LB-1996-2306

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-12-22
Publisert:	LB-1996-02306
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo Byrett Nr. 94-07631 A/54 - Borgarting Lagmannsrett LB-1996-02306 A/03
Parter:	Ankende part: Torhauggruppen AS (Prosessfullmektig: Odd Seim-Haugen). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/ advokat Hilde Foyn Bruun).
Forfatter:	1. Lagdommer Erik Melander, formann, 2. Lagdommer Dag A. Minsaas, 3. Herredsrettsdommer Sverre Nyhus
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §213, Vassdragsloven (1940) §115, Vassdragsloven (1940), Foreldelsesloven (1979) §9, Forurensningsloven (1981) §53, §59, §6

Torhaug Eiendommer AS - senere Torhauggruppen AS - (Torhaug) har ved stevning av 8. november 1994 til Oslo byrett reist erstatningssøksmål mot Oslo kommune for skade påført selskapets eiendom Stålfjæra 9 ved at de drenerende masser mot en kommunal spillvannsledning er gått tette.

Stålfjæra 9 ble oppført høsten 1969 og våren 1970. Bygningen ble oppført for å dekke behovet til Ingeniør L. Torhaug AS for kontor-, lager- og verkstedslokaler, samt for utleie. Torhaug benyttet sivilingeniør Borring & Rognerud (BORO) som rådgivende ingeniør i byggeteknikk. Rådgivende ingeniør var Norsk Teknisk Byggekontroll AS (NOTEBY), og entreprenør var Berntsen & Boe AS. Eiendommen er senere overdradd til Torhauggruppen AS.

Cirka 1952 ble det i Stålfjæra lagt kommunale ledninger for vann, spillvann og overflatevann. Bygget ligger i skrånende terreng på nedsiden av Stålfjæra, og delvis over en tidligere bekkedal som er gjenfylt videre oppover. Det har helt siden bygget ble oppført vært gjentatte problemer med vanntilsig mot kjeller og underetasje.

Under oppføringen rapporterte entreprenøren i brev av 30. oktober 1969 om vanntilsig gjennom spuntveggen som var oppført rundt byggegropen. Om vanntilsiget var forurenset grunnvann eller lekkasje fra spillvannsledningen var det umulig å si noe om. Episoden medførte at drensplanen ble korrigert. Dreneringsrørene fikk øket kapasitet og delvis lagt om i forhold til de opprinnelige planene uten at endringene fremgår av noen tegninger.

I 1972 ble det registrert vanninntrenging under inngangspartiet. Dette ble tilbakeført til tre gjenglemte forskallingsklosser, og feilen ble utbedret av Berntsen & Boe.

Rundt 1980 trengte igjen vann inn gjennom veggen i kjelleren under et tilbygg i bygningens nordøstre hjørne. Kommunen foretok en TV-inspeksjon av spillvannsledningen i november 1982. Av rapporten fremgår blant annet at ledningen hadde åpne skjøter på hele strekningen, og på et sted ble en stor, åpen skjøt og forskjøvet rør bemerket. Etterhvert oppstod også en forsenkning i terrenget mellom bygningen og Stålfjæra. I 1986 besluttet Torhaug å bore et vertikalt stålrør som ekstra drenasje ned til den opprinnelige. Under arbeidet satte borekronen seg fast, og for å berge denne, ble det pigget et hull i grunnmuren. Ut av hullet strømmet det rikelig med masse, men det ble ikke observert kloakklukt. En stålplate ble festet foran hullet i grunnmuren, og det vertikale røret ble forbundet med avløpet ved hjelp av en brannslange gjennom kjelleren. I november 1987 ble forbindelsesledningen lagt permanent i gulvet. Senere har det fortløpende vært vannlekkasjer i veggen.

I mai 1991 foretok kommunen en ny TV-inspeksjon av spillvannsledningen. Av rapporten fremgår blant annet at det i det aktuelle området fremdeles var sprukne rør og forskjøvne skjøter. Rørteknisk konsulent Per Andersen har beskrevet spillvannsledningens tilstand som meget dårlig. Ledningen i Stålfjæra ble besluttet rehabilitert som en del av saneringsplanen for Alna. Rehabiliteringsarbeidene ble igangsatt i mars 1992 under ledelse av ingeniør Øystein Giertsen og nådde frem til nr. 9 ved påsketider. Polyesterrør ble sveiset sammen og trukket gjennom eksisterende ledning. Det ble foretatt en tetthetsprøve før de private stikkledningene ble koblet til. Arbeidet ble avsluttet den 15. mai samme år.

I brev av 27. april og 8. mai 1992 til Vann- og avløpsverket påpekte Torhaug at kloakkbrudd utenfor Stålfjæra 9 kunne ha tilført bygningen store skader. Han ba om å få tilsendt rapport over skaden og en redegjørelse for hva som skulle gjøres i forbindelse med kloakkbruddet.

