Rt-1985-675
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-05-22 |
| Publisert: | Rt-1985-675 (201-85) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Arrest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. mai 1985 i l.nr. 188 K/1985 |
| Parter: | Sohtorik Denizcilik Sanayi ve Tycaret A.S. (advokat Knut Boye) mot Somar Marine Transport S.A. (advokat Karl-Johan Gombrii). |
| Forfatter: | Justitiarius Sandene, dommerne Løchen, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §52, §8 |
Etter begjæring fra Somar Marine Transport S.A. besluttet Porsgrunn og Skien namsrett 2. april 1985 å gi arrest i skipet «Norse Transporter» som tilhører Sohtorik Denizcilik ve Tycaret A.S. (Sohtorik Shipping & Trading, Inc.). Skipet var på dette tidspunkt på vei fra Ashdod i Israel til Herøya. Arrest ble gitt for US-dollar 795165,29 med tillegg av renter og omkostninger. Saksøkeren ble videre tilkjent saksomkostninger med 2000 kroner. Beslutningen om arrest ble tatt uten at kravet om arrest ble forelagt saksøkte. I medhold av beslutningen avholdt namsmannen tvangsforretning 15. april 1985. Skipets målebrev og nasjonalitetsbevis ble beslaglagt og overlevert til tollvesenet i Porsgrunn.
Etter muntlige forhandlinger 22. april 1985 der partenes prosessfullmektiger, skipets kaptein og styreformannen i det saksøkte rederi var til stede, avsa Porsgrunn og Skien namsrett samme dag kjennelse der arrestbeslutningen av 2. april 1985 ble opphevet, og saksøkte ble tilkjent saksomkostninger med 35100 kroner.
I rettsbok 29. april 1985 for Porsgrunn og Skien namsrett er det opplyst at Somar Marine Transport S.A. ved sin prosessfullmektig advokat Karl-Johan Gombrii 25. april 1985 over telefonen påkjærte namsrettens kjennelse av 22. april 1985, og begjærte kjæremålet gitt oppsettende virkning. Namsrettens rettsbok av 29. april 1985 har slik slutning:
«1. Kjæremålet fra Somar Marine Transport S.A. gis oppsettende virkning.
2. Innen fredag den 3. mai kl. 15.00 må Somar Marine Transport S.A. stille sikkerhet for kr. 540000,- - femhundreogfirtitusen - kroner.»
Sohtorik påkjærte namsrettens avgjørelse til Agder lagmannsrett, som 3. mai 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder påstanden om opphevelse av namsrettens beslutning om å gi kjæremålet fra Somar Marine Transport S.A. oppsettende virkning.
2. Kjæremålet forkastes for så vidt gjelder påstanden om iverksettelse av namsrettens kjennelse av 22. april før denne er rettskraftig. - - -»
- - -
Sohtorik har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §52 annet ledd uriktig når den har funnet at en opphevet arrest ikke får umiddelbar virkning, men først får virkning etter at opphevelseskjennelsen er rettskraftig. Videre har lagmannsretten tolket samme lovs §5 første ledd uriktig når den har funnet at det i det hele tatt er adgang til å gi kjæremål over en opphevet arrest oppsettende virkning.
Den kjærende part mener at virkningen av en opphevet arrest inntrer umiddelbart etter at kjennelsen er avsagt, i hvert fall når namsretten selv opphever arrestbeslutningen i medhold av §249. Under enhver omstendighet inntrer virkningen så snart kjennelsen er forkynt, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §8 første ledd. Det følger forutsetningsvis av bestemmelsens annet ledd at en kjennelse kan iverksettes også før kjæremålsfristens utløp. Etter Sohtoriks mening følger den umiddelbare virkning av en opphevet arrest også av tvangsfullbyrdelsesloven §260 jfr. §258 og av §41, og for så vidt av hele loven system.
Paragraf 49 regulerer bare namsrettens behandling av klage over namsmannens avgjørelse, ikke namsrettens omgjøring av egen beslutning. Det er derfor ikke riktig at en opphevelse av arresten bare kan iverksettes uten sikkerhet såfremt den opprinnelige arrestbeslutningen var åpenbart ulovlig (§49 fjerde ledd).
Tvangsfullbyrdelsesloven §52 annet ledd regulerer etter den kjærende parts syn ikke opphevelse av arrest. Det er en vesensforskjell mellom den omstendighet at et opphevet utlegg ikke får virkning, f.eks. ved slettelse i panteregisteret, før opphevelsen blir rettskraftig, og den omstendighet at en opphevet arrest ikke får virkning slik at et skip må ligge i havn i to uker i påvente av eventuelt kjæremål, og eventuelt i ytterligere noen uker dersom avgjørelsen påkjæres. Alten: «Tvangsloven med kommentar» (1950) side 80 kan ikke sies å ta stilling til dette.
