LB-1995-491

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-06
Publisert:	LB-1995-00491
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Heggen og Frøland herredsrett Nr. 606/93 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00491 A.
Parter:	Ankende part: Jan Anders Fjeld (Prosessfullmektig: Advokat Hans Paul Bjerring, Oslo). Motpart: Oddbjørn Fjeld (Prosessfullmektig: Advokat Christian Morten Haneborg, Oslo)
Forfatter:	Lagdommer Vincent Galtung, formann, Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs, Byrettsdommer Oscar Nørgaard
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §64, Odelsloven (1974)

Dom:

Saken gjelder spørsmålet om odelsløsning skal nektes etter bestemmelsen i odelsl. §21, første ledd.

Den aktuelle eiendom gnr. 172, bnr. 2 og 3 i Eidsberg kommune, er et gårdsbruk som ligger i Trømborg, ca 6 km fra sentrum i Mysen. Eiendommens bygninger er et våningshus, en større og en mindre driftsbygning, to redskapshus samt noen mindre uthus.

Eiendommen utgjøres av ca 78 dekar dyrket mark, ca 146 dekar produktiv skog og ca 32 dekar annet areal, tilsammen ca 256 dekar. På eiendommen drives husdyrhold (kjøttproduksjon av ca 30 okser og 2400 kalkuner, fordelt på 3 innsett 800 kalkunkyllinger pr. år), og melkeproduksjon med et mindre antall kyr.

Ole Fjeld (partenes far) drev gården Fjeld (odelsgodset) sammen med sin hustru Marie frem til sistnevntes død i 1988. Ingen av dem hadde beskjeftigelse utenfor gården. Ekteparet hadde fire barn: Jan Anders født 1950 (ankende part), Oddbjørn født 1952 (ankemotparten), Åshild født 1954 og Tore født 1963. Alle barna er født og oppvokst på gården.

I 1993 ble faren syk og var innlagt på sykehus i flere perioder med en hjertelidelse. Den 10. august 1993, mens han lå på sykehuset, ble kjøpekontrakt inngått mellom ham og sønnen Oddbjørn, hvorved gården ble solgt til sønnen for 540000 kroner. Gårdsløsøre, maskiner og besetning ble solgt til "statusverdi" 170000 kroner. Kjøpesummen var basert på takst foretatt av sivilagronom Ragnar Emmerhoff. Det var gitt 25% åsetesfradrag, og verdien av farens borett for livstid var oppkapitalisert til 60000 kroner. Kjøpesummen skulle delvis gjøres opp ved utstedelse av et gjeldsbrev på 110000 kroner. Om dette gjeldsbrevet heter det i kjøpekontrakten:

Kjøpers gjeldsbrev til selger skal stå som en garanti for kjøpers tap ved en eventuell odelsløsning. Gjeldsbrevet kan derfor ikke kreves innfridd før løsningsfristen er utløpt eller at den best odelsberettigede har fraskrevet seg sin løsningsrett til fordel for kjøpers odelsrett.

Skjøtet ble tinglyst 12. august 1993.

De to yngre søsken var orientert om overdragelsen av gården på forhånd, mens den eldste broren Jan Anders først ble orientert etter at kjøpekontrakten var et faktum.

Jan Anders Fjeld (heretter kalt Anders) tok ut stevning med løsningskrav 22. oktober 1993. I tilsvaret ble det reist innsigelse mot kravet med grunnlag i odelsloven §21. Det er ingen uenighet om at Anders har best odelsrett til odelsgodset. Spørsmålet om å nekte odelsløsning etter §21 ble skilt ut til egen avgjørelse, jf odelsloven §64.

Anders bodde hjemme til han var 21 år, da han bygget eget hus på en 900 m2 stor tomt utskilt fra gården. Avstanden til gårdsbebyggelsen er ca 600 meter. Han tok folkeskole og framhaldsskole, samt ett år på jern- og metallinje. Etter avsluttet skolegang begynte han som 16-åring å arbeide på en bensinstasjon i distriktet. I 1978 etablerte han sportsforretning på Mysen i kompaniskap med en annen. Fra 1982 ble han eneinnehaver av forretningen. Senere har han utvidet med en filial i et kjøpesenter,samt et bakeriutsalg, alt i leide lokaler. I 1994 hadde han en samlet omsetning av forretningsdriften med ca 11 millioner kroner. Anders giftet seg i 1973, og har to barn født i 1980 og 1984. Hans hustru fikk kreft og døde i 1985. Anders har ingen landbruksutdannelse, men har opplyst at han nå tar grunnkurs i bl.a. planter og dyrehold ved Landbrukets Brevskole.

