LB-1996-1127
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-20 |
| Publisert: | LB-1996-01127 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-04363 A/15 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01127 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1997-00137 K. Kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Kjærende parter: CB Capital Bank m.fl. (i alt 159) (Prosessfullmektig: Advokat Henning Øglænd, Oslo). Kjæremotparter: 1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Claus Brynildsen, Oslo). 2. Jan Erik Langangen (Prosessfullmektig: Advokat Arne Engesæth, Oslo) 3. Thorleif Borge (Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg-Nilsen, Oslo). 4. Sverre Bjørnstad (Prosessfullmektig: Advokat Jon Lyng, Oslo). 5. Astrid Lærdal Frøseth (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen, Stavanger). 6. Jon Hals 7. Finn Jebsen 8. Hans Kverneng 9. Marit Nøkleby 10. Bjørn Volden 11. Jan Wibe 12. Torvild Aakvaag (Prosessfullmektig (for nr 6-12): Advokat Jon Lyng, Oslo 13. Stiftelsen UNI Prosessfullmektig: Advokat Harald Arnkværn, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Agnar A Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §53, §54, Aksjeloven (1976) §15-1, §179, §98, §15-4, §15-5 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om aksjonærer har adgang til å fremme erstatningskrav mot selskapsledelsen etter aksjeloven §15-1 for skade på deres selskapsinteresse.
Ved stevning av 27 juni 1994 har i alt 160 aksjonærer i UNI Storebrand AS reist sak ved Oslo byrett mot kjæremotpartene med påstand om solidarisk ansvar fastsatt etter rettens skjønn overfor hver enkelt aksjonær med særskilt angitte maksimumsbeløp, som til sammen utgjorde kr 202843707. Etter at en av aksjonærene senere har trukket seg og påstandsbeløpet for en annen er redusert, dreier saken seg om 159 saksøkere med et samlet maksimumsbeløp på kr 52395359.
De saksøkte har i rett tid inngitt tilsvar og har lagt ned påstand om avvisning av saken, subsidiært at de frifinnes. Avvisningspåstanden var begrunnet i en henvisning til aksjeloven §15-4 og §15-5, som hevdes uttømmende å regulere hvem som har søksmålskompetanse knyttet til aksjonærenes selskapsinteresser.
Oslo byrett avholdt saksforberedende rettsmøte 27 - 29 februar 1996 for behandling av kravet om avvisning av saken. I kjennelse av 15 mars 1996 tok byretten stilling til kravet med slik slutning:
1. Sak 94-04363 A/15 avvises.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
I kjennelsen har byretten lagt til grunn at aksjeloven kapittel 15 må forstås slik at det i alminnelighet ikke er adgang for en aksjeeier til å reise krav basert på en skade på selskapsinteressen og for vedkommendes egen andel i det påståtte tap. Byretten fant videre at det fremsatte erstatningskrav i sin helhet gjaldt en slik skade på selskapsinteressen, som selskapet selv kunne ha krevet erstattet hos den tidligere ledelse etter beslutning på generalforsamlingen. Dette gjelder også det såkalte utvanningstap som oppsto for de gamle aksjeeiere ved at selskapet, for å skaffe kapital til selskapet, måtte foreta en rettet emisjon til en lavere kurs enn den som reflekterte de underliggende verdier i selskapet. Det synes å fremgå av kjennelsen at ingen av partene hadde innvendinger mot at retten avsa frifinnende dom for det tilfellet at retten skulle komme til at søksmålet ikke kan føre frem, fordi enkeltaksjonærene materielt ikke har søksmålsadgang etter aksjeloven §15-1, uten at det kan ses å være drøftet om en særskilt forhandling av angjeldende tvistepunkt kunne foretas etter tvistemålsloven §98 annet ledd og om behandlingen av de øvrige tvistepunkter derved ble overflødig, slik at frifinnende dom derved kunne avsies. Byretten kom imidlertid til at de omhandlede spørsmål måtte sies å være av prosessuell art. Retten så det slik at saksøkerne manglet søksmålskompetanse og at saken derfor måtte avvises.
Saksøkerne har påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten begrunnet i feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse, og at dette gjelder byrettens syn både på enkeltaksjonærenes manglende adgang til å gjøre gjeldende erstatningskrav mot selskapsledelsen i anledning tap som har rammet selskapsinteressen og som kun indirekte rammer aksjonærene, og på at ingen del av det tap som er gjort gjeldende er direkte tap for de saksøkende aksjonærer. Byretten har også tatt feil når den kom til at en sto overfor et prosessuelt og ikke et materielt spørsmål.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts sak nr. 94-04363 A/15 fremmes.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i anledning behandlingen av avvisningsspørsmålet for byrett og lagmannsrett.
De saksøkte har tatt til motmæle og har henholdt seg til byrettens kjennelse som, bortsett fra omkostningsspørsmålets avgjørelse, er riktig i såvel resultat som begrunnelse. Det var således riktig av byretten å avvise saken da det fremgår av både aksjeloven §15-1 og §15-5 at den manglende adgang for enkeltaksjonærer til å fremme krav om erstatning for sin andel i selskapets tap må anses å være av prosessuell karakter som må resultere i avvisning. En adgang for en aksjonærminoritet til å få prøvet realiteten i et indirekte krav knyttet til selskapsinteressen vil på en urimelig måte undergrave beskyttelsen av flertallets og selskapets interesser. Den beskyttelse av minoritetsinteressen som fremgår av aksjeloven §15-5 må anses som uttømmende.
Kjæremotpartene har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. De kjærende parter betaler saksomkostninger både for byretten og for lagmannsretten.
Lagmannsretten legger til grunn at saksøkerne gjennom saksanlegget pretenderer at de som aksjonærer har et selvstendig erstatningskrav mot saksøkerne i kraft av aksjeloven §15-1. Som nevnt forutsetter påstanden at hver av saksøkerne skal tilkjennes erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til et maksimumsbeløp for hver enkelt saksøkt, selv om tapsberegningen er knyttet til selskapets tap dels som følge av påstått kurs- og rentetap ved Skandiainvesteringen og dels som følge av påstått tap ved at Skandiaaffæren nødvendiggjorde en emisjon til lavere kurs enn hva de underliggende verdier i selskapet skulle tilsi (utvanningstapet). Det dreier seg således om pretensjoner om faktum og rettsregler knyttet til det materielle krav som er fremmet, og dette har saksøkerne rettslig interesse i å få prøvet. Hvorvidt de saksøkte må frifinnes fordi tapet bare kan gjøres gjeldende av selskapet, er et spørsmål som hører til sakens realitet. Lagmannsretten kan heller ikke se at aksjeloven kapittel 15 inneholder noen begrensning av aksjonærenes søksmålskompetanse etter den materielle regel i §15-1 utover hva som følger av kravet til rettslig interesse i tvistemålsloven §53 og §54.
Byrettens henvisning til Rt-1990-1203 synes lite relevant fordi den pretensjon som der førte til avvisning ikke gjaldt det materielle krav, men den rettslige forståelse av hva som ligger i søksmålsbetingelsens krav om rettslig interesse. Her var det ikke aksjonærenes krav som var tvistegjenstand, men krav om tilbakebetaling til selskapet av påståtte urettmessige uttatte beløp. Et slikt krav hadde ikke aksjonærene rettslig interesse i å få prøvet, men måtte forfølges av selskapet eller av en minoritet på selskapets vegne etter aksjeloven §15-5. Det er mer nærliggende å vise til Rt-1993-876 som klart viser at det avgjørende vil være om aksjonærene pretenderer et selvstendig erstatningskrav og at spørsmålet om det dreier seg om et tap som bare kan gjøres gjeldende av selskapet vil høre til sakens realitet. Også Rt-1922-807 viser at berettigelsen av aksjonærenes subsidiære adgang til å kreve dekning for sin andel av selskapets tap, hører til sakens realitet.
Lagmannsretten finner etter dette at saken må fremmes, og at erstatningskravet må avgjøres ved dom med adgang til anke. Noen adgang for lagmannsretten til å ta stilling til realiteten foreligger ikke.
Da kjennelsen bare gjelder en del av saken og den senere avgjørelse av saken vil ha betydning også for hvem som bør belastes omkostningene ved det spørsmål som nå er avgjort, blir omkostningsspørsmålet å utsette til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.