LB-1995-806

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-24
Publisert:	LB-1995-00806
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-08218 A/19 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00806 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie, Larvik) Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig).
Forfatter:	Lagdommer Steingrim Bull, formann, Lagdommer Anne Lise Rønneberg, Ekstraordinær lagdommer Sigurd Muller. Arbeidslivskyndige meddommere: Blikkenslagermester Tor A. Johansen, Kontorsjef Annelise Nielsen
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §15, §18, Straffeloven (1902) §324, §325, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §35, §41, §14, §5

Dom:

Saken gjelder avskjed av polititjenestemann.

A er født *.*. 1953, og siden 20 juni 1975 har han vært ansatt som politibetjent ved Larvik Politikammer. Den 17 desember 1984 og 18 april 1985 ble han ilagt ordensstraff i form av skriftlige irettesettelser. Den første irettesettelsen ble gitt for å ha forlatt vakttjeneste før avløsning kom, og den andre for under tjeneste å ha kysset en kvinnelig kollega flere ganger mot hennes vilje. Den 13 november 1990 ble det av Vestfold og Telemark statsadvokatembeter skrevet ut et forelegg mot A for overtredelse av straffeloven §324 og §325 første ledd nr 1. Forelegget ble vedtatt av A, og det gjaldt flere feil han hadde gjort i anledning hans befatning med en sak som gjaldt en stjålet ulveskinnspels.

Den sak forelegget gjaldt, ble 23 mars 1991 tatt opp som disiplinærsak i ansettelsesrådet ved Larvik politikammer. I protokollen fra dette møtet ble det skrevet at det var enstemmighet i rådet om at det måtte reageres med ordensstraff. Det ble videre protokollert at flertallet, som bestod av kommunens representant og politimesteren, stemte for at A skulle nedsettes i en lavere tjenestestilling for et tidsrom av tre år, mens mindretallet, de ansattes representant, hevdet at både hensynet til politikorpset og til offentligheten tilsa avskjed. Avslutningsvis i protokollen het det at mindretallet anket flertallsavgjørelsen inn for Det sentrale tilsettingsråd i politiet. Dette rådet gjorde 9 april 1991 vedtak om avskjed av A.

Det sentrale tilsettingsrådet opphevet etterpå vedtaket på grunn av saksbehandlingsfeil, men ved brev av 9 april 1992 ble han meddelt at dette rådet på ny hadde truffet vedtak med samme innhold. Dette vedtaket ble så påklaget av A, og 13 august 1993 gjorde Justis- og politidepartementet vedtak om at klagen ikke skulle tas til følge.

Den 7 oktober 1993 tok A ut stevning til Oslo byrett med påstand om at Justisdepartementets vedtak skulle kjennes ugyldig. Staten tok til motmæle og la ned påstand om frifinnelse. Den 22 desember 1994 avsa byretten dom med denne domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har i rett tid påanket byrettens dom, og Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 14 og 15 november i Oslo. A møtte og forklarte seg, og to vitner ble avhørt. Det ble foretatt slik dokumentasjon som det framgår av rettsboken. Saken foreligger i samme stilling som for byretten. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har prinsipalt anført at Justisdepartementet ikke hadde kompetanse til å fatte vedtak i saken, subsidiært at vedtaket må oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse, og atter subsidiært at departementets skjønnsutøvelse må settes til side.

Tjenestemannsloven §18 nr 2 gav ikke hjemmel for å fremme mindretallsanke i denne saken. I tilsettingsrådet ved Larvik politikammer forelå det flertall for en slik sanksjon som nevnt i §18 nr 2. Første punktum gir da ikke hjemmel for slik anke. Heller ikke annet punktum kan anvendes her, idet mindretallet ikke ønsket skjerpelse av en ordensstraff, men en annen sanksjon anvendt - nemlig avskjed. Avskjed er ikke en form for ordensstraff i tjenestemannsloven forstand. Dette framgår av oppbyggingen av lovens §14 og §15. Språkbruken i §5 nr 3 taler også for denne forståelsen av §18 nr 2.

Lovens forarbeider gir også støtte for den ovennevnte fortolkning. Det framgår av Ot.prp.nr.44 (1976-1977) side 32 første spalte at mindretallsanke - av hensyn til ankeorganets arbeidsbyrde - bør begrenses til de tilfelle hvor mindretallet mener at flertallets reaksjon ikke er streng nok. Dette hensyn har nedfelt seg i regelen som er kommet til uttrykk i §18 nr 2 annet punktum. Dessuten er det gitt en rett til mindretallsanke i første punktum for de tilfellene hvor det ikke blir flertall for noen reaksjonsform i det hele tatt. Fanebust: Tjenestemannsrett (1987) side 248 må oppfattes å gi uttrykk for samme synspunkt.

Justisdepartementet har uriktig lagt til grunn for sitt vedtak at episodene med kyssing av B innebar en krenkelse av tjenesteplikter. For det første skjedde ikke dette mot hennes vilje. For det annet var disse episodene helt kortvarige. Noen øyeblikks uoppmerksomhet under patruljeringstjeneste kan ikke anses som noen tjenesteforsømmelse, og kyssingen har ikke etterpå gått ut over disse to tjenestemenns evner til å utføre tjenesten på en forsvarlig og god måte. Oppbyggingen av tjenestemannsloven §15 viser at det ikke er enhver form for utilbørlig atferd i tjenesten som kan anses som en krenkelse av tjenesteplikt.

Når det ses bort fra episodene med B, er det ikke grunnlag for å anvende tjenestemannsloven §15 bokstav a siste alternativ. Det kreves ikke mindre for å bli rammet av denne bestemmelsen enn av siste alternativ i straffeloven §324 første ledd, og denne bestemmelsen vil ikke kunne anvendes bare på grunnlag av episodene vedrørende vaktskifte og ulveskinnspelsen. Ved anvendelsen av tjenestemannsloven §15 bokstav a må det under enhver omstendighet foretas en totalvurdering, og det må da legges vekt på at det var gamle forhold som forelå før A gjorde feil med hensyn til pelsen, og at forholdene kunne ha blitt løst på en annen måte ved å bedre samarbeidsforholdene ved politikammeret.

Justisdepartementet har også anvendt loven feil ved å legge til grunn at A ved utilbørlig atferd har vist seg uverdig til sin stilling. Ved anvendelsen av denne bestemmelsen må det foretas en totalvurdering. Det må legges vekt på forholdenes grovhet, og at de er begått i en periode da A var preget av sine ekteskapsproblemer. Hans handlinger i anledning den stjålne pelsen kan best karakteriseres som uklok atferd. Verken denne episoden eller de øvrige påberopte forhold har brutt ned tilliten til A. Publikums tillit er ikke brutt, og i den utstrekning kollegers tillit er svekket, er dette utslag av motsetningsforhold mellom A og noen av hans kolleger.

Selv om ikke alle de påberopte rettsanvendelsesfeil foreligger, slik at enten bestemmelsen i tjenestemannsloven §15 bokstav a eller bestemmelsen i §15 bokstav b ville gitt grunnlag for avskjed, er klagesaksvedtaket likevel ugyldig, jf prinsippet i forvaltningsloven §41. Dersom departementet hadde vært klar over at bare den ene av bestemmelsene kunne ha gitt grunnlag for avskjed, er det grunn til å regne med at utfallet av klagesaken kunne ha blitt et annet.

Atter subsidiært er det påberopt at lagmannsretten kan overprøve det rettsanvendelsesskjønn som ligger til grunn for departementets vedtak. De forgåelser A har gjort seg skyldig i, er ikke av en slik alvorlig art at de bør kunne danne grunnlag for en avskjed. Under enhver omstendighet må departementets skjønn tilsidesettes under henvisning til reglene om myndighetsmisbruk. Avskjeden virker sterkt urimelig overfor A, og vedtaket innebærer en usaklig forskjellsbehandling, idet det tidligere ikke er gitt avskjed for så lite graverende forhold. Ytterligere subsidiært er det anført at departementets skjønn kan overprøves i sin helhet, og at avskjed ikke burde ha vært gitt.

A har lagt ned denne påstand:

1. Justisdepartementets vedtak av 13. august 1993 om ikke å ta til følge klage over vedtak av 07. april 1992 av Det sentrale tilsettingsråd i politiet om å avskjedige A fra hans stilling ved Larvik politikammer, kjennes ugyldig.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:

Mindretallsanken gav Det sentrale tilsettingsråd i politiet kompetanse til å treffe vedtak i saken. Det var ikke flertall for tjenestemannsrepresentantens forslag om avskjed, og ordlyden i tjenestemannsloven §18 nr 2 tilsier da at mindretallsanke kan fremmes. Den ankende parts forståelse av bestemmelsen er unaturlig, idet ordet verken ikke er tilføyd foran ordet oppsigelse.

Lovens forarbeider taler også for statens syn på hvordan bestemmelsen skal fortolkes. Departementet har fulgt opp lovkomitéens innstilling, og det framgår at departementet har ønsket å åpne for anke i de situasjoner der mindretallet mener at flertallets reaksjon ikke er streng nok. Første punktum i §18 nr 2 tar sikte på uenighet om hvilken reaksjonsform som skal velges, mens annet punktum tar sikte på uenighet om hvordan reaksjonsformen ordensstraff skal utmåles. Dersom første punktum her ikke gir grunnlag for mindretallsanke, må lovbestemmelsens formål under enhver omstendighet lede til at annet punktum kan anses å gi grunnlag for mindretallsanke i en situasjon som denne.

Subsidiært er det anført at det sentrale tilsettingsrådet fikk kompetanse til å treffe vedtak uten hensyn til reglene om mindretallsanke. Før A fikk noen formell underretning om utfallet av tilsettingsrådets behandling av hans sak, fattet det sentrale tilsettingsrådet vedtak. Dette rådet hadde kompetanse til å foreta omgjøring i henhold til forvaltningsloven §35 annet ledd. Atter subsidiært er det anført at dette rådet kunne omgjøre tilsettingsrådets vedtak i henhold til omgjøringsreglene i forvaltningsloven §35 tredje ledd, idet det sentrale rådet fattet nytt vedtak innen tre uker. En eventuell underretning til A om tilsettingsrådets vedtak måtte dessuten oppfattes dithen at vedtaket kunne komme til å bli omgjort av ankeorganet. Ytterligere subsidiært er det anført at vedtaket om avskjed er gyldig fordi det er truffet av et organ som er overordnet det organ som har vedtakskompetanse.

Domstolene kan ikke prøve om det burde ha blitt gjort vedtak om avskjed dersom det er på det rene at lovens vilkår for avskjed er oppfylt, jf Rt-1982-1729 og Rt-1988-664. Dersom departementet har lagt et riktig faktum til grunn for sin avgjørelse, er det således tilstrekkelig at lagmannsretten konstaterer at vilkårene for avskjed - enten i tjenestemannsloven §15 bokstav a eller i §15 bokstav b - er til stede for at vedtaket må anses gyldig.

A har gjentatt krenket sine tjenesteplikter, og han er to ganger tidligere gitt skriftlig irettesettelse. Tjenestemannsloven §15 bokstav a stiller bare krav om at tjenestemannen én gang har krenket sine tjenesteplikter etter at han har mottatt skriftlig irettesettelse.

A har grovt krenket sine tjenesteplikter både da han forlot sin vakttjeneste og ved sine handlinger i forbindelse med den stjålne pelsen. Den siste episoden innebærer flere forsømmelser, som i alle fall samlet innebærer grov krenkelse av tjenesteplikter. Da den stjålne pelsen ble brakt inn til politikammeret, skulle den straks ha vært ført i beslagsprotokollen, og det ble heller ikke skrevet noe om beslaget i vaktjournalen. Dagen etter føyde A noe til i denne journalen som ikke var riktig. Hans håndskrevne tilføyelse kan bare forstås dithen at pelsen er hos eieren. Tilføyelsen sier imidlertid ikke noe om hvem eieren eller bobestyreren er, og ikke noe om at pelsen har betydelig verdi. Videre framkommer det ikke i denne tilføyelsen at pelsen ble tatt med hjem til A. Endelig gjorde han den feil at han la tyverianmeldelsen i sin egen hylle, slik at den ble unndradd etterforskingsavdelingens kunnskap. Hans håndtering av denne saken viser i det minste en svært dårlig skjønnsomhet.

De gjentatte kyssinger av kollega B innebærer også krenkelse av tjenesteplikter. A har ved disse forhold ikke utført sin patruljetjeneste på en så sømmelig og aktsom måte som han pliktet. Det alvorligste er imidlertid den seksuelle trakassering av en arbeidskollega som han ved dette har gjort seg skyldig i. Under enhver omstendighet dreier det seg om en slik utilbørlig atferd som må anses som forsømmelse av tjenesteplikt.

As påberopte ekteskapsproblemer har strukket seg over flere år. Slike langvarige problemer kan ikke redusere arbeidsgiverens krav på at tjenestemannen oppfyller sine tjenesteplikter. Det kan heller ikke tillegges betydning at andre polititjenestemenn ikke ville ha blitt avskjediget for slike forhold fordi de ville ha blitt dekket av sine kolleger. Det er ikke framlagt noen eksempler som er egnet til å vise at det er begått noen usaklig forskjellsbehandling ved å vedta avskjed av A.

Staten har lagt ned denne påstand:

1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Partene er uenige om Det sentrale tilsettingsråd i politiet hadde kompetanse til å treffe vedtak i saken. Dersom det foreligger en rett til mindretallsanke etter tjenestemannsloven §18 nr 2, er partene enige om at anken skulle bringes inn for dette rådet.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall vedrørende spørsmålet om det forelå en ankerett for mindretallet i henhold til tjenestemannsloven §18 nr 2.

Flertallet - de juridiske dommerne og meddommer Johansen - er kommet til at mindretallsmedlemmet i tilsettingsrådet kunne kreve saken avgjort av det sentrale tilsettingsrådet.

Dommerne Bull og Rønneberg og meddommer Johansen bemerker om dette spørsmålet:

Lovens ordlyd gir ikke et helt klart svar på det spørsmålet om lovforståelsen som partene er uenige om. Det er derfor av betydning å klargjøre hvilke motiver til denne bestemmelsen som framkommer i lovforarbeidene.

Ordningen med rett for medlemmer av mindretall i tilsettingsråd til å anke avgjørelser vedrørende oppsigelse, avskjed og ordensstraffer inn for overordnet organ ble innført ved lov om statens tjenestemenn av 10 juni 1977. Regelen er ført videre i §18 nr 2 i någjeldende tjenestemannslov av 4 mars 1983. Formuleringen i dagens lov er ikke helt den samme. Det er imidlertid ikke noe i forarbeidene til denne loven som gir forklaring på endringen i formuleringen av regelen, og det er ikke noe som tilsier at en tok sikte på å endre det materielle innholdet i regelen om mindretallsanke. Det er således bare forarbeidene til 1977-loven som gir veiledning av betydning om forståelsen av regelen.

Tidligere gjaldt det en rett til mindretallsanke i saker om ansettelser. Om behovet for å innføre mindretallsanke i saker om avskjed, ordensstraffer og oppsigelser, heter det i tjenestemannslovkomitéens innstilling av 4 mars 1960 144 første spalte:

Komitéen er av den oppfatning at denne manglende adgang til mindretallsanke i ikke liten grad kan være egnet til å svekke kravet om en betryggende og enhetlig behandling av tjenestemennene ved forføyninger av denne art. Det vil således kunne forekomme at et mindretall med gode grunner kan hevde at en reaksjon bør være strengere overfor en bestemt tjenestemann under hensyn til de reaksjoner som er eller blir fastsatt for andre tjenestemenn i lignende tilfelle. Videre vil det kunne forekomme, f.eks. ved oppsigelse av flere tjenestemenn, at et mindretall med god grunn kan hevde at en annen tjenestemann bør oppsis før en som flertallet har bestemt seg for å oppsi osv.

I komitéens forslag til lovbestemmelse (§22) om anke over denne type vedtak - både fra tjenestemenn og fra mindretallsmedlemmer - het det i sjette ledd:

Foruten å stadfeste eller oppheve ansettelsesmyndighetens vedtak, kan ankeinstansen fastsette en mildere eller strengere ordensstraff, omgjøre ordensstraffen til avskjed eller avskjeden til ordensstraff.

I Ot.prp.nr.44 (1976-1977) side 32 første spalte sier departementet seg enig i at det bør innføres en viss adgang for mindretallsanke. Under henvisning til at mange anker ville bli avgjort av Kongen i statsråd, ble det foreslått å begrense ankene til de tilfelle hvor mindretallet mener at flertallets reaksjon ikke er streng nok. Det er også unødvendig at mindretallet skal ha adgang til å "anke" på vegne av tjenestemannen, da tjenestemannen selv vil benytte seg av klageadgangen når han mener at reaksjonen er for streng.

Dette ønsket om begrensning i mindretallsmedlemmenes rett til å anke medførte ønske om å endre lovkomitéens forslag, som lød slik:

Blir det i et kollegialt styre eller ansettelsesråd ikke flertall for vedtak om å treffe slik forføyning, har det enkelte medlem av mindretallet adgang til å anke saken inn for departementet. Det samme gjelder hvor et mindretall ønsker en ilagt ordensstraff skjerpet.

I departementets forslag, som ble vedtatt som lovtekst, lød bestemmelsen slik:

Blir det i et styre eller råd flertall for ikke å gå til oppsigelse, avskjed eller ilegge ordensstraff, kan hvert medlem av mindretallet kreve saken avgjort av vedkommende departement eller den myndighet som er bestemt ved reglement. Det samme gjelder hvor et mindretall ønsker en ilagt ordensstraff skjerpet.

Noen tilsvarende bestemmelse som den ovenfor siterte i §22 sjette ledd i lovkomitéens innstilling ble ikke vedtatt.

Justiskomitéen sluttet seg til departementets vurdering, jf Innst.O.nr.85 (1976-77) side 12. Lovens forarbeider inneholder ikke andre bemerkninger av betydning for hvordan bestemmelsen i §18 nr 2 skal fortolkes.

Det må etter dette fastslås at det i lovforarbeidene ikke fins holdepunkter for at mindretallsmedlemmer i tilsettingsråd ikke skal kunne anke når de mener at det bør reageres med avskjed i stedet for ordensstraff. Det formål regelen om mindretallsanke skal ivareta - en mest mulig betryggende og ensartet behandling - tilsier ikke at det bare bør være gradering av ordensstraff, og ikke spørsmålet om avskjed, som skal kunne bringes inn til høyere instans. Det kan heller ikke ses å være noen andre reelle grunner som taler for en slik løsning.

Ordlyden i tjenestemannsloven §18 nr 2 lest i sammenheng - særlig sett på bakgrunn av de lovforarbeider som det er gjort rede for ovenfor - tyder etter flertallets syn på at mindretallsmedlemmer som ønsker en strengere reaksjon alltid skal kunne anke.

Både nåværende og tidligere lovgivning sondrer mellom begrepene avskjed og ordensstraff. Det siste begrepet er klart definert i gjeldende lovs §14 nr 2. Lovens terminologi gjør det således språklig unaturlig å si at en ordensstraff blir skjerpet ved å vedta avskjed. Ordlyden i §18 nr 2 annet punktum, som fikk sin utforming allerede i tjenestemannslovkomitéens innstilling, må derved naturlig forstås slik at denne siste delen av bestemmelsen i §18 nr 2 uttrykkelig presiserer at mindretallet ikke bare skal kunne anke for å få en skjerpet reaksjonsform, men at mindretallet også skal kunne anke for å oppnå en skjerpet gradering av reaksjonsformen ordensstraff.

Denne forståelsen av §18 nr 2 annet punktum bestyrkes også ved det forhold at denne bestemmelsens ordlyd i det hele tatt ikke passer for en sak som gjelder oppsigelse. Tjenestemannsloven reaksjonssystem er slik at avskjed eller ordensstraff sjelden vil være alternative reaksjonsformer for oppsigelse, og det blir da helt unaturlig å snakke om en oppsigelse som en skjerpet ordensstraff.

Lovforarbeidene, jf slutten av sitatet ovenfor fra lovkomiteens innstilling side 144, gir støtte for den løsning at det skal kunne anvendes mindretallsanke over et nedstemt forslag om å oppsi en bestemt person; og i tråd med det som er sagt om forståelsen av §18 nr 2 annet punktum, må hjemmelen for mindretallsanke da naturlig søkes i §18 nr 2 første punktum. Det vil være helt unaturlig å forstå ordlyden i første punktum slik at denne bestemmelsen bare gir hjemmel for mindretallsanke i de tilfeller der et forslag om oppsigelse er nedstemt - men ikke i de tilfeller der et forslag om avskjed er blitt nedstemt.

De ovennevnte medlemmer av lagmannsrettens flertall er etter dette kommet til at både lovens ordlyd, forarbeider og reelle hensyn taler for at mindretallsmedlemmer som ønsker en strengere reaksjon mot en tjenestemann enn flertallet i tilsettingsmyndigheten går inn for, skal kunne bringe saken inn for ankeorganet.

Dommer Müller mener at flertallets konklusjon med hensyn til mindretallsanke følger av ordlyden i tjenestemannsloven §18 nr 2 annet punktum. Mindretallet i tilsettingsrådet i Larvik har her ønsket å skjerpe en ilagt ordensstraff.

Mindretallet - meddommer Nielsen - er kommet til at det i dette tilfelle ikke forelå adgang til mindretallsanke, slik at det sentrale tilsettingsrådet og Justisdepartementet ikke hadde kompetanse til å treffe vedtak i saken. Disse overordnede organers omgjøringskompetanse må anses utfyllende regulert gjennom bestemmelsene i §18 nr 2, og kan ikke utfylles gjennom de alminnelige regler om omgjøring i forvaltningsloven §35 tredje ledd. Forvaltningsloven §35 annet ledd gir ingen omgjøringskompetanse i denne saken, idet As prosessfullmektig, som sammen med A møtte for rådet, var blitt gjort kjent med hvilket resultat rådet var kommet til. Lovens ordlyd kan lett forstås dithen at §18 nr 2 første punktum bare gir rett til mindretallsanke dersom det ikke er flertall for noen av de reaksjonsformer som er nevnt i denne regel. Hensynet til tjenestemannen tilsier en slik løsning, slik at han snarest mulig får avklart om det skal reageres med avskjed eller ikke. Lovforarbeidene gir ikke helt klare signaler om hvordan dette spørsmålet skal løses, og da bør lovens ordlyd, slik mindretallet oppfatter den, bli avgjørende.

Vedrørende spørsmålet om departementets vedtak er gyldig, bemerker flertallet - alle unntatt meddommer Nielsen - dette:

Flertallet behandler først det saksforhold som departementet har lagt til grunn for sitt vedtak.

Episoden vedrørende vaktskifte ble i den skriflige irettesettelsen av 17 desember 1984 beskrevet slik: at han tirsdag den 4. desember 1984 en tid før kl. 0900 forlot Lilleskogen Turistheim hvor han satt som vakt over en varetektsfange, før avløsningen var kommet og dertil lot politiets tjenestevåpen og radio bli liggende igjen på stedet i et avlåst rom og leverte nøkkelen til rommet til innehaveren av turistheimen.

A har erkjent å ha forholdt seg som ovenfor beskrevet. Om episoden ellers har han forklart at avløsning var ventet i løpet av 10- 5 minutter etter at han forlot turistheimen, og at arrestanten, sammen med sin mindreårige datter, lå innelåst på et rom og sov. Vakttjenesten var bevæpnet, idet det forelå frykt for at noen ville komme og befri arrestanten. Den som satt i turistheimens resepsjon, var den eneste som utgjorde noen form for vakt da A forlot Lilleskogen. Han regnet da med at den påtroppende politivakt ville bli den siste før arrestanten ble løslatt. Etter vaktplanen skulle A hatt vaktavløsning tidligere den morgenen, og han forlot pensjonatet fordi hans kone skulle på arbeid, og han skulle hjem til sine mindreårige barn. Han hadde ikke meldt fra til andre i politiet om at han ville forlate vakttjenesten før avløsning kom. Tjenestevåpen og radio ble liggende på et annet rom enn der arrestanten lå.

Episoden vedrørende kyssing av en kvinnelig kollega er i den skriftlige irettesettelsen av 18 april 1985 beskrevet slik: a) under uniformert bilpatruljetjeneste på et kvelds- eller nattsett sammen med politikonstabel B høsten 1984 stanset politibilen på tømmermottagingen ved Treschow-Fritzøe og kysset henne gjentagne ganger mot hennes vilje, b) den 9. mars 1985 ca kl. 2310 da B skulle forlate politikammeret etter endt tjeneste, drog henne inn på kopieringsrommet og kysset henne mot hennes vilje, c) den 13. mars 1985 ca kl. 0400 under uniformert bilpatruljetjeneste sammen med politikonstabel B stanset politibilen ved Treschow-Fritzøes lager og kysset henne mot hennes vilje og deretter satt seg til å lese aviser.

For lagmannsretten har A erkjent det faktiske hendingsforhold som er beskrevet ovenfor bortsett fra at han har bestridt at han noen gang har kysset B mot hennes vilje. Denne skriftlige irettesettelsen ble ikke påklaget av A, og han anførte ikke den gangen overfor ansettelsesrådet at det forelå frivillighet. Han har aldri spurt B om hvorfor hun har forklart at kyssingen skjedde mot hennes vilje. Det må videre legges til grunn at spørsmålet om frivillighet heller ikke ble tatt opp av A da han møtte for departementet under klagesaksbehandlingen og avgav en lengre forklaring. Flertallet er etter dette kommet til at departementet ikke har lagt til grunn noe uriktig faktum vedrørende disse episodene.

As behandling av den stjålne ulveskinnspelsen er i forelegget av 13 november 1990 beskrevet slik:

Politibetjent A var vaktsjef ved Larvik politikammer den 28. mai 1990 kl. 15.00 - 23.00. Ca. kl. 16.00 møtte advokat Morten N. Wexels på politivakten og anmeldte innbrudd og tyveri av en ulveskinnspels fra forretningen Margarita A/S, Larvik. Firmaet var under konkursbehandling med adv. Wexels som bobestyrer. I vaktjournalen for søndag 27. mai 90 kl. 01.15 (nr. 1112/90 på side 43) var innført melding om at et utstillingsvindu i forretningen Margarita A/S, Torget 1, Larvik, var meldt knust.

I løpet av kvelden 28. mai 90 kom ulveskinnspelsen til rette. Den var anonymt blitt hengt i en bærepose på speilet til politiets utrykningsvogn som stod parkert utenfor politikammeret.

Politioverkonstabel Tom Baklie overleverte pelsen til vaktsjef A som unnlot å merke pelsen og å føre denne inn i beslagsprotokollen slik instruksen krever.

Senere samme kveld anførte A med penn i vaktjournalen under nr. 1112/90 - for øvrig uten signatur - "Bobestyrer kontaktet pkm. da det som var stjålet er kommet til rette. Ingen anm. i saken."

Anmeldelsen fra advokat Wexels ble av A plassert i As egen posthylle på politikammeret og derved unndratt fra registrering i STRA-sak og videre etterforskning. Ved tjenestesettets slutt denne dag tok A med seg ulveskinnspelsen til sin bopel uten å informere eller innhente samtykke fra overordnet. Han håndterte på denne måten bevisgjenstand/beslag i strid med instruks.

Forelegget ble vedtatt av A, og han har under ankeforhandlingen ikke bestridt noen av de forhold som er beskrevet der.

Flertallet er kommet til at alle de tre ovennevnte forhold innebærer krenkelse av tjenesteplikter, jf tjenestemannsloven §15 bokstav a. Selv om det skulle legges til grunn at den kyssing som er omhandlet i den skriftlige irettesettelsen av 18 april 1985 bare varte helt kort tid og derved i helt ubetydlig grad hemmet deres tjenesteutførelse, er flertallet kommet til at de påtalte forhold innebar en krenkelse av tjenesteplikt. Det påtalte skjedde mot Bs vilje, og As atferd innebar en form for seksuell trakassering på arbeidsplassen. Det er en aktivitet som det klart må sies å være en tjenesteplikt å avholde seg fra.

A var tidligere gitt skriftlig irettesettelse. Hans krenkelse av tjenesteplikter under sin behandling av saken vedrørende tyveriet av ulveskinnspelsen gav da grunnlag for å treffe vedtak om avskjed, jf tjenestemannsloven §15 bokstav a.

Flertallet er også kommet til at departementet har anvendt loven riktig ved å bedømme As samlede ovennevnte atferd å være av en slik karakter at han har vist seg uverdig til sin stilling, jf tjenestemannsloven §15 bokstav b. Alle de omhandlede tjenesteforsømmelsene må vurderes som grove. De er riktignok begått over et langt tidsrom. På den annen side må det tillegges vesentlig vekt at da A sist krenket sine tjenesteplikter, hadde han allerede mottatt to skriftlige irettesettelser, og han hadde vært ansatt i politiet i femten år. Det bør da kunne forventes at han var klar over at hans samlede tilsidesettelser av formelle rutiner dette døgnet framstod som en atferd som var svært uklok og lite betryggende, og at denne atferden i vesentlig grad var egnet til å svekke den tillit ledelsen og kolleger ved politikammeret var avhengig av å ha til hans utførelse av tjenesten.

Etter den siste skriftlige irettesettelsen ble A av departementet gjort oppmerksom på at "eventuell fremtidig atferd av liknende art kan medføre avskjed", og flertallet bemerker at Justisdepartementets klagesaksvedtak ikke framstår som sterkt urimelig, og at det ikke er framkommet noe som tilsier at vedtaket innebærer noen usaklig forskjellsbehandling. Det bemerkes at det ikke er tilbudt noen bevisførsel av særlig betydning for dette siste spørsmålet. Mange vedtak om avskjed av polititjenestemenn er begrunnet i enkeltstående handlinger, som for eksempel promillekjøring eller underslag rettet mot arbeidsgiver. Her dreier det seg om en erfaren tjenestemann som flere ganger har gjort seg skyldig i alvorlige forsømmelser av sine tjenesteplikter. Reaksjonsmønsteret i sammenlignbare saker er ikke dokumentert. Det er ikke noe som tyder på at departementet har lagt vekt på andre forhold enn dem som er redegjort for ovenfor.

Anken har ikke ført fram. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, stemmer flertallet for at A må erstatte statens omkostninger for lagmannsretten. Disse fastsettes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave til kr 31 000, hvorav kr 30 000 i salær. Flertallet finner heller ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen som følger av tvistemålsloven §180 annet ledd, sammenholdt med §172 første ledd, slik at A også blir pålagt å erstatte statens omkostninger for byretten. I samsvar med innlevert omkostningsoppgave fastsettes disse til kr 25 200, hvorav kr 25 000 i salær. Med utgangspunkt i det resultat mindretallet er kommet til, stemmer meddommer Nielsen for at staten må erstatte As saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd.

Domsslutning:

1. Punkt 1 i byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A 56 200 - femtisekstusentohundre - kroner til Staten v/Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.