LB-1996-1740
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-08 |
| Publisert: | LB-1996-01740 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01740 M. |
| Parter: | A. |
| Forfatter: | Lagmann Flod, lagdommerne Eriksen, Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §119, §192, §204, Straffeloven (1902) §144, Domstolloven (1915) §220, Tvistemålsloven (1915) §205, Tvistemålsloven (1915), §203, §205, §385, §438, §448 |
Saken gjelder ransaking hos advokat i sak mot hans klienter.
Økokrim sendte 13 juni 1996 begjæring om utleveringspålegg/ransaking hos advokat A som tredjemann til Oslo forhørsrett. Oslo forhørsrett traffødt xx.xx.1996 beslutning for at ransaking kunne finne sted, jf straffeprosessloven §192 annet ledd.
Ransaking ble påbegynt fredag 15 juni 1996. Da advokat A selv ikke var til stede, ble hans kontor forseglet av politiet. Advokat As data, lagret på advokatfirmaets server, ble kopiert på egne lagringsmedier som straks ble forseglet. Ransakingen fortsatte mandag 17 juni med advokat A til stede.
Alle de dokumenter som ble funnet og forseglet ved ransakingen ble påvist av advokat A og overlevert av ham til Økokrim.
Advokat A har protestert mot ransakingen og at beslag kan finne sted, da dokumentene det gjelder er underlagt hans taushetsplikt som advokat for de siktede.
Ved erklæring av 20 juni 1996 fra advokat Hans Stenberg-Nilsen har advokat A påkjært forhørsrettens kjennelse av 14 juni 1996. Økokrim har inngitt kjæremålstilsvar av 25 juni 1996.
Lagmannsretten besluttet muntlig forhandling av kjæremålet, jf straffeprosessloven §385 første ledd. Rettsmøtet ble holdt 3 juli 1996.
A møtte med sin prosessfullmektig advokat Hans Stenberg-Nilsen. I tillegg var siktede B til stede sammen med sin forsvarer Olav Braathen. For Økokrim møtte statsadvokat Petter Noreng sammen med etterforsker Åshild Hortemo. Advokat A gav forklaring. Det samme gjorde B, samt to vitner slik det fremgår av rettsboken.
A har ved advokat Stenberg-Nilsen overfor lagmannsretten fremhevet at forhørsrettens beslutning ikke omtaler sentrale spørsmål som reiser seg i tilknytning til advokaters taushetsplikt. Advokat A har utelukkende vært advokat eller juridisk rådgiver for brødrene B, X AS og dets datterselskaper. Han har ikke deltatt aktivt i forretningsdriften i B-brødrenes selskaper eller hatt noen annen funksjon enn som nevnt. De opplysninger han har fått er taushetsbelagte, og dermed undergitt et bevisforbud, og det kan derfor ikke ransakes og foretas beslag hos ham av betrodde dokumenter eller annet, jf. straffeprosessloven §204, jf §119. Lovgivningen inneholder ikke noe unntak fra regelen om bevisforbud i de nevnte bestemmelser, slik at retten eller politiet kan heller ikke ransake med henblikk på å skille ut dokumenter som måtte vise seg å inneholde taushetsbelagte opplysninger.
Begjæringen fra politiet om ransaking av 13. juni 1996 inneholder heller ikke den spesifikasjon som er nødvendig. Denne feilen hefter også ved forhørsrettens ransakingsbeslutning.
Det må etter dette konstateres at vilkårene for ransaking hos advokat A etter straffeprosessloven §192 annet ledd nr. 3, som er en aktuell bestemmelse, ikke er til stede.
Bestemmelsene i straffeprosessloven §205 tredje ledd antas ikke å kunne anvendes analogisk på det forhold som foreligger i nærværende sak. Spørsmålet er ikke endelig løst ved avgjørelsen inntatt i Rt-1986-1149, hvor ransakingen fant sted hos siktede. Nevnte bestemmelse kan ikke anvendes analogisk, slik at den ikke kan anvendes ut over den rammen som er angitt i loven selv.
Kjæremålet er ikke gjenstandsløst. Ransakingen er ennå ikke fullført. Den er kun påbegynt, og kan betegnes som en "grovransaking". Det gjenstår nærmere gjennomgang av hva som er tatt hånd om for å se om dokumentene kan tjene som bevis. Videre er det slik at det er en forutsetning for etterfølgende beslag at ransakingsbeslutningen fra forhørsretten er gyldig. Advokat A har følgelig en rettslig interesse i kjæremålssaken.
Advokat A har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Begjæringen om ransaking tas ikke til følge.
Subsidiært: Oslo forhørsretts ransakingsbeslutning av 14. juni 1996 oppheves.
I begge tilfelle: A tilkjennes saksomkostninger.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at advokat A ikke lenger har rettslig interesse i å påkjære ransakingsbeslutningen. Ransakingen er avsluttet. Begjæringen om beslag er i den foreliggende sak en ny begjæring. Forhørsretten skal senere ta standpunkt til hva som er undergitt taushetsplikt. Følgelig må kjæremålet avvises.
Subsidiært anføres at påtalemyndigheten har foretatt den nødvendige presisering og spesifisering av hva ransakingen gjelder. Dette fremgår også av påtegning av 19 juni 1996 om beslag. Straffeprosessloven §192 annet ledd nr. 3 gir i den foreliggende sak adgang til å ransake hos advokat A. De generelle vilkår for ransaking er til stede og det er sannsynlighetsovervekt for at det finnes ikke betrodd informasjon hos advokat A. Det vises særlig til at han har vært styremedlem samt vært til stede i utvidede styremøter og foretatt referat fra slike møter. Han vet blant annet hvem som var til stede på disse møtene og hvem som har avgjørelsen i de respektive selskaper. Han vil også vite de siktedes tilknytning til de aktuelle firmaer. Slike opplysninger er ikke betrodd ham som advokat, men i annen egenskap. Opplysningene forefinnes i de forseglede eskene. Det fremheves også at det har vært ransaket "alle andre steder" uten at dette materialet er funnet. Selv om det forefinnes opplysninger som er undergitt taushetsplikt hos advokat A, finnes det således også opplysninger som ikke er undergitt lovbestemt taushetsplikt. Følgelig er det adgang til å ransake med henblikk på beslag. De dokumenter som ble fremlagt under rettsmøtet for muntlig behandling av kjæremålet viser at advokat A har deltatt i virksomhet som faller utenfor det som er undergitt taushetsplikt, og det er materiale som er direkte knyttet til siktelsene.
Fremgangsmåten i straffeprosessloven §205 tredje ledd kan anvendes analogisk i det foreliggende tilfelle. Bestemmelsen ivaretar de forskjellige hensyn som skal vektlegges.
Det er ikke hjemmel for å tilkjenne advokat A saksomkostninger for utgifter i anledning kjæremålsbehandlingen.
Økokrim har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er av den oppfatning at kjæremålet ikke blir å avvise. Det er en forutsetning for politiets fremgangsmåte og for eventuelt etterfølgende beslag at forhørsrettens samtykke til ransaking er riktig. Beslutningen er også en forutsetning for politiets fremgangsmåte i saken. Politiet har tatt hånd om større mengder dokumenter fra advokat As kontor. Advokat A rammes således av forhørsrettens ransakingsbeslutning og har den nødvendige interesse i kjæremålssaken.
Selv om forhørsretten ikke har tatt standpunkt til avgjørende spørsmål i saken, finner lagmannsretten at den bør avgjøre realiteten i saken i stedet for å oppheve forhørsrettens beslutning.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet blir å ta til følge.
Etter straffeprosessloven §203 kan ting som antas å ha betydning som bevis beslaglegges. Etter straffeprosessloven §192 annet ledd nr. 3 kan det foretas ransaking hos andre enn siktede, altså hos tredjemann, for å finne bevis eller ting som kan beslaglegges. I utgangspunktet hindrer ikke disse bestemmelser at det ransakes hos en advokat. Imidlertid oppstiller straffeprosessloven §204 et forbud mot å ta beslag i dokumenter eller annet hvis innhold en advokat kan nekte å forklare seg om etter straffeprosessloven §119. Straffeprosessloven §119 inneholder et bevisforbud, slik at det heller ikke kan ransakes. Et brudd på advokatens taushetsplikt er straffesanksjonert i straffeloven §144. Lagmannsretten bemerker at det må være kongruens mellom hva som omfattes av bevisforbudet i straffeprosessloven §119 og det som er straffesanksjonert i straffeloven §144. Lagmannsretten viser her blant annet til uttalelser i Straffeprosesskomiteens innstilling av 1969 253, hvor det heter at utgangspunktet bør etter komiteens mening være at dokumenter med opplysninger som besitteren ikke kunne røpe uten å krenke taushetsplikt, bør være beskyttet mot beslag. At de nevnte bestemmelser skal forstås på samme måte kan også støttes på at beslag i nevnte dokumenter er et inngrep i fortrolighetsforholdet mellom advokat og klient, ved at det ikke skal tas beslag i dokumenter som er overlevert i tillit til at dokumentet er i sikkerhet hos advokat som har taushetsplikt.
Dersom det skal ransakes hos en advokat som tredjemann, må som nevnt vilkårene i straffeprosessloven §192 annet ledd være til stede, hvor nr 3 er den aktuelle bestemmelsen i saken. I den foreliggende sak er det ikke tvilsomt at de generelle materielle vilkår for ransaking er til stede. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til forhørsrettens kjennelse av 8. juni 1996. Videre må i det foreliggende tilfellet det spesielle vilkår etter straffeprosessloven §192 annet ledd nr. 3 være til stede. Det må således være sannsynlighetsovervekt for at det ved ransakingen kan finnes bevis som kan beslaglegges. Det sentrale spørsmål blir om det hos advokat A før ransakingen ble satt i verk var grunn til å tro at det der fantes dokumenter som var unntatt fra beslagsforbudet og kunne tjene som bevis i den underliggende straffesak mot hans klienter, som ikke har samtykket i utlevering av dokumentene.
Etter lagmannsrettens syn må utgangspunktet være en presumsjon for at dokumenter og tilsvarende som befinner seg på kontoret hos en frittstående privatpraktiserende advokat, jf domstolloven §220, er undergitt taushetsplikt og dermed beslagsforbud etter straffeprosessloven §204, jf. §119. På den annen side er det på det rene at det hos en frittstående advokat, som advokat A er, kan befinne seg dokumenter eller annet som ikke er undergitt taushetplikt og dermed unntatt fra beslagsforbud. Vitneforbudet for advokat gjelder bare opplysninger som er betrodd advokaten i hans stilling. For det første faller rent private betroelser utenfor det som omfattes av taushetsplikten og dermed ransakings- og beslagsforbudet. For det annet omfatter ikke slikt forbud enhver yrkesmessig virksomhet en advokat har. En advokats virksomhet som eksempelvis eiendomsmegler eller finansmegler eller som styremedlem faller utenfor. Det kan således, noe upresist, sies at taushetsplikten og beslagsforbudet knytter seg til egentlig advokatvirksomhet. Det er advokat i egenskap av juridisk fagperson som omfattes av det som er betrodd ham i hans stilling, og det er når han driver rettshjelp at han utøver virksomhet i sin stilling. Lagmannsretten bemerker videre at advokatens taushetsplikt omfatter opplysninger som er hemmelige. Dette fremgår ikke direkte av straffeprosessloven §119 (eller tvistemålsloven §205), men av straffeloven §144. Imidlertid følger denne begrensning også av uttrykket "noe som er betrodd" i de nevnte prosessbestemmelser. Det følger av dette at opplysninger som er alminnelig kjent faller utenfor hva som er omfattet av taushetsplikten. På den annen side omfattes materialet av taushetsplikt selv om andre personer har tilsvarende kunnskap. Men også alment kjente eller tilgjengelige opplysninger sammenholdt med andre opplysninger advokat sitter inne med kunne være å betrakte som hemmeligheter og følgelig taushetspliktig informasjon, sammenlign uttalelser i Rt-1983-430 (på 440).
