Rt-1970-417

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-04-07
Publisert:	Rt-1970-417
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51B/1970
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Arvid Blehr) mot Roger Derros (advokat Jan Norenberg - til prøve).
Forfatter:	Leivestad, Gundersen, Tønseth, Endresen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §38e, Byskatteloven (1911)

Dommer Leivestad: Saken gjelder krav om fradrag i skattbar inntekt for fast årlig understøttelse til arbeidsudyktige foreldre ytt i henhold til bindende overenskomst.

Fransk statsborger direktør Roger Derros, siden 1. juli 1962 bosatt i Oslo, har i en rekke år ytt bidrag til underhold av sine pensjonerte gamle foreldre, bosatt i Paris. I desember 1962 sluttet han skriftlig avtale med dem og forpliktet seg til å betale dem årlig kr. 15.000 inntil den lengstlevende døde. Han førte bidraget til fradrag i sin selvangivelse under henvisning til byskattelovens §38e. Da fradrag ble nektet, reiste han sak mot Oslo kommune og påstod likningen opphevet for 1965 og 1966 og fradrag gitt ved den nye likning.

Oslo byrett avsa 1. april 1968 dom med denne domsslutning:

«1. Oslo kommune frikjennes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Roger Derros anket, og Eidsivating lagmannsrett avsa 23. juni 1969 dom med denne domsslutning:

«Ligningen av direktør Roger Derros for 1965 og 1966 oppheves. Ved ny ligning gis fradrag i inntekten etter ligningsvesenets skjønn for betalt underholdsbidrag til hans foreldre.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdene går fram av domsgrunnene.

Oslo kommune har anket over dommen i sin helhet.

Side:418

Kommunen gjør gjeldende at en skattyter ikke har krav på fradrag i inntekt etter byskattelovens §38e. for understøttelse ytt i en forsørgelsessituasjon. Etter byskattelovens §68 femte ledd, skal i slike tilfeller bidrag bare kunne føre til klassefradrag. Skattyteren har ikke adgang til i stedet å velge fradrag etter byskattelovens §38e. Dette går fram av lovforarbeidene.

Under prosedyren for Høyesterett har kommunen også gjort gjeldende at rett til inntektsfradrag for ytelser som nevnt i byskattelovens §38e. er betinget av at ytelsene blir beskattet etter norsk skattelov på mottakerens hånd; dette innebærer at fradrag ikke kan gis når mottakere blir skattlagt i utlandet.

For øvrig har kommunen gjort gjeldende de samme anførsler som overfor lagmannsretten og lagt ned slik påstand:

«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Roger Derros har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som overfor lagmannsretten, hvis dom han hevder er riktig. Han har ikke reist noen prosessuell innvending mot den nye anførsel fra kommunens side om at fradragsrett etter byskattelovens §38e. er betinget av at mottaker beskattes i Norge, men hevdet at et slikt vilkår ikke kan anses hjemlet i denne bestemmelse. Det står i strid med det syn Finansdepartementet har gitt uttrykk for i et aktuelt tilfelle.

Roger Derros har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Direktør Derros tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett har Roger Derros forklart seg som part ved bevisopptak. Det er lagt fram en del nye dokumenter for Høyesterett. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere instanser. Saksforholdet er ikke omstridt, og tvisten dreier seg utelukkende om forståelsen av skattelovenes bestemmelser om inntekts- eller klassefradrag for understøttelse av foreldre.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan for så vidt også vise til dens grunner. Etter omstendighetene finner jeg å burde gi en nærmere begrunnelse, idet de spørsmål som saken reiser har vært gjenstand for betydelig meningsforskjell mellom skatterettskyndige, og praksis ikke har vært fast og ensartet.

Den nye anførsel om at inntektsfradrag etter byskattelovens §38e. bare kan kreves hvor en understøttelse blir beskattet på mottakers hånd i henhold til norsk skattelov, med andre ord ikke hvis mottakeren er skattepliktig i utlandet, finner jeg ikke holdbar. Det ville være uantakelig at en leier eller forpakter skulle være avskåret fra å trekke fra i sin inntekt leie eller avgift hvis eieren flyttet til utlandet. Finansdepartementet har da også i brev av 15. september 1960 til skattedirektøren uttalt: «Departementet antar at fradrag på utbetalerens hånd for understøttelse som omhandlet ikke er betinget av at mottakeren er bosatt i og skattepliktig til Norge.»

