LB-1996-1112

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-24
Publisert:	LB-1996-01112
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-225 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01112 A
Parter:	Ankende part: Flash Design AS (Prosessfullmektig: Advokat Stig Hvinden). Motpart: Samson Transport Co Norge AS, Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Undli).
Forfatter:	1. Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Kjersti Graver 3. Skiftedommer Anita H Lund
Lovhenvisninger:	Vegfraktavtaleloven (1974) §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §29, §32, §36, §6, Vegfraktavtaleloven (1974)

Saken gjelder Flash Design AS' krav mot fraktfører og forsikringsselskap på erstatning etter vegfraktloven §38, for tap etter at gods befraktet fra Danmark ble stjålet på mottaksstedet i Norge. Flash Design AS mener at transportøren utviste grov uaktsomhet ved å hensette transportert gods utenfor deres lager, uten å forvisse seg om at det kom mottaker i hende.

Flash Design AS fremmet ved brev av 28 april 1994 krav overfor Samson Transport Co Norge AS og ansvarsforsikringsselskapet, daværende UNI Storebrand, nå Storebrand Skadeforsikring AS, på tap for utvist grov uaktsomhet fra transportørens side. Kravet omfattet tapt fortjeneste for 1994, ialt 1.8 mill kroner. Kravet ble avvist. Det ble erkjent at det forelå uaktsomhet, og at det forelå ansvarsgrunnlag etter vegfraktloven §32, med et ansvar begrenset til 17 SDR pr kg. Storebrand har i samsvar med dette tilbudt seg å betale kr 8079.

Ved stevning av 29 desember 1994 til Oslo byrett reiste Flash Design AS søksmål mot Samson Transport Co Norge AS og UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Byretten avsa 14 januar 1996 dom med slik domsslutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Samson Transport Co Norge AS dømmes in solidum til å betale til Flash Design AS motverdien av 708,05 - syvhundreog åtte 5/100 - SDR på domstidspunktet samt 697 - sekshundreognittisyv - kroner, alt med tillegg av 5 - fem -% rente p.a. fra 28.4.94 til betaling skjer.

Solidaransvaret for UNI Storebrand Skadeforsikring AS gjelder beløp utover egenandel på 5.000 - femtusen - kroner.

2. Flash Design AS betaler saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Samson Transport Co Norge AS med 72.800 - syttitotusenåttehundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for kravene under 1 og 2 er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.

Flash Design har i rett tid påanket dommen. Samson Transport Co Norge AS og UNI Storebrand Skadeforsikring AS, nå Storebrand Skadeforsikring AS, har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 14 - 16 oktober 1997. Den ankende part var representert ved styreformannen, Helge Mørck, som avga forklaring. For ankemotparten Samson Transport Co Norge AS møtte markedssjef Jan Ivar Skeie, som avga vitneforklaring. Til stede i retten var også revisorene Steinar Jarl Farstad for Flash Design AS og Solbjørg Karla Lie for Storebrand Skadeforsikring AS. Det ble avhørt ytterligere åtte vitner. Fem av vitnene var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens fremstilling nedenfor. Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Firmaet Flash Design AS (idet følgende benevnt Flash Design) ble etablert i 1976, med Anne Mørck som daglig leder og hennes ektefelle Helge Mørck som styreleder. Det norske firmaet utsprang fra det svenske firma AB Flash. Virksomheten bestod i design og engros salg av moteklær for kvinner. Fra 1979 til 1991 hadde Flash Design butikk i Karl Johans gate. Firmaet består stadig, men det har ikke vært i produktiv virksomhet siden våren 1994.

Firmaet hadde kontor og lager i den gamle låven på Østre Holmen gård i Oslo, med adresse Bjørnveien 2 C. Hovedhusets adresse er Holmenkollveien 19. Veien går tvers over tunet på gården, og det er lagt opp til at innkjørselen til låven skal være fra motsatt side av den til hovedhuset. Ekteparet Mørch bor som nabo til hovedhuset, med adresse Holmenkollveien 17. Fra årsskiftet 1993-1994 ble virksomheten i Flash Design, utenom lageret, flyttet over fra låven til familiens bolig.

