LB-1996-1139
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-23 |
| Publisert: | LB-1996-01139 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Buskerud jordskifterett Nr. 93-00002 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01139 K. |
| Parter: | Kjærende part: 1. Darre Brecke 2. Carl Oscar Schelbred 3. Torill Nordengen 4. Asle E. Braathen 5. Erik Fosnæs 6. Nedre Kimerud v/Tone Elisabeth Staurnes m.fl. 7. Hans P. Fure (Prosessfullmektig: Advokat Per Erling Rognerud Berntzen, Hønefoss). Kjæremotpart: Øståsen Sankelag v/Tollef Backe (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen, Arendal). |
| Forfatter: | Lagdommer Ingse Stabel. Lagdommer Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §75, §76, Tvistemålsloven (1915) §174, §175, §180, §181, §12, §74, §77, §78, §79, §80, §81 |
I 1993 anla Øståsen Sankelag sak for Nedre Buskerud jordskifterett med krav om medvirkning til gjerdeordning i et beiteområde i Modum. I rettsmøte den 4 juli 1995 ble jordskiftekravet trukket og forhandlingene avsluttet. Jordskifteretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning: Det tilkjennes ikke saksomkostninger.
De saksøkte for jordskifteretten, Darre Brecke m.fl. påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som den 12 oktober 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Nedre Buskerud jordskifteretts saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til jordskifteretten for ny behandling.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utstår til jordskifterettens avgjørelse og medtas i den.
Etter dette avsa jordskifteretten den 12 mars 1996 ny kjennelse med slik slutning:
Hver av partene bærer sine omkostninger til sakkyndig bistand.
Jordskifteretten foretok deretter i samme avgjørelse beregning av kostnadene i anledning rettsmøtet den 12 mars 1996 for avsigelse av kjennelse. Kostnadene ble beregnet til tilsammen 570 kroner (lønn til to jordskiftemeddommere a 250 kroner med tillegg av arbeidsgiveravgift). Jordskifteretten gjorde deretter slikt vedtak:
Kostnadene ved dette rettsmøte skal betales av Darre Brecke v/advokat Per E. R. Bentzen.
Kostnadene forfaller til betaling 15-femtendager fra melding om beløpet blir gitt.
Darre Brecke, Carl Oscar Schelbred, Torill Nordengen, Asle E. Braathen, Erik Fosnæs, Nedre Kimerud v/Tone Elisabeth Staurnes m.fl. og Hans P. Fure har rettidig påkjært kjennelsen og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten med kr 13546 med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i forbindelse med første kjæremål med kr 5410,50 med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.
3. Darre Brecke tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten i forbindelse med den nye prøvelse av omkostningsspørsmålet med kr 570 med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.
4. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i forbindelse med dette kjæremålet med kr 3950 med tillegg av lovbestemt rente fra forfall og til betaling skjer.
Øståsen Sankelag v/Tollef Backe har inngitt tilsvar og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Darre Brecke m.fl. tilpliktes å erstatte Øståsen sankelag v/Tollef Backe saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1000,-.
Darre Brecke m.fl. har i hovedsak anført:
Allerede fra saksanlegget har de kjærende parter anført at Øståsen Sankelag ikke har partsrettigheter, og saken ble påstått avvist på dette grunnlag. Det endte med at Øståsen Sankelag trakk saken i rettsmøtet den 4 juli 1995, før jordskifteretten tok standpunkt til avvisningsspørsmålet. Etter lagmannsrettens hjemvisning av omkostningsspørsmålet den 12 oktober 1995, har jordskifteretten korrekt henført sin avgjørelse til tvistemålsloven §175. Jordskifterettens vurdering av partsforholdet og realiteten er imidlertid feil. De kjærende parter har overhodet ikke noen gjerdeplikt i forhold til Øståsen Sankelag. Dermed er det ukorrekt når det anføres at de kjærende parter ikke har oppfylt gjerdeplikten sin. Videre er det galt når det anføres at rekvirenten hadde rimelig grunn til å få prøvet spørsmålet om gjerdeplikt. Øståsen Sankelag måtte vite at søksmålet ikke ville føre frem i og med at det med en gang ble protestert mot saksanlegget. Når motparten da valgte å gå videre med saken, og dermed påføre de kjærende parter omkostninger, er dette noe motparten må ta konsekvensene av ved å betale disse.
Det vises til Schei, Kommentar til tvistemålsloven I 362, hvor det uttales at "det er et vilkår at saksøkeren omgående tar konsekvensen av de nye opplysninger som viser at søksmålet ikke vil føre frem og begjærer saken hevet". Denne saken er helt annerledes enn det som omtales i jordskifterettens sitat fra samme kommentarutgave.
Motparten forsøkte å få til et sperregjerde. Det var imidlertid feil å anlegge jordskiftesak. Man skulle gått i forhandlinger med bl.a. de kjærende parter, da det ikke er mulig å presse en avtale igjennom ved saksanlegg for en domstol. De kjærende parter må således tilkjennes saksomkostninger for jordskifterettens behandling av saken.
Heller ikke har jordskifteretten avgjort saksomkostningsspørsmålet som lagmannsretten lot utstå, jf kjennelsen av 12 oktober 1995. Dette er en åpenbar feil. Kjennelsen er således mangelfull både i sin begrunnelse og i sin slutning på dette punkt.
Endelig er det galt når jordskifteretten har fattet vedtak om at Darre Brecke skal dekke omkostningene i forbindelse med jordskifterettens siste avgjørelse. Det bestrides at det er anledning til å pålegge kun den ene av partene disse utgiftene. Jordskifterettens begrunnelse skulle eventuelt ha ført til at omkostningene ble pålagt samtlige av de kjærende parter.
Øståsen Sankelag har i hovedsak anført:
Når det gjelder pkt 1 i de kjærende parters påstand, anføres at lagmannsrettens kompetanse er begrenset og at denne derfor ikke kan fastsette omkostninger for jordskifteretten.
Når det for øvrig gjelder motpartens angrep på jordskifterettens avgjørelse, og anførslene i relasjon til realiteten, bemerkes at det som nå er gjenstand for prøving ikke er det rettslige grunnlag for tvistegjenstanden, men det rettslige grunnlag for omkostningsavgjørelsen. Jordskifterettens anvendelse av tvistemålsloven §175 er korrekt, noe som følger av den begrunnelse som er gitt. Lagmannsretten er dessuten bundet av jordskifterettens bevisbedømmelse og kan ikke overprøve den konkrete rimelighetsvurdering.
Når det gjelder påstandens pkt 2, må jordskifterettens avgjørelse forstås slik at dette spørsmål er avgjort, når det uttales at jordskifteretten ikke har "kommet til noe annet resultat enn forrige gang når det gjelder omkostningsspørsmålet". Eventuelt må lagmannsretten nå foreta en separat hjemvisning hva angår dette spørsmål.
Hva angår påstanden pkt 3, hvor Darre Brecke alene ble ilagt omkostningene, antas det at jordskifteretten har begått en ren skrivefeil, som må kunne rettes etter tvistemålsloven nærmere bestemmelser. Meningen må ha vært at det er samtlige av de syv kjærende parter som i fellesskap skal dekke utgiften.
Det er Øståsen Sankelag som bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, ikke de kjærende parter.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det følger av jordskifteloven §81 at "vederlag for kostnader til sakkunnig hjelp i tvistar" avgjøres etter tvistemålsloven regler. Under slike kostnader faller bl.a. partenes utgifter til prosessfullmektig m.v.
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset slik det fremgår av tvistemålsloven §181 annet ledd. Det lagmannsretten kan prøve er således bare om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Ved denne behandling er lagmannsretten som kjæremålsinstans bundet av jordskifterettens bedømmelse av sakens bevis.
Saken er endt uten dom. Det følger da av tvistemålsloven §175 første ledd at hovedregelen er at saksøker skal erstatte saksøktes omkostninger, med mindre utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges ham til last, eller retten på grunn av rettsspørsmålets tvilsomhet finner grunn til å frita ham for erstatningsplikten.
Når det gjelder alternativet om at utfallet ikke kan lastes saksøkeren, uttaler Schei Kommentar til tvistemålsloven Bind I 362 følgende:
Det første unntaket gjelder hvor utfallet ikke kan lastes saksøkeren. Han har hatt rimelig grunn til å reise sak, men ser så at grunnlaget svikter og tar straks konsekvensen av dette og begjærer saken hevet............. Merk at det er et vilkår at saksøkeren omgående tar konsekvensen av de nye opplysninger som viser at søksmålet ikke vil føre frem og begjærer saken hevet, jfr. Rt-1989-203. Wilberg: Saksomkostninger 7 angir at dette unntaket også må anvendes hvor saksøkeren har hatt fyldestgjørende grunn til å reise sak, men trekker saken av andre grunner enn at det ikke kan føre frem. Saksøkeren trekker f.eks. saken av økonomiske eller personlige grunner. Det er nok mulig at unntaket kan anvendes for slike tilfeller hvor sterke rimelighetsgrunner kan tale for fritak..........
I kjennelsen av 12 mars 1996 uttaler jordskifteretten bl.a.:
Jordskifteretten finner at den første unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd her må komme til anvendelse. Det var rimelig grunn for rekvirenten av jordskiftesaka å få prøvd om de kunne få de som ikke oppfylte gjerdeplikten sin til å vedlikeholde gjerdet mot det felles beiteområde. Øståsen Sankelag hadde fått tilsagn om tilskudd fra det offentlige til et sperregjerde og kunne skaffe rimelig gjerdemateriell, men de som var motparter i jordskiftesaka var ikke stemt for å sette istand sperregjerdet.
Lagmannsretten kan ikke se at jordskifteretten har anvendt loven feil.
Om jordskiftesakens forløp og årsaken til at søksmålet ble trukket, uttaler jordskifteretten følgende:
Jordskifteretten holdt hovedforhandling 10 august 1994 og befaring 27 september samme år. I neste møte 4. juli 1995 skulle så jordskifteretten ta stilling til fremme av saka. Etter de opplysninger som til da var kommet fram, fant representanter for Øståsen Sankelag og Finnemarka Beitelag å trekke kravet om jordskifte.
Hvilken begrunnelse som lå til grunn for at de trakk kravet om jordskifte vet ikke jordskifteretten, men jordskifteretten synes det var riktig gjennom en jordskiftesak å forsøke å få til et sperregjerde slik at beitedyra ikke kom inn på områder hvor de var uønsket.
Lagmannsretten kan ikke overprøve den vurdering jordskifteretten her har foretatt. Lagmannsretten legger til grunn at Øståsen Sankelag trakk kravet så snart det var på det rene at det ikke var grunnlag for søksmålet.
Lagmannsretten kan ikke se at ikke jordskifteretten i sin avgjørelse har tatt hensyn til lagmannsrettens kjennelse av 12 oktober 1995 om å la omkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstå inntil ny avgjørelse i jordskifteretten. Det ligger i jordskifterettens kjennelse at heller ikke disse omkostningene tilkjennes.
Utgifter til meddommere i jordskiftesaker er kostnader som faller inn under jordskifteloven §74, §75, §76, §77, §78, §79, §80. Jordskifteretten har under henvisning til jordskifteloven §76 pålagt Darre Brecke alene å betale disse utgiftene i forbindelse med rettsmøtet til avsigelse av kjennelsen den 12 mars 1996. Jordskifteretten har under henvisning til §76 annet ledd begrunnet sin avgjørelse med at man "ikke har kommet til noe annet resultat enn forrige gang" når det gjelder omkostningsspørsmålet. Noen begrunnelse for at Darre Brecke alene er pålagt nevnte utgifter, er overhodet ikke gitt. Det fremgår av saksdokumentene at begjæring om retting ble nektet tatt til følge uten nærmere begrunnelse, jf advokat Bentzens brev til jordskifteretten av 14 mars 1996 og rettens brev av 15 mars 1996.
Lagmannsretten bemerker at det følger av jordskifteloven §75 første ledd at dersom jordskiftekravet "blir kalla tilbake,.........må rekvirenten bere kostnadene". Kravet kan kalles tilbake så lenge ikke jordskifteretten har besluttet å fremme skiftet, jf jordskifteloven §12 fjerde ledd. Slik beslutning har ikke vært truffet i nærværende sak, jf rettsbok og kjennelse av 4 juli 1995.
Når kravet trekkes tilbake, skal kostnadene bæres av rekvirenten, jf jordskifteloven §75 første ledd. Austenå/Øvstedal Jordskifteloven (1993) uttaler på 290 om dette:
Blir kravet kalla attende (§12 fjerde ledd) skal kostnadene alltid belastast rekvirenten. Dette gjeld utan omsyn til om kravet var meir eller mindre godt grunngitt.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at jordskifterettens lovanvendelse er gal, idet det antas å være jordskifteloven §75 som kommer til anvendelse. Det kan ikke ses at jordskifteretten har vurdert denne bestemmelsen. Følgelig må denne del av jordskifterettens avgjørelse bli å oppheve.
Kjæremålet har ført frem for så vidt angår spørsmålet om kostnadene til jordskifterettens meddommere, jf ovenfor. For øvrig har det vært forgjeves. Etter lagmannsrettens oppfatning er det bare i tvistepunkt "av liten betydning" de kjærende parter har vunnet saken. I medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd jf §180 annet ledd, finner derfor lagmannsretten at de kjærende parter bør pålegges å erstatte Øståsen Sankelags saksomkostninger for lagmannsretten i anledning dette kjæremål. Disse settes i overensstemmelse med advokat Christensens omkostningsoppgave til 1000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Jordskifterettens vedtak om at Darre Brecke skal bære kostnadene ved rettsmøte den 12 mars 1996 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. For øvrig stadfestes jordskifterettens kjennelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Darre Brecke, Carl Oscar Schelbred, Torill Nordengen, Asle E. Braathen, Erik Fosnæs, Nedre Kimerud v/Tone Elisabeth Staurnes m.fl. og Hans P. Fure in solidum saksomkostninger med 1000 - ettusen - kroner til Øståsen Sankelag v/Tollef Backe. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.