Side:419

Byskattelovens §36 annet ledd, inneholder bestemmelse om at «regelmessig personlig understøttelse, hvorpå den skattepliktige ifølge lov eller overenskomst har krav» skal anses som inntekt; den som yter understøttelse, kan etter §38e. føre til fradrag «regelmessige understøttelser og lignende utredsler, som den skattepliktige ifølge lov er forpliktet til eller ved overenskomst har forbundet seg til å yde, og som efter nærværende lovs regler ved beskatningen regnes som inntekt for mottageren». Ordlyden i byskattelovens §38e. kan etter min mening sies å tale for det syn at bestemmelsen gir en skattyter rett til å trekke fra i sin inntekt fast årlig understøttelse han har forpliktet seg til å yte sine foreldre. Jeg finner det imidlertid temmelig klart etter lovforarbeidene at det ikke har vært meningen at det skulle være adgang til å kreve inntektsfradrag, men at forutsetningen var at slik understøttelse ikke skal komme i betraktning ved likningen på annen måte enn at det i tilfelle gis klassefradrag etter byskattelovens §68.

Skattelovkomitéen av 1899 foreslo i sin innstilling av 1904 at gaver i alminnelighet skulle kunne beskattes på mottakerens hånd, jfr. side 104-106. Den gjorde imidlertid unntak for gaver mellom foreldre og barn og uttalte om det (side 105): «Fremdeles antages gaver og understøttelser, som børn modtager af forældre eller omvendt forældre modtager af børn, at burde være fritagne for beskatning hos modtageren. - - - og der synes heller ikke at være grund til at opstille nogen modsat regel for underhold, der af børn ydes erhvervsudygtige forældre. - - - Vedkommende forældre eller børn vil selvfølgelig ikke faa nogen fradragsret for sine ydelser, selv om disse udredes som regelmæssig understøttelse. Derimod vil saadan understøttelse, hvis modtageren er ude af stand til at forsørge sig selv, komme i betragtning ved bestemmelsen af deres forsørgelsesbyrde og klasseansættelse.»

I komitéens lovutkast side 379-80 heter det i §32 annet ledd: «Som indtægt ansees saaledes: - - - h. Hvad der oppebæres som gaver og understøttelser (jfr. dog §35) - - -.» I §35 het det: «Til indtægt henregnes ikke: - - - c. - - - gaver og understøttelser, som den ene egtefælle modtager af den anden, som børn - - - modtager af forældre - - -, eller som forældre - - - modtager af børn. - - -»

I §34 foreslo komitéen følgende fradragsregel (side 381): «I det indtægtsbeløb, som fremkommer ved sammenlægning af nettoudbyttet af den skattepligtiges forskjellige indtægtskilder, kan fordres fradraget: - - - b. Regelmæssige personlige understøttelser, føderaad og andre periodiske ydelser, som den skattepligtige ifølge lov er forpligtet til eller ved overenskomst har forbundet sig til at yde, dog kun, naar ydelserne efter nærværende lovs regler ved beskatningen skal regnes som indtægt for modtageren.»

En minoritet på to medlemmer var ikke enig i det alminnelige prinsipp om beskatning av gaver og understøttelser på

Side:420

mottakerens hånd, noe den mente ville motvirke privat godgjørenhet og regelmessig føre til beskatning både på givers og mottakers hånd. Men i noen utstrekning sluttet den seg til flertallet (side 107): «Dog er minoriteten enig med flertallet i, at regelmæssige personlige understøttelser, hvorpaa modtageren ifølge lov eller overenskomst har retsligt krav, bør beskattes hos denne, hvorimod yderen bør have ret til at fradrage saadanne ydelsers beløb ved beregningen af den indtægt, hvoraf han skal betale skat.»

I samsvar med dette foreslo mindretallet (side 295) at §32, 2. ledd, skulle lyde: «Som indtægt ansees saaledes: - - - h. Hvad der oppebæres som regelmæssige personlige understøttelser, hvorpaa den skattepligtige ifølge lov eller overenskomst har retsligt krav.»

I §35c. foreslo mindretallet bare den endring at ordet gaver skulle gå ut, jfr. side 299-300. Dette var i samsvar med den generelle oppfatning om at gaver ikke skulle beskattes på mottakers hånd. For øvrig sluttet mindretallet seg til flertallets forslag. Også mindretallet var enig i at regelmessig personlig understøttelse mellom andre enn de nære slektninger som var nevnt i §35c. skulle inntektsbeskattes hos mottaker og komme til fradrag hos yteren. Begge fraksjoner var enige om full korrespondanse mellom fradragsrett for yteren og inntektsbeskatning hos mottakeren.

Det var i komitéen ingen uenighet om at ytelser mellom foreldre og barn ikke betinget fradragsrett, selv ikke om de hadde form av regelmessig understøttelse, og at det i slike tilfeller bare kunne bli tale om forsørgelsesbyrde og klassefradrag.

I Ot. prp. nr. 5(1909) side 97 gav Finansdepartementet uttrykk for at komitéflertallets forslag om å beskatte gaver nok hadde gode teoretiske grunner for seg, men at det betegnet et sterkt brudd med det bestående av denne og flere grunner uttalte det at «Departementet har derfor fundet at burde foreslaa en betydelig indskrænkning av adgangen til at beskatte gaver som indtægt. Foruten de av komitéens minoritet nævnte understøttelser foreslaar man alene medtat som undergit beskatning, hvad der erholdes som utdelinger av legater og understøttelsesforeninger samt vederlagsfri benyttelse av andres rørlige eller urørlige gods.»

Budgetkomitéen sluttet seg i Indst. O. VI-1909 157 til Finansdepartementet.

Skattelovkomitéens forslag i §35 om at det skulle tas med bestemmelse om at ytelser mellom foreldre og barn ikke skulle regnes som inntekt for mottakeren, kom ikke med i proposisjonen og innstillingen. Noen kommentar er ikke gitt. Det synes ikke urimelig å anta at det henger sammen med bestrebelsene for forenkling av lovteksten som departementet gikk sterkt inn for (se Ot. prp. side 96), og at man har ment at regelen ville gå tilstrekkelig fram av bestemmelsene om klassefradrag. Intet tyder på at departementet har vært uenig med komitéen når det gjelder realiteten. Det ville da også være lite rimelig at departementet

Side:421

som på den ene side innskrenket adgangen til å beskatte gaver og understøttelse hos mottakeren, på den annen side skulle ville utvide adgangen til beskatning på mottakerens hånd av understøttelse mellom foreldre og barn med tilsvarende utvidelse av inntektsfradrag for yteren.

En støtte for dette finner jeg i at byråsjef, senere ekspedisjonssjef Thomle, som hadde vært medlem av skattelovkomitéen, i sine kommentarer til skattelovene allerede i 1911 gav uttrykk for at utgifter til underhold av barn eller andre pårørende som var under forsørgelse av den skattepliktige ikke kunne trekkes fra i inntekten.

Som svar på en forespørsel fra Sandefjord ligningsnemnd uttalte Finansdepartementet ved brev av 2. juni 1916 til amtmannen i Jarlsberg og Larvik at «skatyder, som underholder sine arbeidsudyktige forældre, ikke - hvadenten forældrene bor hos ham eller andensteds - antages at tilkomme indtægtsfradrag for sine utgifter ved underholdet, som derimot vil være at ta i betragtning ved skatyderens klasseansættelse; jfr. Skattelovkomitéens indstilling side 105».

Denne uttalelse ble senere tatt med i Thomles kommentarutgave.

Den oppfatning som her kom til uttrykk, er siden fastholdt av Finansdepartementet. Jeg kan her vise til den fremstilling av og begrunnelse for dette standpunkt som er gitt av ekspedisjonssjef Kvisli i hans bok: Innføring i skatteretten side 93-94.