Befaring ble holdt den 1. juni 1992. Til stede var Harald Torhaug, Per Andersen og tre representanter for kommunen. På befaringen ble det ifølge Andersens rapport av 7. september 1992 til UNI Storebrand observert kloakklumper i drensrøret. En vannprøve som ble tatt omgående, ga klart utslag om at det var sterkt kloakkvann som trengte inn i bygningen. Ny prøve ble tatt den 28. august samme år, og den viste visuelt sterkt kloakkholdig vann. En prøve som ble tatt tre dager senere, den 31. august, viste et noe lavere utslag enn de tidligere prøver. Andersen konkluderte sin rapport med at årsaken til kloakken mest sannsynlig var lekkasjene på spillvannsledningen som gjennom mange år hadde tilført grunnen kloakkvann eller slam som nå var i ferd med å utvannes. Dette kunne ifølge Andersen være årsaken til at drenasjen ikke fungerte, men årsaken kunne også være grunn- og overflatevann som kan ha ført leire med seg ned mot grunnmuren og videre ned i drenasjen og tettet denne til.

Vann- og avløpsverket foretok seks grunnboringer med opptak av prøver fra inntil seks meters dybde. Ifølge geoteknisk rapport av 28. oktober 1992 bestod prøvene i det alt vesentlige av tørrskorpeleire med stedvis innblanding av sand og grus. De øvre metrene bar preg av å være oppfyllingsmasser. Det ble ikke registrert tegn til kloakkforurensing i massene. Kommunen konkluderte blant annet med at eventuelle tilsig av kloakk måtte følge lednings- eller kabelforbindelser til bygningen. Andre lokale drenasjeveier kunne heller ikke utelukkes.

Nye vannprøver ble tatt 19. mars 1993 og viste ett milligram ammoniumnitrat per liter vann. I brev av 7. april samme år pekte Vann- og avløpsverket på de to mulige skadeårsakene, og oppfordret Torhaug til selv å avdekke skadestedet og fremlegge beviser for at kloakkvannet og tettingen av drenasjen skyldes lekkasjer fra offentlige ledninger. Vann- og avløpsverket anså seg foreløpig ferdig med saken.

Nye vannprøver ble tatt 23. og 29. september 1993, og Andersen forsøkte å ta ytterligere en prøve den 4. oktober, men ifølge ham var det på grunn av lite tilsig vanskelig å ta en vannprøve som ville vise riktige verdier. Ny prøve ble tatt den 25. august 1994. Vann- og avløpsverket konkluderte med at verdien av pH og ledningsevnen ikke var høyere enn det man ofte måler i Oslos vassdrag. Verdiene av løst fosfor og ammonium gir normalt mistanke om tilførsel av spillvann, men flere naturlige prosesser kan gi tilsvarende verdier. Ifølge Vann- og avløpsverket er det svært vanskelig å skille mellom tilførsler av spillvann og annet forurenset vann ved hjelp av kjemiske analyser.

Oslo byrett kom til at det ikke forelå tilstrekkelig bevis for at lekkasje har forårsaket vanninntrengningen og avsa den 6. mai 1996 dom med denne domsslutning:

1. Oslo kommune frifinnes

2. Torhauggruppen AS betaler til Oslo kommune kr 91370,- - enognittitusentrehundreogsytti - i sakens omkostninger.

• * * *

Torhaug har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i dagene 25. - 28. november 1997 i Oslo tinghus. 15 vitner ble avhørt, derav to som partsrepresentanter og to som sakkyndige vitner. Partsrepresentantene og de sakkyndige vitnene fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Retten foretok åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn den gjorde for byretten.

Etter byrettens dom har Jordforsk avgitt en rapport datert den 17. desember 1996. Ifølge rapporten var drensmassene iblandet mye finstoff som ikke opprinnelig er drensmasser, og ifølge rapporten er det svært sannsynlig at de har forårsaket tettingen. Bakteriologisk analyse tilsa massiv og kontinuerlig forurensning av kloakkvann. Kjemisk analyse viste at vannet ved sluket var sterkt påvirket av salter og næringsstoffer, spesielt klor, nitrat og kalium. Det var imidlertid lite eller intet fosfor, som også er en naturlig del av kloakkvann. Slamanalysen viser at forholdet mellom kalium og fosfor i jorden tyder på kloakkslam. Verdiene tyder imidlertid på at slammet er sterkt fortynnet, eller på at fosfor er fanget opp i leirmassene kloakkvannet renner gjennom. Det var mye mineralsk stoff og lite organisk stoff fra kloakkslam. Analysene indikerer etter Jordforsks vurdering med stor sannsynlighet at kloakkvann kan ha vært en betydelig medvirkende årsak til gjentettingen av drensmaterialet.

I helgen 16. - 18. januar 1997 gjorde Jordforsk et saltforsøk. Koksalt ble løst i vann og saltblandingen ble fem ganger tilsatt direkte i spillvannsledningen i en kum ovenfor Stålfjæra 9. En ledningsevnemåler koblet til datalogger ble satt i drensledningen under bygningens kjeller. I rapporten konkluderes det med at alle de mest markerte utslagene kommer mellom 12 og 15 timer etter at det er tilsatt salt i kummen.

• * * *

Den ankende part, Torhauggruppen AS, har anført:

Drenasjen mot Stålfjæra er blitt tettet på grunn av lengre tids tilførsel av kloakk fra den kommunale spillvannsledningen. De drenerende massene klarer ikke lenger å ta vannet unna. Dette har skapt vanntrykk og gjennomtrenging til kjelleren og underetasjen.