Arresten, dvs. tilbakeholdelsen av skipet, er i realiteten «fullbyrdelsen» av arrestbegjæringen, og når opphevelsen av arresten ikke gis virkning, innebærer dette i realiteten at fullbyrdelsen fortsetter, i uttrykkelig strid med tvangsfullbyrdelsesloven §41.
Den kjærende part har videre vist til forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven (komitéutkastet 61 og 194, Ot. prp. nr. 16/1911, Innstilling O XV-1912 226), som etter hans mening klart viser at meningen har vært at en opphevet arrest skal ha virkning med en gang.
Videre er påberopt reelle hensyn som etter den kjærende parts mening tilsier at partene stilles som om arrest var avslått allerede ved den første begjæringen.
Videre gjør den kjærende part gjeldende at det ikke i det hele tatt var adgang til å gi kjæremålet oppsettende virkning. Det vises til Rt-1978-874. Den kjærende part er innforstått med at dersom det er en slik adgang, er beslutning om dette ikke gjenstand for kjæremål, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §5. Spørsmålet om det foreligger en slik adgang er imidlertid ikke unndratt fra kjæremål, jfr. Rt-1946-1183.
En opphevelse av lagmannsrettens kjennelse kan skape uklarhet fordi namsretten ikke har tatt uttrykkelig stilling til spørsmålet om iverksettelsen av en opphevet arrestbeslutning. Den kjærende part påstår derfor prinsipalt at kjæremålsutvalget treffer ny avgjørelse, jfr. Bratholm/Hov: Sivil rettergang side 511. - - -
Motparten har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §52 annet ledd annet punktum riktig når den har funnet at namsrettens kjennelse om opphevelse av arrest ikke kan iverksettes før kjennelsen er rettskraftig. I alle tilfeller mener kjæremålsmotparten at namsretten og lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §8 jfr. tvistemålsloven §396 riktig når den har gitt kjæremålet mot namsrettens kjennelse om opphevelse av arrest oppsettende virkning, og har funnet at sistnevnte beslutning ikke kan påkjæres.
Det gjøres gjeldende at ordlyden i §52 annet ledd annet punktum er klar og utvetydig. Det er ingen vesensforskjell mellom arrest og et utlegg eller en avsetning. Begge deler er skritt på veien mot fullbyrdelse/tvangsauksjon. Arrest kan virke mer tyngende enn utlegg, men loven gir ingen hjemmel for å skille mellom rettsvirkningene av opphevelse av beslutninger om arrest og utlegg. Derimot gir loven debitor adgang til å få den arresterte formuesgjenstanden frigjort mot sikkerhet eller til å begjære sikkerhet for det tap som kan oppstå som følge av en eventuell ulovlig arrest.
Det kan ikke sees at tvangsfullbyrdelsesloven §41 skulle være uforenlig med den forståelsen av §52 som lagmannsretten har lagt til grunn, eller med en beslutning om oppsettende virkning av et kjæremål.
Det gjøres gjeldende at forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven har begrenset betydning for løsningen av den tvist som foreligger, og at en del av den lovtekst den kjærende part siterer, ble sløyfet i Innstilling O XV-1912. I dette tilfellet må den klare lovteksten gis forrangen.
I tilknytning til den kjærende parts anførsler om at den første arrestbeslutningen er tatt på mangelfullt grunnlag, gjøres det gjeldende at muntlige forhandlinger ikke nødvendigvis gir arrestrekvirenten en reell mulighet til å imøtegå de anførsler og beviser debitor legger frem. Reelle hensyn tilsier at en beslutning om å oppheve arrest etter §249 ikke bør få den virkning at et arrestert skip skal få seile før kjennelsen er blitt rettskraftig og rekvirenten er blitt gitt anledning til å anvende rettsmidler. Trolig ville rekvirenten ikke ha rettslig interesse i å få saken overprøvet dersom skipet hadde forlatt norsk havn. Og debitor vil alltid ha adgang til å kreve erstatning for tap som måtte oppstå på grunn av arresten, jfr. §261.
Subsidiært gjør kjæremålsmotparten gjeldende at den rett som finner at §52 annet ledd ikke uttømmende regulerer rettsvirkningene av en opphevet arrest, utvilsomt på begjæring kan gi kjæremål oppsettende virkning, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §8. Beslutningen kan ikke påkjæres, jfr. tvistemålsloven §396. Saken ligger annerledes an enn tilfellet i Rt-1978-874. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 er begrenset.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §52 annet ledd, annet punktum uriktig når den finner at bestemmelsen skal anvendes ved namsrettens opphevelse av arrestbeslutningen. Spørsmålet om en utlevering av M/S «Norse Transporter»s skipspapirer beror på en konkret vurdering av saksforholdet som utvalget er avskåret fra å prøve, jfr. tvistemålsloven §404.
Utvalget bemerker for ordens skyld at det heller ikke kan se at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven uriktig når den har gått ut fra at det er adgang til å gi kjæremålet over opphevelse av arrest oppsettende virkning.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Den kjærende part må betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til 5000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -