LB-1995-2807
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-21 |
| Publisert: | LB-1995-02807 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-00294 A/51 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02807 K. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ingvald Falch). Kjæremotpart: Dyrebeskyttelsen Norge (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tore Sverdrup Engelschiøn). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §175, §180, §3, Dyrevernloven (1974) §2, §30, §4, §5 |
Saken gjelder om Dyrebeskyttelsen Norge har rettslig interesse i å reise sak vedrørende burhønsforskriftene.
Dyrebeskyttelsen Norge anla ved stevning av 12 januar 1994 sak mot Staten v/Landbruksdepartementet og Norske Eggsentraler vedrørende lovligheten av forskrifter for burhønsdrift, av 15 juni 1989, gitt av Landbruksdepartementet.De saksøkte påstod saken avvist, under henvisning til at den nødvendige rettslige interesse mangler og til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse, Rt-1984-1488, rettskraftig har avgjort at Dyrebeskyttelsen mangler rettslig interesse i å få fastslått om burhønsforskriftene er ugyldige. Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg her til lagmannsrettens vurdering, i at selv om det i praksis er åpnet en viss adgang til å få avgjort abstrakte rettsspørsmål uten tilknytning til konkrete rettstvister, må det være et minstekrav at avgjørelsen vil være av "konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold". Kjæremålsutvalget la til at det ikke kunne overprøve lagmannsrettens konkrete vurdering av at det foreliggende søksmål ikke hadde en slik betydning for bestemte rettssubjekters forhold.
Dyrebeskyttelsens endelige påstand for Oslo byrett var, etter at avvisningsspørsmålet var behandlet i særskilt rettsmøte 13 og 14 desember 1994:
1. Hold av høns i bur på 1050 cm2 gulvflate for en høne, og 700 cm2 gulvflate pr. høne for flere høner til og med 3 og med 42 cm høyde og 35 cm dybde, er uberettiget og ulovlig. og/eller:
2. Burhønsforskriftene av 15. oktober 1982 har Staten v/Landbruksdepartementet ikke kompetanse til å fastsette, fordi de er i strid med: a) Dyrevernloven §2, §4 og/eller §5, b) Europeisk konvensjon om beskyttelse av dyr av 1976, ratifisert av Norge. og/eller:
3. Akershus Fylkesveterinærs godkjennelse i medhold av Landbruksdepartementets burhønsforskrifter av Karl Wettres burhønsanlegg i Nittedal, er uberettiget og ulovlig.
I alle fall:
4. Dyrebeskyttelsen Norge tilkjennes saksomkostninger av Staten v/Landbruksdepartementet og/eller Norske Eggsentraler, en for alle og alle for en.
Oslo byrett avsa 5 januar 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Sak 94-294 A/51 fremmes for Oslo byrett for så vidt gjelder påstand nr. 2 i forholdet mellom Dyrebeskyttelsen Norge og Staten v/Landbruksdepartementet. Forøvrig blir saken å avvise.
2. Norske Eggsentraler tilkjennes saksomkostninger fra Dyrebeskyttelsen Norge med kr 20000,- -tyvetusenkroner-. Oppfyllelsesfrist er 2 -touker.
Saken ble avvist hva angikk saksøkers påstand nr. 3, da Karl Wettre var død og driften nedlagt, og det forelå dermed ingen aktuell interesse for saksøker i å få dom mot de to saksøkte på dette punkt. Søksmålet mot saksøkte nr. 2, Norske Eggsentraler, ble avvist i sin helhet, på grunn av saksøkers manglende rettslige interesse. Påstand nr. 1 mot saksøkte nr. 1 ble også avvist, fordi den i realiteten gjaldt samme tvistegjenstand som ble rettskraftig avgjort i Rt-1984-1488. Påstand nr. 2 mot saksøkte nr. 1 ble derimot tillatt fremmet, idet byretten fant at den var rettet mot den konkrete kompetansen til Landbruksdepartementet, og ikke som sist hvordan en generell rettsetning er å forstå i sin alminnelighet.
Staten v/Landbruksdepartementet påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, forsåvidt sak ble tillatt fremmet. Borgarting lagmannsrett avsa 4 august 1995 kjennelse med denne slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.
2. Omkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten utstår til avgjørelse i forbindelse med hovedsaken.
Lagmannsretten viste til at mens saksøkerens påstand i 1984 gikk ut på at burhønsforskriftene var ugyldige, var den nå formulert dithen at departementet ikke har kompetanse til å fastsette burhønsforskriftene. Lagmannsretten fant det ikke tilstrekkelig til å fastslå identitet mellom kravene at følgen av en dom i saksøkerens favør ville bli at forskriftene var ugyldige.
Staten v/Landbruksdepartementet påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 20 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjæremålsutvalgets flertall uttaler at tvistemålsloven §54 ikke hjemler en generell adgang til å anlegge sak om et forvaltningsorgans kompetanse. Flertallet fremhever at dersom et forvaltningsorgan har gitt en forskrift må utgangspunktet være at saksanlegget gjelder gyldigheten av forskriften selv om påstanden gjelder forvaltningsorganets kompetanse. Søksmålet må begrenses til om konkrete bestemmelser er ugyldige i forhold til bestemte angitte personer eller grupper personer som rammes av forskriften. Flertallet uttaler at sterke reelle hensyn tilsier en begrensning i adgangen til å reise sak om forvaltningsorganers kompetanse når det er gitt forskrift. Flertallet påpeker at lagmannsretten ikke har drøftet om Dyrebeskyttelsen Norge har rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av hele forskriften eller om de rettslige interesser under enhver omstendighet må være begrenset til bestemte bestemmelser i forskriften. Kjæremålsutvalgets mindretall anså det søksmål som nå var reist å ikke skille seg på noe relevant punkt fra kjennelsen i Rt-1984-1488. Mindretallet uttaler også at: "Jeg er imidlertid enig med dommerne Langvand og Stang Lund i at det ikke kan gjøre noen forskjell om påstanden går ut på at forskriftene er ugyldige, eller om den går ut på at Landbruksdepartementet ikke har kompetanse til å fastsette og fastholde forskriftene".
Etter at saken var hjemvist til lagmannsretten for fortsatt behandling, ble partene gitt anledning til å uttale seg.
Dyrebeskyttelsen Norge anfører at det foreligger rettslig interesse. Avgjørelsen vil ha konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold. Dyrebeskyttelsen Norge opptrer som representant for de burhøns som rammes, likt med på vegne av "en gruppe personer". Det bestemte saksforhold som kreves, er at burhønsene blir rammet av forskriften. Det må klart anses som prøvelse "i mindre hensiktsmessige former" om man tvinges til å saksøke en enkelt burhønseier, som forholder seg til eksisterende regelverk, likeledes en enkelt fylkesveterinær. Nye rettsfakta har kommet til etter 1984 og tilsier at man må kunne få realitetsprøvet saken.
Påstanden endres i samsvar med kjæremålsutvalgets standpunkt, dithen at den rettes mot bestemte bestemmelser i forskriften og ikke forskriften i sin helhet. Den lyder nå:
1. Burhønsforskriftene av 15. oktober 82 nr. 1514 §3 nr. 4 og 5 gitt i henhold til dyrevernloven §30 nr. 1, av Landbruksdepartementet har departementet ikke kompetanse til å fastsette og/eller er ugyldige fordi bestemmelsene strider mot a) Dyrevernloven §2, §4 og/eller §5 annet ledd nr. 2 og 3, og/eller b) Europeisk konvensjon om beskyttelse av dyr som holdes til landbruksformål artikkel 4
2. Dyrebeskyttelsen i Norge tilkjennes saksomkostninger av Staten, ved Landbruksdepartementet.
Staten ved Landbruksdepartementet har tatt til gjenmæle, og uttaler at det ikke kan være noen gjenværende subsumsjonsspørsmål for lagmannsretten å ta stilling til. Kjæremålsutvalget har uttalt at det ikke kan reises sak om Landbruksdepartementets kompetanse til å fastsette forskriften, videre at det ikke kan gjøre noen forskjell om påstanden går ut på at forskriften er ugyldig eller på at Landbruksdepartementet ikke har kompetanse. Både flertallet og mindretallet i kjæremålsutvalget henholdt seg til Rt-1984-1488, hvoretter det ikke er anledning til å avsi dom om den generelle gyldighet av en lovbestemmelse. Det kan ikke spille noen rolle om påstanden retter seg mot forskriften som sådan eller mot enkelte bestemmelser i den. Det har ikke fremkommet noe nytt med hensyn til vurderingen av om søksmålet gjelder "et bestemt saksforhold" eller få betydning for "bestemte rettssubjekters" forhold.
Staten fremholder som sin oppfatning at det ikke er anledning til å fremme det foreliggende søksmål. Subsidiært fastholdes anførselen - som Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tok stilling til - at avvisningsspørsmålet er rettskraftig avgjort mellom partene ved kjennelsen i Rt-1984-1488.
Staten har lagt ned påstand om at søksmålet avvises, og at staten v/Landsbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Lagmannsretten finner at med utgangspunkt i kjennelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 20 november 1995, må det angjeldende søksmål bli å avvise.
I kjæremålsutvalgets premisser ligger endel begrensninger for saksanlegg fra Dyrebeskyttelsen:
Domstolene kan ikke avsi dom om den generelle gyldighet eller abstrakte rekkevidde av forskriften. Det gjør ingen forskjell om påstanden går ut på ugyldighet eller manglende kompetanse, i det saksanlegget vil gjelde gyldigheten av forskriften i begge tilfelle. Påstanden må være mer konkret for at rettslig interesse skal foreligge etter tvistemålsloven §54. Søksmålet må begrenses til om en eller flere bestemmelser i forskriften er ugyldige, i forhold til bestemte grupper eller individer. Det må videre angå bestemte saksforhold, være av "konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold".
Dyrebeskyttelsen har etter kjæremålsutvalgets kjennelse begrenset sin påstand til å gjelde §3 nr. 4 og 5 i burhønsforskriften. Disse bestemmelsene inneholder de krav til burstørrelser som er inntatt i pkt. 1 i påstanden for Oslo byrett. En spesifisering av de konkrete bestemmelser som angripes er ikke i seg selv tilstrekkelig til å etterkomme de krav som er satt av kjæremålsutvalget.
Søksmålet må angå bestemte personer eller grupper av personer. Det er ikke bestridt at Dyrebeskyttelsen Norge har aktiv søksmålskompetanse i en sak om levevilkår for burhøns.
Det må kreves at søksmålet har konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold, og det må gjelde et rettsforhold. Det følger av kjæremålsutvalgets kjennelser i 1984 og 1995, at en påstand som reelt angriper gyldigheten av det regelverk som fører til at burhøns oppbevares på måter som Dyrebeskyttelsen anser i strid med dyrevernloven, ikke i seg selv retter seg mot et rettsforhold. Det må med utgangspunkt i kjennelsene kreves at saksanlegget har tilknytning til en konkret situasjon. En slik tilknytning er ikke etablert i påstanden, når den er nedlagt mot departementet i egenskap av regelgiver. Selv om forskriften er bestemmende for de levekår hønsene har i de enkelte anlegg, må regelverket knyttes til nærmere beskrevne faktisk forhold. Søksmålet må angå konkrete rettigheter og plikter.
Lagmannsretten viser til at det søksmål Dyrebeskyttelsen anla mot hønseoppdretter Karl Wettre, ble tillatt fremmet, idet denne ble ansett å ha passiv søksmålskompetanse, Rt-1987-538. Høyesterett uttalte her at søksmål med påstand om at den virksomhet en person driver i henhold til offentlig tillatelse er ulovlig og kreves bragt til opphør, må kunne reises mot den person som driver den påståtte lovstridige virksomhet, forutsatt at saksøkeren har den nødvendige tilknytning til saken. Oppdretteren ble frifunnet for overtredelse av dyrevernloven, i Strømmen herredsrett og senere i daværende Eidsivating lagmannsrett, ved dom av 13 oktober 1989. Anlegget ble ikke ansett i strid med dyrevernloven, blant annet ut fra en vurdering av manglende alternativer til bursystemet på det daværende tidspunkt.
Lagmannsretten peker også på at Regjeringsadvokaten i sitt kjæremålstilsvar av 25 januar 1995 til daværende Eidsivating lagmannsrett og i kjæremålserklæringen av 23 august 1995 til Høyesteretts kjæremålsutvalg, har uttalt at Staten ikke vil motsette seg søksmål som retter seg mot en fylkesveterinærs godkjennelse av et konkret burhønsanlegg, forutsatt at anlegget er i drift og at vedkommende anleggseier også gjøres til motpart.
I nærværende sak finner lagmannsretten at den nødvendige rettslige interesse mangler etter tvistemålsloven §54, og at søksmålet må bli å avvise.
Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for alle retter, jf unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd i.f., sammenholdt med §180 annet ledd, og for kjæremålssaken §172 annet ledd. Det fremgår av det ovennevnte at rettsspørsmålet har vært tvilsomt frem til den siste kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dyrebeskyttelsens saksanlegg har fått støtte av juridiske forfattere som Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 2. utgave side 174 og Inge Lorange Backer, Burhøns - en rettsfarse om avvisning?, i Festskrift til Anders Bratholm 70 år, side 191 flg. Staten må også anses å ha interesse i å få den rettslige avklaring som nå har skjedd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Søksmålet avvises.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.