Kommunen har erkjent spillvannslekkasje sammen med en ikke ubetydelig lekkasje fra overvannsledningen. Spillvannsledningens tilstand var kjent allerede i 1982 og tilsa et vedlikeholdstiltak, men intet skjedde før kommunen foretok en ny TV-inspeksjon i mai 1991. Den viste fortsatt betydelige skader på ledningen, blant annet en betydelig forskjøvet skjøt med lekkasje ut i grøften. Sannsynligvis har kloakkvann rent ned mot Stålfjæra 9. Grøften kan ha flere punkteringspunkter som eksempelvis fyllingen over den gamle bekkedalen, vannledningen og kabelgrøften inn til nr. 9, eller den kan ha blitt punktert under arbeidene i forbindelse med oppføringen av bygget. Alle mulighetene leder vannet inn mot akse 2 i bygget hvor lekkasjen finnes. Over tid har kloakkslammet en tettende effekt.

At slammet er kommet frem til de drenerende massene mot Stålfjæra, ble påvist på befaringen den 1. juni 1992 der også kommunens folk var til stede. Av Andersens redegjørelse fremgår at de tilstedeværende både så og luktet råkloakk, og alle var enige om at det kom råkloakk gjennom drensrøret. En vannprøve som ble tatt omgående, viste at det var sterkt forurenset kloakkvann som trengte inn i bygningen. I møte den 28. august ble ny vannprøve tatt. Den ble fotografert, og fotografiet viser at prøven fortsatt inneholdt sterkt kloakkholdig vann. Prøven som ble tatt av Andersen den 31. august, ble analysert, og den viste innhold av kloakkvann. Noe kjemisk analyseresultat av de to første prøvene foreligger ikke, til tross for at kommunens folk var til stede. Eventuell bevistvil om det var kloakkvann i dem, må derfor bæres av kommunen.

Jordforsk konkluderte i sin rapport med at de bakteriologiske analysene av drensvannet tilsier kontinuerlig tilførsel av kloakkvann, og analyse av slammet bak luken i kjelleren indikerer at det er rester etter kloakkslam der. Konklusjonen bekreftes av analyser fra Etat for miljørettet helsevern og næringsmiddeltilsyn i Oslo og Næringsmiddeltilsynet for Follo.

Den eneste kjente kloakklekkasjen i det aktuelle området er den som er påvist i den kommunale kloakkledningen. Det kan ikke være riktig - som kommunen hevder - at spillvannsledningen er blitt tett etter rehabiliteringen i 1992, cfr. senere tetthetstesting. Jordforsk bygger på prøver tatt så sent som i 1996. At spillvannsledningen ikke er blitt tett, ble ytterligere bekreftet ved saltforsøket som ble foretatt i januar 1997. 12-15 timer etter hver salttilsetting gang ble det markerte utslag i saltinnholdet i drensrøret under kjellergulvet i Stålfjæra 9.

Salt presses ikke ut av leiren, selv om den er gammel havbunn, på en måte som saltforsøket viser. Det er ikke påvist at veivesenet saltet i Stålfjæra mens saltforsøket pågikk.

Det foreligger ingen feil eller mangler ved prosjekteringen og byggearbeidene som kan være årsak til vanninntrengningen. Andre mulige forklaringer på problemene enn lekkasjen fra kommunens spillvannsledning er ikke sannsynliggjort. Problemene som byggets plassering i bekkedalen og den leirholdige grunnen kunne medføre, var kjente, og dreneringen ble beregnet og konstruert i samsvar med dette. Dreneringen hadde i utgangspunktet tilstrekkelig kapasitet til å ta vannmassene unna, noe også kommunens sakkyndige vitne sa seg enig i. Intet tyder på at anvisningene fra den byggetekniske konsulenten ikke ble fulgt da drenasjen ble lagt og massene tilbakefylt. Vanntilsiget fra det gamle bekkeleiet er i samsvar med rådgivende ingeniørs anbefaling ledet inn i en kum.

Dessuten var man allerede under byggingen i 1969 blitt oppmerksom på vanninnsig. Det er helt usannsynlig at en profesjonell byggherre ikke kontaktet kommunen i den forbindelse. Ifølge vitnet Svein Jørve ble det notert i byggedagboken at tilsiget skyldtes ledningsbrudd ved naboeiendommen. Hendelsen medførte at man omarbeidet dreneringsplanene og øket kapasiteten med å legge to 4" dreneringsrør istedenfor ett 3". Dermed ble kapasiteten tidoblet i forhold til det som opprinnelig var forutsatt. Det er ingen holdepunkter for å anta at dreneringsrørene er blitt tette. Kloakkslammet har ført til at de drenerende massene er tetnet til slik at vannet ikke når ned til rørene, men blir stående mot bygningen og trenger inn i denne.

Det er ikke påvist noen mangler ved tilbakefyllingen av drensmassene, eller at det skal være tilbakefylt trematerialer. Under enhver omstendighet vil ikke plankerester og lignende materialer forårsake fortetning, og heller ikke vil de lukte kloakk.

At overvann og grunnvann skal ha ført med seg leirepartikler som har tettet dreneringen, er usannsynlig. Leire har liten tetningsevne, og dreneringen er dessuten beregnet for å kunne mestre dette problemet. Heller ikke grunnvannet er tettende.

Det foreligger ingen konkrete holdepunkter for at noen av kommunens antydninger om andre mulige årsaksammenhenger foreligger.

Kommunen er objektivt ansvarlig for skaden. En skade som følge av en feil på en spillvannsledning rammer tilfeldig, og kommunen har muligheten for å utligne de økonomiske følgene av en skade på alle brukerne av anlegget. Det objektive erstatningsansvaret ble første gang fastslått i Rt-1904-715 og er senere bekreftet i Rt-1935-213 og Rt-1975-1081 og Asker og Bærum herredsretts dom av 21. april 1994. En lekkasje fra ledningsnettet utgjør en stadig risiko. Årsaken til lekkasjen må være uten betydning.

Det objektive ansvaret følger også av vassdragsloven §115, hvoretter anleggseieren er ansvarlig for skade som skyldes feil og mangler ved et kloakkanlegg som ikke holdes forsvarlig vedlike, selv om det ikke foreligger uaktsomhet fra hans side. Det vises også til Tore Sandvik i "Heiderskrift til Knut Robberstad" side 138 og 141 og RG-1992-1158. Manglene ved spillvannsledningen ble avdekket allerede i 1982, og de ble ikke søkt utbedret før ti år senere. Dette er tilstrekkelig til å bringe vassdragsloven §115 til anvendelse.

Forurensningsloven §53 pålegger også kommunen et objektivt ansvar. Bestemmelsen gjelder ifølge ikrafttredelsesbestemmelsen for en skadevoldende tilstand som forelå på ikrafttredelsestidspunktet 1. august 1989, eller var i ferd med å skje. Skaden er definert som forurensingsskade etter lovens §6. Kommunen regnes for å ha forvoldt skaden, selv om det skulle foreligge flere skadeårsaker, jfr. §59, og den har bevisbyrden for sin anførsel om at andre skadeårsaker er mer sannsynlig enn lekkasjen fra spillvannsledningen, jfr. §59 og Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 62 og 63.

Under enhver omstendighet har kommunen handlet uaktsomt. Ledningen ble ikke søkt utbedret før ti år etter at dens tilstand var fastslått. Dette er uforsvarlig, selv om utsettelsen kan ha vært riktig ut fra en økonomisk vurdering, jfr. Rt-1935-218.

Tvilsrisikoen må legges på kommunen. Tvilsrisikoen kan slå over på skadevolder hvis hans handling var klart klanderverdig, jfr. Nils Nygard "Skade og ansvar" (1992) side 341. I RG-1992-1158 hadde kommunen tvilsrisikoen fordi ansvarsgrunnlaget var manglende vedlikehold, noe som er tilfelle i nærværende sak hvor lekkasjen hadde vært kjent i ti år før den ble utbedret. Oppgraving hos Torhaug vil ikke kunne avdekke årsaksforholdet. Det er derfor kommunen som har muligheter til å oppklare faktum, jfr. Peter Lødrup "Lærebok i erstatningsrett" (1987) side 239. Hvis det kan herske tvil om skaden ville ha oppstått uten lekkasjen på spillvannsledningen, må kommunen ha tvilsrisikoen for en slik hypotetisk utvikling, jfr. Lødrup side 240. Ansvarsspørsmålet beror i siste instans på et skjønn, ofte formulert som et spørsmål om hvem som er nærmest til å bære risikoen, jfr. Lødrup side 169 og 239 og Wiggo Hagstrøm "Offentligrettslig erstatningsansvar" side 188-189.

Det økonomiske tapet fordeler seg på utbedringskostnader og pådratte kostnader.

Gravco AS har gitt et tilbud på å utbedre dreneringen for 490.000 kroner. Utbedringsbehovet er imidlertid ikke så omfattende som tilbudet har forutsatt, og kravet reduseres skjønnsmessig til 350.000 kroner uten merverdiavgift. Det erkjennes at det ligger enkelte forbedringstiltak i arbeidsbeskrivelsen.

Det er umulig å fremskaffe dokumentasjon for pådratte kostnader. Bedriftens folk har utført en del arbeid, boret ned det vertikale røret, pigget ut hullet i grunnmuren, saget opp kjellergulvet, lagt rør og kjørt ut mellom 50 og 100 trillebårlass med masse. Totalt anslås denne delen av tapet til 200.000 kroner.

Det bestrides at kravet er foreldet, hverken etter tiårsfristen eller treårsfristen i foreldelseslovens §9. Skaden har utviklet seg over tid, og det er ingen holdepunkter for å kunne fastslå at skadeforløpet var avsluttet ti år før stevningen ble tatt ut. Torhaug hadde ingen foranledning til å kreve kommunen for erstatning før han kjente kloakklukt i 1992.

Torhauggruppen har nedlagt denne endelige påstand:

1. Oslo kommune dømmes til å erstatte Torhauggruppen AS' kostnader til utbedring av dreneringen rundt Stålfjæra 9, og nødvendig utskifting av drenerende masser mot Stålfjæra etter rettens skjønn.

2. Oslo kommune dømmes til å betale til Torhauggruppen AS erstatning for kostnader til tidligere foretatte utbedringstiltak etter rettens skjønn.