Noen avgjørende dom om spørsmålet om fradragsrett for avtalt gratuit understøttelse mellom foreldre og barn foreligger ikke. Spørsmålet var imidlertid fremme i en sak i Rt-1928-1158. En far hadde gitt sin datter som var enke og hadde 6 barn å underholde, tilsagn om en årlig understøttelse stor kr. 24.000, men med visse forbehold om reduksjon hvis det ble rimelig. Rettens flertall uttalte her: «Under hensyn til de nærmere omstændigheter ved heromhandlede tilsagn, særlig det forbehold som er tat om eventuel nedsættelse av understøttelsens beløp, antages det ikke at kunne betragtes som en saadan overenskomst en forpligtelse til at yde en regelmæssig understøttelse, som loven har hat for øie ved bestemmelsen i §38e.» Justitiarius Scheel dissenterte, idet han mente at fradrag burde gis faren for understøttelsen som burde beskattes på datterens hånd: «Jeg kan ikke finde at det forbehold som er tat om adgang til under visse forutsætninger at nedsætte understøttelsens beløp kan beta den karakteren av en kontraktmæssig tilsagt regelmæssig understøttelse. Og jeg kan heller ikke finde, at der er grundlag for en saadan indskrænkende fortolkning av de omhandlede bestemmelser, at disse ikke ansees at gjælde nogen understøttelse som skatyderen kontraktmæssig har forpligtet sig overfor egne barn.»

Justitiarius Scheels standpunkt er klart; flertallet gir derimot ikke bestemt uttrykk for hvordan det forstår §38e. Selv om det ikke tar avstand fra den tolking den dissenterende dommer gir

Side:422

uttrykk for, kan man ikke anse dets ord som et positivt uttrykk for at det anerkjenner fradragsrett for understøttelse i forholdet foreldre-barn.

Den usikkerhet om hva som kunne være Høyesteretts oppfatning som denne dom etterlot, kan sies å ha fått tilsvarende uttrykk i uttalelser fra skatterettskyndige. Enkelte hevder at det må være adgang til fradrag i inntekt på bestemte vilkår for regelmessige understøttelser man rettslig har forpliktet seg til i forholdet foreldre-barn, andre mener at det bare kan bli tale om klassefradrag. Jeg kan her henvise til på den ene side Per Rygh: Formue og indtægt side 314-315, høyesterettsadvokat Emil Eriksrud i Retstidende 1954 side 121-127, professor dr. Magnus Aarbakke i Skatt på inntekt side 224 og, meget forsiktig, Thomle: Skattelov for byene 12. utgave, utgitt av skattedirektør Bugge, note 35 til §38. Disse mener at inntektsfradrag kan kreves.

Nærmest refererende er skattedirektør S. Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning 1956 333 og likningsdirektør Torgersen: Fradragspostene i selvangivelsen side 347.

Imot fradragsrett uttaler seg høyesterettsdommer Hans Bang: Hvad man kan trekke fra i selvangivelsen 1934 54-55 og likningssjef Lund: Våre skatteregler 1953 245.

Riksskattestyret har i flere brev uttalt seg for adgang til inntektsfradrag for understøttelse mellom foreldre og barn på visse vilkår, men samtidig gitt uttrykk for at spørsmålet er tvilsomt og hører under domstolene. Det synes også på det rene at noen likningskontorer har godtatt inntektsfradrag, og at det har forekommet tilfeller hvor det er gitt også i Oslo.

Inntektsfradrag for understøttelse mellom foreldre og barn anser skattedirektøren i alminnelighet betinget av at mottakeren ikke tilhører yterens husstand, at det foreligger en ubetinget rettsplikt, at det ytes et fast årlig beløp og at det gjelder understøttelse, med andre ord dekker et behov hos mottakeren. I et sirkulære ved Bærum likningskontor er ytterligere gitt uttrykk for at avtalen om underholdsbidrag bør være skriftlig og rettslig eksigibel, en påtegning om at bidraget kan inndrives uten søksmål vil være en styrkelse, avtalen må være uforbeholden og Ikke inneholde noen betingelse om eventuell nedsettelse, bidragene må forfalle terminvis og gjelde uten tidsbegrensning for mottakers levetid; bidraget må ikke være urimelig stort i forhold til mottakers tilvante leveforhold eller yterens økonomi.

Om disse eller liknende vilkår virkelig kan sies å ha hjemmel i skatteloven, særlig i byskattelovens §38e., finner jeg tvilsomt. Jeg kan her vise til Eriksrud Retstidende 1954 side 127. Etter mitt resultat er det imidlertid ikke aktuelt å ta standpunkt til dette.