Videre fremhever lagmannsretten mer generelt at taushetsplikten ikke er begrenset til opplysninger av personlig art men også omfatter opplysninger om klientens forretningsforhold.
I den foreliggende sak legger lagmannsretten til grunn at advokat A kun har opptrådt som juridisk rådgiver for de siktede og deres firmaer i den foreliggende sak. Lagmannsretten kan således ikke legge til grunn, slik Økokrim hevder, at advokat A har deltatt aktivt i forretningsdriften av X AS. Det er på det rene at advokat A i en kort periode på ca 4 måneder i 1989 var medlem av styret. Hans kortvarige styreverv skyldtes imidlertid krav om norsk representasjon i styret, og faller dessuten i tid langt utenfor hva den aktuelle straffesak omfatter. Lagmannsretten kan ikke se at det faktum at advokat A har deltatt på enkelte såkalte utvidede styremøter og skrevet protokoller fra de møter han var til stede på er egnet å lede til en annen vurdering av hans advokatrolle for de siktede i saken. Det som her er sagt gjelder også de fremlagte fakturaer av 31. januar 1994 og 19. oktober 1994, hvor advokat A på vegne av Kingy SA, Sveits, har fakturert X. Om advokat A, som selskapets advokat, unntaksvis har foretatt enkeltstående arbeid som ikke uten videre naturlig faller innenfor egentlig advokatvirksomhet, kan dette ikke være egnet til å lede til den konklusjon at de dokumenter som befinner seg hos advokat A, herunder som erkjent av ham diverse møtereferater, faller utenfor hva som er undergitt taushetplikt og dermed beslagsforbud etter straffeprosessloven §119, jf. §204. Hensett til siktelsene og det tidsrom som der er angitt har ikke advokat A hatt noen annen rolle enn å være advokat. Tilsvarende gjelder for As notat av 2. juni 1995 om merverdiavgift knyttet til X AS/Y AS. Notatet inneholder blant annet betrakninger om forståelsen av merverdiavgiftsloven kapittel 6, som etter omstendighetene må betraktes som juridisk rådgivning gitt i egenskap av advokat for klienten.
Bygget på de nevnte opplysninger er lagmannsretten etter dette kommet til at vilkårene for ransaking hos advokat A ikke var til stede, idet de opplysninger ransakingen og etterfølgende beslag var ment å omfatte faller innenfor advokat As taushetplikt og derfor er undergitt et ransakings- og beslagsforbud. Kjæremålet har således ført frem.
A ved sin prosessfullmektig har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påtalemyndigheten har bestridt at det er hjemmel for å tilkjenne ham saksomkostninger. Etter lagmannsrettens vurdering gir straffeprosessloven §448 hjemmel for å tilkjenne saksomkostninger. Selv om ordlyden ikke direkte gjelder det foreliggende, nemlig tredjemanns utgifter til advokatbistand, mener lagmannsretten at §448 gir uttrykk for et prinsipp om økonomisk kompensasjon for en tredjemann som blir påført utgifter. Utgift til advokat kan ikke falle utenfor den type utgift §448 er ment å dekke, sml. tilsvarende for siktede etter §438. Det er således ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om saksomkostninger kan kreves etter prinsippene i tvistemålsloven kapittel 13 slik Frostating lagmannsrett gjorde i avgjørelse gjengitt i Rt-1993-982.
Kjæremålet har ført frem, og det finnes rimelig at advokat A får dekket sine utgifter til advokatbistand. Advokat Stenberg-Nilsen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 28951,-, hvorav utgifter er kr 1951,-. Omkostningsoppgaven er forelagt Økokrim. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Økokrims begjæring om ransaking hos advokat A tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Staten kr 28951,- - kronertjueåttetusennihundreogfemtien - til advokat A.