LB-1996-1299

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-10-18
Publisert:	LB-1996-01299
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01299 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Peter L. Brechan). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Blanca Dahl).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Ekstraord. lagdommer Odd Emil Blomdal. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Ekteskapsloven (1991) §65, §74, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §52, §41, §68, §79, §83

Saken gjelder tvist om bruksrett til tidligere felles bolig på Y samt bidrag til ektefelle. Partene inngikk ekteskap 7 mars 1992. Partene hadde fullstendig særeie. Datteren C er født xx.xx.1992. Den omtvistede leilighet ble anskaffet i 1993 for Bs særeiemidler og kostet kr 2,3 mill. Partene ble separert ved bevilling av 14 november 1995. Den ankende part, A, som nå bruker etternavnet A, ble boende i leiligheten med datteren. Ankemotparten, B, bor i eget hus i X. Husleien for leiligheten på Y belastes B.

Den 26 juli 1995 inngikk partene følgende avtale:

«Økonomisk avtale i forbindelse med skilsmisse.

A/B.

Pr. i dag lovet B A følgende økonomiske løsning ved skilsmisse. Vitne til telefonsamtalen, Dr. D fra Wien som er på besøk hos A.

1. Leiligheten i - - -gaten 22 overføres til C uten heftelser, pr. omgående.

2. To millioner kroner, overføres til A pr. omgående til Konto: ****.**.*****

3. B dekker alle arveavgifter/avgifter og skatter som kommer i tillegg til dette.

4. B dekker advokatomkostningene til A's advokat Line Langballe, i forbindelse med denne avsluttende kontrakten, som er den kontrakten som nå gjelder økonomisk i forbindelse med skilsmissen.

Nå har du gitt dette tilbudet, B det er bindende.

Jeg er lei av tomme løfter, som hele tiden forandres.

Avtalen er herved et faktum og vil bli gjennomført senest 3 august 1995.

Dette er Bs tilleggspunkter i avtalen før den kan gjennomføres:

Da lover jeg, A på tro og ære, å ikke trakkasere, plage, ringe, grave frem tidligere historier om hva B og hans familie angivelig skal ha gjordt, så som drikking, hasj, røyking etc. for å igjen å bruke dette som pressmiddel for å fremme økonomiske krav.

La vanlig samværsrett fungere som retten midlertidig har bestemt.

Jeg lar meg villig undersøke av psykolog av hensyn til samværet med min datter.

Samtidig skal A ikke utøve noen form for bakvaskelse og trakassering av mine forretningsforbindelser, eller andre som står i tilknytning til Investeringselskapet Z.

Samt andre forretningsforbindelser jeg har, eller fremtidig erhverver.

Det samme gjelder for B ovenfor A.»

Det er denne avtale som ankemotparten bestrider gyldigheten av og som ifølge ham er inngått for å få samværsrett med datteren. Samværsretten er for øvrig behandlet i en midlertidig avgjørelse av Oslo byrett 4 juli 1995. I sak for Oslo byrett om gyldigheten av forannevnte avtale, inngikk partene 18 januar 1996 rettsforlik om samværsretten.

Oslo byrett avsa 2 februar 1996 dom med slik domsslutning:

1. A gis ikke bruksrett til Bs leilighet i - - -gaten 22, Oslo.

2. A tilkjennes ikke hustrubidrag.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr. 18.000, -attentusen- innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.

A har i rett tid påanket byrettens dom. B har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 23 september 1996. Etter krav fra den ankende part var retten satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg.

Partene avga forklaring, og det ble avhørt to vitner begge nye for lagmannsretten.

Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av byrettens dom og det som nevnes i det følgende.

Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende:

Den omtvistede avtale ble inngått frivillig og i vitners nærvær. Overføringen av leiligheten til C og engangsbidraget til henne, var ikke noen betingelse for samværsretten. Når den ikke ble effektuert skyldtes det at B ikke underga seg den avtalte undersøkelsen av psykolog. Avtalen ble inngått uten forbehold fra Bs side. Det var heller ikke noe forbehold om at hans familie skulle medvirke økonomisk. Bs økonomi er god, selv om den er forringet som følge av hans forretningstransaksjoner som ble foretatt mot hennes vilje. Dette ga ham et tap på mere enn kr 3 mill.

Fra «Æ» har B en årlig inntekt på kr 200.000. Det vises til den fremlagte balanse for dette selskap hvor anlegget på Ø er verdsatt til ca. kr 317.000. I realiteten er anlegget verd kr 20 mill. Det vises også til resultatregnskapet hvor årsoverskuddet i 1994 var på kr 2,6 mill., selv om det for 1995 bare var på kr 663.000. Dette viser hvilke verdier som ligger i selskapet. Ved et salg av sine aksjer i «Æ» ville B bedret sin økonomi formidabelt.

Han pantsatte leiligheten på Y i 1994 i forbindelse med sin forretningsvirksomhet. At leiligheten nå etter kjennelsen fra Oslo namsrett skal tvangsselges, er en selvvalgt løsning fra hans side. Det skal også påpekes at B eier en verdifull boligeiendom i X.

Det gjøres etter dette gjeldende at byretten tar feil når den legger til grunn at Bs økonomi er blitt vesentlig dårligere.

Avtalen mellom partene er i realiteten en skifteavtale. Byretten tar feil når den finner at avtalen er ugyldig etter avtaleloven §36. Ifølge avtaleloven §41 gjelder avtaleloven bare på formuerettens område. Det er videre feil når byretten finner at avtalen også er ugyldig etter ekteskapsloven §65. Det er her inngått en avtale om oppgjøret. En slik avtale kan bare settes ut av kraft hvis den virker urimelig. Den inngåtte avtale er ikke urimelig overfor B hensett til hans formuesituasjon. Det vises også til Peter Lødrup: «Familieretten», annen utgave, side 275 flg. Domstolene bør være varsomme med revisjon av skifteavtaler jf Rt-1990-1099 (særlig side 1101) samt Rt-1990-106.

Om bruksretten til leiligheten gjøres særskilt gjeldende:

A har den daglige omsorg for C, og det er naturlig at hun gis bruksrett til leiligheten. Det vises til ekteskapsloven §74, annet ledd, hvoretter en ektefelle kan gis bruksrett til bolig som er den annens særeie når særlige grunner taler for det. Slike særlige grunner foreligger i dette tilfelle gjennom den stabilitet og sikkerhet som boligen gir samt muligheter for livsutfoldelse for C.

Om bidraget gjøres særskilt gjeldende at A hadde en brukbar økonomi som utøvende kunstner og selvstendig næringsdrivende. Ved inngåelsen av ekteskapet hadde særlig hennes innsats med å lage en fredsopera «Å» gitt henne en betydelig underbalanse. Det fremførte underskudd kr 1,8 mill. nøt B godt av ved å fradra kr 800.000 for selvangivelsen i 1993 og kr 400.000 for 1994.

Det er feil å anvende avtaleloven §36 på avtalen jf ovenfor. Videre er det i tilfelle ekteskapsloven §83, og ikke §65, som gir rammen for den rettslige prøvning av et bidrag. Revisjonsmuligheter etter ekteskapsloven §65 foreligger derfor ikke. Sak om endring etter ekteskapsloven §83 er ikke brakt inn for domstolene. Det vises også til Lødrup, l.c., side 93.

Den ankende part har lagt ned slik endelig påstand:

1. A skal ha bruksrett til leiligheten i - - -gaten 22, Oslo, til avtalen av 26.07.95 om hjemmelsoverføring til datteren er gjennomført. Subsidiært: A skal ha bruksrett tidsbegrenset etter rettens skjønn til leiligheten i - - -gaten 22 i Oslo.

2. A skal ha ektefellebidrag på kr. 2.000.000 (kroner tomillioner 00/100).

3. B pålegges å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Avtalen ble inngått under det press det lå i at A ikke fulgte opp den samværsordning som byretten fastsatte og som rettsforliket senere etablerte. Den samværsrett som avtalen av 17 juli 1995 betinget, har således ikke vært etterlevet og allerede på dette grunnlag er avtalen falt bort. Etter rettsforliket inngått under hovedforhandlingen i 1996 hadde B samvær ved en anledning med datteren, men etter at byrettens dom falt, er ingen samvær gjennomført. Dette viser klart morens sammenkobling av de urimelige økonomiske krav og samværsretten.

Partene var gift i tre år. Leiligheten var kjøpt for kr 2,3 mill., og etter separasjonen har A bodd gratis i leiligheten som har en markedsleie på ca. kr 15.000 pr. måned. Ved ekteskapets inngåelse var A nær konkurs. B trådte inn i prosjektet «Å» og sanerte gjelden på ca. kr 1,8 mill. Under ekteskapet hadde B den daglige omsorg og forsørget ektefelle og barn, mens ektefellen disponerte sin tid til driften av et galleri, som B betalte husleien for, og sitt arbeide med «Å». Hun bidro ikke med noen inntekter av dette.

Bs økonomi er idag vesentlig annerledes enn ved byrettsbehandlingen. Hans eneste inntekt er utbytte fra «Æ» på kr 16.000 pr. måned samt inntekter med utleie av to leiligheter i boligen i X. Han har idag intet arbeid, men deltar uten lønn i sosialt arbeide i W. Det investeringsselskap han drev er idag konkurs. Ved tvangssalg av leiligheten på Y vil han sanere tyngende gjeld, men sitter igjen uten formue.

B har tilbudt A en husleiestøtte med kr 6.000 pr. måned for en treårsperiode.

Avtalen av 17 juli 1995 ble inngått mens den tidligere ektefelle saboterte samværsordningen. Slikt samvær ble etter undertegningen av avtalen gjennomført for de to ferieuker i 1995. Senere er det gjennomført et samvær etter rettsforliket, men deretter har han ikke hatt samvær med datteren.

B har selv ingen muligheter for å oppfylle avtalen. Han må i tilfelle ha familiens medvirkning, noe som denne ikke er villig til.

Avtalens tekst illustrerer hvilket press hans tidligere ektefelle utsatte ham og familien for. Klarere kan de avtalerettslige mangler ved tilblivelsen neppe dokumenteres. Disse mangler må føre til at avtalen settes til side på grunn av mangler ved tilblivelsen. Også avtalens innhold er av en slik karakter at avtalen må settes til side i medhold av ekteskapsloven §65, jf Vera Holmøy og Peter Lødrup: «Ekteskapsloven», Juridisk forlag 1994, side 416. Også avtaleloven §36 er anvendelig på forholdet. Avtalen må anses urimelig, idet B ikke har økonomi til å kunne gi bort flere millioner kroner.

Om bruksretten vises spesielt til at avtalen ikke inneholder noe om bruksrett til leiligheten. Det hensiktsmessighetskriterium som den ankende part gjør gjeldende er helt uten relevans. En bruksrett etter ekteskapsloven §74 betinger at det foreligger «særlig grunn» og at husleie i tilfelle skal betales etter ekteskapsloven §68, annet ledd. I dette tilfelle foreligger ikke «særlige grunner». Det dreier seg om en leilighet som kanskje er verd kr 2,5 mill. til bruk for datteren og dennes mor som Stang var gift med i tre år.

Om bidraget vises til at det ikke sies noe i avtalen om at bidraget er et engangsbidrag. Som bidrag kan det derfor sensureres og lempes både etter ekteskapsloven §65 og avtaleloven §36. Det vises også til Holmøy/Lødrup 1.c. side 416 og side 501.

Subsidiært gjøres for øvrig gjeldende at lovens krav til bidragsplikt heller ikke er oppfylt. Det er i forbindelse med separasjonen ikke krevet løpende bidrag etter ekteskapsloven §79. Partene var gift i tre år, han hadde omsorgen for datteren. As økonomi var dårlig ved ekteskapets inngåelse, og hennes gjeld på kr 1,8 mill. ble dekket av ham.

Hverken etter avtalen eller loven er det derfor grunnlag for tilståelse av bidrag.

B har nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part idømmes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner at avtalen så vel ved tilblivelsen som i innhold, lider av slike mangler at den ikke er bindende for B.

Ved tilblivelsen hadde B ikke fått det samvær som han var tilsagt i henhold til Oslo byretts midlertidige avgjørelse av 4 juli 1995. Begge parter hadde støtte i advokater, men disse ble ikke brukt ved avtalens inngåelse som synes å ha funnet sted uten noen særlige forberedelser. B har hatt personlige problemer og ga uttrykk for at han var plaget av selvbebreidelser. Samtidig er det dokumentert at B hadde ytet særdeles meget økonomisk i ekteskapet, gjennom for det første å dekke ektefellens gjeld på kr 1,8 mill. Videre ved å være omsorgsperson for datteren, mens hustruen drev et galleri og arbeidet med sine øvrige kunstneriske aktiviteter. Det kan sies at B utviste dårlig dømmekraft ved å inngå avtalen, særlig fordi hans økonomi ikke tillot slike avtaler som dette. På den annen side var han åpenbart presset, noe som den inngåtte avtale tydelig viser i de tilleggspunkter som B fikk tilføyet ved at A lovet ikke å trakassere, ringe, grave frem tidligere historier om hva B og hans familie skulle ha gjort så som drikking, hasj, røyking etc. for igjen å bruke dette som pressmiddel for å fremme økonomiske krav.

Utover det press som manglende etterlevelse av samværsretten utgjør, kan retten ikke finne noen logisk grunn til at B - etter tre års ekteskap - skal gi bort 2 millioner kroner til A. Dette etter at han har dekket hennes personlige gjeld på 1,8 millioner kroner samt forestått det daglige underhold uten at A synes å ha bidratt noe vesentlig.

I og med at retten finner at avtalen ikke binder B, jf ekteskapsloven §65 samt avtaleloven §36, finner en det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de enkelte anførsler vedrørende bruksretten til leiligheten. Retten vil imidlertid tilføye at det er åpenbart at ektefellen i dette tilfelle ikke kan kreve bruksrett ut fra ekteskapslovens krav om «særlig grunn» såfremt en ektefelle skal få bruksrett til den annens særeie. Overføring av leiligheten til C har ikke vært terna i saken. Det har hele tiden vært A som krever avtalen gjennomført av hensyn til sin påberopte bruksrett.

Anken har vært forgjeves, og overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd bør A erstatte B hans saksomkostninger. Advokat Anne-Blanca Dahl har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten, pålydende kr 25.000 alt er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Advokat Peter L. Brechan fikk anledning til å sende inn arbeidsoppgave og slik er fremlagt med krav på kr 52.590, derav utgjør kr 49.000 salær. Advokat Anne-Blanca Dahl har meddelt at etter hennes syn er advokat Brechans salær for høyt. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, vurderer lagmannsretten ikke kravet fra advokat Brechan. Retten finner det imidlertid riktig å gjøre A kjent med følgende bestemmelser i tvistemålsloven §52:

Den godtgjørelse, som tilkommer en procesfuldmægtig, kan saavel parten som procesfuldmægtigen begjære fastsat av retten, naar intet andet er avtalt mellem dem. Fastsættelsen finder sted efter reglerne i §179, første led.

Er ikke begjæring om rettens bestemmelse fremsat inden sakens slutning, kan spørsmaalet fremdeles avgjøres ved rettens kjendelse, naar begjæring herom fremsættes inden en maaned efter slutningen.

Mot avgjørelsen kan kjæremaal ikke anvendes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen 25.000 -tjuefemtusen- kroner til B.