vesentlig bidrag i 1990, idet det var det beløpet ligningssaken dreide seg om.

Disse forhold burde nemnda på eget initiativ ha forsøkt å klargjøre før vedtaket ble fattet. Overligningsnemndas behandling kan etter det opplyste ikke sees å tilfredsstille den vurdering som må gjøres etter barneloven §53, idet viktige momenter dels ikke kan sees å være vurdert og dels er uriktig oppfattet.

Selv om overligningsnemnda har lagt uriktig lovvalg og faktum til grunn, har lagmannsretten vurdert om de opplysninger som foreligger er tilstrekkelig til å avgjøre om den ankende part er berettiget til skattefradrag for de omhandlede år.

Lagmannsretten er kommet til at betingelsene for fradrag ikke foreligger. Lagmannsretten legger til grunn at bidrag til universitetsstudier ikke vil bli pålagt med hjemmel i barneloven §53 til student som var 24 og 25 år i de to ligningsårene. Den omstendighet at sønnen ikke får studielån i Tyskland, kan ikke sees å være avgjørende. Situasjonen blir tilsvarende den en norsk student vil være i som ikke oppfyller kravene til normert studietid og dermed ikke får studielån. Foreldres bidrag i slike tilfelle vil normalt ikke gi skattefradrag. Sønnen vil være i en alder hvor han, løsrevet fra foreldrenes situasjon, må vurdere om han har råd til å studere. Velger han å studere, må eventuelle bidrag fra foreldrene sees som "gratuit understøttelse" og derved ikke fradragsberettigede ved ligningen.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt angår domsslutningens punkt 2. Imidlertid er lagmannsretten ikke enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Overligningsnemnda baserte sin avgjørelse på gal rettsanvendelse og uriktig faktum. Det var derfor fyldestgjørende grunn for den ankende part til å la saken komme for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Lagmannsretten finner derfor at saksomkostninger for byretten ikke bør ilegges.

Anken har ikke ført fram og i overensstemmelse med tvistemålsloven §180 første ledd bør Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Kommuneadvokaten har fremlagt omkostningsoppgave på kr 21.000 som alt er salær for lagmannsretten. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom, punkt 2, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Asbjørn Bendiksen til Oslo kommune 21.000 -tjueentusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.