Rt-1960-357

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-03-05
Publisert:	Rt-1960-357
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 53/1960
Parter:	1. Rasmus Aspøy, 2. Ingrid Aspøy (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Bergens Brandforsikringsselskab (høyesterettsadvokat Erik Dahlen).
Forfatter:	Nissen, Bendiksby, Skau. Mindretall: Hiorthøy, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §21, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Motorvognloven (1926) §11, §31, Motorvognloven (1926)

Kst. dommer Nissen: Saken gjelder krav om erstatning for tap av forsørger m.v. i anledning av dødsulykke i forbindelse med bilkjøring. Kåre Aspøy, født xx.xx.1941, omkom ved drukning 14. oktober 1956, idet bil L-28102, hvor han befant seg sammen med en del andre ungdommer, ble startet av en uvedkommende og rygget utfor kaien i Bersagel, Høle, uten at han klarte å komme seg ut. Foreldrenes økonomiske stilling var slik at barna måtte bidra til familiens underhold, og de mente derfor å ha lidt et delvis forsørgertap ved sønnens død. Hans mor fikk videre et sjokk som følge av ulykken og måtte innlegges på sykehus, og hun har senere angivelig vært helt eller overveiende arbeidsudyktig. Avdødes foreldre, Rasmus og Ingrid Aspøy, anla i anledning av dette erstatningssøksmål mot ansvarsforsikreren, Bergens Brandforsikringsselskab, men ved Ryfylke herredsretts dom av 9. oktober 1958 ble forsikringsselskapet frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Rasmus og Ingrid Aspøy har erklært anke mot herredsrettens dom, og ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 5. desember 1958 er anken tillatt innbrakt direkte for Høyesterett. De ankende parter har av Justisdepartementet vært meddelt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Bergens Brandforsikringsselskab tilpliktes å betale erstatning til Rasmus og Ingrid Aspøy for utgifter og tap - herunder for tap av forsørger og for tap i fremtiden - forvoldt dem ved Kåre Aspøys død 14. oktober 1956. Det samlede erstatningskrav begrenses oppad til kr. 18 500 med 4 pst. renter fra 23. juli 1957 til betaling skjer.

2. Bergens Brandforsikringsselskab tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten til Rasmus og Ingrid Aspøy.

3. Undertegnedes salær for Høyesterett fastsettes av Høyesterett. Bergens Brandforsikringsselskab tilpliktes å betale omkostningene for Høyesterett til det offentlige.»

Bergens Brandforsikringsselskab har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Rasmus Aspøy og Ingrid Aspøy dømmes til å betale saksomkostninger til Bergens Brandforsikringsselskab for begge retter.»

Side:358

Partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av herredsrettens dom.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Ryfylke herredsrett 4.-5. mars, 29. mai og 26. oktober 1959 med avhør av ankeparten Rasmus Aspøy og en rekke vitner. Etter oppnevning av Høyesterett har dr. G. A. Ramsland og dr. Øystein Farbrot 16. mai 1959 avgitt sakkyndig uttalelse om saksøkeren Ingrid Aspøys helbredstilstand. Det er videre fremlagt forskjellige nye skriftlige bevismidler som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for.

Jeg er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Som herredsretten antar jeg at Egil Ims som er født xx.xx.1937, ikke 1927 som anført av herredsretten, utviste uaktsomhet ved å sette seg inn bak rattet i L-28102 og starte motoren, og hans forhold var etter min mening utvilsomt av en slik karakter at det gir grunnlag for erstatningsansvar. Betingelsene for erstatningsplikt for ansvarsforsikreren etter motorvognlovens §11, jfr. §31, 2. ledd er etter dette på det rene, og jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt også Arnvid Skjelbred har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet.

Når det gjelder spørsmålet om erstatning for tap av forsørger, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten, til hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan henvise. Jeg har ved bedømmelsen av spørsmålet om avdøde kunne betraktes som forsørger av foreldrene lagt vesentlig vekt på hans ungdom, han var ved sin død 15 1/2 år gammel, og på at det tilskudd som han ytet til familiens felles økonomi etterat han var kommet ut i arbeidslivet, besto i fritidsarbeid på foreldrenes bruk og i betaling for kost og losji m.v. i hjemmet. Jeg kan ikke finne det godtgjort at det tilskudd som han således ytet representerte noen merverdi av betydning. Bortsett fra at faren på grunn av isjias var temporært arbeidsudyktig, var begge foreldre i sin beste alder og arbeidsdyktige, og jeg antar at det tilskudd som sønnen måtte påregnes å yte, i forhold til foreldrenes innsats var både for beskjeden og av for usikker varighet til at det er rimelig å karakterisere den som forsørgelse.

Når det derimot gjelder spørsmålet om det pliktes erstatning for tap som følge av fru Aspøys sjokkskade er jeg, om enn under noen tvil, kommet til et annet resultat enn herredsretten. Jeg skal med en gang bemerke at jeg ikke finner den av forsikringsselskapet påberopte høyesterettsdom i Rt-1938-626 avgjørende for vår sak. Saken fra 1938 gjaldt riktignok også sjokkskade påført en mor som følge av hennes barns død ved bilulykke, og Høyesterett fant enstemmig ikke å kunne tilkjenne erstatning for slik skade, men med den begrunnelse fra flertallet av de voterende, at erstatningsplikt for en så avledet og indirekte skade på tredjemann som omhandlet i saken faller utenfor det av motorvognloven uavhengig av skyld etablerte erstatningsansvar. Det er da etter min mening et åpent spørsmål hvorledes erstatningspliktens omfang skal bedømmes når man som i vår sak har for seg

Side:359

et tilfelle hvor det foreligger subjektiv skyld fra skadevolderens side. Jeg antar at gode grunner taler for å trekke grensen for de erstatningsmessige følger videre hvor det dreier seg om skyldansvar, som i vårt tilfelle. Sett i relasjon til skadevolderens handling kan jeg ikke finne, at den omstendighet at den omkomnes mor som følge av ulykken fikk psykisk sjokk med derav følgende nervøse ettervirkninger, kan sies å være en så avledet og fjern skade at det faller utenfor rammen for det påregnelige. Jeg nevner også i denne forbindelse at den situasjon som oppsto som følge av skadevolderens handling, at fru Aspøys sønn ble kjørt til sjøs med bilen på dypt vann og druknet inne i bilen, i særlig grad var egnet til å sjokkere. Særlig opprivende måtte det vært for guttens mor, som kom til stede på kaien like etterat ulykken var skjedd, og som man må gå ut fra allerede da forsto at hennes sønn befant seg i den sunkne bil.

Jeg er enig med forsikringsselskapet i at for at det skal bli tale om erstatning for sjokkskade, må det føres et sikkert bevis for at fru Aspøy som følge av ulykken er påført sjokk med nervøse ettervirkninger av noen varighet. Jeg finner imidlertid at det her er ført slikt bevis. Forsikringsselskapet har gjort gjeldende at fru Aspøy allerede på forhånd var nervøst disponert, og at det var denne nervøse disposisjon som medførte at sjokket fikk mer langvarige følger. Til dette skal jeg bemerke at jeg ikke kan se bort fra at de sorger og bekymringer som fru Aspøy har hatt tidligere i sitt liv, i noen grad kan ha svekket hennes psykiske motstandsevne, men jeg kan ikke se at de sakkyndiges uttalelser kan tas til inntekt for den oppfatning at den disposisjon som således kan ha foreligget, har vært avgjørende for årsakssammenhengen. Tvert om må jeg oppfatte de sakkyndige derhen at det er sjokkvirkningen av ulykken som var den dominerende årsak til den alvorlige nevrose som hun fikk, og til at denne i lang tid gjorde henne mer eller mindre arbeidsudyktig. Hvor lang tid man her skal regne med, må etter de sakkyndiges uttalelser ansees for usikkert og vil vel i dette tilfelle være til en viss grad skjønnsmessig, men særlig når man legger til grunn dr. Ihles erklæring, som er avgitt 1. mars 1958, finner jeg det overveiende sannsynlig at fru Aspøy har vært i vesentlig grad arbeidsudyktig til utgangen av året 1957. Når jeg ikke finner å kunne regne med et lengre tidsrom, skyldes dette at jeg for det etterfølgende tidsrom ikke kan se bort fra at hun har aggravert sine symptomer og at rentemotivet har gjort seg gjeldende i sykdomsbildet.