Oddbjørn Fjeld (heretter kalt Oddbjørn) bodde hjemme til han var 23 år, da han bygget eget hus på en 1,5 dekar stor tomt utskilt fra gården. Denne utskilte tomten ligger forholdsvis nær inntil gårdsbebyggelsen. Han tok folkeskole, realskole og deretter ettårig agronomutdannelse i 1970 på Haga Jordbrukskole. Før agronomkurset hadde han en halvårig praksisperiode. I 1972 fikk han arbeid som ekspeditør hos Leif Mysen som solgte bygningsartikler. Fra 1976 til 1979 var han ekspeditør hos rørgrossistfirmaet Tjersland på Mysen, hvor det var noe kortere arbeidstid enn hos Leif Mysen. Fra 1979 har han vært ekspeditør hos Hans S. Olsen på Mysen, som selger korn, gjødning, jernvarer og bygningsartikler. Han har arbeidet i heldagsstilling helt til januar 1994, da han gikk over i 70% stilling. Oddbjørn er gift og har to barn født i 1979 og 1985. Fra morens død i 1988 har han drevet gården sammen med sin far. De er begge registrert som selvstendige næringsdrivende, og leverer hver sine næringsoppgaver for jordbruksvirksomheten. Oddbjørn har i tillegg leiet jordveien på nabogården Krosby; et areale som er opplyst å være av tilsvarende størrelse som odelsgodset.

3. november 1994 avsa Heggen og Frøland herredsrett dom med slik domsslutning:

1. Oddbjørn Fjeld frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Jan Anders Fjeld har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Oddbjørn Fjeld har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Eidsberg Kommunehus på Mysen 10. og 11. oktober 1995. Jan Anders Fjeld møtte med advokat Hans P. Bjerring som prosessfullmektig. For Oddbjørn Fjeld møtte som prosessfullmektig advokat Christian Haneborg. Det ble avhørt 6 vitner hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Under ankeforhandlingen ble det foretatt befaring på odelsgodset. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i tilnærmet samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Sakens nærmere bakgrunn fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Jan Anders Fjeld har for lagmannsretten vesentlig gjort gjeldende:

Herredsretten har tatt feil i såvel bevisbedømmelse som lovanvendelse når den har nektet Anders odelsløsning. Odelsloven §21 krever at det er "klårt urimeleg" om den eldre får drive den yngre bort. Den interesseavveining retten skal foreta er av spesiell karakter; retten står ikke fritt til å nekte odelsløsning ut fra en ren rimelighetsvurdering. Høyesterett har lagt en streng norm til grunn i en rekke saker.

Det dreier seg i denne saken om et lite odelsgods, hvor avkastningsevnen er og var meget begrenset. Foreldrene til Anders og Oddbjørn drev gården uten behov for hjelp frem til 1986 da moren ble syk. Den bistand Oddbjørn ga foreldrene fikk han godtgjørelse for gjennom avløsertilskudd og kan derfor ikke regnes som hjelp i odelsloven §21's forstand.

Fra 1988 startet Oddbjørn selvstendig landbruksdrift ved at han startet opp kalkunproduksjon, leiet jorden på nabogården Krosby og drev med leiekjøring for andre bønder. Leiekjøringen ble utført med farens maskiner og kjøretøyer, og han fikk økende inntekter av denne virksomheten. I det hele tatt kan Oddbjørns aktivitet på gården etter 1988 ikke karakteriseres som hjelp til faren, men virksomhet han drev i egen interesse. Han benyttet vederlagsfritt gårdens driftsbygninger og driftsløsøre, og det fremgår av hans næringsoppgaver at han heller ikke har utgiftsført diesel eller elektrisitet. Virksomheten har gitt betydelige inntekter. I tillegg var han i full stilling som ekspeditør helt frem til 1994, da han gikk ned til 70% stilling. Dette innebærer at han ikke i særlig grad har hatt tid til å yte hjelp til foreldrene.

Det å yte hjelp er heller ikke nødvendigvis ensbetydende med tilknytning til gården. Dette er selvstendige momenter, noe som fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1979-1139. Oddbjørn og Anders bor begge i hus på tomter utskilt fra odelsgodset, begge har hatt fullt arbeide utenfor gården, og begge har hjulpet til omtrent like mye. Deres tilknytning til odelsgodset må sies å være nokså lik.

Anders har aldri opptrådt på en måte som skulle gi Oddbjørn noen berettiget forventning om å overta gården. I likhet med Anders har Oddbjørn bygget hus på tomt utskilt fra gården; et hus han når som helst kan avhende og uten noen påheftede vilkår. Noen forventning på dette grunnlag kan derfor ikke foreligge.

Spørsmålet om overtakelse var aldri diskutert, verken mellom faren og sønnene, eller de to brødrene imellom. Det kan derfor heller ikke på dette grunnlag ha dannet seg noen forventning.

Oddbjørn har vært med Anders og sett på andre gårdsbruk som har vært til salgs, og som Anders har vært interessert i. Dette burde være egnet til å vise Oddbjørn at Anders var interessert i gårdsdrift.

At Oddbjørn ikke hadde noen forventning om å skulle få overta gården, illustreres ved det punkt i kjøpekontrakten som sikrer Oddbjørn mot tap i tilfelle odelsløsningssak. Sivilagronom Ragnar Emmerhoff, som var rådgiver i forbindelse med salget av gården, rådet Oddbjørn og faren til å ta opp saken med Anders på forhånd, men dette ville de ikke. Dette viser med all ønskelig tydelighet at de ventet problemer med Anders. Oddbjørn har nok håpet å overta gården, men noen berettiget forventning har han ikke hatt.

Oddbjørns personlige forutsetninger for å drive gårdsbruk er ikke avgjørende bedre enn Anders'. Det stilles forøvrig ikke spesielle kvalifikasjonskrav for odelsløsning. Anders vil oppfylle bo- og driveplikten og han er interessert i landbruk. Han har i sitt yrke utenom jordbruk vist seg å være dyktig, og det er ingen grunn til å tro at han ikke også vil bli en driftig gårdbruker.

Anders ble enkemann i 1985, med ansvar for to små barn. Hans mor sa uttrykkelig at han nå måtte prioritere barna. Selv om han på grunn av denne situasjonen ikke hadde tid til å hjelpe til fysisk på gården, var han til hjelp og støtte for foreldrene. Han var ofte på besøk hos foreldrene, og senere hos faren da denne ble enkemann. Faren kommer også ofte på besøk til ham. De har fortsatt et godt forhold, og odelsløsningssaken er ikke noe tema dem imellom.

Jan Anders Fjeld har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Jan Anders Fjeld kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr. 172, bnr. 2 og 3 i Eidsberg fra Oddbjørn Fjeld.

2. Oddbjørn Fjeld dømmes til å erstatte Jan Anders Fjeld saksomkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett.

Oddbjørn Fjeld har for lagmannsretten vesentlig gjort gjeldende:

Saken dreier seg om et typetilfelle for anvendelsen av odelsloven §21. Nettopp de hovedmomenter som nevnes i loven er tilstede her. Også andre momenter kan tillegges vekt, men den situasjon som er beskrevet i §21 er iallfall et tilfelle som lovgiver ønsket å beskytte mot odelsløsning. Lovforarbeidene viser at lovgiver ønsket å avhjelpe urimeligheter i odelsinstituttet. Det vises til NOU 1972:22 70 hvor det heter:

Ein typisk situasjon i våre dagar er at eldste son er flytta frå heimen og har etablert seg i eit anna yrke, medan ein yngre av syskena har vorte verandre heime hjå foreldra og hjelpt til med gardsdrifta.

Retten må foreta en avveining av partenes interesse i saken, se f.eks. Rt-1988-161. I denne saken er Anders' interesser så svake i forhold til Oddbjørns at det vil være klart urimelig å fordrive Oddbjørn fra gården. Det er ellers vanskelig å trekke sikre slutninger ut fra den høyesterettspraksis som foreligger; det må tas utgangspunkt i det konkrete saksforhold. Det vises imidlertid særlig til Rt-1992-1, hvor saksforholdet ligger nær opp til saken her.

Det pekes også på at forventningene til en dårligere odelsberettiget vil være større etter odelsloven av 1974 enn tidligere. Etter den eldre lov var det aldri grunnlag for å forvente å kunne overta til fortrengsel for en bedre odelsberettiget.

I den tiden barna var små var det selvsagt foreldrene som drev gården alene, og det var også naturlig at alle fire barna hjalp noe til etterhvert som de ble større. Det som er avgjørende er hva som skjedde etterat barna ble store og kom i yrkesaktiv alder. Anders tok seg jobb utenfor gården som 16åring, og flyttet inn i eget hus da han var 21 år. Etter at han begynte å arbeide har han ikke bistått foreldrene i nevneverdig grad.

Oddbjørn derimot har bistått foreldrene, og senere faren, i alle år. Denne innsatsen ble ytet både ved fjøsstell om morgenen før han gikk på jobb, og om ettermiddagen og kvelden etter jobb. De gangene foreldrene tok noen dager fri, var det Oddbjørn som tok seg av gården og dyrestellet. Oddbjørn fikk ikke lønn eller annen kompensasjon for denne hjelpen før 1988. For å få utbetalt avløsertilskudd måtte faren riktignok på papiret innberette lønn til Oddbjørn, men Oddbjørn fikk bare i ubetydelig grad utbetalt noe av dette tilskuddet. Det er riktig at Oddbjørn påtok seg kjøring for andre bønder også før 1988, men vederlaget gikk til faren. Maskinparken ble også vedlikeholdt av Oddbjørn i alle år. På denne bakgrunn er det uriktig å hevde at det er skjedd en inntektsoverføring fra far til sønn. Tvert imot må det være på det rene at Oddbjørn ytet verdifull hjelp uten å få nevneverdig godtgjørelse for dette. Han har alltid vært interessert i gårdsdriften og den eneste yrkesutdannelse han har skaffet seg er landbruksutdannelse.

Etter 1988 er det riktig at Oddbjørn har drevet betydelig grad av leiekjøring for andre og fått inntekter av dette. Imidlertid ville faren ikke ha maktet å opprettholde noen drift på gården uten hjelp fra Oddbjørn. Dette samarbeidet har vært til glede for begge parter, og har blitt en livsform for dem.

Farens klare ønske er at Oddbjørn skal overta gården. Det forhold at Anders ikke ble forhåndsorientert har ikke hatt noen betydning for hendelsesforløpet. Anders har uttalt at han ville ha sagt nei til å vike for Oddbjørn dersom han var blitt spurt. Fremgangsmåten ved salget kan derfor ikke ha noen betydning for den rettslige vurdering av forholdet. Farens ønske må være et moment å legge vekt på, selv om det i seg selv ikke er avgjørende.

Anders har, ikke minst på grunn av sin geografiske nærhet til gårdsbruket, vært klar over Oddbjørns hjelpsomhet på gården i alle år, Oddbjørns interesse for landbruket, og hvordan Oddbjørn, som praktisk talt har huset sitt på gårdstunet, har gått i lag med faren. Dette må ha betydning for Anders' egen forventning om å overta gården. Anders kan ikke sees å ha interesser i å overta gården som på noen måte kan måle seg med Oddbjørns. Balansen viser "monaleg overvekt" av interesser i Oddbjørns favør.

Det forhold at Anders var og så på andre gårdsbruk som han var interessert i å kjøpe, styrket Oddbjørns forventning om at Anders ikke var interessert i å overta Fjeld.

Anders vil aldri kunne drive gården uten ved leiet hjelp. Han har verken utdannelse eller praksis fra jordbruk, og driften må iallfall legges vesentlig om i forhold til hvordan det drives i dag.

Det bør ikke holdes mot Oddbjørn at han har hatt yrke utenom gården. Det må snarere sees som meget prisverdig at han har klart å opprettholde driften på gården ved siden av annet yrke. Når han fortsatt arbeider 70% i slik stilling, er det i påvente av avklaring av odelsløsningssaken. Hans plan er å leve av gårdsdriften alene.

Forøvrig har herredsretten tatt feil når den finner at Oddbjørn ikke vil lide noe økonomisk tap ved å måtte fravike gården. Han vil isåfall sitte igjen med besetning og driftsmidler som ikke kan utnyttes. Naboeiendommen Krosby kan han ikke fortsette noen virksomhet fra, idet det her ikke er driftsbygninger til leie.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er uriktig. Saken kan ikke ha reist slik tvil at saksomkostninger ikke skulle tilkjennes. Det kan ikke bebreides Oddbjørn at det kom til sak; som fremholdt foran ville det kommet til sak uansett.

Oddbjørn Fjeld har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Jan Anders Fjeld dømmes til å erstatte Oddbjørn Fjeld saksomkostningene for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Det er på det rene at Anders har best odelsrett, og at han derfor kan løse gården på odel med mindre odelsloven §21 første ledd kommer til anvendelse. Lovens vilkår for å nekte odelsløsning for den best odelsberettigede, er at løsning ville være "klårt urimeleg". Lovens vilkår er strengt, noe også rettspraksis viser. Retten har ikke anledning til å vurdere hvilket resultat som er mest rimelig eller hensiktsmessig.

I forarbeidene til odelsloven uttales at det må være "monaleg overvekt" av hensyn som taler mot å tillate løsning, jf NOU 1972:22 side 70. Det fremgår også at oppregningen i §21 ikke er uttømmende, slik at andre momenter enn dem som er nevnt kan telle med i vurderingen.

Høyesterett har gitt bestemmelsen anvendelse når de interesser odelsløseren fremmer er så beskjedne etter art og styrke i forhold til hva saksøkte i tilfelle må ofre, at resultatet blir klart urimelig, jf Rt-1988-161. Rettspraksis viser ellers at det - i tillegg til de momenter som uttrykkelig er angitt i lovteksten - særlig skal legges vekt på partenes tilknytning til eiendommen, nærhet i slektskap, om den som søkes fordrevet har kunnet få berettiget forventning om å kunne overta eiendommen, og konsekvensene av eventuell løsning.

I saken her står partene likt med hensyn til slektskap. Begge er født og oppvokst på gården, og begge har bosatt seg på tomter utskilt fra gården og bodd her sammenhengende i hele sitt voksne liv. Tilknytningen til gården er i så måte omtrent like nær.

Når det gjelder innsats på gården etter at brødrene kom til skjels år og alder, legger lagmannsretten til grunn at Oddbjørn har ytet vesentlig mer enn Anders. Foruten partenes egne forklaringer, legger retten vekt på uttalelser fra vitnene Morten Ruud og Tore Fjeld. Broren Tore uttrykte forholdet på den måten at Oddbjørn hadde gått hakk i hæl på faren bestandig. Senere har det blitt slik at det er faren som har gått i hælene på Oddbjørn.

Frem til tidspunktet da moren ble syk og senere døde i 1988, legger retten til grunn at foreldrene ikke var avhengig av bistand til drift av gården. Det er likevel på det rene at Oddbjørn i adskillig utstrekning hjalp foreldrene både i fjøset og ellers, bl a med vedlikehold av maskiner og utstyr. Retten legger videre til grunn at Oddbjørn ikke mottok kompensasjon for denne innsatsen i nevneverdig grad. Han drev endel leiekjøring for andre med farens maskiner, men inntektene av dette gikk i det vesentlige til faren. Han mottok bare en mindre del av avløsertilskuddet som faren fikk utbetalt.

Anders' innsats på gården var etter det opplyste liten, iallfall etter at han flyttet inn i eget hus. I 1985 ble han sittende igjen som enkemann med to små barn, og må ha hatt sin fulle hyre med å ta hånd om en etterhvert omfattende forretningsvirksomhet i tillegg til eneansvar for barna og hjemmet.

I 1988 inntrådte en ny fase hva angår Oddbjørns virksomhet på gården. Oddbjørn registrerte seg som selvstendig næringsdrivende, han kjøpte inn kalkunkyllinger som ble installert i en av gårdens driftsbygninger og leiet jorden på naboeiendommen. Oddbjørn påtok seg også i stigende grad leiekjøring for andre. Denne virksomheten innbragte ikke ubetydelige inntekter for Oddbjørn. Det legges til grunn at Oddbjørn i stor utstrekning benyttet farens driftsbygninger, redskaper og maskiner, uten at det ble ytet noe direkte vederlag til faren for dette. For at faren ikke skulle miste melkekvoten, ble 5-6 melkekyr innkjøpt, etter at melkeproduksjonen hadde vært avviklet i noen år. Faren kjøpte også inn ca 30 okser, og Oddbjørn skaffet fr til denne besetningen fra grasproduksjon på den leiede naboeiendommen. Det legges til grunn at Oddbjørn og faren har drevet i nært samarbeid, og at begge parter har ytet bistand til den annen. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at verdien av den hjelp Oddbjørn ytet faren, oversteg hva han på sin side mottok fra faren. Faren ville ikke ha kunnet drive noen virksomhet av betydning uten hjelpen fra Oddbjørn i tiden etter 1988. Oddbjørn og faren drev gården sammen på denne måten frem til gården ble overskjøtet til Oddbjørn i august 1993. Lagmannsretten vil i denne forbindelse bemerke at disse fem år ikke er å anse som et så langt tidsrom i relasjon til de interesser odelsloven ivaretar, at dette i seg selv kan tillegges særlig stor vekt.

Hvordan Oddbjørn har drevet gården i tiden etter at odelsløsningssak ble reist, er ikke av betydning for bedømmelsen av de spørsmål denne saken gjelder.

Oddbjørn har, både gjennom agronomkurset og sin virksomhet på gården, bedre forutsetninger enn Anders for å drive jordbruk. Dette er et moment som i og for seg trekker i Oddbjørns favør. Lagmannsretten har imidlertid ikke noe grunnlag for å trekke i tvil Anders' evne til å drive gården på en tilfredsstillende måte.

Også hensynet til faren, som er svært fornøyd med det samarbeid han nå har med Oddbjørn, er et moment som taler i Oddbjørns favør. Foreldrenes ønsker er imidlertid etter rettspraksis av helt underordnet betydning. Det er nettopp når foreldrene har valgt en annen enn den best odelsberettigede, at odelsloven §21 kommer til anvendelse.

Det neste moment som må vurderes, er hvilken grad av forventning Oddbjørn kan ha hatt med hensyn til at han skulle få overta gården. Lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet aldri har vært diskutert eller nevnt, hverken mellom foreldrene og sønnene, eller mellom brødrene. Noen forventning på dette grunnlag kan derfor ikke ha oppstått.

Anders må fra 1988 ha vært klar over at Oddbjørn i stigende grad etablerte egen virksomhet på gården, og det ville i og for seg vært naturlig om Anders hadde sagt fra til broren at han ikke hadde til hensikt å oppgi gården. Imidlertid ser retten det slik at det var enda større oppfordring for Oddbjørn til å ta opp spørsmålet, i og med at han, som dårligere odelsberettiget, investerte både penger og arbeidsinnsats i gården.

Anders tok med Oddbjørn for å se på et par gårdsbruk som var til salgs, og Anders la inn bud på ett av dem. Lagmannsretten finner ikke å kunne trekke noen slutning med hensyn til om Oddbjørns forventninger ut fra dette skulle påvirkes i den ene eller annen retning.

Den fremgangsmåte som ble valgt av faren og Oddbjørn i forbindelse med overdragelsen, tyder imidlertid ikke på at Oddbjørns forventninger om å få overta gården var sterke. Det er på det rene at de bevisst unnlot å varsle Anders om overdragelsen, fordi de regnet med at Anders ville protestere. Det ble også tatt inn et punkt i kontrakten som skulle sikre Oddbjørn mot tap i tilfelle odelsløsningssak, noe som ytterligere understreker at Oddbjørn var forberedt på at broren ikke ville gi avkall på gården.

Når det endelig gjelder konsekvensene for Oddbjørn av å bli fordrevet fra gården, er disse mindre dramatiske enn det som normalt må forventes i en odelsløsningssituasjon. Han behøver ikke fraflytte sin bolig, og han har sin faste stilling på Mysen.

Ut fra en helhetsvurdering finner lagmannsretten det ikke klart urimelig at Anders får løse gården på odel, og odelsloven §21 kommer således ikke til anvendelse.

Anken har ført frem,og avgjørelsen har ikke voldt tvil. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, pålegges Oddbjørn Fjeld å erstatte Anders Fjeld sakens omkostninger for begge instanser. Den ankende parts prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave for lagmannsretten på 55 897 kroner som omfatter utlegg 5 897 kroner. Hertil kommer ankegebyr 11 875 kroner, i alt 67 772 kroner. For herredsretten var omkostningsoppgaven på 30 500 kroner inklusive utlegg. Ankemotparten har ikke hatt innvendinger mot oppgavene, og lagmannsretten legger disse til grunn for fastsettelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jan Anders Fjeld kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr 172, bnr 2 og 3 i Eidsberg kommune fra Oddbjørn Fjeld.

2. Oddbjørn Fjeld dømmes til å erstatte Jan Anders Fjeld saksomkostninger for herredsretten med 30 500- tredvetusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

3. Oddbjørn Fjeld dømmes til å erstatte Jan Anders Fjeld saksomkostninger for lagmannsretten med 67 772- sekstisyvtusensyvhundreogsøttito- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.