3. Oslo kommune dømmes til å betale Torhauggruppen AS' kostnader med saken ved Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, Oslo kommune, har anført:

Kommunen bestrider at det foreligger skade på Torhaugs dreneringsanlegg. Det foreligger ikke under noen omstendighet sannsynlighetsovervekt for at kloakkslam har tettet de drenerende lag rundt Stålfjæra 9. At de er tette, må skyldes andre forhold enn brudd på spillvannsledningen. Kommunen aksepterer at kloakkslam har tetningsevne, men ikke at det er årsak til Torhaugs problemer. I så fall må det føres bevis for at spillvann har rent ned mot bygningen, at vannet kommer fra kommunens spillvannsledning, at vannet har ført slam med seg helt frem til de drenerende masser, at skadeevnen har materialisert seg, og at dette er den avgjørende skadeårsak.

Det må føres bevis for hele årsaksrekken, jfr. Rt-1979-1224. Det må spørres hvorfor kombinasjonen grunnvann og leire ikke er en mer sannsynlig årsak enn kloakkslammet, og det må spørres om sannsynligheten for at spillvannet har gått gjennom tette leirmasser og i et slikt omfang at dreneringsmassene ødelegges. Når det hele vurderes under ett, er det ingen rimelig sannsynlighet for at det foreligger en årsakssammenheng mellom lekkasjen og Torhaugs dreneringsproblemer.

Den store hovedregelen er at skadelidte har bevisbyrden. Det er intet klanderverdig ved kommunens handlemåte; ihøyden foreligger en unnlatelse. Det er umulig for kommunen å bevise hvordan byggearbeidene i Stålfjæra 9 i sin tid ble utført. Det finnes ihvertfall to kjente eksempler på at byggetegningene ble fraveket. Drensledningens kapasitet ble økt, og den ble delvis omlagt. En betongsåle ble støpt i forlengelsen av kjellergulvet mot spuntveggen, uten at endringene ble anmerket på noen tegning. Dette kunne Torhaug ha sikret bevis for. Det er derfor ingen holdepunkter for Torhaugs anførsel om at skadevolder må ha tvilsrisikoen i denne saken.

Det er lite sannsynlig at spillvannet har forlatt ledningsgrøften. Grøften har et lag med singel i bunnen, noe som gjør den drenerende. Mest sannsynlig har derfor spillvannet tatt denne veien.

Skadeårsaken kan like gjerne eller mer sannsynlig være at drenasjen har en utilstrekkelig kapasitet i forhold til de stedlige forholdene, slik byretten har konkludert på side 13. Grunnvannet siger ned langs fjell, og fordi spuntveggen står på fjell, oppstår en oppdemmende effekt. Den tilbakefylte massen kan sige inn i dreneringsmassene på grunn av jordtrykket, og det kan ikke ses bort fra at grunnvannet har ført med seg leirpartikler som har hopet seg opp og tettet dreneringen. Betongsålen avskjærer forbindelsen mellom de drenerende masser langs veggen og kultlaget under kjellergulvet, og det kan ikke ses bort fra den mulighet at sålen ble støpt over drensrørene. Isåfall vil vannet hope seg opp langs veggen istedenfor å sige ned i kultlaget under bygningen som det skulle ha gjort. Kummen som skulle lede vanntilsiget fra bekkeleiet bort, er plassert på nedsiden av bygningen hvor den ikke har noen virkning. Den eneste fornuftige løsningen hadde vært å legge den på oversiden, slik at vannet kunne ledes vekk før det nådde bygningen. Forholdene bedret seg da det vertikale drensrøret ble nedsenket der hvor kummen burde ha vært plassert. I 1980 fremstod forøvrig dette som et vannproblem, ikke et kloakkproblem.

Antakelsen om at problemene skyldes manglende kapasitet i bygningens drensanlegg bestyrkes også ved observasjoner som er gjort. Fuktinnslaget i 1972 tyder på at det allerede da var problemer med vanntilsig. Da borekronen måtte reddes i 1986, ble det pigget et hull i grunnmuren. De massene som fløt inn i kjelleren gjennom hullet var fine og tørre, og man påviste ingen gjørme eller kloakklukt.

Rehabiliteringsarbeidene i Stålfjæra ble avsluttet 15. mai 1992. Kloakklukten ble første gang konstatert ved påsketider samme år, og kloakkvann med klumper ble observert 1. juni. Senere har lukten avtatt og blitt borte. Under rehabiliteringsarbeidene ble grøften åpnet og stikkledninger koblet på. Sannsynligvis har dette medført at noe spillvann lekket ut i grunnen, noe den nære sammenhengen i tid tyder på. Etterhvert er kloakkrestene blitt utvasket. Dreneringsmassene var imidlertid tette allerede i 1986, og det foreligger derfor ingen årsakssammenheng mellom rehabiliteringen av ledningen og skaden.

Trykkluftprøvene viser at spillvannsledningen har vært tett etter rehabiliteringen, kanskje med unntak for enkelte tilknytningspunkter for stikkledninger og kummer. Torhaugs anførsler blir på denne bakgrunn uklare. Det er uvisst om han anfører at ledningen fortsatt lekker på det samme punktet som før, om han bestrider trykklufttesten, eller om han betviler at ingeniør Giertsen har forklart seg riktig i retten.

Grunnprøvene viser at vannet må forsere tette leirmasser for å nå frem til de drenerende massene rundt bygningen. Vandring av kloakk gjennom denne massen er utelukket, noe som bekreftes ved den omstendighet at det ikke var tegn til kloakk i prøvene. Ihvertfall ville kloakkvannet ha brukt meget lang tid på en slik vandring, noe som er uforenlig med de bakteriologiske analysene som tyder på at kloakken er opptil 3 - 4 dager gammel.

Prøvene som refereres i Jordforsks rapport er av liten verdi. Det er usikkert fra hvilke prøvepunkter de er tatt, og det er påfallende at de viser større konsentrasjonen av fosfat i 1994 enn i 1993. Prøvene som ble tatt 12. juni 1996 viser at det sannsynligvis foreligger en feilkobling på Torhaugs eget anlegg. Prøven med det største innholdet av termokoliforme bakterier er målt i prøvepunkt 2, hvor to ledninger kommer på, og det er denne prøven som vitnet Ormerod betegnet som råkloakk. Ved de to andre punktene ble det kun påvist mindre forekomster av bakterier, noe som er påfallende hvis rørene henger sammen. Det er også påfallende at den største bakterieforekomsten ikke ble funnet i prøvepunktet nærmest spillvannsledningen.

Prøven som ble tatt 25. august 1994 viser ikke at kloakkvann er årsaken til Torhaugs problemer. Den viste verdier av løst fosfor og ammonium som normalt gir mistanke om tilførsel av spillvann. Det er imidlertid flere naturlige prosesser som kan gi tilsvarende verdier, så som nedbrytning av organisk materiale. Verdiene av pH og ledningsevne var ikke høyere enn det som ofte måles i Oslos vassdrag. Andre mulige forurensningskilder kan være utslipp fra private ledninger, eller en rørlegger kan ha feilkoblet spillvann- og overvannledningene.

Sporet etter kloakkslam som er funnet i drensmassene, er heller ikke entydig. Analysene viser noe høye verdier for kalium og fosfor i forhold til mengden organisk materiale. Forholdet mellom kalium og fosfor tyder på en forekomst av kloakkslam, men verdiene tyder på at den er sterkt fortynnet, eller at fosfor er fanget opp i leirmassene. Prøven tyder også på mye mineralsk stoff og lite organisk stoff fra kloakkslam.

Saltforsøket er heller ikke et avgjørende bevis for den årsaksammenhengen som Torhaug anfører. Den helgen da forsøket fant sted var det nullføre, og veivesenet foretok veisalting. Hvis Stålfjæra ble saltet, har saltvannet rent rett ned i sluket for det vertikale røret. Den store saltkonsentrasjonen som ble målt lørdag, stemmer heller ikke med tidsforskjellen for de tidligere salttilsettingene og de tilsvarende økningene i saltkonsentrasjonene.

Den sannsynlige hovedårsaken til dreneringsproblemene er at overflatevann og grunnvann har trengt ned i bekkeleiet. Det var mye overvann foran innkjørselen før det vertikale røret ble satt på plass. Det er derfor grunn til å tro at grunnvann og overflatevann har ført til et stort vanntrykk som har revet leirmasser med seg. Da det vertikale røret ble montert, fanget det opp vanntilsiget, førte det under bygningen, og problemet var løst.

Hvis spillvann er blitt ledet ut av grøften via vannledning- eller kabelgrøften inn til Torhaugs eiendom, er det en egen skadeårsak. I så fall skyldes skaden forholdene på Torhaugs eiendom, som han må ha risikoen for. Hendelsesforløpet er for atypisk til at kommunen kan hefte for det.

Subsidiært vil kommunen kun være delvis ansvarlig hvis det foreligger flere skadeårsaker. Det kan ikke utelukkes at de stedlige forhold har medvirket til skaden, og kommunen er da kun ansvarlig for merskaden, jfr. Nygard (4. utgave) side 336.

Det bestrides at skadelidte har lidt et økonomisk tap. Kravet om erstatning for pådratte utgifter er udokumentert. Det ble påpekt allerede i tilsvaret til byretten. Torhaug har ikke fremlagt timelister, og til tross for at han etter regnskapslovgivningen plikter å oppbevare regnskapsbilag i minst ti år, kan han ikke fremvise bilagene blant annet for leie av borekrone. Torhaug har ikke hatt tapte leieinntekter, noe som ikke tyder på noen verdireduksjon på bygget.

Heller ikke foreligger noen dokumentasjon for at skaden vil påføre Torhaug fremtidige utgifter. De påståtte problemene etter 1994 er ikke dokumentert på annen måte enn at Torhaug hevder å ha mottatt muntlige klager fra leieboeren. Torhaug har ikke krav på å få erstattet utgifter til utbedring, og noen verdireduksjon har ikke bygget hatt, ettersom leieboeren fortsatt leier lokalene. At Torhaug - hvis han får erstatning - ønsker å leve med et redusert bygg, tyder heller ikke på noen vesentlig verdireduksjon.

Kommunen har ikke handlet uaktsomt. Aktsomhetskravet må vurderes ut fra den konkrete skadefølgen. Lekkasjen fra spillvannsledningen var ubetydelig, og den er blitt utbedret. I forhold til vanntilsig fra bekkeleiet, grunnvannet og punkteringer av grøften på grunn av vann- og kabeltilføringen til bygningen, må vannet fra spillvannsledningen være en så uvesentlig årsaksfaktor at man må kunne se bort fra den, jfr. Nygard side 351-352.

Det bestrides at spillvannsledningen ikke er holdt forsvarlig vedlike, jfr. vassdragsloven §115. Ledningen hadde en standard som andre anlegg av tilsvarende alder, og den fungerte. Feilene var typiske for ledninger anlagt på 1950- og 1960-tallet, og brudd repareres fortløpende. Ledningen ble ikke skiftet ut av driftsmessige årsaker, men for å rehabilitere Alna. Det foreligger ingen brudd på den handlingsnormen som bestemmelsen oppstiller, jfr. RG-1983-1. Skaden har latt seg opprette ved å reparere ledningen, og da er det ikke rom for erstatning etter vassdragsloven regler, jfr. Anton Ross "Den norske retts regler om vannforsyning og vannavløp" side 327.

En skade av denne art omfattes ikke av kommunens objektive ansvar. Lekkasjen og tilstoppingen av drenerende masser er ikke et typisk risikomoment ved drift av kloakkanlegg. Ingen andre nærliggende eiendommer har fremmet tilsvarende krav, noe som viser at skaden er atypisk. Skadeårsaken skyldes forhold som knytter seg til skadelidtes egen eiendom, og da gjelder ikke de rimelighetsbetraktninger som er begrunnelsen for det objektive erstatningsansvaret. Dommene i Rt-1975-1081, RG-1992-1158 og Asker og Bærum herredsretts dom av 21. april 1994 er ikke avgjørende for kommunens ansvar i denne saken. Alle dommene gjelder ansvar for skade forårsaket ved tilstopping, ikke skader ved en ledning som fungerte. Skadene kunne derfor føres tilbake til en unnlatelse fra kommunens side.

Forurensingsloven §59 forutsetter at det er påvist mer enn én skadeårsak, noe som ikke er gjort her. Heller ikke foreligger en forurensningskade etter lovens §6. Vassdragsloven må anses som en spesiallov som regulerer ansvaret for skade forårsaket blant annet av spillvannsledninger.

Torhaug har medvirket til skaden. Lekkasjen i 1972 ville ikke ha oppstått hvis dreneringen opprinnelig hadde vært i orden. Han kunne ha lagt en bedre drenering, og hvis han hadde lagt kummen som skal ta bekkesiget unna på oversiden av bygget, ville han ha redusert skadeomfanget.

Erstatningskravet er foreldet. Det foreldes tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige, jfr. foreldelsesloven §9 nr. 1. Torhaug er sakkyndig på området. Da det vertikale røret ble montert, måtte det forventes at han hadde undersøkt årsaksforholdet nærmere. Berntsen & Boe hadde allerede i byggeperioden antydet en mulig spillvannslekkasje. Forøvrig har Torhaug endret forklaring fra byretten til lagmannsretten på dette punktet. I byretten forklarte han at kjellergulvet ble boret opp og en egen drenasjeledning ble lagt gjennom kjelleren og ut til den utvendige drenskummen i begynnelsen av 1980-årene.

Etter foreldelsesloven §9 nr. 2 foreldes kravet senest ti år etter at skaden inntraff. Vanninntrengningen i 1972 viser at skaden var inntruffet allerede da. I alle fall inntraff skaden senest i 1986.

Oslo kommune har nedlagt denne påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem.

Kommunen har erkjent lekkasje fra spillvannsledningen i Stålfjæra. Det må legges til grunn at kloakk har lekket ut fra spillvannsledningen gjennom en årrekke. Allerede i 1982 ble det konstatert skader på ledningen, som ifølge teknisk konsulent Per Andersen var i en meget dårlig stand med åpne skjøter langs Stålfjæra 9. Ett sted beskrives åpningen i skjøten som stor. Det er enighet mellom partene om at kloakkvann har et skadepotensial, ved at det har en tettende effekt hvis det siver gjennom masser som består av varierende kornstørrelse, som typisk dreneringsmasser. I 1992 ble det både visuelt, ved lukt og ved prøver konstatert kloakk i ledningen som fører dreneringsvannet under bygningen. Dette tyder på en sammenheng mellom lekkasjen og skaden.

Sammenhengen mellom lekkasjen og tiltetningen bestyrkes etter lagmannsrettens vurdering ved de prøvene som er tatt. Laboratorieundersøkelser av 14. juni 1996 fra Oslo kommunes etat for helsevern og næringsmiddeltilsyn og av 30. september 1996 fra Næringsmiddeltilsynet for Follo viser at det i et av prøvepunktene var et bakterieinnhold som gjør det sannsynlig at prøven var forurenset med kloakk. Saltforsøket viste markerte utslag i saltinnholdet i drensledningen under bygningen mellom 12 og 15 timer etter at store saltmengder ble tilsatt spillvannsledningen i en kum ovenfor Stålfjæra 9.

Den enkelte prøve og det enkelte forsøk er alene ikke tilstrekkelig bevis for årsaksammenhengen. Generelt kan tilstopping av drensmassene ha andre årsaker, som anført av kommuneadvokaten. Det er imidlertid ikke påvist noe som kan tyde på en annen årsak til dreneringsproblemene enn lekkasje fra spillvannsledningen. Ses lekkasjen gjennom flere år i sammenheng med skadens art, påvisningen av kloakkvann i dreneringsrørene under bygningen og med resultatet av saltforsøket, fremtrer etter lagmannsrettens vurdering lekkasjen fra spillvannsledningen som årsaken.