Når man skal bedømme de økonomiske følger av fru Aspøys arbeidsudyktighet, må man etter min mening se hen til at ekteparet Aspøys økonomi var avhengig av et samvirke mellom mann og hustru. De eiet et småbruk på ca. 30 mål med noen husdyr, og dyrket på bruket grønnsaker og poteter. Men den største del av den felles inntekt ble skaffet til veie ved ektemannens virke utenfor hjemmet, nemlig ved hans arbeid som snekker. Forutsetningen for at han kunne ha dette arbeid var imidlertid at hustruen tok seg av gårdsarbeidet. Etter hva der er opplyst, må jeg legge

Side:360

til grunn at fru Aspøy på grunn av sin psykiske svakhetstilstand i året 1957 var ute av stand til å utføre gårdsarbeid. Da hennes mann derfor måtte utføre dette arbeid og også fordi han måtte ta seg av hustruen, ble han forhindret fra å ta arbeid utenfor hjemmet. Når det derfor fremgår av de fremlagte ligningsoppgaver at mannens inntekter utenfor gårdsarbeidet fullstendig har sviktet i 1957, må jeg tilskrive dette ulykken med sønnens død. Både mann og hustru er derved gått glipp av en betydelig del av de økonomiske goder som de etter all sannsynlighet ville ha kunnet skaffe seg hvis ulykken ikke var skjedd. Det tap som herved er voldt, mener jeg må kunne kreves erstattet. Jeg antar at det skjønnsmessig bør settes til kr. 6000.

Jeg finner således at forsikringsselskapet må tilpliktes å erstatte sjokkskaden med kr. 6000, hvortil kommer prosessrenter med 4 pst. p. a. fra 1. januar 1958 til betaling skjer. Derimot må selskapet frifinnes for de ankende parters krav på erstatning for tap av forsørger. I medhold av tvistemålslovens §174 annet ledd og §180 annet ledd antar jeg at det bør tilkjennes delvise saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett. Da saken for Høyesterett har vært benefisert for de ankende parter, må saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes staten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Bergens Brandforsikringsselskab betaler til Ingrid Aspøy og Rasmus Aspøy i erstatning 6000 - seks tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 1. januar 1958 til betaling skjer, og i saksomkostninger for herredsretten 500 - fem hundre - kroner.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergens Brandforsikringsselskab til Staten ved Justisdepartementet 3400 - tre tusen fire hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom. Saksomkostninger antar jeg ikke bør tilkjennes.

Jeg ser saken på samme måte som førstvoterende når det gjelder spørsmålet om tilstedeværelsen av vilkårene for erstatningsplikt etter motorvognlovens §11. Og jeg antar liksom han at kravet om erstatning for tap av forsørger i dette tilfelle ikke kan gis medhold. Derimot har jeg et avvikende syn på spørsmålet om erstatning for tap som følge av sjokkskaden. Jeg vil ikke utelukke muligheten av at forholdene unntaksvis kan ligge slik an at også skade av en så indirekte og avledet natur kan bli gjenstand for erstatning. Men hvor ikke helt særskilte omstendigheter kommer til, og det er etter min mening ikke tilfelle i den foreliggende sak, forekommer det meg lite rimelig å statuere en

Side:361

i den grad omfattende erstatningsplikt. Det er etter mitt syn et avgjørende skille mellom tap, herunder sjokkskade, som påføres den som ulykken direkte går ut over, og tap som påføres utenforstående som ikke ved kontraktsmessige eller andre relevante rettslige bånd er knyttet til denne. Jeg finner støtte for min oppfatning i den i Rt-1938-626 flg. gjengitte høyesterettsdom, idet jeg ikke kan være enig i at det er rimelig eller hensiktsmessig i denne henseende å undergi de to former for erstatningsansvar en prinsipielt forskjellig behandling. Preventive hensyn, som for øvrig også kan spille en rolle ved visse tilfelle av objektivt ansvar, har etter min mening liten vekt på grunn av de mange uberegnelige og tilfeldige faktorer som her vil virke inn. Jeg nevner den ubestemte krets av mulige erstatningsberettigede pårørende; sykelighet, nervøsitet eller andre særskilt konstitusjonelt betingede forhold som visstnok normalt vil være utløsningsfaktorer; spesiell emosjonell tilknytning; de ledsagende omstendigheter vedkommende ulykken; måten på hvilken meddelelse om det inntrufne blir gitt osv. Reparasjonssynspunktet har så vidt skjønnes like stor betydning hva enten det gjelder culpa-ansvar eller ansvar på objektivt grunnlag. Rettstekniske hensyn i sin alminnelighet taler etter min mening avgjort imot å trekke dette omfattende og vanskelig kontrollerbare skadeområde inn under erstatningsretten. Og etter de opplysninger som foreligger om praksis på dette felt, kan jeg ikke anta at det hittil har vært følt noe påtrengende behov i denne retning. Det er grunn til å frykte for at en løsning som angitt av førstvoterende vil kunne gi anledning til misbruk og gi opphav til spekulasjoner og unødige prosesser. Antagelig vil det fortrinsvis være de mer robuste blant kretsen av sjokkskadede pårørende som finner å kunne bekvemme seg til å gjøre erstatningskrav gjeldende på dette grunnlag.

Graden av den utviste skyld vil formentlig måtte komme til å spille en særskilt fremtredende rolle, hvilket jeg ser som en indikasjon på at det legislativt ikke er naturlig å behandle forholdet som et ordinært erstatningskrav, men som et krav om oppreisning, jfr. straffelovens ikrafttredelseslovs §19 og §21, begges annet ledd.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skau: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ingebrigt Blikra):

Saksøkerens sønn, Kåre Aspøy, omkom ved drukningsulykke på Bersagel den 14. oktober 1956. Ulykken skjedde ved at Kåre Aspøy sammen med flere andre ungdommer satt i bil L-28102 som sto på kaien i Bersagel. Motoren ble startet av en ukyndig og L-28102 rygget med så stor fart, at

Side:362

den gikk utfor kaikanten før noen av dem som satt i bilen fikk tid til å komme seg ut, men fulgte bilen til bunns. Kåre Aspøy klarte ikke i likhet med de øvrige å komme seg ut av bilen og redde seg i land. Ingrid Aspøy fikk sjokk ved meldingen om sønnens død og måtte bringes på sykehus. - - -

Retten finner følgende forhold bevist og legger det til grunn for dommen:

Ulykken skjedde ca. kl. 0130 den 14. oktober 1956. Etter en kjøretur med ungdommer fra Ims Ungdomshus, parkerte 1. vitne, Arnvid Skjelbred, født xx.xx.1939, L-28102, på kaien i Bersagel og oppholdt seg i nærheten på kaien uten å låse dørene på bilen og uten at motoren var sikret mot å kunne bli startet av uvedkommende som satt i bilen eller som kunne gå inn i den, idet tenningsnøkkel ikke var nødvendig. Etter en omplasering ble L-28102 stående med bakhjulene ca. 4 m fra kaikanten med fronten fra denne. Arnvid Skjelbred kjørte uten førerkort idet han var for ung til å få løst det.

Mens L-28102 sto parkert på kaien i Bersagel satte 2. vitne, Egil Ims, født xx.xx.1937, seg inn i den bak rattet. Av vitnets eget utsagn og av foretatte blodprøvebestemmelser er det på det rene at han på det tidspunkt var sterkt beruset. Egil Ims har forklart at han intet husker fra han satte seg inn i bilen til han befant seg i sjøen. Av de foreliggende opplysninger ansees det imidlertid å være på det rene, at Egil Ims har startet motoren med den følge at L-28102 rygget mot kaikanten og i sjøen. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten finner å kunne fastslå at Arnvid Skjelbred ikke viste tilbørlig forsiktighet ved å forlate L-28102 under de omstendigheter som foran nevnt. Retten finner videre at Egil Ims ved anledningen viste uaktsomhet ved å sette seg inn bak rattet i L-28102 og starte motoren. Og Egil Ims må finne seg i at hans handlemåte blir å bedømme som om han var edru ved anledningen. Hans skyld antas ikke å bli mindre av den grunn at han ikke hadde lært å kjøre bil. Det ansees ikke nødvendig at han satt inne med slik kyndighet for å kunne overskue de umiddelbare følger av sin handlemåte. Etter dette finner retten at saksøkte må bli erstatningspliktig etter motorvognlovens §11, dersom ellers de ifølge alminnelige rettsregler nødvendige øvrige vilkår for erstatningsplikt er til stede. At L-28102 ved anledningen ble brukt i motorvognlovens forstand, ansees å være på det rene, idet startingen av motoren utløste den faremulighet som vanlig forbindes med motorvogners bruk med hensyn til komplisert maskineri, fart, manøvrering m.v.

Retten skal først ta for seg saksøkernes krav om erstatning for tap av delvis forsørger.

Som grunnlag for dette krav har saksøkerne anført at Kåre Aspøy var femten og et halvt år da han omkom, og hadde da i et par års tid gjort nytte for seg på foreldrenes småbruk og ytet vesentlig større bidrag ved sitt arbeid til foreldrenes husholdning enn hva der svarte til et rimelig vederlag for kost, husvære og klær for ham selv. Og etterat han tok seg arbeid utenfor hjemmet betalte han for seg hjemme og hjalp dessuten til med forefallende arbeid på gården etter endt arbeidstid.

Det er på det rene at Kåre Aspøy fra og med 10. september 1956 tok seg heldagsarbeid på en møbelfabrikk hvor han tjente brutto kr. 2 pr time.

Side:363

Saksøker nr. 1 har foruten driften av gårdsbruket også hatt arbeid som forskalingssnekker. Inntekten fordeler seg ifølge skatteligningen slik: For 1954 kr. 8135, for 1955 kr. 11 375 og for 1956 kr. 2545, herav for gårdsbruket henholdsvis kr. 1992, kr. 3144 og kr. 1891. De største inntektspostene av gårdsbruket refererer seg til salg og forbruk av poteter, andre rotfrukter og frukt, og disse poster er delvis skjønnsmessig ansatt. Foruten Kåre Aspøy bodde også en eldre bror hjemme og denne drev med forskjellig løsarbeid. Saksøkerne er mellom 40 og 50 år.

Retten finner ikke at Kåre Aspøy hadde forsørget sine foreldre helt eller delvis før sin død, idet hans tilskudd i gårdsarbeidet ikke antas å oppveie mer enn foreldrenes utgifter til hans underhold, klær m.v. Det antas ikke at han av den forholdsvis beskjedne inntekt han oppebar etterat han var begynt i arbeid utenfor hjemmet, kunne bidra med mer enn til sitt eget underhold. Og ved å ta arbeidet utenfor hjemmet ansees han for å ha søkt opptak i arbeidslivet for egen interesse.

Om virkningen som sønnens død har hatt på Ingrid Aspøys helbredstilstand, har retten bl.a. erklæringen fra de to sakkyndige å holde seg til. Det ansees å være på det rene at Ingrid Aspøy på grunn av det psykiske sjokket ble slått helt ut i første omgang og ble liggende på sykehus en ukes tid. Etter hjemkomsten har hun etter det opplyste ikke følt seg frisk og arbeidsfør, men nervøs og uopplagt. Det er på det rene at det i desember måned 1956 ble påvist mavesår hos henne, og at hun tidligere i en årrekke har konsultert lege på grunn av dårlig fordøyelse.

Støttet av de sakkyndiges erklæringer finner retten at Ingrid Aspøy på grunn av sjokket, den nervøse tilstand og mavesykdommen til dels har vært helt arbeidsudyktig de første måneder etterat ulykken som førte til sønnens død skjedde, men at sjokket ikke antas å ha fått varige følger for hennes helsetilstand og arbeidsevne.

Retten finner dog å måtte gi saksøkte medhold i at erstatningskrav for de nevnte skadefølger ikke har så nær sammenheng med ulykken at de er erstatningsmessige. Den skade som kreves erstattet er etter rettens mening for avledet og indirekte til å medføre erstatningsplikt, og finner at skaden bør bli liggende hvor den rammet i dette høve. Retten mener å finne støtte for dette syn i den av saksøkte påberopte høyesterettsdom, Rt-1938-626.

Erstatningskravet i nevnte høyesterettsdom bygget på det av motorvognloven uavhengig av skyld etablerte erstatningsansvar i motsetningen til skyldansvar i nærværende tilfelle. Retten har likevel funnet at grensen for hvilke videre skadefølger det med rimelighet kan kreves erstatning for, bør trekkes som gjort i nærværende sak. - - -

Side:364