LB-1995-2799

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-12-22
Publisert:	LB-1995-02799
Stikkord:	Arrest
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og bærum namsrett Nr. 95-2293 D - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02799 K og LB-1995-02800 K.
Parter:	Kjærende part: Rakentajat Piippo & Pakarinen OY (Prosessfullmektig: Advokat Cato Myhre, Oslo). Kjæremotpart nr. 1: Fundator OY Kjæremotpart nr. 2: Foydator AB (Prosessfullmektig: Advokat Einar Irgens, Oslo). Sak nr. 95-02800 K: Den kjærende part: Rakentajat Piippo & Pakarinen OY (Prosessfullmektig: Advokat Cato Myhre, Oslo). Kjæremotpart nr. 1: Fundator OY Kjæremotpart nr. 2: Foydator AB (Prosessfullmektig: Advokat Einar Irgens, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Jan Martin Flod. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Gunnar Vefling
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-1, §14-6, Tvistemålsloven (1915) §14-1, §14-6, §180, §197, §403, §14-13, §14-7, §14-9, §3-4

Saken gjelder arrest.

Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy fremmet 9. oktober 1995 begjæring om arrest mot Fundator Oy og Foydator AB for Eidsvoll namsrett, senere overført til Asker og Bærum namsrett ved Eidsvoll namsretts brev av 13. oktober 1995.

Asker og Bærum namsrett avsa 13. oktober 1995 kjennelse, uten forutgående muntlig forhandling, med slik slutning:

1. Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy gis arrest i Fundator Oys og Foydator ABs fordringer mot AS Veidekke for å sikre tvangsfullbyrdelse av sine krav på FIM 2.800.000,-, med tillegg av 16% rente p.a. fra 15. april 93 og FIM 199.213,85, med tillegg av 16% p.a. rente fra 9. april 91.

2. Arresten kan avverges eller oppheves dersom Fundator Oy og/eller Foydator AB stiller sikkerhet for saksøkers krav, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §14-9 tredje ledd.

3. Rettens kjennelse gjennomføres uten at den på forhånd er forkynt for Fundator Oy og Foydator AB, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §14-9 annet ledd.

Forkynnelse overfor dem skjer under forretningen, eller hvis det ikke lar seg gjøre, straks etter, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §14-9, annet ledd 3. punktum.

4. Kjennelsen kan ikke påkjæres. Partene og enhver annen som rammes kan kreve etterfølgende muntlig forhandling om arresten, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §14-13.

5. Fundator Oy og Foydator AB betaler saksomkostninger til Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy med kr 7.212,- - kronersyvtusentohundreogtolv - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Etter iverksettelse av arresten og forkynnelse av namsrettens kjennelse, fremmet Fundator Oy og Foydator AB begjæring om muntlig forhandling om arresten. Etter avholdte forhandlinger, avsa namsretten 1. november 1995 kjennelse med slik slutning:

1. Asker og Bærum Namsretts kjennelse av 13. oktober 1995 oppheves.

2. Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy tilpliktes innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å betale til Fundator Oy og Foydator AB kr 33.000,- - kronertreogtredvetusen - saksomkostninger.

Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy har ved rettidig kjæremål innbragt saken for Borgarting lagmannsrett, og nedlagt slik påstand:

1. Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy gis arrest i Foydator ABs fordringer mot AS Veidekke.

3. Foydator AB og Fundator Oy betaler saksomkostninger til Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy for namsretten og lagmannsretten.

I kjæremålserklæringen fremmet Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy også begjæring om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.

Asker og Bærum namsrett avsa 8. november 1995 kjennelse med slik slutning:

1. Kjæremålet fra Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy gis ikke oppsettende virkning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy har også påkjært denne kjennelsen, og nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet fra Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy gis oppsettende virkning.

2. Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy tilkjennes saksomkostninger for såvel namsretten og lagmannsretten.

Også til dette kjæremålet ble det fremmet begjæring om oppsettende virkning. Namsretten avsa 14. november 1995 kjennelse i denne saken med slik slutning:

1. Kjæremålet fra Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy over Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. november 95 gis ikke oppsettende virkning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Fundator Oy og Foydator AB har tatt til motmæle, og nedlagt følgende påstander:

I kjæremålet mot arresten:

1. Kjæremålet over Asker og Bærum namsretts kjennelse av 1. november 1995 forkastes.

2. Foydator AB og Fundator Oy tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.

I kjæremålet om oppsettende virkning:

Kjæremålet over Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. november 1995 forkastes.

Saksforholdet er nærmere angitt i namsrettens kjennelse av 1. november 1995, som det henvises til.

Lagmannsretten beslutter forening av kjæremålssakene. Dvs. kjæremålet over namsrettens kjennelse av 1. november 1995 i arrestsaken og kjæremålet over namsrettens kjennelse av 8. november 1995 om oppsettende virkning av det førstnevnte kjæremål. Namsrettens kjennelse av 14. november 1995 er ikke påkjært.

Lagmannsretten bemerker til kjæremålet over namsrettens avgjørelse om ikke å gi kjæremålet i arrestsaken oppsettende virkning:

Lagmannsretten har funnet det nødvendig å avvente tilsvar til kjæremålet i arrestsaken for å kunne behandle kjæremålet over namsrettens kjennelse - som skulle vært beslutning - om ikke å gi kjæremålet i arrestsaken oppsettende virkning. Lagmannsretten anser imidlertid nå også kjæremålet i arrestsaken for å være modent til avgjørelse. Kjæremålet mot namsrettens avgjørelse om ikke å ta begjæringen om oppsettende virkning til følge, vil bli gjenstandsløst som en konsekvens av at lagmannsretten samtidig avgjør kjæremålet i arrestsaken. Ettersom kjæremålet mot avgjørelsen om ikke å gi oppsettende virkning ikke var gjenstandsløst da det ble inngitt, anser lagmannsretten det korrekt å heve saken.

Kjæremålet mot namsrettens avgjørelse om ikke å gi kjæremålet i arrestsaken oppsettende virkning, innbefatter også krav om saksomkostninger fra den kjærende part. Det innebærer at lagmannsretten prejudisielt må ta standpunkt til namsrettens avgjørelse om å nekte å gi oppsettende virkning. Lagmannsretten kompetanse antas likevel å være begrenset i og med at spørsmålet er innbragt for lagmannsretten i form av et særskilt kjæremål og ikke som en ny begjæring om oppsettende virkning. Således antas at namsrettens skjønnsmessige vurdering ikke kan overprøves med mindre skjønnet fremstår som vilkårlig eller klart urimelig.

Den kjærende part har anført at namsrettens kjennelse er forankret i uriktig lovforståelse dersom det er lagt til grunn at det ikke er adgang til å gi et kjæremål oppsettende virkning i et tilfelle som det aktuelle. Videre at det formuesgode som skal tjene som sikkerhet for den kjærende parts krav vil forsvinne om det ikke gis oppsettende virkning. Det er vist til kjæremotpartens adferd i saken.

Kjæremotpartene har anført at det ikke er rettslig grunnlag for å gi kjæremålet oppsettende virkning idet det, etter namsrettens kjennelse av 1. november 1995, ikke foreligger noen arrest å gi oppsettende virkning for.

Lagmannsrettens forstår namsrettens kjennelse slik at det er lagt til grunn at det ikke er adgang til å gi kjæremålet i arrestsaken oppsettende virkning idet det etter namsrettens opphevelse av arresten som ble gitt 13. oktober 1995 ikke foreligger noen avgjørelse som kan iverksettes. Rett nok har namsretten, med henvisning til en avgjørelse i Rt-1985-675, uttalt at det er åpning for å beslutte oppsettende virkning også i tilfeller hvor arrest er opphevet, men lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne uttalelse idet namsrettens avgjørelse i sitt resultat uansett finnes å være lovmedholdig. Etter lagmannsrettens oppfatning innebærer kjennelsen av 1. november 1995 at det ikke foreligger noe rettslig grunnlag for å gi kjæremålet oppsettende virkning, jfr. bl.a. Rt-1988-590. Arresten som ble gitt 13. oktober 1995 er i enhver henseende bortfalt som en konsekvens av kjennelsen av 1. november 1995. Det er slik sammenheng mellom tvangsfullbyrdelsesloven §14-13 og §14-7 at dersom begjæring om muntlige forhandlinger fremsettes, vil det bare være den avgjørelse som treffes i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §14-7 første ledd som er å betrakte som avgjørelsen av arrestbegjæringen.

Etter dette har kjæremålet vært forgjeves. Kjæremotpartene har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger i denne kjæremålssaken. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.

Rakentajat Pippo & Pakarinen Oy har til kjæremålet i arrestsaken i det vesentlige anført:

Kjæremotpartene har ulovlig og urettmessig nektet å tilbakelevere en kalkstabiliseringsmaskin som tilhører den kjærende part. Kjæremotpartene og/eller andre selskaper med de samme bakmenn har disponert denne maskinen fra mai 1990 og frem til i dag. Det foreligger dom i Finland av 15. april 1993 om at denne maskinen tilhører den kjærende part. Dommen er påanket, men det er opplyst at det ikke vil bli bestridt at maskinen ikke er tilbakelevert til eieren, som er den kjærende part.

Kjæremotpartenes disposisjon av maskinen gir den kjærende part et betydelig erstatningskrav mot dem. Nettofortjenesten pr. dag er ca SEK 28.000.-. Selv med 50% kapasitetsutnyttelse vil erstatningskravet bli stort.

Det er uklart hvor maskinen befinner seg, men det er tre slike maskiner som f.t. benyttes i Akershus fylke. Hvor maskinen befinner seg er imidlertid uten betydning idet kjæremotpartene uansett bruker den.

Den kjærende part har også et annet erstatningskrav mot kjæremotpartene. I henhold til en entreprenøravtale fra 1986 mellom partene er kjæremotpartene uberettiget til å tilvirke og overdra den type maskiner saken gjelder uten samtykke fra den kjærende part. Kjæremotparten har gjort det - to maskiner - og det foreligger følgelig et kontraktsbruddansvar for uberettiget tilvirkning og bruk av disse.

Namsretten har tatt feil når den har funnet at det er betydelige forskjeller på kjæremotpartenes maskiner nr. 50007 og 50008 og den som den kjærende part eier. Det dreier seg om maskiner av samme type. Det materiale namsretten bygget hva gjelder spørsmålet om maskinene var like, var ufullstendig. Namsretten har også tillagt det materiale, som ble fremlagt, uforholdsmessig stor vekt. Det vises bl.a. til de to telefaxer fra Osmo Hokka og Pentti Murremäki datert 5. november 1995 som inngår i namsrettens begrunnelse. Telefaxene er begge til kjæremotpartens advokat i Sverige og de er avgitt i anledning av saken, jfr. tvistemålsloven §197. Murremäki har forøvrig avgitt en avikende rettslig forklaring i en rettssak i Finland. Han er ingeniør og kommanditist i et selskap som hører til i sfæren rundt kjæremotpartene.

Som nytt bevis for lagmannsretten fremlegges tre bekreftelser inngitt for Svea Hovrätt der det fremgår at maskinene nr. 50001, 50002, 50007 og 50008 er identiske hva gjelder utseende og egenskaper. Ytterligere to maskiner tilhørende Fundator Oy er i følge bekreftelsene besiktiget og funnet å være helt like maskinene til den kjærende part. Det vises videre til besiktningsrapport av Rauno J. Virtanen av 8. oktober 1995 der han uttaler at inspiserte maskiner i Norge ligner vesentlig på den kjærende parts maskiner. Han er oppnevnt av Det Finske Handelskammer som sakkyndig i hovedsaken i Finland.

De tekniske forskjeller på maskinene som kjæremotpartene anga i sine forklaringer for namsretten bestrides. Det vises til det nye bevismateriale som er fremlagt og den omstendighet at kjæremotpartene har avslått inspeksjon av uavhengig konsulent. Det er også på det rene at en kalkstabiliseringsmaskin også blir betegnet rotasjonspålingsmaskin, jfr. fremlagt brosjyre. Det er bare tilleggsutstyret som er forskjellig, først og fremst på boret, og slikt tilleggsutstyr kan monteres på alle typer maskiner.

Etter dette er det på det rene at alle maskinene er tilnærmet like og at maskin nr. 50007 og 50008 er tilvirket i strid med entreprenøravtalen. Det innebærer at den kjærende part har krav på å få dekket nettofortjenesten på de to ulovlig tilvirkede maskinene. Den kjærende part ville fått oppdragene som de to ulovlige maskinene har fått. En konsekvens av at de nevnte maskiner er konstruert i strid med entreprenøravtalen og brukt urettmessig, leder til at den kjærende part har krav på erstatning på rettbruddgrunnlag. Den kjærende part var dominerende på det begrensede markedet før de nye aktørene kom inn.

Det krav den kjærende part har mot kjæremotpartene for ulovlig bruk av maskinen betegnet nr. 4 i den finske rettssaken, overstiger langt det krav som kjæremotpartene har mot AS Veidekke. Dette uansett hvilken maskin som befinner seg på Kløfta med nummerplate 50010. Erstatningskravet beløper seg til ca SEK 25 millioner.

Subsidiært anføres at den kjærende part har et krav mot kjæremotpartene på grunnlag av ulovfestede regler om gjennomskjæring. Ved Helsingfors Radstuvurätts dom av 15. april 1993 ble Kone Savola Ky og Hannu Savola dømt til å betale FIM 199.213,85 med tillegg av 16% rente fra 9. april 1991. Hannu Savola samt Juha Helin står også bak Funadtor Oy og Foydator AB og flere andre virksomheter som det har foregått en rekke transaksjoner og overføringer mellom. Rett nok ble aksjene i Fundator Oy forsøkt overdratt til ektefellene, men ved dom av 24. februar 1995 i Tavastehus Tingsrätt ble overdragelsen omstøtt. Også en overdragelse av maskiner fra Kone Savola Ky ble omstøtt i samme dom, og maskinene med nr. 50006, 50007 og 50008 ble undergitt arrest i to måneder etter rettskraftig dom. Sfæren rundt Helin og Savola må ses under ett.

Det foreligger sikringsgrunn idet kjæremotpartene og andre selskaper i sfæren rundt Helin og Savola har vist en adferd som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen av den kjærende parts krav ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Det vises til omstøtelsessaken som er nevnt ovenfor, og til dom av 25. oktober 1993 i Espo herredsrett der Juha Helin ble dømt til å tilbakebetale SEK 2.213.762 til den kjærende parts datterselskap i Sverige fordi han som ansatt i dette datterselskapet urettmessig hadde utbetalt det samme beløp til Kone Savola Oy og Juha Helin Branchen. Videre vises til adferden etter at Eidsvoll herredsretts kjennelse om midlertidig sikring i 3 av kjæremotpartenes maskiner i Norge. Man nektet å medvirke til gjennomføringen, unnlot å opplyse hvor to av maskinene befant seg, og motsatte seg inspeksjon. Tisvarende motsatte man seg arresten som ble besluttet av Tavastehus Tingsrätt. Maskinene som er omfattet av arresten er flere ganger flyttet og brukt av kjæremotpartene.

Kjæremotpartene har unnlatt å etterkomme fremsatt provokasjon om å opplyse hvor maskin nr. 4 er, jfr. Helsingfors Rådstuvurätts dom av 15. april 1993, dersom denne ikke er identisk med den maskinen som befinner seg i Norge. Heller ikke de øvrige provokasjoner er besvart.

Fundator Oy og Foydator AB har i det vesentlige anført:

Namsrettens kjennelse er korrekt. Det er ikke sannsynliggjort noe sikringskrav og heller ingen sikringsgrunn.

De 3 maskinene som befinner seg i Norge er nr. 50007, 50008 og 50010. Dette er akseptert av den kjærende part. Maskinen som Helsingfors Rådstuvurätt har tilkjent den kjærende part eiendomsretten til, er betegnet som nr. 4. Det er uriktig at dette er maskin nr. 50006. Den maskinen som den kjærende part er tilkjent eiendomsretten til befinner seg ikke i Norge.

Den kjærende part har ikke dokumentert eller sannsynliggjort at maskinen han er tilkjent eiendomsretten til er den som er i Norge og som har nr. 50006. En tilsvarende aksjon som nå forsøkes i Norge ble forgjeves forsøkt i Sverige i 1993/94. Det er heller ikke sannsynliggjort at den maskinen som er betegnet som nr. 4 i Rådstuvurättens dom noen gang har vært i besittelse hos kjæremotpartene. Det er dermed ikke sannsynliggjort noe erstatningskrav for uberettiget bruk av maskinen.

Den alternative underbygging av et krav mot kjæremotpartene kan heller ikke føre frem. Det er ikke riktig at to av de maskiner som Fundator Oy har hatt eiendomsretten til og som Foydator AB i dag besitter, er tilvirket i strid med entreprenøravtalen av 1986. Det er betydelige forskjeller på maskinene, og selv om maskinene hadde vært tilvirket i strid med entreprenøravtalen innebærer ikke det at det er sannsynliggjort noe erstatningskrav. Det vil under ingen omstendighet være grunnlag for å kreve kjæremotpartenes fortjeneste erstattet. I beste fall kan tapet den kjærende part har hatt i så fall kreves erstattet, men noen dokumentasjon for eksistensen av et slikt tap er overhodet ikke fremlagt.

Det kan ikke trekkes slutninger om likhet hva gjelder partenes maskiner av Murrimäkis rettslige forklaring for Helsingfors Tingsrätt. Hans henvisning til at maskin nr. 4 "børjar vara den slutliga modellen" er myntet på maskinserien som er fremstilt for den kjærende part. Han ble aldri spurt om forskjellene på partenes maskiner. Det svekker ikke hans troverdighet at Murrimäki er "tyst bolagsmann" i Kone Savola Ky.

De tre erklæringer fra Olin, Martikainen og Virtanen, om at det ikke er forskjeller på maskinene, og som den kjærende part har henvist til, kan det ikke bygges på. Ingen av disse har operert maskinene under arbeid. At kjæremotpartens maskiner, nr. 50007 og 50008 ble påført betydelige skader i forbindelse med flyttingen som disse personer foretok, viser også at de ikke var kjent med maskinene.

Virtanens besiktningsrapport er basert på en helt overfladisk undersøkelse og det vises også til hans ekspertise på området, jfr. rettsprotokollen av 12. oktober 1995 fra Helsingfors Tingsrätt side 13 flg. Virtanen har bl.a. uttalt at begge parters maskiner er bygget opp på gravemaskiner av modell Lennen 200. Lennen Engineering Oy har imidlertid i brev bekreftet at kjæremotpartenes maskiner er bygget på spesialbestillte og spesialproduserte understell.

Den brosjyre som er fremlagt er ikke egnet til å påvise at den kjærende parts maskiner kan utføre rotasjonspåling. Det som er rotasjonspåling i egentlig forstand er boring i andre typer masser enn leire som omhandles i brosjyren, jfr. også avhandling om emnet, utarbeidet av Matti Maisala ved den geotekniske avdeling i Helsingfors stad.

Dokumentet som er betegnet Arlanda Bana 3 av 17. mai 1993 - djupstabilisering med kalk/sement og sementpeler - viser at den kjærende parts maskiner ikke var i stand til å møte de krav som ble stillet for å bestå prøven. Den kjærende parts maskiner oppnådde bare 25% av de verdier kjæremotpartenes maskiner fikk. Dette tilsier at det ikke kan være tale om samme type maskiner. Det bemerkes videre at maskin nr. 5 og 6 i Helsingfors Rådstuvurätts dom ikke ble funnet å være tilvirket i strid med entreprenøravtalen.

Den kjærende parts anførsel om gjennomskjæring er uten relevant begrunnelse såvel faktisk som rettslig.

Selv om et sikringskrav måtte bli funnet sannsynliggjort foreligger det ingen sikringsgrunn. Det har ikke funnet sted mer enn en sammenhengende overdragelse og videreleie av de aktuelle maskiner i perioden mai/august 1993. Maskinene har aldri vært flyttet av andre grunner enn oppdrag for dem har betinget.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er enig med namsretten i at det ikke er sannsynliggjort at kjæremotpartene har benyttet en maskin tilhørende den kjærende part. Det er nå erkjent av den kjærende part at maskin nr. 50006 ikke er den som befinner seg i Norge med nr. 50010, jfr. kjæremotpartenes brev av 24. november 1995 til Eidsvoll namsrett. På dette punkt står saken i en annen stilling for lagmannsretten enn for namsretten der det ble gjort gjeldende at maskinen med nummerplate 50010 i virkeligheten var nr. 5006 og den samme som er omhandlet som nr. 4 i Helsinki Rådstuvurätts dom.

Av kjæremotpartenes prosesskrift av 15. desember 1995 fremgår at det nå hevdes - p.g.a. manglende besvart provokasjon - at maskinen med nr. 50010 må være den som ble tilkjent den kjærende part ved Helsingfors Rådstuvurätts dom, men denne anførsel finnes såvidt spinkelt underbygget at den ikke kan ikke kan føre frem.

Den omstendighet at det foreligger en ikke rettskraftig dom i Finland om at en maskin, angitt som nr. 4 i dommen, tilhører den kjærende part finnes heller ikke å kunne lede til at det er sannsynliggjort at den kjærende part har et erstatningskrav mot kjæremotpartene for ulovlig bruk av denne. Dommen, såvel hva gjelder tilbakeleveringen av maskinen som erstatningen for tapt fortjeneste, retter seg mot Kone Savola Ky og Hannu Savola. Når den kjærende part da ikke har påvist at denne maskinen er, eller har vært, i kjæremotpartenes besittelse, er det ikke sannsynliggjort at disse hefter for et erstatningskrav fra den kjærende part for ulovlig bruk.

Den omstendighet at det er forbindelse mellom kjæremotpartene og de saksøkte parter i saken i Finland, Kone Savola Ky og Haanu Savola, finnes ikke å kunne lede til et annet resultat. Slike forbindelser som den kjærende part har anført at er til stede, og som det er fremholdt at danner en "sfære" rundt Hannu Savola og Juha Helin, kan etter lagmannsrettens vurdering ikke gi selvstendig grunnlag for en såkalt gjennomskjæring. De ulike rettssubjekter må i prinsippet holdes fra hverandre. At forbindelser som nevnt, kan være et moment i en konkret vurdering av om et krav er sannsynliggjort, er en annen sak, men lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge det anførte særlig vekt her. Krav som følge av lang tids ulovlig bruk av en annens maskiner er en alvorlig anførsel, og det må kreves en klarere påvisning av hvem som har stått for en slik bruk enn bare en henvisning til personelle koblinger av det slag som er gitt. Dertil kommer det faktum at den kjærende part har reist saken i Finland mot Kone Savola Ky og Hannu Savola. At den kjærende part ikke lengre hevder at maskin 50010 i virkeligheten er maskin nr. 50006, som opprinnelig ble hevdet å være det motsvarende maskinnummer til maskin nr. 4 i dommen, underbygger ytterligere at det ikke er rom for å anse kjæremotpartene ansvarlige for den ulovlige maskinbruken.

Lagmannsretten finner videre at det er såvidt stor uklarhet omkring spørsmålet om det er likhet mellom partenes maskiner at anførselen om erstatningsansvar for kontraktsbrudd hva gjelder entreprenøravtalen av 1986, heller ikke kan føre frem som sannsynliggjort. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gå så langt som namsretten som har funnet det godtgjort at det dreier seg om to ulike typer maskiner. Men på grunnlag av det som er fremlagt i kjæremålssaken finnes det ikke påvist å være til stede en tilstrekkelig grad av sannsynlighet for maskinlikhet med den kjærende parts maskiner hva gjelder kjæremotpartenes maskiner nr. 50007 og 50008. Det forhold at kjæremotpartene, i følge den kjærende part, ikke har akseptert en uavhengig gransking, er tillagt vekt i den helhetlige bevisvurdering som er foretatt. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til at den kjærende part, som krever arrest, har bevisbyrden.

Etter dette er det heller ikke sannsynliggjort noe kontraktsbrudd med derav følgende erstatningsansvar for kjæremotpartene.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at bevisvurderingen hva gjelder spørsmålet om maskinlikhet er et utpreget fagspørsmål som krever teknisk spesialkunnskap som lagmannsretten ikke besitter. Det har vært vurdert å avholde muntlig forhandling i saken, jfr. tvistemålsloven §403, men det antas at et slikt rettsmøte ikke ville hatt nevneverdig betydning for arrestsakens opplysning og kjæremålsrettens bevisvurdering.

Etter dette er lovvilkåret i tvangsfullbyrdelsesloven §14-1, jfr. §14-6, om sannsynliggjøring ev et pengekrav, ikke til stede. Lagmannsretten finner ikke foranledning til å gå inn på om sikringsgrunn foreligger.

Namsrettens kjennelse blir å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen som lagmannsretten ikke har bemerkninger til.

Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part tilpliktes å ersatte kjæremotpartenes saksomkostninger idet det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til fritak for omkostningsansvaret, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jfr. tvistemålsloven §180, første ledd. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 5.000.-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

I sak nr. 95-02799 K. (Arrestbegjæringen):

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Rakentajat Piippo & Pakarinen Oy betaler saksomkostninger til Fundator Oy og Foydator AB med 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

I sak nr. 95-02800 K. (Begjæringen om oppsettende virkning):

1. Saken heves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.