LB-1996-1592

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-02-10
Publisert:	LB-1996-01592
Stikkord:	Barnevernsak
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-01864 A/11 og 95-02020 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01592 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Susie Bergstrand). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Ingolf Skaflem).
Forfatter:	1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann, 2. Ekstraordinær lagdommer Jørgen Wilberg, 3. Tilkalt dommer, byfogd Aud Kjensli. 4 meddommere. Mindretall: Lagdommer Gussgard, ekstraordinær lagdommer Wilberg, byfogd Kjensli
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §35, Barnevernloven (1992) §4-19, §4-1

A og B traff hverandre i 1986/87 og var samboere fram til høsten 1994 da forholdet ble brudt. De fikk en sønn sammen, C, født xx.xx.1988. B hadde en datter fra før, D, født xx.xx.1985. B hadde alene foreldreansvaret for C, jf barneloven §35 første ledd. Barnevernet overtok i 1990 omsorgen for begge barna.

Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus fattet den 22 desember 1994 vedtak med slik slutning:

Del I

D født xx.xx.1985 skal ikke ha samvær med sine foreldre, B og E, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd.

Kommunens forslag om sperret adresse tas ikke tilfølge.

Del II

C født xx.xx.1988 skal ikke ha samvær med sine foreldre, B og A. Hans adresse skal bevares ukjent for foreldrene. Jf. barnevernloven §4-19 annet ledd.

Kommunens forslag om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon tas ikke til følge.

Ved stevninger av henholdsvis 20 februar 1995 og 28 februar 1995 reiste A og B sak for Oslo byrett med krav om å få samvær med C. Oslo byrett avsa dom i saken den 22 mars 1996 med slik slutning:

Sak nr. 95-01864 A/11:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.

Sak nr. 95-02020 A/11:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.

Både B og A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. B har senere trukket sin anke. A har fastholdt anken og ved sin prosessfullmektig, advokat Susie Bergstrøm, nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. A, gis rett til samvær med sin sønn C slik:

a) En gang annen hver måned inntil 4 timer pr. gang.

b) Etter 6 måneder gis av og til mulighet for overnatting.

Subsidiært:

1. A gis rett til samvær med sin sønn C etter rettens skjønn.

2. A v/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

Oslo kommune har v/kommuneadvokaten, v/advokat Ingolf Skaflem, tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

Byrettens dom stadfestes.

Ankeforhandling ble avholdt den 15 og 16 januar 1997. Den ankende part møtte og forklarte seg. Det ble avhørt syv vitner hvorav tre var nye for lagmannsretten. Det var oppnevnt to sakkyndige for lagmannsretten, de samme som for byretten. De sakkyndige avga betenkning for byretten og har avgitt en tilleggsbetenkning for lagmannsretten. Den ene av de sakkyndige møtte og var til stede under hele hovedforhandlingen og avga muntlig redegjørelse.

Byretten har detaljert redegjort for gangen i saken for barnevernsmyndighetene og inntatt store deler av de sakkyndiges betenkning avgitt for byretten. Lagmannsretten viser til det. Av byrettens dom for øvrig framgår sakens nærmere sammenheng. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

C har bodd hos sine fosterforeldre fra 15 juni 1991. A aksepterer fullt ut den ordning og har ingen tanke om å forsøke å endre den. A har forstått at C har det godt hos sine fosterforeldre, og han er derfor glad for denne ordningen. Det eneste han ønsker er å få samvær med sin sønn, noe som er en naturlig følelse for en far. Det er ikke nødvendig med noen utstrakt samværsordning, men noen ganger om året må han kunne få se sin sønn.

Grunnlaget for at barnevernet overtok omsorgen for C refererer seg ikke til A, men til barnets mor som alene hadde foreldreansvaret. Forholdene den gang har for øvrig bare historisk interesse og betyr ingenting i dag.

A vil presiserere at selv om det etableres en samværsrett mellom far og sønn, vil han aldri søke å tvinge den igjennom mot Cs ønske. Ethvert samvær må basere seg på frivillighet fra Cs side.

Det er nå ingen betenkligheter i å etablere en samværsordning. C har funnet ro og trygghet hos sine fosterforeldre. Han er klar over og er sikker på at det er der han skal bo og vokse opp. Samvær med faren vil derfor komme i tillegg til og ikke til fortrengsel for denne ordningen.

Praksis har også vist at samvær kan etableres uten skadevirkninger. Det ble holdt et møte mellom far og sønn i juni 1996. Møtet ble avviklet uten komplikasjoner av noen art. Møtet medførte heller ikke vanskelige ettervirkninger for C. Han har nå et rolig og avslappet forhold til den faktiske situasjonen, nemlig at han bor hos sine fosterforeldre, og der skal han vokse opp samtidig som han har en annen biologisk far enn sin fosterfar.

Samtidig som det har skjedd endringer for Cs vedkommende, har det også skjedd for A. Han lever nå i et stabilt og godt samboerforhold, og har boligforhold som gjør at han kan ta i mot dagbesøk av sin sønn, men han har ikke plass til overnattingsbesøk.

Det er lovens normalordning at det skal være samvær mellom barn og foreldre. Det er ingen ting ved As situasjon som tilsier at det ikke skal være samvær. Han er en traust og rolig mann. Han har ingen problemer og heller ingen livsførsel som skulle tilsi at han ikke skulle få sin sønn på besøk. Hans samboer er en snill dame som er glad i barn og gjerne ser at C kommer på besøk.

De rettsoppnevnte sakkyndige har riktignok konkludert med at det er det beste for C at det ikke etableres en samværsordning med faren, men konklusjonen er betydelig modifisert fra erklæringen 5 februar 1996 til den nye erklæring av 19 november 1996, og ytterligere moderert under den sakkyndiges muntlige redegjørelse i retten.

Rettspraksis viser at det skal relativt meget til før en far ikke skal få rett til samvær med sin sønn. Det er vist til Rt-1996-1203, Rt-1995-956, Rt-1991-668 og Rt-1984-289.

Ankemotparten, Oslo kommune, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige henholdt seg til byrettens dom. Det er særlig gjort gjeldende:

Ved avgjørelsen er det barnets interesser som skal ivaretas. Man må finne fram til det som er til det beste for C. For tiden er det det beste at det ikke etableres noen samværsordning. Det vil medvirke til at C får ro over sin situasjon slik at han etablerer faste og trygge relasjoner til sine fosterforeldre. Utviklingen i de år C har vært hos sine fosterforeldre, har vært meget god. Det er ingen, i hvert fall ingen tilstrekkelig, grunn til å gripe inn i situasjonen og uroe gutten ved å etablere en samværsordning med faren som han knapt kjenner.

I denne forbindelse må det pekes på at det har vært en langvarig atskillelse mellom C og A. C har truffet A en gang etter at han kom til sine fosterforeldre, og han har gitt uttrykk for ikke å ha noen interesse av å treffe A flere ganger. Det har heller ingen hensikt å etablere noen samværsordning. Det er ikke noe poeng at gutten skal bli kjent med A for en eventuell flytting til ham. Noe slikt er overhodet ikke aktuelt. C skal være hos sine fosterforeldre.

Cs vegring mot ytterligere samvær med A må antas å ha bakgrunn i småbarnsopplevelsene for C, selv om disse nå ikke gjør seg så sterkt gjeldende som tidligere. Selv om man legger til grunn at en etablert samværsordning ikke vil bli søkt gjennomført i strid med Cs vilje, vil et hvert samvær rippe opp i fortiden og skape uro. Allerede det at C hver gang må ta standpunkt til om han vil besøke A kan skape uro.

Risikoen for skadevirkninger må vurderes mot hva en samværsordning kan gi av positive verdier. Slik forholdene er i dag, har C ikke behov for kontakt med A. Han har mors- og farsfigurer i sitt fosterhjem, og A vil ikke kunne være noe i tillegg til det. For C er han en fremmed mann som han ikke har noe forhold til.

De sakkyndiges vurdering er klar. De konkluderer begge med at det beste for C er at det ikke etableres noen samværsordning. Konklusjonen har riktignok ikke lenger den absolutte karakter fordi skaderisikoen antas redusert med årene etter hvert som C har fått et fastere og tryggere forhold til sine fosterforeldre.

Selv om man ikke etablerer noen samværsordning etter loven, er det ingenting i veien for at C besøker A hvis han selv vil. Det vil ikke bli lagt noen hindringer i veien for det fra fosterforeldrenes side.

Det bestrides ikke at A har en ekte interesse i å få samvær med C, men loven er slik at farens interesse må vike hvis den kommer i konflikt med guttens.

Lagmannsretten skal bemerke:

Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 første ledd er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre om ikke annet er bestemt. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda etter barnevernloven §4-19 annet ledd ta standpunkt til omfanget av samværsretten, og nemnda kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Det er svært begrenset rettspraksis omkring barnevernloven §4-19.

Det første vedtaket om at verken B eller A skal ha samvær med C ble fattet av Stovner Klient- og Pasientutvalg 31 mars 1992. Dette standpunkt er senere opprettholdt av fylkesmannen 1 februar 1993, fylkesnemnda 22 desember 1994 og av Oslo byrett 22 mars 1996.

Lagmannsretten skal legges forholdene på domstidspunktet til grunn. Etter byrettens dom er det kommet til noen nye forhold. C har hatt ett samvær med A etter byrettens dom. C synes ikke å ha fått negative reaksjoner etter dette besøket, men har gitt uttrykk for at han ikke hadde noe ønske om ytterligere samvær.

A har etablert et samboerforhold som - så vidt man vet - har en fast og varig karakter. En samværsordning mellom C og A antas ikke å skape noe problem i relasjon til samboeren.

De rettsoppnevnte sakkyndige har avgitt ny betenkning datert 19 november 1996 hvorfra hitsettes:

Vi mener at det vi skrev i vår erklæring av 5.2.96 i tilstrekkelig grad forklarer at Cs angst for sine biologiske foreldre, er forståelig ut fra det han opplevde før han kom i fosterhjem, og at det ikke er grunnlag for å hevde at denne angsten var forbundet med senere påvirkning. Dessuten skulle det gå tydelig fram av vår vurdering av 5.2.96, som vi fortsatt holder fast ved, at de forholdene som var med på å gi Cs denne angsten, i liten grad var knyttet direkte til A, men at det var en rekke uheldige omstendigheter som spilte sammen, og at for C ble A en del av den uklare, skremmende fortida som han ønsket å glemme.

Nå har nok fortida og hans biologiske foreldre blitt mer likegyldige for C. Han har fått et inntrykk av biologisk far, og det ser ut til at dette har ført til at A er blitt en konkret person, som C ikke er redd for, men som han heller ikke har noe ønske eller behov for å se igjen. Det kan nok være at dette møtet gjør det lettere for C å ta kontakt med A hvis eller når han senere begynner å få ønske om kontakt med sine biologiske røtter, men det er ikke noe som tyder på at C nå har noe nytte av en samværsordning med ham. Det er samtidig vanskelig å se at en eventuell samværsordning ville være til skade for C. Det er ikke noe som tyder på at ikke A ville kunne ta seg av

C og gi ham omsorg og hyggelige opplevelser ved en eventuell samværsordning. Dessuten vil han kunne bidra til å gi C kontakt med også andre av sin biologiske familie.

Alt tatt i betraktning virker det som å være til Cs beste at det nå ikke etableres en samværsordning. Det måtte ha vært en forutsetning for en slik ordning at det bare skulle gjennomføres besøk hvis C selv ville dette, og foreløpig er det ikke noe som tyder på at han ser noen grunn til det. Ved en eventuell samværsordning ville imidlertid spørsmålet måtte reises fra tid til annen, og C ville ha måttet ta stilling til spørsmålet om han skulle besøke A.

Dette kunne blitt en unødvendig belastning for ham, og det er fare for at han ville ha kunnet føle en lojalitetskonflikt mellom A og fosterforeldrene. Hvis det ikke etableres en samværsordning, vil

C på sin side til enhver tid kunne gi uttrykk for at han ønsket å treffe A. Det er ikke urimelig å tenke seg at dette vil kunne skje en eller annen gang i ungdomstida, særlig etter at han nå har truffet A en gang. Da ville det være en helt annen situasjon, som C selv ville ha styring med. Selv om det ikke etableres en samværsordning, vil det jo ikke foreligge noe forbud mot kontakt mellom C og A, og hvis C selv på et tidspunkt gir uttrykk for ønske om en slik kontakt, bør det legges til rette for at dette kan skje.

Vedrørende A har de sakkyndige konkludert slik:

Det ser ut til at det er til Cs beste at det ikke etableres noen samværsordning med faren, A.

Som partene er enige om regulereres samværsspørsmål av barnevernloven §4-19 jf §4-1. Som det framgår av §4-1 skal det legges avgjørende vekt på hva som er det beste for barnet. Retten er delt i vurderingen av dette spørsmål. Flertallet, psykolog Espen Walstad, psykolog Inger Knutssen, interiørkonsulent Tone Tobiasson og avdelingsingeniør Helge Høidalen, finner at samværsordning ikke bør etableres og skal bemerke:

C har hatt en sterkt belastet småbarnstid. Alle opplysninger om gutten viser at han i dag er inne i en svært positiv utvikling på alle områder, noe som må ses i sammenheng med det gode forholdet han har etablert i forhold til fosterforeldrene. Ut fra de belastninger han har hatt, legger flertallet til grunn at han fortsatt er et sårbart barn som nå åpenbart er i en god utvikling som det er viktig at man sikrer best mulig. C er bare 9 år, og det er derfor rimelig å oppfatte hans eget manglende ønske om å treffe sin far som uttrykk for at han fortsatt trenger ro og oversikt i sin livssituasjon. Ut fra sin forhistorie vil han trenge mer stabilitet og oversikt i omsorgssituasjonen enn barn flest. Det er derfor ikke forhold rundt A i dag som taler imot samvær, men Cs behov for trygghet og ro i omsorgssituasjonen.