Prototyper for innsalg til norske detaljister ble i hovedsak utviklet av Anne Mørck, med en viss konsulentbistand. Hun bestemte design, tok ut stoffer, garntyper og farger, og fikk sydd prøvekolleksjoner. I 1993-1994 ble klærne sydd på Systuen MN i København. Prøvekolleksjonene ble presentert for detaljister i forbindelse med Motemessen på Sjølyst. Det var her de fleste valgte ut sine utsalgskolleksjoner og la inn bestillinger for året. Flash Design deltok på denne messen ca 40 ganger. I 1993 flyttet firmaet sin visning fra Sjølyst til eget showrom som var innredet i låven på Østre Holmen gård. Fra og med 1994 skulle visningene flyttes over til innredet showrom i kjelleren i boligen i Holmenkollveien 17.

Firmaet gikk godt fra slutten av 70-tallet og frem til vanskeligere tider i bransjen satte inn på begynnelsen av 90-tallet. Bruttoomsetningen var på på topp i 1987, med vel 14 mill kr, mens den i 1990 var på vel 9 mill kr, i 1991 på nær 8 mill kr, i 1992 på 5.4 mill kr, etter at butikken var lagt ned, og i 1993 på 2.5 mill kr Ektefellene Mørck stilte private garantier overfor bankene for forpliktelser Flash Design hadde. Firmaet måtte spare og innskrenket virksomheten, blant annet ved å flytte fra låven og inn i boligen. Foruten Anne Mørck var det en heltidsansatt i firmaet, som sluttet ved utgangen av 1993.

Flash Design hadde transportavtale med Samson Transport Co Norge AS (i det følgende benevnt Samson) om transport av varene fra København til Oslo. I følge avtalen, av 20 desember 1993, var leveringsbetingelsene "fra ab lager København til fritt levert Deres lager Oslo". Det var i avtalen også angitt ulike priser knyttet til kilointervaller. Avsender i København var Systuen MN v/Mariann Nilsson.

Når det gjelder den aktuelle forsendelsen legger lagmannsretten følgende faktum til grunn:

Torsdag 24 februar 1994 hentet Samson fire kartonger konfeksjon, tilsammen 85 kg, fra Systuen MN, med leveringsadresse Holmenkollveien 19 påført fraktbrevet. Innholdet bestod av prøveeksemplarer av ulike klesplagg for kvinner beregnet på senere produksjon, samt noen prototyper på bedriftsklær, beregnet blant annet på mulig salg til hotell Royal Christiania i Oslo. Ialt dreide det seg om ca 175 plagg. Systuen MNs faktura var på kr 30550. Prøvekolleksjonen skulle presenteres i forbindelse med motemessen som startet lørdag 5 mars 1994, ved visninger i showrommet i boligen i Holmenkollveien 17, som Anne Mørck hadde avtalt med kunder. Ved en feil ble fraktbrevet, av den danske systue, påført Holmenkollveien nr 19 og ikke nr 17.

Forsendelsen ankom Oslo om morgenen fredag 25 februar 1994. Samson besørget den utkjørt samme dag. Samson benyttet seg som flere ganger før, av den frittstående fraktfører Johnny Akselsen. Han ankom innkjørselen til Holmenkollveien 19 ca kl 14.30 - 15. Porten inn til hovedeiendommen forhindret ham i å komme gjennom. Han kjente seg imidlertid igjen og kjørte rundt og kom til låven ad Bjørnveien. Det var ingen til stede fra Flash Design og han satte fra seg kartongene rett utenfor kontordøren, ved en benk under et tak der. Det stod noen andre kartonger på benken fra før. Navneskiltet til Flash Design hang på veggen. Noen håndverkere holdt på med arbeid på hovedbygningen. Akselsen hadde forøvrig et par leveringer til samme ettermiddag.

Anne Mørck var på låven søndag ettermiddag. Da var ikke de fire kartongene der. Om morgenen mandag 28 februar 1994 kontaktet hun Samson og spurte etter forsendelsen. Det ble etterhvert konstatert at de fire kartongene måtte være stjålet. Majorstua Politistasjon ble ringt opp, men meldte at de ikke hadde kapasitet til følge opp. Like etter ble det oppdaget at det hadde vært innbrudd på lageret på låven og at strikkevarer i ull var stjålet herfra. Skriftlig politianmeldelse for begge forhold ble innlevert 4 mars 1994. Enkelte av plaggene er gjenfunnet senere, og personer er mistenkt for tyveri og innbrudd.

Tapet av de fire kartongene førte til at Anne Mørck avlyste de avtalte visningene 5 mars, og hun hadde ikke andre presentasjoner på motemessen. Hun vurderte det som umulig å få satt igang produksjon av nye prototyper i tide til å kunne nå kundene før de hadde disponert sine budsjetter. Hun ville tidligst ha nye prototyper klare i april/mai, antagelig senere. Driften i Flash Design ble ikke tatt opp igjen etter tyveriet. Økonomien var da svært svak.

Den ankende part, Flash Design AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Transporten reguleres av vegfraktloven av 20 desember 1974 nr 68. Samson svarer for den frittstående fraktfører Akselsens handlinger etter vegfraktloven §6. Vegfraktloven er resultat av nordisk samarbeid, basert på CMR (Convention au Contract de Transport International de Marchandises par Route)-konvensjonen av 19 mai 1956. Rettspraksis i de andre nordiske land og i konvensjonslandene forøvrig, er følgelig relevant også for norske domstoler.

Partene er enige om at Akselsen opptrådte uaktsomt da han satte fra seg kartongene utenfor låven uten nærmere undersøkelser. Hensettelsen må imidlertid anses som grovt uaktsom. Leveringen skjedde til en bedrift, på slutten av en fredag. Akselsen måtte regne med at risikoen for at det ikke ville komme noen før mandag var betydelig. Hensettelsen innebar derfor en betydelig fare for tyveri. Akselsen kunne ha brukt sin mobiltelefon og ringt Flash Design, eller han skulle ha tatt med varene tilbake til Samson. Han burde uansett ha kontaktet Samson for instruks. Når han selv kvitterte på fraktbrevet for mottagelsen, tok han en risiko. Det hadde aldri skjedd tidligere at varene var blitt levert uten at noen fra Flash Design var til stede.

Det er i denne sammenheng uten betydning at den mottaksadresse som ble påført forsendelsen fra systuen i Købehavn var feil med hensyn til husnummer.

Flash Design hadde ikke grunn til å regne med at varene ville bli levert fredagen. Tvertimot ble Anne Mørck ringt opp av Marianne Nilsson fra København da varene var hentet hos henne, og fikk av henne vite at de kunne ventes mandag.

Samson hadde ikke utarbeidet retningslinjer for hvordan sjåførene skulle forholde seg i slike tilfelle. Det må veie mot dem.

At det ikke er oppført noe på fraktbrevet som viser at forsendelsen hadde en særlig verdi er uten betydning for den adferdsnorm som må kreves. Sentrale bransjemessige handlingsnormer er tilsidesatt. Det var intet spesielt ved denne forsendelsen som tilsa at det hastet spesielt. Akselsen hadde tid på seg til å undersøke forholdene.

Samson er en av Nordens ledende transportører på konfeksjon. Firmaet måtte regne med at godset som ble befraktet hadde verdi når frakten var mellom en profesjonell avsender og profesjonell mottager.

Vedrørende forståelsen av grensen for grov uaktsomhet, har den ankende part påberopt seg Rt-1995-486, "Nordlandsdommen", dom av dansk Høyesterett, ND-1991-123 (Nordisk Domssamling), "Presenningdommen", dom av Sø- og Handelsretten i København, ND-198-1134, "HiFidommen", dom av Høgsta domstolen i Finland, ND-1983-62, "Tekstildommen", og dom av fransk Høyesterett, Cour de Cassation de France av 12 desember 1989.

Det tap Flash Design krever dekket er i ankesaken redusert i forhold til kravet i byretten. Kravet er for lagmannsretten begrenset oppad til kr 673000. Det utgjør avbruddstap for 1994, beregnet ut fra antatt salg 3.961 mill kr, som er satt opp på grunnlag av driftsinntektene i 1992 og 1993. Det er herav beregnet en brutto fortjeneste på 33,4%, som var gjennomsnittet i årene 1977 til 1994, hvilket utgjør 1.323 mill kr for 1994. Antatte faste kostnader er anslått til kr 650000. Differansen mellom disse to summer blir kr 673000. At Flash Design har regnskapsmessige kostnader, i form av kr 591.000 i tap på krav, som skulle ha vært tatt tidligere, er uten interesse i denne sammenheng. De kommer som negativ post i balansen. For tapsberegningen er det de driftmessige kostnader som har betydning. Det er i de faste kostnadene her lagt inn et beregnet tap på krav på 2% for 1994.

Tapet er en påregnelig følge av tyveriet. Hele prøvekolleksjonen gikk tapt og med den omsetningen i 1994. Flash Design mistet sitt redskap for å kunne få bestillinger senere i året. De tas opp i forbindelse med visningene. Det ble ikke tid til å få sydd opp prøvekolleksjonen på ny. Tyveriet førte til at firmaet brøt sammen økonomisk og at Anne Mørck fikk en alvorlig og langvarig psykisk knekk. Firmaet hadde denne gang i stor grad satset på strikkete plagg i bomull, noe som viste seg å bli god salgsvare dette året. Anne Mørck var kjent i bransjen for å ha god teft. Bedriftskolleksjonen var ment for et nytt og lovende marked for firmaet.

Vedrørende beregningen av tapet har den ankende part påberopt seg Rt-1967-697, " Lierdommen" og Rt-1960-357, "Bersageldommen".

Flash Design har nedlagt slik endelig påstand:

1. Samson Transport Co Norge AS og Storebrand Skadeforsikring AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Flash Design AS begrenset oppad til kr 673.000 med tillegg av 5% rente fra 28.4.1994.

2. Flash Design AS tilkjennes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett.

Ankemotpartene, Samson Transport Co Norge AS og Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det erkjennes ansvar etter vegfraktloven §32, men ikke etter §38. Fraktføreren opptrådte uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt da han satte fra seg kartongene uten varsel til mottager. Han leverte til en bedrift, tidlig en fredag ettermiddag. Det virket ikke som om den hadde stengt for helgen. En dør stod åpen, med mulighet for å komme seg inn på varelageret. Det stod kartonger utenfor kontordøren. Stedet var et privat gårdstun, intet offentlig område. Denne sak skiller seg således fra dansk Høyesteretts dom av 15 august 1991, "Presenningdommen".

Samson og Akselsen oppfattet det slik at det hastet med levering. Det gjorde det alltid for Flash Design. Noen ganger hadde salgssjefen i Samson av den grunn personlig kjørt ut varer til Flash Design i sin privatbil.

Anne Mørck måtte regne med at levering ville skje fredag, ettersom det var det vanlige.

Det erkjennes at det foreligger brudd på bransjenormer. Akselsen kunne ha ringt Samson og han kunne ha ringt Anne Mørck da han ikke møtte noen på stedet. Men det var ikke grovt uaktsomt av ham å la være. Avviket fra bransjenormen var ikke så markert.

Godset gikk for minimumsfrakt og det var intet som ga inntrykk av at det var spesielt verdifullt. Det var da ikke varene i seg selv som hadde så stor verdi, men virkningen for Flash Design som ble så omfattende. Det skyldtes den dårlige økomiske situasjon firmaet var i.

Den rettspraksis den ankende part har vist til, kan etter ankemotpartenes syn ikke tas til støtte for at det er utvist grov uaktsomhet i denne sak. Både i "Nordlandsdommen" og i "Presenningdommen" forelå mer klanderverdige forhold enn her. Ankemotpartene har på sin side blant annet vist til Rt-1989-1318 og til Kjeld Regnarsen, Lov om fragtaftaler ved international vejtransport, 2. utgave, Jurist- og Økonomforbundets Forlag 1993 257, kommentarer til den danske §37, som motsvarer den norske §38, videre til Hans Jacob Bull, Innføring i Veifraktrett, side 100 flg.

Det bestrides forøvrig at det er lidt tap. Driftsåret 1994 ville uansett gått med underskudd når det tas hensyn til omfanget av tapte fordringer. Revisjonsberetningen for 1993 viste at firmaet var insolvent og ikke hadde midler til videre drift. Det aksepteres at tapsberegningen baseres på gjennomsnittlig omsetning for 1992 og 1993 og settes til 3.961 mill kr for 1994. Det godtas også at brutto fortjenesten settes til 33,4%. Men det må gjøres fradrag for tap på fordringer i 1993 med kr 591339. Det dreier seg om krav som er akkumulerte og som må tas før eller siden. Et kostnadsnivå på kr 650.000 som er satt opp av den ankende part, er riktig for et veldrevet firma, men ikke for Flash Design i den økonomiske situasjon dette firma var i. Flash Design ville uansett komme ut med minus i 1994. Firmaet hadde gått med underskudd fra 1990.

I motsetning til ved uaktsomhetsansvaret, er det ved ansvar for grov uaktsomhet kravstilleren som har bevisbyrden vedrørende tapets omfang, jf vegfraktloven §29.

I den grad det foreligger et økonomisk tap, mangler påregnelig årsakssammenheng. Det er en for fjern skadefølge at tapet av et parti prøveklær er årsak til at firmaet ble satt helt ute av drift resten av året. Det er uvisst i hvilken grad visningen av prøvekolleksjonen ville føre til bestillinger. Man vet intet med hensyn til om den ville slå an. For bedriftsmarkedet mangler enn mer indikasjoner på om det ville blitt bestillinger. Det er ikke vist til konkrete avtaler.

Ankemotpartene viser som støtte for sitt syn til "Lierdommen" og til Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 1995 260 flg. Ansvar skal bare knyttes til årsaker som er vesentlige i hendelsesforløpet. Den vesentlige årsak til at virksomheten stoppet opp var den dårlige økonomi, ikke tyveriet.

Det påregnelige tap er begrenset til fakturaverdien av de 85 kg klær.

Det må videre legges vekt på forhold på skadelidtes side, herunder at skriftlig politianmeldelse først ble inngitt etter noen dager. En hovedgrunn til at produksjonen ikke kom i gang var manglende motivasjon hos Anne Mørck, ikke tyveriet som sådant.

Ankemotpartene har nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Flash Design AS dømmes til å erstatte Samson Transport Co Norge AS og Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Fraktavtalen reguleres av vegfraktloven, så langt den rekker på forholdet. Det er ubestridt at det forelå uaktsomhet som Samson hefter for. Vegfraktloven ansvarsbegrensninger gjelder ikke ved grov uaktsomhet, jfr §38. Her kommer alminnelige erstatningsrettslige prinsipper til anvendelse. Hovedspørsmålet i saken er om den uaktsomhet som Johnny Akselsen utviste kan betegnes som grov.

Lagmannsretten finner at det foreligger et vesentlig brudd på en sentral handlingsnorm i transportbransjen. Befrakterens ansvar var i følge transportavtalen å besørge godset fraktet fra dør til dør. Levering skulle i følge fraktbrevet skje mot kvittering. Fraktføreren tok en bevisst risiko når han selv kvitterte for at varene var kommet frem. Det forelå etter lagmannsrettens oppfatning, ikke forhold som skulle føre til at fraktføreren hadde spesiell grunn til å tro at det var representanter for firmaet i nærheten eller at de ville komme med det første. Samson hadde ikke varslet om utleveringen på forhånd. De hadde ikke grunn til å regne med at Anne Mørck ventet levering fredag. At firmaet kunne ha tatt helgefri en fredag ved 14.30 - 15-tiden, er ikke usannsynlig. På denne tid var det OL på Lillehammer. Det var bygningsarbeid igang på eiendommen, som innebar et varsel om at også hovedhuset kunne være ubebodd i helgen.

Lagmannsretten finner likheter mellom denne situasjon og den som forelå i den danske "Presenningdom", hvor dansk Høyesterett fant at det forelå grov uaktsomhet. Det dreier seg i begge tilfelle om hensettelse over en helg på et ubeskyttet område, godt beskyttet mot innsyn. At Østre Holmen gård er en privat eiendom kan ikke tillegges utslagsgivende vekt når fraktføreren ikke hadde grunn til å regne med at det ville være folk til stede i helgen. At området ikke var spesielt sikkert som lagringsplass fremgår av at det hadde vært tyverier i Flash Designs lokaler tidligere. Den franske dom ankende part har vist til, av Cour de Cassation de France, er også av interesse. Her ble det funnet å være grovt uaktsomt etter CMR-konvensjonen å hensette godset på mottakelsesstedet uten å sørge for å få kvittering og uten å få kontakt med noen, på en dag da det viste seg at mottaksbedriften var stengt.

Det hadde vært enkelt for fraktføreren å rapportere til Samson, ettersom han hadde mobiltelefon. Det forelå ikke nærmere instruks om fremgangsmåten i slike tilfelle fra Samson. Det ville være naturlig at firmaet, som del av et stort transportkonsern, hadde betryggende retningslinjer for hvordan sjåførene skulle handle om det ikke var folk til stede på mottakssiden.

Lagmannsretten har lagt vekt på vitneutsagnet fra Erik Børresen, som i mange år har arbeidet med og undervist i transportrett. Han anser det som en grov feil å sette fra seg gods, uten å sørge for å få kvittering av mottaker. I særlig grad gjelder det hensettelse hos en bedrift en fredag ettermiddag. Lagmannsretten legger videre vekt på at det ble tatt en bevisst risiko. Et slikt grovt brudd på en sentral handlingsnorm i bransjen, med betydelig risiko for at godset blir stjålet som følge, må anses som grovt uaktsomt i vegfraktloven forstand.

Samson hadde ikke spesiell foranledning til å anta at det forelå et hastetilfelle. Det var ikke sagt noe om det verken fra avsender eller mottaker. Om det har hastet med levering tidligere, kan ikke det uten videre legges inn som noen forutsetning denne gang. Et ønske om å utvise kundeservice i form av rask levering, innebærer ikke at alminnelige bransjenormer for forsvarlig godsbehandling kan settes til side.

At det ble oppgitt feil husnummer fra den danske avsender, er uten betydning i denne sammenheng. Kravet som må stilles til fraktfører, er likefullt at varen ikke skal hensettes uten varsling eller andre forholdsregler. Feilen ville kunne gi grunnlag for å kreve dekket ekstrakostnader som måtte påløpe med å spore opp rette mottaker, men det er ikke tema i denne sak.

Det er også uten betydning at det ble betalt ordinær transportpris for oppdraget, og at det ikke var avmerket spesielt på fraktbrevet at forsendelsen var særlig verdifull. Det dreide seg om et ordinært transportoppdrag. Godsets art nødvendiggjorde ikke spesielle transportforhold. Transportfører hadde uansett plikt til å utføre sitt oppdrag på en ansvarsfull måte.

Lagmannsretten finner etter dette at hensettelsen må anses som grovt uaktsom etter vegfraktloven §38. Tapet skal kompenseres etter alminnelige erstatningsrettslige regler, herunder vilkår om at det foreligger påregnelig årsakssammenheng.

Lagmannsretten finner at det tap Flash Design har lidt går ut over den enkeltstående salgsverdien av de stjålne klærne. Tapet må beregnes ut fra at klærne utgjorde en prøvekolleksjon, som redskap for å få bestillinger av større partier. Med den bakgrunn Flash Design hadde i bransjen, var det grunn til å forvente at det ville komme bestillinger. Det er uklart hvor mange avtaler Flash Design hadde inngått om visning av kolleksjonen, men det må anses klart at det ville finne sted visning for kunder Flash Design hadde hatt leveringer til flere ganger tidligere.Det fremstår som mer usikkert om det også var grunn til å vente bestillinger basert på prototypene for bedriftsklærne. Her mangler tidligere års erfaring. Tapet må alt i alt bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering.

Som et utgangspunkt for tapsberegningen, er partene enige om at antatt salg for 1994 settes til 3.9 mill og bruttofortjenesten til 33,4% av det. Lagmannsretten legger dette til grunn, idet fortjenestemarginen etter det fremkomne må anses som vanlig for denne type kolleksjon. Lagmannsretten anser det klart at den tapte prøvekolleksjonen førte til et vesentlig inntektstap for 1994. Men at tyveriet skulle føre til at hele årsomsetningen gikk tapt, anses ikke som en påregnelig skadefølge. Det parti som ble stjålet utgjorde i det vesentlige vår- og sommerklær. Det var visning i bransjen to ganger i året, og det legges til grunn at Flash Designs totale salg for året også ville ha omfattet høst- og vinterkolleksjon. Grunnen til at virksomheten ikke kom igang etter tyveriet, var etter det opplyste at Anne Mørck måtte bruke tid og krefter på de finansielle problemer Flash Design var i, og at hun ble psykisk nedbrutt. De store økonomiske problemene skyldtes firmaets dårlige finansielle situasjon. At det tok så mye tid og energi for Anne Mørck å ordne opp her at hun ikke maktet å ta opp igjen produksjonen utover i året, ligger etter rettens vurdering utenfor det erstatningmessig påregnelige tap. Normalt måtte det forventes at hun ville komme igang igjen til høstens kolleksjon. Lagmannsretten anser skjønnsmessig det påregnelige tap å utgjøre halve årsomsetningen. Det er i denne vurderingen også tatt i betraktning at det er knyttet usikkerhet til forventet omsetning på bedriftsmarkedet, og at firmaets virksomhet totalt var blitt redusert, noe som viste seg gjennom synkende totalsalg. Redusert bemanning fra 1994 måtte også forventes å få betydning i denne sammenheng.

Med et antatt salg for 1994 på totalt 3.961 mill kr, og en bruttofortjeneste på 33,4%, vil den for et halvt år utgjøre, avregnet, kr 660000. Til fradrag kommer antatte kostnader, også de beregnet for et halvt år. Ankemotpartene har ikke bestridt anslaget på kr 650.000 som årlige kostnader i seg selv, men anfører at tap på fordringer må medtas. Lagmannsretten er ikke enig i det. Erstatningsmessig er tapte driftsinntekter, den virksomhet som Flash Design gikk glipp av på grunn av tyveriet. Her inngår forventete bruttoinntekter med fradrag av forventede utgifter til driften. Tap på tidligere fordringer kommer frem i regnskapets balanse, som ved årsskiftet kunne komme til å bli negativt av den grunn, og som var negativt i årene før. Det forhold at firmaets økonomi var dårlig, bør ikke komme skadevolder til gode, spesielt ikke når uaktsomheten er grov. De antatte kostnader settes etter dette til kr 325.000 for det tilsvarende halvår.

Lagmannsretten finner etter dette at et tap på kr 335.000 utgjør en påregnelig økonomisk skadefølge av tyveriet av det hensatte gods. I medhold av vegfraktloven §36 påløper 5% p.a. fra skriftlig krav ble fremmet 28 april 1994. Storebrands ansvar må reduseres med egenandelen, uten at lagmannsretten har funnet det nødvendig å la det komme til uttrykk i domsslutningen.

Anken har ført frem hva angår erstatningsgrunnlag og prinsipper for tapsberegningen. Avgjørelsen har i så måte ikke voldt tvil. Den ankende parts påstand gir rom for skjønnsmessig erstatningsutmåling. Tvistemålsloven §172 første ledd får anvendelse, jf Tore Schei, Tvistemålsloven, bind 1, side 351 - 352. Avgjørelsen har ikke voldt tvil. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør Samson og Storebrand Skadeforsikring erstatte Flash Design sakens omkostninger for begge instanser.

Den ankende part har levert saksomkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 97.000 i salær og kr 7.500 i utlegg. I tillegg kommer ankegebyr med kr 12375. For byretten var omkostningsoppgaven på kr 81.000 i salær og kr 3.000 i utlegg. I tillegg kommer gebyr for byretten med kr 2850. Det er ikke fremsatt innvendinger fra den annen part, og saksomkostninger tilkjennes med det samlede beløp, for byretten kr 86.850 og for lagmannsretten kr 116875.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Samson Transport Co Norge AS og Storebrand Skadeforsikring AS dømmes in solidum til å betale til Flash Design AS 335.000 - trehundreogtrettifemtusen - kroner med tillegg av 5% rente p.a. fra 28 april 1994 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Samson Transport Co Norge AS og Storebrand Skadeforsikring AS in solidum til Flash Design AS 116.875 - etthundreogsekstentusenåttehundreogsyttifem - kroner.

3. I saksomkostninger for byretten betaler Samson Transport Co Norge AS og Storebrand Skadeforsikring AS in solidum til Flash Design AS 86.850 - åttisekstusenåttehundreogfemti - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen etter punktene 1, 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.