De vilkår som stilles ser jeg som uttrykk for erkjennelsen av de vanskeligheter og farer som er forbundet med å godta adgang til inntektsfradrag for understøttelse i forholdet foreldre -barn, hvor den alminnelige regel er klassefradrag etter byskattelovens §68. Uten fast og sikker lovregulering vil dette åpne adgang til inntektsspredning og kunne lede til en forskjellsbehandling

Side:423

av understøttelse mellom foreldre og barn som neppe vil være saklig begrunnet. Disse uheldige sider taler etter min mening avgjort mot en tolking av byskattelovens §38e. derhen at en skattyter skulle kunne kreve inntektsfradrag for gratuit understøttelse til barn eller foreldre, og for at det her bare kan bli tale om klassefradrag. Dette er den forståelse som hele tiden har vært hevdet av Finansdepartementet, og etter hva jeg antar stort sett har vært fulgt i praksis av likningskontorene. Denne forståelse er etter min oppfatning den riktige.

Jeg stemmer etter dette for at byrettens dom stadfestes.

Saken har dreiet seg om spørsmål av prinsipiell betydning som skatterettskyndige har hatt forskjellig oppfatning av og likningsmyndighetene tatt forskjellige standpunkter til. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Eivind Hanssen): - - -

Saksøkeren, direktør Roger Derros, som er fransk statsborger, har siden ca. 1. juli 1962 vært bosatt i Oslo. Hans foreldre bor i Paris. Faren som er pensjonert major, er 83 år gammel og moren 74. Det er opplyst at foreldrene er uformuende, og at farens eneste inntekt er en pensjon, f.t. fr. 1.200.- pr. mnd. Saksøkeren har derfor i en årrekke måttet yte bidrag til foreldrenes underhold.

20. desember 1962 inngikk han en avtale med sine foreldre som i norsk oversettelse lyder:

«Joseph og Jouise Derros og deres sønn, direktør Roger Derros, er blitt enige om følgende:

Roger Derros påtar seg som en juridisk bindende forpliktelse å betale sine foreldre et underholdsbidrag med virkning fra 1. juli 1962, stort kr. 15.000.- svarende til n.frsc. 10.000.- pr. år som utbetales månedlig med kr. 1.250.- (n.frsc. 860) pr. måned. Underholdsbidraget skal betales inntil den lengstlevende av foreldrene er død.

I tilfelle prisnivået i Frankrike stiger ytterligere, er partene enig om at bidraget skal reguleres oppad i takt med prisstigningen.»

Fra og med inntektsåret 1962 har saksøkeren ført opp bidraget til fradrag i sin selvangivelse, men fradrag er blitt nektet av ligningsmyndighetene. Han har derfor reist nærværende sak. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten er kommet til at byskattelovens §38, e, ikke hjemler en skatteyter adgang til i sin inntekt å trekke fra utgifter som han har hatt

Side:424

til underhold av sine foreldre, d.v.s. til samme resultat som i Oslo byretts dom av 26. oktober 1966 i sak 1422/65 XIII - Per Jordbakes dødsbo m.fl. mot Oslo kommune. Dommer Schumann Andersen har i sine bemerkninger i dommen uttalt:

«Om denne skattebestemmelses tilblivelse vises til skattelovkomnisjonens innstilling av 1904, Ot. prp. nr. 5 for 1909, innst. O. VI (1909), Ot. prp. nr. 43 for 1910 og innst. O. VI 1911. I skattekommisjonens innstilling (side 105) heter det:

«Regelmessige underholdningsbidrag, der ytes fraskilt eller separert ektefelle, antas - - - å burde beskattes som inntekt for denne, mens giveren må kunne forlange fradrag for det erlagte. Fremdeles antas gaver og understøttelse som barn mottar av foreldre eller omvendt, foreldre mottar av barn, å burde være fritatt for beskatning hos mottakeren - - - og det synes heller ikke å være grunn til å oppstille noen motsatt regel for underhold der av barn ytes ervervsudyktige foreldre. - - - Vedkommende foreldre eller barn vil selvfølgelig ikke få noen fradragsrett for sine ytelser, selv om disse utredes som regelmessig understøttelse. Derimot vil sådan understøttelse, hvis mottakeren er ute av stand til å forsørge seg selv, komme i betraktning ved bestemmelsen av deres forsørgelsesbyrde og klasseansettelse.»

Selv om denne regel ikke kom til uttrykk i den endelige lovtekst, er det intet ved forarbeidene som tyder på at man ønsket å innføre en annen regel på dette punkt. Finansdepartementets foran siterte skrivelse av 2. juni 1916 gir også uttrykk for at skattyter som understøtter sine foreldre, ikke tilkommer inntektsfradrag for utgiftene hermed, men eventuelt klassefradrag.

Det er på det rene at foreldre og barn som oppfyller den gjensidige understøttelsesplikt ved naturaloppfyllelse (kost og opphold) i forsørgerens hus, ikke kan kreve annet enn klassefradrag, selv om dette ikke tilsvarer de faktiske utgifter ved forsørgelsen. Det ville da oppstå misforhold om f.eks. en sønn som i stedet for slik oppfyllelse inngikk overenskomst om «regelmessig understøttelse» av sin mor, skulle få fullt inntektsfradrag for beløpet, uansett dets størrelse. Og i tider med progressiv inntektsbeskatning ville en slik regel friste til «inntektsspredning» uten at den skattemessige motivering alltid ville være så lett å påvise. Praksis har da også stort sett bygget på at forsørgelse eller understøttelse barn og foreldre imellom bare kan kvalifisere til klassefradrag, men som påpekt i Thomle: Landsskatteloven 378, foreligger det ikke noen avgjørende dom i dette spørsmål. I nevnte HRD i Rt-1928-1158 ble det for bidragsytelse fra far til datter lagt avgjørende vekt på at det var tatt forbehold om eventuell nedsettelse av beløpet, hvorfor tilsagnet ikke antokes å falle inn under §38e, og uten at retten uttalte noe om hvorvidt en slik overenskomst overhodet kunne medføre rett til skattefradrag for giveren. Det dissenterende medlem av retten sier derimot uttrykkelig at han «kan ikke finne at det er grunnlag for en sådan innskrenkende fortolkning av de omhandlede bestemmelser at disse ikke kan anses å gjelde noen understøttelse som skattyteren kontraktsmessig har forpliktet seg til overfor barn».»

Retten slutter seg til disse bemerkninger som også er i samsvar med saksøktes anførsler.

Side:425

Retten finner således at saksøkeren ikke antas å ha krav på å få fradrag i sin inntekt for underholdsbidrag som han i henhold til avtale av 20. desember 1962 har betalt til sine foreldre. Saksøkte blir etter dette å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristian Strømsted og Arne Jahren og tilkalt dommer, sorenskriver K. B. Knudsen): - - -

Roger Derros har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:

«1. Direktør Roger Derros har krav på fradrag i sin inntekt for betalt underholdsbidrag til sine foreldre i henhold til overenskomst av 20. desember 1962.

2. Ligningen av direktør Roger Derros for 1965 og 1966 oppheves. Ved den nye ligning gis fradrag i inntekten for betalt underholdsbidrag til hans foreldre.

3. Direktør Roger Derros tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.» - - -

Oslo kommune har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes.

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Kommunen ved sin prosessfullmektig hevder at byrettens dom er riktig og henholder seg til sine anførsler for byretten og til dennes domspremisser. - - -

Med hensyn til den påstand som den ankende part har nedlagt anfører prosessfullmektigen at det i tilfelle må skje en hjemvisning til ny behandling av ligningsvesenet som etter sitt skjønn får avgjøre størrelsen av de fradrag som skal gjøres. I et hvert fall kan, anfører han, ikke punkt 1 i påstanden tas tilfølge. Dette punkt tar sikte på en uviss fremtid hvor aktuell rettslig interesse mangler. - - -

Lagmannsretten bemerker:

Om størrelsen av de bidrag som Derros har betalt i årene 1963-1968, og som kan legitimeres ved bankkvitteringer, er det opplyst: I 1963 kr. 14.600, 1964 kr. 14.600, 1965 kr. 14.862, 1966 kr. 7.311, 1967 kr. 17.460 og i 1968 kr. 11.580.

Derros har forklart angående de oppgitte størrelser av bidragene for 1966 og 1968 at han ved opphold i Paris har betalt minst de resterende bidrag ifølge avtalen. Han har imidlertid ikke villet kreve fradrag for mer enn det som kan legitimeres ved bankkvitteringer.

Han har ellers forklart at farens pensjon utgjør ca. kr. 21.000 som praktisk talt i sin helhet går med til husleie, oppvarming og elektrisk lys. Hans far har gjort utallige forsøk på å skaffe seg billigere bolig, men dette har ikke lykkedes på grunn av stor boligmangel og høyt prisnivå. Når det gjelder prisnivået har Derros opplyst at prisene i årene 1953- 1966 steg med 70 %, fra desember 1967 til januar 1968 med 4 % og for året 1968 med 6%.

Derros har videre i sin partsforklaring opplyst at hans far blir beskattet av den understøttelse han får, og har videre opplyst at barn etter fransk lov har plikt til å understøtte sine foreldre hvor behov for understøttelse er tilstede.

Side:426

Retten bemerker at det, hvis man ser hen til norske forhold, synes noe påfallende at den pensjonsinntekt det her er tale om praktisk talt i sin helhet med nødvendighet må medgå til husleie, oppvarming og elektrisk lys. Etter de opplysninger som foreligger, bl.a. ved forklaringen av Derros, må retten imidlertid anta at forholdene både hva boligforhold og prisnivå angår, er så forskjellige i Frankrike og Norge at retten finner å måtte legge til grunn at forholdet er slik som den ankende part hevder.

Når det så gjelder spørsmålet om fradrag i nærværende tilfelle kan kreves i henhold til byskattelovens §38e, er lagmannsretten kommet til at kravet må etterkommes. Retten kan forsåvidt i det vesentlige henholde seg til den ankende parts anførsler. Når retten har inntatt dette standpunkt har den lagt betydelig vekt på at Riksskattestyret, som anført av den ankende part, synes konsekvent å ha inntatt det standpunkt som den ankende part forfekter. Da Riksskattestyret bl.a. har uttalt seg om den dom i saken Jordbakkes dødsbo m.fl. mot Oslo kommune, som det er henvist til i den byrettsdom som nærværende ankesak gjelder, hitsettes fra denne uttalelse (brev av 12. april 1967 fra Direktøren for skattevesenet til Ringerikes ligningskontor):

«I en dom i utv. 1966 (s. 603 flg.) er det på 606 anført at « - - - ytelser av denne art fra sønn til mor, bygget på overenskomst, ikke antas å gå inn under fradragsregelen i byskattelovens §38, punkt e». Skattedirektøren har imidlertid i flere tidligere uttalelser antatt at det ikke er til hinder for fradrag etter §44e at understøttelsen er skjedd fra barn til foreldre, hvis betingelsene for øvrig forelå. Skattedirektøren finner inntil videre å burde fastholde den oppfatning en tidligere har gitt uttrykk for. Etter det som er anført foran synes atskillig å tale for at fradragsrett foreligger i det forelagte tilfelle hvis faren ikke hører til skatteyterens husstand.»

Lagmannsretten legger også vekt på den dissens høyesterettsdommer Scheel avga i høyesterettsdom i Rt-1928-1158, et standpunkt som flertallet hverken tok avstand fra eller ga sin tilslutning til fordi det nektet fradrag etter §38e på det grunnlag at det var tatt forbehold om eventuell nedsettelse av bidraget.

Som det vil fremgå av foranstående er det i teorien uenighet om det spørsmålet nærværende sak gjelder. Lagmannsretten finner ikke grunn til å avveie disse divergerende meninger mot hverandre, men lar rettens avgjørelse stå på egne ben med og uten støtte i teorien.

Når det gjelder kommunens anførsel angående punkt 1 i den ankende parts påstand er lagmannsretten enig og dette punkt vil således ikke bli tatt tilfølge.

Til kommunens anførsel om at saken i tilfelle må hjemvises til ny behandling av ligningsvesenet hvor dette skjønnsmessig kan avgjøre størrelsen av fradragene, bemerkes at et ligningsvesen selvsagt må ha adgang til å slå ned på urimelige overenskomster av den art det her er tale om. Skjønt det her, etter lagmannsrettens mening, ikke foreligger noen overenskomst som går utover rimelighetens grenser vil retten allikevel forme en domsslutning som ikke griper inn i ligningsvesenets kompetanseområde. - - -