Hensikten med samværet etter dommen i byretten var å hjelpe C til å ha mindre angst knyttet til sine foreldre. Det var ikke tenkt som en start eller forsøk på å etablere en samværsordning. I forhold til denne målsetningen var møtet med faren vellykket, men kan i dag ikke brukes til støtte for å etablere en samværsordning. Det legges også vekt på at en samværsordning mellom far og sønn vil medføre at de må etablere og utvikle et framtidig forhold fra bunnen da de i dag er fremmede for hverandre. Dette kommer i konflikt med Cs behov for å knytte seg mest mulig til sine fosterforeldre og der han foreløpig ikke ønsker å forholde seg til sin forhistorie.

Når C blir eldre, er det grunn til å regne med at han vil ønske å treffe sine biologiske foreldre. Når den tid kommer, vil han selv kunne ta kontakt. Flertallet legger til grunn at dersom C ønsker kontakt med sin biologiske far, vil fosterforeldrene støtte han i det og hjelpe til for at slik kontakt skal komme i stand. A er da heller ikke innstilt på at det skal være samvær mot Cs uttrykte ønske og vilje. Flertallet kan ikke se at det i dag er noe å vinne for C ved at A blir tilkjent samvær. Snarere vil det kunne virke som et press på C. Det ligger en klar interesseovervekt i å gi han den tid han trenger til å bli trygg og moden nok til å treffe sin biologiske familie en gang i fremtiden. Hensynet til hans behov i dag for stabilitet i omsorgsbasen vektlegges derfor mer enn behovet for å bli kjent med sin biologiske familie på det nåværende tidspunkt.

Mindretallet, lagdommer Gussgard, ekstraordinær lagdommer Wilberg og byfogd Kjensli, finner at det bør etableres en samværsrett mellom far og sønn og skal bemerke:

De omstendigheter og hensyn som har ligget til grunn for de tidligere vedtak om å nekte A samvær med C, kan ikke ses å være utslagsgivende når spørsmålet om samvær skal avgjøres etter forholdene i dag. Som nevnt innledningsvis i rettens felles bemerkninger er det etter byrettens dom kommet til nye forhold, både når det gjelder C og A. De vanskeligheter C tidligere har hatt og som antas først og fremst å relatere seg til moren, finner mindretallet hører fortiden til og er et tilbakelagt stadium for C. Den sakkyndige formulerte det slik under sin muntlige forklaring at C nå har "landet" hos sine fosterforeldre. Mindretallet er enig i denne vurdering. C har riktignok gitt uttrykk for at han ikke har noe ønske om noen samværsordning med faren. Det er naturlig hensett til hvor ukjent faren er for ham. Men det er ikke nødvendigvis det samme som at det ikke er en fordel å etablere en samværsrett mellom far og sønn. Noen betenkeligheter knyttet til A er det ikke. På direkte spørsmål har den sakkyndige sagt at det er ingenting i As person eller hans situasjon som taler mot en samværsordning.

Behovet for samvær mellom sønn og biologisk far bortfaller ikke uten videre ved at barnevernet overtar omsorgen, heller ikke om sønnen plasseres i fosterhjem og opparbeider et nært og godt forhold til fosterforeldrene. Slik denne saken ligger an, der det etter mindretallets syn av hensyn til C ikke er noe av betydning som taler mot, men heller momenter som taler for samvær, finnes det også å være adgang til å legge noe vekt på at A ønsker samvær med sin sønn. Det er et savn for ham at han ikke får noen kontakt med sønnen. A har sagt at en forutsetning for at samvær rent faktisk blir etablert, er at C er villig til det. Mot hans vilje vil A ikke forsøke å gjennomføre en samværsordning. Mindretallet har lagt det til grunn for sitt standpunkt. Det er like fullt av verdi å etablere en samværsrett. På sikt antas at C vil ønske kontakt med sin biologiske far. En samværsrett vil kunne gjøre det lettere for C selv å ta initiativ til kontakt med A.

På bakgrunn av den usikkerhet som gjør seg gjeldende om hvorledes C vil reagere, bør samværsretten i denne omgang begrenses til bare to samvær i året. Dette er likevel ikke til hinder for at det - om forholdene skulle tilsi det - praktiseres et mer omfattende samvær i forståelse med barneverntjenesten, jf Ofstad og Skar: Barnevernloven med kommentarer 2 utgave side 125.

I overensstemmelse med flertallets standpunkt blir byrettens dom å stadfeste. Saksomkostninger er ikke påstått.

Dommen er avsagt under slik dissens som det er redegjort for ovenfor.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes.