LB-1995-2627
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-21 |
| Publisert: | LB-1995-02627 |
| Stikkord: | Familierett, Skifterett, Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr.T-sak 25/91 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02627 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Olsen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Olav Simonsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Møse, formann, Lagdommer Vibecke Groth, Kst. lagdommer Erik Chr. Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §31, §33, §36, Ekteskapsloven (1991), Tvistemålsloven (1915) §180, Ektefelleloven (1927) §22 |
Saken gjelder spørsmålet om gyldighet av ektepakter.
B og A er født henholdsvis i 1933 og 1931 i Jugoslavia. De ble viet ved den jugoslaviske ambassade i Oslo 15 januar 1979. A var kommet til Norge i 1968 og arbeidet først vel to år ved Ritz konditori. Fra 1971 var han vakt hos Securitas til han fikk innvilget uførepensjon i 1992. B kom til Norge i 1979 etter at de var blitt kjent under et av hans ferieopphold i Jugoslavia, fikk oppholds- og arbeidstillatelse samme år og arbeidet som rengjøringsassistent til hun ble uføretrygdet i 1985.
I september 1979 fikk ektefellene leie en treværelses leilighet på ca 81 kvm i - - -. Eiendommen ble omgjort til borettslag i 1984-85. For ektefellenes leilighet ble det da utstedt en obligasjon (borettsbevis) som lød på kr 26800. Leiligheten ble pusset opp innvendig. Det påløp også utgifter til utvendig oppussing av gården.
Høsten 1987 var borettslaget under oppløsning med sikte på omgjøring til boligsameie. En innhentet takst satte leilighetens verdi til kr 725.000 fratrukket kr 55.000 i netto fellesgjeld. Leilighetens andel av en samlet aksjekapital på kr 407.800 ble opplyst å være kr 5500.
Ektefellene var i kontakt med meglerfirmaet Essar Torshov AS med sikte på kjøp av - - -gaten 1 i Oslo, gnr 225 bnr 12 seksjonsnr 9, for kr 710000. Skjøte på denne leiligheten ble tinglyst 6 april 1988. Leiligheten i - - - ble ifølge kjøpekontrakt solgt 26 februar 1988 for kr 720000, hvorav kr 10.000 skulle betales ved kontraktsinngåelse og kr 710.000 ved overtagelsesdato 1 april 1988.
I forbindelse med overdragelsen ble det på meglerfirmaets kontor opprettet to ektepakter. Den første ble datert 2 februar 1988 og dagbokført i løsøreregisteret 6 april samme år. Den fastslo at partene skulle ha fullt særeie etter ektefelleloven av 1927 §22. Den andre ektepakten av 20 april 1988 - dagbokført 25 april - skulle erstatte tidligere inngått ektepakt. Partene skulle ha delvis særeie, jf ektefelleloven §22. Ifølge en påskrift skulle ektemannen "ha særeie på leiligheten i - - -gaten 1".
B flyttet ut av - - -gaten sommeren 1989. Partene ble skilt ved dom avsagt av jugoslavisk domstol 7 mars 1990. A, som fortsatt bor i leiligheten, har senere inngått nytt ekteskap.
B begjærte offentlig skifte. Det ble reist skiftetvist på grunn av flere tvistespørsmål. Oslo skifterett avsa 14 juli 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Ektepaktene av 2. februar 1988 og 20. april 1988 er ugyldige. 2. A dømmes til å betale B saksomkostninger med kr 21000,- - tjueentusenkroner - med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
A har i rett tid påanket kjennelsen til lagmannsretten. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 6 og 7 mars 1997. Partene og tre vitner avgav forklaring. Det ble benyttet rettstolk.
Det nærmere saksforhold framgår av skifterettens kjennelse og redegjørelsen nedenfor.
Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det var ektemannen som skjøt inn kr 26.800 da ektefellene flyttet inn i - - -. Som følge av at leiligheten er omdannet til sameieseksjon, har det oppstått en stor formuesøkning som tilhører hans rådighetsdel. Opplysningene om deres innbyrdes innsats i hjemmet er vage, men han dekket de vesentlige utgifter. Ektefellene har ikke i fellesskap betjent gjeld.
De faktiske forhold vedrørende ektepakten er uklare. Saken må vurderes på grunnlag av ektefellenes troverdighet. Flere forhold svekker hennes forklaring om hva som skjedde på meglerens kontor.
Ektepaktene er ikke ugyldige etter avtaleloven §36, §33 eller §31. Ektemannen har ikke foretatt illojale handlinger, feilinformert eller utøvet press. Det er usikkert om §36 kan anvendes analogisk i denne sak, jf Rt-1985-1291 og Rt-1991-1094. Ektepakten medførte avkall på felleseie, noe som ikke er komplisert. Hvis B var usikker, kunne hun ha foretatt nærmere undersøkelser, eventuelt ved andres hjelp. Formreglene ved inngåelse av ektepakt tar sikte på å sikre notoritet. Her ble ektepaktene inngått i nærvær av en profesjonsutøver.
Hva særlig gjelder §36, bemerkes at ektepakter ofte vil bli opplevet som urimelige. Men ektefellene har frihet til å forvalte over den ekteskapelige formue. Ektemannen har ikke bare ervervet leiligheten, men også betalt oppussing og andre utgifter. Det skal videre mye til for å fastslå brudd på avtaleloven §33. Her er slike forhold ikke bevist. Begge parter hadde begrenset kunnskap om rettsreglene vedrørende formuesforhold, men hun forstod hva som foregikk. Bl a var hun opptatt av hva de fikk ved salget av leiligheten i - - -.
Lagmannsretten må i større utstrekning enn skifteretten se hen til de økonomiske realiteter. Verdien skyldes i det vesentlige kjøpet av leiligheten.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Ektepakten av 2. februar 1988 og 20. april 1988 er gyldige.
2. A tilkjennes sakens omkostninger både for skifteretten og for lagmannsretten.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ved vurderingen av ektefellenes troverdighet må lagmannsretten legge hennes forklaring til grunn. Ektemannen bestemte i ekteskapet. Begge, men særlig hun, hadde mangelfulle kunnskaper i norsk. Hun har forklart hvordan hun oppfattet situasjonen. Det sier seg selv at han ikke var istand til å forklare henne hva ektepakten innebar.
Begge ektefeller betalte regninger. Leiligheten fikk de etter ni måneders ekteskap. Det er ikke avgjørende at han skjøt inn kr 26800. Han lånte størstedelen av beløpet. Leilighetens verdi skyldes i det alt vesentlige seksjoneringen og ikke borettslagsandelen. - - - må anses som deres felles leilighet. Da de kjøpte - - -gaten, forelå ingen ektepakt.
Det foreligger tilblivelsesmangler ved inngåelsen av ektepakten av 2 februar 1988. Om det var to vitner til stede da ektefellene undertegnet den, er usikkert. Hennes underskrift forelå ikke før etter at kjøpekontrakt for leilighet i - - -gaten var inngått. Ektepakten av 20 april 1988 var en gavetransaksjon som han fikk henne til å undertegne. Det er påfallende at megleren ikke husker denne ektepakten.
Avtaleloven §36 må anvendes analogisk, jf Rt-1990-1094. Det følger av rettspraksis at det oppstilles et lojalitetskrav mellom ektefellene, jf Kirsti Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993) side 199 flg og side 228 flg. Kravet er ikke oppfylt. Det vil være helt urimelig hvis han skal ha hele verdien av leiligheten.
Ektemannens troverdighet er begrenset, mens hun har fremstått tillitsvekkende. Hun er en enkel person som har livnært seg ved å vaske. Hennes ordforåd er meget begrenset. Det er utenkelig at ektemannen skulle kunne klare å formidle betydningen av en ektepakt til henne. Avtaleloven §33 og §31 kommer til anvendelse.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo skifteretts kjennelse av 14. juli 1995 stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i stor grad tiltre dens begrunnelse.
Partene er enige om - og også lagmannsretten legger til grunn - at saken skal avgjøres etter rettstilstanden før ekteskapsloven av 4 juli 1991.
Før ektefellene inngikk ektepaktene i 1988, hadde de felleseie. Etter bevisførelsen legger lagmannsretten til grunn at de hadde integrert økonomi. Begge hadde inntekter. Hustruen bidro til kjøp av innbo, bil og løpende utgifter. Matlaging og annen husarbeid var hennes ansvar. Mannen opptok lån for å innbetale innskuddet da leiligheten i - - - ble omdannet til borettslag. Men beløpet - kr 26.800 - var beskjedent, og hans tilbakebetaling ble forenklet ved hennes bidrag til den felles husholdning. Hun må følgelig ansees som medeier i leiligheten og dermed berettiget til sin andel av verdistigningen som følge av planene om å oppløse borettslaget til eierseksjoner. Ifølge den takst A hadde innhentet i forbindelse med at han ønsket å flytte, var verdien kr 725.000 fratrukket kr 55.000 i netto fellesgjeld.
A tok initiativ til at megleren skulle utforme ektepakt i forbindelse med møte der om kjøp av - - -gaten. Kontrakten om kjøp av denne leiligheten ble undertegnet før ektepakten av 2 februar 1988. Ved kontraktinngåelsen - da ektefellene ikke hadde solgt - - - - hadde de følgelig felleseie. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å foreta en nærmere tolkning av den første ektepakten, ettersom den ifølge A ble presisert ved ektepakten av 20 april 1988, som ble inngått etter at leiligheten i - - - var solgt for kr 720000. Klausulen om at leiligheten i - - -gaten skulle være hans særeie, innebar en meget betydelig formuesoverføring fra B til A. Spørsmålet blir om ektepaktenes bestemmelser om særeie er ugyldig.
Lagmannsretten finner det naturlig å ta utgangspunkt i avtaleloven §36. Det følger av rettspraksis at det før ekteskapsloven av 1991 kunne bli tale om å sette til side ektepakter ut fra en analogisk anvendelse av §36, mens det var omtvistet om bestemmelsen generelt kunne anvendes analogisk.
Etter lagmannsrettens syn kan §36 anvendes analogisk i denne sak. I Rt-1990-1094 ble det til støtte for slik anvendelse lagt vekt på at ektepakten gjaldt bestemte verdier, at den ble opprettet på et tidspunkt da det var problemer i ekteskapet, og at ektefellene også kort tid etter ble separert. I ekteparets siste ektepakt var kun leiligheten uttrykkelig nevnt, og den utgjorde den helt dominerende aktivapost i ektefellenes norske formue. De flyttet fra hverandre året etter, og det fremgår av opplysningene i saken at ekteskapet i en periode ikke hadde vært uproblematisk.
Et sentralt moment ved vurderingen av om §36 fører til ugyldighet, er hvilken virkning ektepakten har for ektefellene. I realiteten innebar det en meget betydelig gavetransaksjon - over kr 300.000 - fra hustruen til mannen. Ingen opplysninger i saken gir noen forklarlig bakgrunn for en slik ordning, som fremstår som urimelig.
Forholdene ved opprettelsen av ektepakten bestyrker dette resultat. Det var ektemannen som ønsket å flytte, innhentet takst på leiligheten i - - - og ønsket at ektepakt skulle opprettes. Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten det klart at hustruen ikke var klar over at hun underskrev en ektepakt og hvilken rekkevidde dette hadde. Hennes kunnskaper i norsk er til tross for langvarig opphold i Norge svært dårlige. Hun kommer fra enkle forhold i Jugoslavia og har livnært seg som vaskehjelp. Hennes forutsetninger for å forstå virkningen av en underskrift på ektepakten er ytterst begrenset. Det hefter tvil ved de forklaringer ektemannen skal ha gitt henne om dette, bl a fordi han selv hadde problemer under ankeforhandlingen med å redegjøre for konsekvensene av å inngå en slik avtale. Under slike omstendigheter må det stilles strenge krav til den lojalitetsplikt som påhviler ektefeller. Den har A ikke oppfylt, jf også prinsippet i avtaleloven §33.
Etter dette blir konklusjonen at ektepaktene ansees ugyldige, slik at skifterettens kjennelse stadfestes.
Anken har vært forgjeves. A må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale Bs saksomkostninger for lagmannsretten. Hun er innvilget fri rettshjelp. Ifølge fremlagt arbeidsoppgave utgjør omkostningene kr 21600. Egenandelen er kr 300. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 21.300 - tjueentusentrehundre - kroner og til B 300 - trehundre - kroner innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.