Lagmannsretten finner det mindre sannsynlig at problemene helt eller delvis har bygningsmessige årsaker eller skyldes de naturgitte forholdene på stedet. Både entreprenøren, rådgivende ingeniør og byggherren var profesjonelle aktører. De var oppmerksomme på de spesielle problemene som plasseringen av bygget i forhold til veien og terrenget medførte. De tok spesielt hensyn til problemene som den gamle bekkedalen kunne medføre. Dertil oppstod det under oppføringen et vanninnsig, som førte til at dreneringens kapasitet ble forsterket og dreneringsrørene ble delvis lagt om. At tiltetningen likevel skal skyldes grunnvann og overflatevann i kombinasjon med leireforholdene i grunnen, fremtrer derfor som mindre sannsynlig. Det må legges til grunn at bygningens dreneringssystem ville ha fungert tilfredsstillende hvis det ikke var blitt tilført kloakkvann gjennom år.

Videre er lagmannsretten kommet til at kommunen er erstatningspliktig etter de ulovfestede regler om objektivt ansvar. I Rt-1975-1081 uttales at det vil hverken være naturlig eller rimelig om den enkelte bruker av kommunens kloakkanlegg selv må bære de økonomiske følger av et uhell som fra hans side sett var ganske tilfeldig. Det er mest naturlig og rimelig at tap i sammenheng med et anlegg eller en bedrift bæres av anleggets eller bedriftens eier, og ikke den enkelte som tilfeldig rammes av skaden. Ut fra bemerkningene i høyesterettsdommen kan ikke lagmannsretten tillegge det avgjørende betydning for det objektive ansvaret at skaden her skyldes en lekkasje. For den som tilfeldigvis rammes, må årsaken til at kloakkvannet har rent ut av ledningen være av mindre betydning.

Det er ikke nødvendig å gå inn på Torhaugs anførsler forøvrig hva gjelder ansvarsgrunnlaget.

Erstatningskravet foreldes tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jfr. foreldelsesloven §9 nr. 1. Torhaug hadde riktignok hatt problemer med dreneringen gjennom lengre tid. At kloakken var årsaken til problemene, fikk han ikke kunnskap om før påsken 1992 da han merket kloakklukt. Kloakken ble konstatert på befaringen den 1. juni samme år. Som påpekt av kommunen, kan slike problemer skyldes mange forhold. Før disse tidspunktene var det ikke rimelig grunn for Torhaug til å anta at det forelå en adekvat årsakssammenheng mellom lekkasjer i spillvannsledningen og tiltetningen av dreneringen, jfr. Kjønstad og Tjomsland "Foreldelsesloven" side 83. Resultatene av TV-inspeksjonen av ledningen fra 1982 fikk Torhaug kjennskap til først på et senere tidspunkt.

Kravet foreldes likevel senest ti år etter at skaden inntraff, jfr. foreldelsesloven §9 nr. 2. Skaden har i dette tilfellet utviklet seg gradvis gjennom lengre tid. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når den må sies å ha inntruffet. Det mest sannsynlige tidspunktet er etter lagmannsrettens vurdering da forholdene var blitt så vanskelige at de måtte avhjelpes ved nedgravningen av det vertikale dreneringsrøret i 1986. Dette blir det mest naturlige utgangspunktet for fristberegningen etter §9 nr. 2. Dette medfører at erstatningskravet ikke var foreldet da stevningen ble tatt ut.

Torhaug har ikke dokumentasjon for sitt tap ut over Gravcos tilbud. Den bevistvil dette medfører, må bæres av Torhaug. Det må imidlertid legges til grunn at Torhaug har pådratt seg utgifter, særlig i forbindelse med piggingen gjennom grunnmuren i 1986. Skjønnsmessig settes tapet til 50.000 kroner. Det må videre legges til grunn at drenasjeforholdene vil ha en viss verdireduserende effekt på bygningen om de ikke utbedres. På den annen side er det ikke dekning for å legge Gravcos tilbud til grunn fullt ut, jfr. Torhaugs anførsler. Bygningen er snart tredve år gammel, og Torhaug har ikke krav på en erstatning tilsvarende kostnadene ved et nytt og forbedret dreneringssystem. Skjønnsmessig settes fremtidig tap til 150.000 kroner.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å redusere erstatningen etter reglene om skadelidtes medvirkning til skaden. Torhaug var kjent med at dreneringsforholdene var vanskelige, og sørget for et adekvat anlegg da bygget ble ført opp. Det er ikke faktiske holdepunkter i saken som underbygger kommunens anførsel om at betongsålen ble anlagt på oversiden av drensrørene. Utbedringene i 1986 må anses forsvarlig ut fra opplysningene som forelå da.

Oslo kommune har tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner likevel ikke å ville tilkjenne Torhaug saksomkostninger hverken for byretten eller lagmannsretten, jfr. 180 annet ledd jfr. §172 annet ledd. Saken har bydd på slik bevistvil at kommunen hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Oslo kommune 200.000 - tohundretusen - kroner til Torhauggruppen AS.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten.