LB-1995-2031
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-31 |
| Publisert: | LB-1995-02031 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 93-887A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02031 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Kjæremotpart: Øtfold fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Arild Paulsen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard 3. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §160, §165, §179, §180 |
Saken gjelder kjæremål over avgjørelse av saksomkostninger.
A anla ved stevning av 25 august 1993 til Sarpsborg byrett søksmål mot Østfold fylkeskommune med påstand om erstatning for feilbehandling ved Østfold Sentralsykehus, idet hun gjorde gjeldende at sykehuset hadde opptrådt uaktsomt ved behandling av henne under svangerskap. I tilsvaret for byretten gjorde fylkeskommunen gjeldende at et eventuelt erstatningskrav var foreldet. Byretten holdt særskilt rettsmøte til behandling av foreldelsesinnsigelsen den 22 desember 1994. Det foreligger ingen skriftlig avgjørelse etter disse forhandlinger, men det fremgår av saken at retten har gitt partene muntlig meddelelse om at den ikke fant grunnlag for å avsi frifinnelsesdom på grunnlag av foreldelse. Saksforberedelsen ble derfor fortsatt, og det ble oppnevnt medisinsk sakkyndig. Etter at den sakkyndiges skriftlige uttalelse forelå den 11 mai 1995, trakk A søksmålet. Dette ble meddelt byretten i partenes felles prosesskrift av 2 juni 1995 der det bl.a. heter:
Partene har ikke blitt enige om saksomkostningsspørsmålet, og ber retten avgjøre dette i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd. Partene vil i egne prosesskrift gi sine bemerkninger til omkostningsspørsmålet.
Saksøker, som vil hevde at hovedregelen her ikke skal få anvendelse, vil først inngi sine bemerkninger.
Byretten hevet deretter saken ved kjennelse av 16 juni 1995. I kjennelsen ble saksomkostningsspørsmålet utsatt til avgjørelse "på et senere tidspunkt".
Etter at partene hadde uttalt seg om omkostningsspørsmålet, avsa byretten den 3 juli 1995 kjennelse med slik slutning:
A erstatter Østfold Fylkeskommune sakens omkostninger med kr 28631,- - kronertjueåttetusen-sekshundreogtrettien 00/100 innen 14 - fjorten dager fra kjennelsens forkynnelse.
Denne siste kjennelse har A påkjært i rett tid.
I kjæremålserklæringen har A i det vesentlige gjort gjeldende:
Frem til det tidspunkt den sakkyndige undersøkelse forelå for retten hadde hun grunn til å få saken rettslig prøvet. Da den sakkyndige uttalelse forelå 11 mai 1995, trakk hun søksmålet tilbake. På bakgrunn av dette bør hver av partene bære sine saksomkostninger.
Subsidiært anføres det at de omkostninger som knytter seg til rettens behandling av foreldelsesspørsmålet, som fylkeskommunen ikke fikk medhold i, ikke kan omfattes av den kjærende parts omkostningsansvar overfor motparten. Foreldelsesspørsmålet reiste en rekke spørsmål av til dels prinsipiell juridisk art.
A har nedlagt slik påstand:
1. I sak 93-00887 A ved Sarpsborg byrett dekker hver av partene sine omkostninger.
2. A tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålsbehandlingen.
Kjæremotparten, Østfold fylkeskommune, har i det vesentlige anført:
Saksomkostningskravet fastholdes, og det henvises til det som er gjort gjeldende for byretten samt til byrettens kjennelsesgrunner.
Når det gjelder foreldelsesinnsigelsens betydning bemerkes at denne ikke står i noen særstilling i forhold til de andre anførsler og innsigelser som søksmålet omfattet. Det er intet rettslig grunnlag for å holde disse omkostninger utenfor. Det foreligger ingen rettslig avgjørelse hverken av foreldelses-innsigelsen eller av andre anførsler, idet A trakk søksmålet før hovedforhandlingen.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Østfold fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger ifb. med kjæremålet.
Lagmannsretten bemerker:
Det er åpenbart en feil når byretten har hevet saken uten at den samtidig har tatt standpunkt til saksomkostningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §179 første ledd første punktum. Noen betydning for rettens omkostningsavgjørelse kan imidlertid dette ikke ha hatt, og kjennelsen av 3 juli 1995 må bli å betrakte som en tilleggskjennelse, jf tvistemålsloven §165 tredje ledd, jf §160.
Ved kjæremål over en omkostningsavgjørelse er kjæremålsrettens kompetanse begrenset til å avgjøre om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder om det foreligger saksbehandlingsfeil. Da saken her er avgjort ved kjennelse som ikke avgjør sakens realitet, er lagmannsretten ikke bundet av byrettens bevisbedømmelse. Byrettens skjønnsmessig avgjørelse av om omkostninger bør tilkjennes kan ikke overprøves, med mindre skjønnet er uforsvarlig eller klart urimelig.
Byretten har knyttet sin avgjørelse av omkostningsspørsmålet til tvistemålsloven §175 første ledd 1. alternativ, og lagmannsretten er enig i det.
Avgjørelsen om å tilkjenne fylkeskommunen erstatning for saksomkostninger har byretten begrunnet slik:
Retten finner at søksmålet hadde forutsetningene mot seg på det helt grunnleggende punkt. Retten kan ikke se at det er relevant at retten ikke avsa frifinnelse etter separat behandling av foreldelsesspørsmålet, eller at saksøker har svak økonomi. Det foreligger ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i §175 første ledd, hvoretter saksøkte tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten er enig med byretten i dens vurdering av søksmålet. Det som for så vidt er uttalt må oppfattes slik at den kjærende part ikke hadde fyllestgjørende grunn til å gå til søksmål. Dette er det relevante vurderingstema, jf Rt-1977-707. Det kan følgelig ikke sees at byretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven.
Omfanget av omkostningsansvaret må avgjøres etter tvistemålsloven §176 første ledd første punktum etter en vurdering av om omkostningene har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten forstår byrettens begrunnelse slik at den ikke har ansett fremsettelsen av foreldelsesinnsigelsen som unødig, og lagmannsretten er enig i det. Kjæremotpartens arbeide med dette spørsmål er da en del av de omkostninger som kan kreves dekket.
Byrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes til kr 1200 i overensstemmelse med prosessfull-mektigens oppgave som lagmannsretten ikke noe å bemerke til.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse av 3 juli 1995 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 1200 - ettusentohundre - kroner til Østfold fylkeskommune innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.