Rt-1979-1224

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-10-13
Publisert:	Rt-1979-1224
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136B/1979
Parter:	Reidar Smørstein (advokat Kjell Amundsen - til prøve) mot Moss kommune (høyesterettsadvokat Knut Bjørge).
Forfatter:	Elstad, Aasland, Holmøy, Michelsen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Elstad: Saken gjelder krav på erstatning reist av Reidar Smørstein som drev bedriften Go-Vask i Moss. En dampkjele ble ødelagt ved tørrbrenning 30. oktober 1969 fordi kontrolleme som skulle hindre slike uhell, ikke virket. Årsaken var belegg av jernforbindelser på magnetene som skulle få kontrollerne til å funksjonere. Smørstein mener at belegget skyldtes vannet som ble tilført kjelen fra det kommunale vannledningsnett. Da Moss kommune mente seg uten ansvar, gikk Smørstein til søksmål.

Moss byrett - sorenskriveren med fagkyndige domsmenn - avsa 15. desember 1975 dom med slik domsslutning:

Side:1225

«1) Moss kommune frikjennes.

2) Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Smørstein påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som - satt med to fagkyndige domsmenn - 24. oktober 1977 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Reidar Smørstein til Moss kommune 12.851,- - tolvtusenåttehundreogfemtien - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Smørstein har anket til Høyesterett. Ved Justisdepartementets bevilling av 7. april 1978 er han meddelt fri sakførsel. Anken gjelder rettsanvendelsen. Moss kommune har tatt til gjenmæle og har på sin side påberopt mangler ved lagmannsrettens bevisvurdering om årsakssammenhengen.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Moss byrett. Der ble avhørt Smørstein og byingeniør Gulbrandsen som partsrepresentant for kommunen. Videre ble avhørt ett vitne som er nytt for Høyesterett. Professor Kjell Rydland og forsker, cand. real. Hans Kristiansen som begge fungerte som sakkyndige for lagmannsretten, har også for Høyesterett vært oppnevnt som sakkyndige. De har møtt ved ankeforhandlingen og muntlig utdypet skriftlige uttalelser avgitt i forbindelse med lagmannsrettsbehandlingen. Det er lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten. Nytt for Høyesterett er at det ble arbeidet to skift ved Go-Vask i september 1969, og altså til ca. kl. 22.00. I rettslig henseende er saken noe forenklet. Enkelte anførsler som av Smørstein var påberopt for lagmannsretten, er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Smørstein mener at det er en klar årsakskjede fra ufullkommenhet ved driften av kommunens vannverk frem til tørrbrenningen av hans dampkjele 30. oktober 1969. Utgangspunktet er at det nye vannverket 2. september 1969 kl. 15.00 midlertidig måtte settes ut av drift på grunn av tekniske mangler. Det førte til at det gamle vannverket samme dag ca. kl. 19.00 ble tatt i bruk igjen. I inntaksledningen til dette stod henimot 40 kbm. oksygenfattig vann med høyt innhold av toverdig jern. Det ble presset ut i ledningsnettet og blandet med oksygenholdig vann med den følge at det toverdige jern oksyderte til blant annet magnetitt. En del av dette må ha kommet i stikkledningen til Go-Vask og videre inn i dampkjelen, hvor det på kontrollermagnetene kom et belegg av magnetitt, som etter hvert bygde seg opp inntil magnetene opphørte å virke. Lagmannsretten har riktig kommet til at dette årsaksforløp er det mest sannsynlige.

Etter Smørsteins oppfatning er kommunen ansvarlig på objektivt grunnlag. Man står overfor følgevirkninger av at det nye vannverket

Side:1226

led av tekniske mangler. For slike anlegg er det - særskilt i innkjøringsfasen - den typiske risiko at noe kan svikte, at anlegget må stanses, og at vann må skaffes fra annet hold.

Reglementet for Moss Vannverk som trådte i kraft 1. januar 1968, har i §2 post 5 en regel om ansvarsfritak. Etter Smørsteins mening kan ordlyden av bestemmelsen ikke omfatte skader av slik årsak som tilfelle er her. Men frem for alt vil bestemmelsen, anvendt i den konkrete saken, virke så urimelig at den må settes til side.

Smørstein har lagt ned slik påstand:

«1. Moss kommune dømmes til å betale til Reidar Smørstein kr. 75.000,- med 6% rente p.a. fra 4/1 1970 til 31/12 1977 og deretter med 10% p.a. rente fra 1/1 1978 til betaling skjer.

2. Moss kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett til det offentlige med kr. 14.080,-, til Reidar Smørstein med kr. 19.020,- for lagmannsretten og for Høyesterett til det offentlige etter fremlagt oppgave.»

Kommunen har gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere for lagmannsretten. Den er enig i lagmannsrettens resultat og også i dens begrunnelse for at det verken foreligger objektivt ansvar eller grunnlag for å sette til side bestemmelsen om ansvarsfritak i vannverksreglementet §2 post 5. Men kommunen mener at resultatet like godt kan begrunnes med svikt i holdbarheten av den årsakskjede Smørstein bygger kravet sitt på. I så måte blir det - som for lagmannsretten - vist til det usannsynlige i at henimot 40 kbm. oksygenfattig vann med et antakelig stort innhold av toverdig jern, presset ut i vannledningsnettet 2. september 1969 om kvelden, 58 dager senere skal ha resultert i belegg av slik tykkelse på kontrollermagnetene til dampkjelen i Go-Vask at magnetene ikke virker på grunn av friksjonsmotstand. Det er forklarlig at det oksygenfattige vannet ved å blandes med oksygenrikt vann kan ha ført til utskillelse av magnetitt i rørnettet. Men det må i tilfelle være små mengder som er kommet i stikkledningen til Go-Vask, og videre inn i dampkjelen der. Og det er ytterst uklart hvordan eventuell magnetitt i råvannet som tilføres dampkjelen, skal kunne føre til magnetittbelegg på magneter plassert i damprommet til flottørkamre på siden av dampkjelen.

Kommunen har lagt ned slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 24/10 1977 pkt. 1 stadfestes.

2. Reidar Smørstein tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. I motsetning til den mener jeg imidlertid at resultatet kan forankres i en vurdering av holdbarheten ved den årsakskjede som er lansert.

Dampkjelen i Go-Vask ble ødelagt ved tørrbrenning 30. oktober 1969. Den utløsende årsak er klar. To kontrollere som skulle hindre slike uhell, sviktet samtidig. Det var kontrolleren som skulle sørge for å åpne for vanntilførsel om vannstanden sank ned på et visst lavnivå. Og det var kontrolleren som skulle sørge for at oljebrenneren

Side:1227

ble slått av, om lavvannskontrolleren av en eller annen grunn ikke virket. Forklaringen på denne samtidige svikt er også på det rene. De indre magnetene til disse kontrollerne hadde fått et belegg tilstrekkelig tykt til at de på grunn av friksjonsmotstand ikke kunne bevege seg.

Prøver av belegget på magnetene, og også på godset rundt, er undersøkt ved Statens teknologiske institutt. Det viste et innhold på ca. 54% av forskjellige jernforbindelser - herunder magnetitt. Ifølge instituttets uttalelse kunne «rustbelegget» ha oppstått på to måter. Enten ved oksydering av godset i kjelen, eller jernoksydene kan ha kommet inn med vannet. Den relative andel av magnetitt i forhold til andre jernforbindelser, er det ikke opplyst noe om. Smørsteins krav er i utgangspunktet basert på at magnetitt-andelen av belegget har resultert i uhellet, og at magnetitten er kommet inn med vannet fra kommunens vannledningsnett.

Alt her melder seg den første tvil. Hvorfor er den ene av de to muligheter instituttet omtaler, klart mer sannsynlig enn den andre?

Vannet som leveres fra Moss vannverk har - slik jeg oppfatter opplysningene - et visst innhold av magnetitt som fortrinnsvis er felt ut i ledningsnettet. I det omfang magnetitt går inn som en normal ingrediens i vannet, kan det ikke - og blir det heller ikke hevdet å kunne - gi grunnlag for erstatningskrav. Utgangspunktet for den årsakskjede som danner grunnlaget for et krav, er at Go-Vask ved en bestemt anledning ble tilført vann med et unormalt stort innhold av magnetitt. Dette skal ha skjedd 2. september 1969 om kvelden da det gamle vannverket midlertidig ble tatt i bruk igjen.

I inntaksledningen til det gamle vannverket hadde det siden verket ble stoppet medio juli 1969 stått henimot 40 kbm. vann. Det er ubestridt at denne vannmengden, som i det vesentlige stod stille, var blitt oksygenfattig og kan ha hatt et høyt innhold av oppløst toverdig jem. Når slikt vann blandes med oksygenrikt vann, vil det toverdige jern oksydere til blant annet magnetitt. Da det gamle vannverket ble tatt i bruk, ble disse henimot 40 kbm. oksygenfattig vann presset ut i ledningsnettet og etter hvert blandet opp med oksygenrikt vann. Lengden av ledningen fra det gamle vannverket og frem til Go-Vask er oppgitt til 670 meter og farten på vannet til ca. 1 m/sek. Omfanget av den magnetittutfellingen som under disse forhold faktisk kan ha foregått og være av interesse i saken, lar seg ikke etterspore. Men det må vel regnes for sannsynlig at vannet i hovedledningen forbi Go-Vask for en kortere tid kan ha hatt et høyere innhold av magnetitt enn det vanlige. Noe magnetitt kan vel også i denne korte tid være felt ut i ledningen og senere satt i bevegelse. Den andel av denne ekstra magnetitt som kan ha kommet i Go-Vask's dampkjele, må vurderes i lys av at bedriftens samlede forbruk av vann, altså også til andre vaskeformål enn damp, var en meget beskjeden brøkdel av den vannmengde som passerte forbi stikkledningen til vaskeriet.

Det gamle vannverket ble startet opp en gang mellom kl. 19.00 og 21.00. Man vet nå at det denne dagen - 2. september 1969 - ble arbeidet i Go-Vask til ca. kl. 22.00. Jeg oppfatter dette slik at også

Side:1228

dampkjelen var i bruk. I hovedledningen forbi Go-Vask skulle det således, i løpet av de siste par timene det ble arbeidet der, ha gått vann som kan ha hatt høyere innhold av magnetitt enn det som forekommer til vanlig. - Vannet til dampkjelen kommer fra en fødevannstank. Den tar også opp kondensvannet fra den dampen som produseres, og ikke forsvinner ved bruken. Ifølge forklaring fra Smørstein brukes det forholdsvis lite råvann til dampkjelen. Etter sammenhengen må det således ha vært svært beskjedne mengder vann som fortrinnvis i kveldstimene fra kl. 19.00-21.00 og frem til ca. kl. 22.00 er blitt tilført fødevannstanken. Og etter det Smørstein har forklart om rutinene ved stellet av dampkjelen, kan denne mengde bare hatt mulighet for å virke over kort tid. I denne sammenheng er det viktig at kjelen - etter det som er opplyst - ble fullstendig tømt både 3. og 4. september.

Det neste tvilsspørsmålet melder seg. Kan det praktisk vurdert fortone seg som klart sannsynlig at vann med et muligens ganske stort innhold av magnetitt, i forholdvis små mengder og med mulighet til å virke over kort tid, skal kunne gi den effekt som det hevdes å ha fått? Og den videre forutsetning for en slik mulig efffekt må være at magnetitten i vannet finner veien til kontrollermagnetene. Dermed er man med en gang over i det tredje tvilsspørsmål.

Kontrollermagnetene er plassert i egne flottørkamre montert på siden av dampkjelen utvendig. Det er to slike kamre, og magnetene som sviktet, er i hvert sitt. Forbindelsen mellom rommet over høyeste vannstand i kjelen - dampdelen - og den tilsvarende del av flottørkamrene, er rør som er oppgitt å ha en diameter på 2 cm og en lengde på 20-30 cm. Magnetene er ikke i direkte berøring med vannet i flottørkamrene. De er i dampdelen. Etter sammenhengen må man da forestille seg at mulig magnetitt i vannet, for å komme på magnetene, må være overført gjennom vanndampen. Den sakkyndige cand. real. Kristiansen har for Høyesterett, som tidligere for lagmannsretten, gitt uttrykk for at dette «ikke kan anses som helt usannsynlig». Den andre sakkyndige, professor Rydland, har for Høyesterett uttrykt seg enda litt mer reservert. Det helt sikre må være at den overføring av magnetitt fra vannet til magnetene, som er et ledd i Smørsteins årsakskjede, i hvert fall ikke fremtrer som sannsynlig.

Den sakkyndige, professor Rydland, har i denne sammenheng pekt på muligheten av at oksygenet i dampen kan ha angrepet godset i kontrollerhusene. Som nevnt før, var en slik mulighet også omtalt i uttalelsen fra Statens teknologiske institutt.

Til slutt skal nevnes tidsforløpet som fremtrer som det fjerde tvilsspørsmål. Etter den årsakskjede kravet er basert på, skal magnetitten i det vesentlige ha kommet inn i dampkjelesystemet 2. september 1969 om kvelden. Kontrollermagnetene sviktet, og kjelen tørrbrant 30. oktober samme år. I de mellomliggende 58 dagene skal dampkjelen - etter det som er opplyst - ha vært gjenstand for daglig kontroll og pass og ha virket tilfredsstillende. Det synes å vise at magnetittbelegget på magnetene, om man forestiller seg at det kom der 2. september, ikke kan ha hatt noen umiddelbar virkning. Belegget

Side:1229

som fikk kontrollerne til å svikte, må ha bygd seg opp etter hvert. Det er ikke søkt gitt noen forklaring på hvorfor og hvordan den angivelige magnetitt fra 2. september skal være utslagsgivende årsak til en svikt som inntreffer nær to måneder etterpå. Heller ikke er søkt forklart hvordan de to kontrollerne, som var innbyrdes uavhengige, skal ha kunnet svikte nøyaktig samtidig. Den sakkyndige, professor Rydland, har særskilt pekt på dette som et eiendommelig fenomen.

Det grunnleggende vilkår for å kunne vinne frem med et erstatningskrav, må være en rimelig overvekt av sannsynlighet for at det påstått skadegjørende forhold har ført til skaden. Konkret betyr dette en rimelig sannsynlighetsovervekt for at vannet i den kommunale vannledning 2. september 1969 om kvelden førte til svikt av kontrollerne på dampkjelen i Go-Vask 30. oktober samme år, med den følge at kjelen ble ødelagt ved tørrbrenning. I det foregående har jeg ledd for ledd gått gjennom den årsakskjeden som danner grunnlaget for at krav er fremmet. Gjennomgåelsen viser - slik jeg ser det - at tvil om holdbarheten stabler seg på tvil. Og om det hele vurderes under ett, er det etter mitt skjønn nokså langt fra å være en rimelig overvekt av sannsynlighet for en årsakssammenheng slik som hevdet av Smørstein.

Som nevnt før, kom lagmannsretten til samme resultat, men på annet grunnlag. For ordens skyld skal tilføyes at jeg ved å foretrekke et annet avgjørelsesgrunnlag, ikke har ment å ta avstand fra lagmannsrettens konklusjoner når det gjelder spørsmålene om objektivt ansvar og gyldigheten av reglementsbestemmelsen om ansvarsfritak. Noen nærmere vurdering av disse spørsmål er det imidlertid unødvendig for meg å foreta.

Anken har ikke ført frem. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Kommunen har lagt ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger, og prosessfullmektigen har lagt frem omkostningsoppgave. Etter min mening bør kommunen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningsoppgaven viser at prosessfullmektigen har hatt utlegg på kr. 1.000,-. Til dette kommer advokatsalæret. Omkostningsansvaret for Smørstein kan settes til kr. 19.000,-.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Reidar Smørstein til Moss kommune 19.000 - nitten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Michelsen og Mellbye: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Einar Wessel-Holst med domsmenn): - - -

Side:1230

Smørstein holder kommunen ansvarlig for skadene, som han mener skyldes vannforurensning i forbindelse med at inntaksledningen til det nye vannverk, «Moss-Rygge Felles-vannverk» på Kjellerød var overlevert fra entreprenøren Selmer. Moss gamle vannverk måtte da tas i bruk igjen inntil Selmer hadde lagt ny inntaksledning og det nye vannverk atter kunne settes i drift 26. november s.å.

Saken rommer en rekke tekniske og juridiske spørsmål, og i begge henseender er det hensiktsmessig å gjengi stevningens oversikt over hendelsesforløpet:

«10. juli 1969: Det nye vannverket settes i drift.

2. septbr. 1969: Inntaksledningen bryter sammen. Vannforsyningen overføres til det gamle vannverket.

2.. 3. og 4/9-69 Vaskemaskiner og dampgenerator i Go-Vask blir gjenstand for full opprensning og driftskontroll.

30. okt. 1969, Dampgeneratoren tørrbrenner.

26. novbr. 1969, Det nye vannverket settes igjen i drift.

28. novbr. 1969, Den nye dampgenerator i Go-Vask blir innkjørt, og

2. desbr. 1969, er vaskeriet igjen i full drift.»

Smørstein holder kommunen ansvarlig for de skader han ble påført, både på objektivt grunnlag og subsidiært på grunn av uaktsomt forhold. De sentrale spørsmål dreier seg om årsaksforhold og adekvans, om det etter norsk rett foreligger objektivt ansvar for vannverkseieren for nevnte tekniske uhell, og om kommunen kan påberope vannverksreglementets §2 punkt 5, som lyder slik:

«Vannverket er ikke ansvarlig for skader p.g.a. urenheter (rust etc.) i vannet, som ikke skyldes uaktsomhet fra vannverkets side.» - - -

Sakens faktiske hovedspørsmål er om der foreligger årsaksforbindelse mellom ødeleggelsen av dampkjelen og det tekniske uhell ved vannverket - sammenbruddet av inntaksledningen - som tvang kommunen til å ta det gamle vannverk i bruk igjen fra 2. september til 26. november 1969.

Her foreligger atskillig motstrid mellom de sakkyndige.

Saken berører endel viktige forhold som bør nevnes allerede her.

Vannverket:

Dette ble levert og overtatt av eieren 1.7.1969.

Det ble satt i drift med vannlevering 10.7.s.å.

Det var utstyrt med et mikrosil-anlegg på 36 segmenter ved Kjellerød pumpestasjon, hvor råvannet var gjenstand for Ph-justering og desinfeksjon (kloring). Anleggsomkostningene er oppgitt til ca. 20 millioner kroner. Et planlagt fullrense-anlegg er beregnet til et liknende beløp.

Ifølge byingeniøren og teknisk rådmann var den tekniske etat oppmerksom på at det kunne melde seg visse problemer i overgangsfasen. Inntaksledningen lot seg ikke trykkprøve. Den er en «lavvanns-ledning». Man tok stadig vannprøver, og igangsettingen av det nye vannverk måtte påregnes å medføre en viss kortvarig forurensning som publikum ble orientert om. Den eneste indikasjon på at det var noe i veien med inntaket, var en noe større forurensning på sil-anlegget enn beregnet. Da sil-anlegget brøt sammen 2. september idet flere silduker brast, ble vannverket automatisk satt ut av funksjon. Samme dag ble det gamle vannverk satt i drift. Dette må antas å ha ført til en ekstraordinær men kortvarig forurensning ved rustholdig slam.

Side:1231

Dette kom uventet på publikum, men har såvidt vites ikke voldt synderlige ulemper bortsett fra Smørstein.

Smørstein:

Den dampgenerator saken gjelder, var anskaffet i 1962. Den var gjenstand for kontroll såvel av det offentlige (kjelinspeksjonen) som av leverandøren og av Smørstein selv.

Siste offentlige ettersyn var i 1966.

Den umiddelbare årsak til at kjelen ble ødelagt 30. oktober 1969 - da Smørstein forøvrig ikke var til stede - er uomtvistet, nemlig at «kontrollerne» i kjelen sviktet slik at kjelen brente tørr i løpet av under en halv time. Det er imidlertid såvidt skjønnes ikke full enighet om at kontrollerne, som skulle ha hindret tørrbrenning av kjelen, sviktet fordi flottøren som står i forbindelse med magnetbrytere i fødevanns-kanalen, hadde satt seg fast p.g.a. et jernholdig belegg.

Belegget har vært gjenstand for analyser.

Arbeidstilsynets kjelkontroll har anført, at årsaken til tørrkokingen var svikt i den vannstands-kontroller som skal kutte ut oljebrenneren ved for lav vannstand, og årsaken til svikten må ligge i et belegg på magnet-kontaktene.

Ingeniør G. Hartmann, Norsk Dampkjelforening, har på grunnlag av en undersøkelse (v/ing. Risvik) 12.6.1970 pekt på at kjelen hadde vært regelmessig ettersett og rengjort. Da vannverket brøt sammen 2. september 1969, ble vannet meget forurenset, og samme natt ble kjelen tømt og grundig rengjort. Den gikk etter dette fint til den ble ødelagt 30. oktober s.å. Årsaken var det jernbelegg som hadde hadde festet seg på kjelens høy-lav-vannstandskontrollere, slik at disse sviktet. Den lange driftstid uten skader helt fra 1962 viser at det ikke var noe å utsette på kjelen eller passet av den. Hendelsesforløpet viser at uvanlige urenheter var kommet inn i vannet, og den tidsmessige sammenheng med uhellet på vannverket gir en klar indikasjon på årsaksforbindelsen.

Statens Teknologiske Institutt som har undersøkt belegget i veggene og på magnetkontaktene, har funnet et jerninnhold på ca. 54%, som synes å bekrefte at belegget var jernoksyder eller rust. I tillegg kommer ca. 15-20% belegg som ikke var analysert og som bl.a. kan være organiske forbindelser. Når magnetene beveget seg, reiste jernoksydbelegget seg «som bust», hvilket synes å vise at det inneholdt det magnetiske oksyd Fe3 04.

Rustbelegget kan ha oppstått på 2 måter: enten ved oksydering av godset i generatoren, eller jernoksydene kan ha kommet inn med vannet. Denne sakkyndige (lic.techn. S. Gjerstad) kan ikke si hvilket alternativ er det mest sannsynlige.

Ing. Hartmann har i en senere utredning bl.a. anført, at oppsamling av magnetisk jern-slam i kontrolleren kan skje ved unormale slam-mengder i vannet, enten tilført utenfra eller ved eksepsjonelt dårlig skjøtsel av kjelen. Kontrolleren ligger utenfor sirkulasjonsløpet i kjelen, og oppsamling av slike mengder slam at kontrolleren blir blokkert, vil måtte foregå over lengre tid selv i forholdsvis urent kjelvann.

I likhet med ing. Andersen viser Hartmann til den lange forutgående driftstid uten uhell, som tyder på omhyggelig skjøtsel, og mener derav å kunne slutte at kjelen var tilført unormalt store mengder slam og jernoksyder, og at en direkte sammenheng mellom kjelskaden og uhellet ved vannverket er meget nærliggende. At det gikk henved 2 måneder mellom de to

Side:1232

uhell, kan lett forklares ved at oppsamlingsforløpet i kontrolleren krever en viss tid.

Disponent Jordal, som leverte kjelen i 1962, har redegjort for de tekniske sider ved den og da spesielt kontrollerne. Hans firma hadde årlig ettersyn av kjelen.

Smørstein har forklart at kjelen og kontrollerne ble omhyggelig passet av ham, og renset hver 3. måned. Kontrollerne var ettersett og rengjort i august 1969, ved den 3-månedlige «hovedrengjøring». Kjelen ble stadig blåst ren. Da vannverket sviktet, ble hele anlegget hos Smørstein underkastet full rengjøring og driftskontroll både 2., 3. og 4. september. - - -

Retten bemerker:

Det finnes bevist at det ble atskillig, men kortvarig, slamforurensning både da det nye vannverk ble satt i drift 16. juli 1969, og da anlegget ble satt ut av drift 2. september s.å. og det gamle vannverk overtok leveringen. Det første medførte ingen nevneverdig skadevirkning, det man vet, formentlig fordi publikum var varslet.

Uhellet 2. september kom uventet, selvom den tekniske etat ikke var tilfreds med vannprøvene og fant uforutsett sterkt belegg på silene, noe som kunne gi mistanke om en feil ved inntaket. Selmer erkjente sitt ansvar for inntaksledningen og la ny, bedre ledning.

Det er ikke påpekt hvordan kommunens ansvarlige kunne ha forutsett eller forberedt seg på å møte et slikt uhell, og retten kan ikke finne noe å bebreide den tekniske etat, som tvert imot må sies å ha handlet raskt og rasjonelt. Det lot seg ikke gjøre å varsle publikum i den forbindelse, men avisene ga den orientering som var mulig. Også ved omkoblingen til det gamle vannverk oppsto, som rimelig kan være, en viss ekstra forurensning av vannet med jernholdig slam.

Heller ikke denne forurensning har ellers, etter det opplyste, voldt påviselig skade. For Smørsteins vedkommende er det riktignok ikke bestridt at han fikk et stort arbeide med rengjøring, herunder omfattende rengjøring av kjelen og kontrollerne 3 dager i trekk, og omhyggelig kontroll også de følgende dager. Bortsett fra at noe vasketøy ved 3 anledninger viste tegn til påvirkning av rustholdig vann, skjedde der imidlertid intet før kjelen tørrbrente den 30. oktober.

Retten kan ikke se at de undersøkelser og utredninger som er foretatt, klarlegger den påståtte årsaksforbindelse tilfredsstillende. Uttalelsene om anleggets pass og renhold gjennom årene kan ganske visst tyde på at alt i så henseende har vært tilfredsstillende, men å bygge sikre slutninger om kjemiske og tekniske årsaksforhold på slike partsutsagn synes dristig.

Det gjelder en 7 år gammel dampgenerator, med et kontrollersystem som gjennom årene må ha vært utsatt for en tilsvarende påvirkning fra vannet som i det korte tidsrom det her er tale om.

Når det legges til grunn at såvel kjelen som kontrolleranlegget var på det grundigste ettersett og rengjort etter uhellet 2. september, må etter rettens oppfatning den påståtte særlige påkjenning fra vannet være begrenset til snaut to måneder. Bortsett fra den halve måned da vannet kom fra det nye vannverk, har kjelsystemet således i 7 år hele tiden vært utsatt for påvirkning av vann av samme kvalitet, nemlig surt og jernholdig. Som nevnt må det antas at forurensningen ble noe sterkere i forbindelse med uhellet 2. september, men etter det opplyste må dette ha vært helt kortvarig, og med

Side:1233

den grundige rengjøring Smørstein deretter foretok av hele anlegget, også kontrollerne, må retten legge til grunn at anlegget i de snaut to måneder det gjelder mottok vann av nøyaktig samme kvalitet som i de forløpne 7 år. Etter rettens mening er det langt mer nærliggende enn saksøkerens teori, å søke årsaken i den gamle dampgenerators forfatning etter 7 års bruk, og retten finner å måtte legge til grunn at det var dette som førte til at anlegget sviktet.

Når det gjelder vanntilførselen vil retten nærmere bemerke:

Vannkilden for det nye og det gamle vannverk har hele tiden vært Vannsjø

Med vannet i Vannsjø har det, så vidt det fremgår, ikke skjedd noen forurensningsmessige forandringer i de tidsrom saken omhandler som skulle kunne gi muligheter for at vannet skulle gi slike skadevirkninger som kjelen har vært utsatt for. Vannet i Vannsjø har hatt stabil karakter.

Ved normale rengjøringer av vannledningsnettet ved spyling og ved «sjokk», d.e. trykkendringer på rørnettet som følge av f.eks. brann eller uhell såsom frostskader, synes det å være normalt at dette etterfølges av en øking av forurensingen, særlig rustforekomster i vannet. Denne form for forurensing, som alle abonnenter merker vil normalt vare en kort tid, - opp til ca. 1 døgn, inntil alle spor etter ekstraforurensningen er forsvunnet.

Også igangsettingen av det nye vannverk og tilbakekoblingen til det gamle vannverk må antas å ha ført til lignende ekstraordinær, men kortvarig, forurensning. Dette skyldes både endrede trykkforhold og endrede strømningsforhold.

Det i retten fremlagte rør-kutt fra by-rørnettet viser en langt fremskreden innsnevring av rørtverrsnittet som følge av mange års normal rustavleiring på rørveggene.

Retten kan således ikke finne det bevist at svikten kan tilbakeføres til unormalt forurenset vann i nevnte korte tidsrom. Det er ikke påstått at det vann som tidligere gjennom årene var levert fra det gamle vannverk var av slik beskaffenhet at det var «kontrakts-stridig» eller kunne medføre erstatningsansvar på annet grunnlag.

Retten er forøvrig enig med saksøkte i at ansvars-fraskrivelsen må ha sin gyldighet overfor så fjerne og spesielle skadevirkninger som det her påstås, og at eierne av særlig ømfintlige anlegg må ha oppfordring til å gardere seg såvel ved egne renseanlegg - som flere bedrifter sies å ha installert med relativt beskjedne omkostninger - som ved forsikring. Det synes klart at det ikke vil være mulig for en vannverkseier å tegne en forsikring som dekker et så vidtgående - praktisk talt ubegrenset - objektivt ansvar som det her ville bli spørsmål om i et sterkt industrialisert område. Slik retten har vurdert bevisførselen, er det imidlertid upåkrevet å gå nærmere inn på dette eller de øvrige rettsspørsmål som har vært reist.

Moss kommune blir etter dette frifunnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, Trygve Lange-Nielsen og ekstraordinær lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson med sakkyndige domsmenn): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten men på annet grunnlag.

Om formiddagen 2.9.1969 røk det fem silduker i mikrosilen ved Moss-Rygge

Side:1234

fellesvannverk på Kjellerød. Dette skyldtes en stadig økende tilførsel av slam og gjørme i vanninntaket. Renvannpumpen stopper automatisk like etter brudd på noen av mikrosilens silduker. Det er også på grunn av terskler som vannet må passere etter silkammeret utelukket at det kan pumpes slamholdig vann ut på nettet.

Pumpene stanset altså på formiddagen den 2.9. Man antok at det måtte være en lekkasje på inntaksledningen, hvilket også viste seg å være tilfelle, og kl. 15.00 ble det truffet beslutning om at driften av det nye vannverk skulle stanse inntil videre. De viste seg at årsaken til lekkasjen blant annet var feilleveranse av rør til inntaksledningen. Entreprenøren foretok utbedring og vannverket kunne igjen settes i drift 26.11.1969.

Beslutningen om stansing av det nye vannverk gjorde det også nødvendig å tilkoble det gamle vannverk ved nedre Vansjø. Pumpeverket her ble satt i gang en gang mellom kl. 19.00 og kl. 21.00 samme dag. I inntaksledningen til det gamle vannverk sto det ca. 35 kubikkmeter stillestående vann. Mellom pumpene og ledningsnettet var det to tilførselsledninger som inneholdt ca. 3 kubikkmeter stillestående vann. Disse vannmengder ble skjøvet inn i ledningsnettet ved tilkoblingen og igangsettelsen av det gamle vannverk. Et sandfilter mellom pumpen og tilførselsledningen ble som tidligere ikke benyttet, fordi kapasiteten da ville bli for liten.

Smørstein har forklart at de i Govask den 2. september fikk store forurensninger inn med vannet. Dampkjelen stoppet ca. kl. 12. Reparatør ble tilkalt, men kom først noe senere da de to aktuelle antagelig var opptatt med akutte reparasjoner ved to andre bedrifter tilknyttet vannverket. I løpet av kvelden arbeidet man 8 timer med å få rengjort maskineriet. Det ble tatt ut 10-15 liter slam fra fødevannssystemet. Det kunne konstateres korn i slammet.

Det vil fremgå av det foran nevnte at omkoblingen til det gamle vannverk ikke kan ha forårsaket endrede strømforhold i ledningsnettet før om aftenen 2. september. Vaskeriet ble bare drevet på vanlig dagtid. Retten må etter dette gå ut fra at Smørstein tar feil av datoen. Det han har beskrevet må ha skjedd den 3. september.

Det bemerkes videre at vannledningssystemet er lukket med unntak for de tre reguleringsreservoarer, herunder det nye på Bjørnåsen. Vannverket fungerer altså slik at overflaten i reguleringsbassengene stiger og synker ettersom pumpene går og vann forbrukes. Pumpene i det nye vannverket gikk bare om dagen slik at det om natten bare ble tappet fra bassengene. De endrede strømningsforhold som skyldtes at det nye vannverk sto meget av dagen 2.9.1969, er således ikke noe ekstraordinært i forhold til vanlig døgnrytme. For øvrig er forholdet i et vannledningsnett at jernpartikler i vannet kan bunnfelles og ligge stille i en strømningssituasjon på grunn av ujevnheter på ledningens innside. Under nye strømforhold kan disse jernpartikler komme i bevegelse og vannet bli mer eller mindre brunt, altså noe lignende av det som skjer når ledningsnettet spyles.

Det skal videre opplyses at inntaket til Smørsteins vaskeri ligger ca. 500 meter fra det gamle vannverk. Videre 200 meter på samme hovedledning er et av uttakene til M. Peterson & Sønn A/S, som har et langt større vannforbruk enn noen annen abonnent i Moss. Vannets bevegelse i denne del av ledningsnettet må derfor antas å være raskere enn i ledningsnettet for øvrig.

Ved tilkoblingen av det gamle vannverk om kvelden den 2.9.1969 må det

Side:1235

antas å ha oppstått to virkninger. For det første har endrede strømningsforhold i ledningsnettet medført at bunnfelt slam er kommet i bevegelse. Smørsteins forklaring tyder på at uttaket til hans bedrift må ha ligget slik at denne slamvirkning har vært særlig følbar for ham. Han rengjorde imidlertid sitt maskineri både 3.9. og følgende dager. Som det vil fremgå nedenfor antas denne akutte slamvirkning ikke å ha spilt noen rolle som årsak til at hans kjele tørrbrente 30.10.1969.

Den annen virkning av tilkoblingen av det gamle vannverk var at ca. 35-10 kubikkmeter stillestående, surstoffritt vann i ledningene ved det gamle vannverk ble blandet sammen med surstoffrikt vann pumpet inn fra Vansjø, og som befant seg i ledningsnettet. Til belysning av dette forhold hitsettes den sakkyndige Hans Kristiansens uttalelse av 12.10.1977.

«Jern opptrer i naturen i to oksydasjonsformer, en to-verdi form og en tre-verdi form. To-verdig jern fins i oksygenfritt vann og er lett løselig i vann. I oksygenholdig vann fins jernet i tre-verdig form og er da uløselig i vann. Oksyder av tre-verdig jern sammen med organiske stoffer (humusstoffer) fins da i vann som meget små partikler (kolloider) og er gjerne ansvarlig for fargen på vannet. Disse meget små partikler har en tendens til å løpe sammen til større partikler og danne slam på bunnen av innsjøer, i vannverkenes ledningsnett og høydebassenger.

I naturlig vann er det også biologiske prosesser i gang. Det er mikroorganismer som lever av organiske stoffer i vannet og forbruker oksygen. Disse biologiske prosesser er også avhengig av vannets innhold av næringssalter (fosfater og nitrater) og er større jo høyere dette innholdet er. De biologiske prosesser forbruker oksygen, og oksygeninnholdet i bunnslammet kan snart bli oppbrukt. Det gjelder særlig når vannet er avstengt fra å få tilført oksygen utenfra. Når oksygeninnholdet er oppbrukt, blir vannet anaerobt, og da går tre-verdig jern over til to-verdig og vil løse seg i vannet. Under slike forhold er det i innsjøer funnet opptil 10 mg jern pr. liter.

Vannet i Vansjø må karakteriseres som næringsrikt, og man hadde en inntaksledning hvor vannet hadde stått i en forholdsvis varm årstid (temperatur i vannet 12-l5xC). I denne tiden fikk man anaerobe forhold i ledningen og dannelse av to-verdig jern. Da det gamle vannverket igjen ble tatt i bruk, fikk man oksygenholdig vann inn som hadde blandet seg med det oksygenfrie vannet man hadde i ledningen. Det to-verdige jernet ble da oksydert til tre-verdig, og det dannet seg blandingsoksyd av to- og tre-verdig jern (magnetitt).

Videre hitsettes professor Rydlands uttalelse av 10.5.1977.

«Kontrollorganer for vannstanden ved Henschel dampgenerator

En Henschel dampgenerator er normalt utstyrt med følgende utstyr for regulering og kontroll av vannstanden i kjelen:

1. Bryter som stopper matevannspumpen ved høy vannstand.

2. Bryter som starter matevannspumpen ved lav vannstand.

3. Bryter som slukker brenneren ved ekstremt lav vannstand.

Vann-nivået angis ved flottører som ved en magnetisk overføring slår bryterne ut og inn. Bryterne under pkt. 1 og 2 opereres av samme flottør, mens bryteren under pkt. 3 har egen flottør. Dette at bryteren under pkt. 3 har egen flottør, betyr en ekstra sikkerhet, da det er meget lite sannsynlig at begge flottører skal svikte samtidig.

Denne typen reguleringsorganer er relativt ømfintlige for urenheter, og

Side:1236

det er et krav at de skal kontrolleres regelmessig og ofte.

Matevannets innflytelse

I det foreliggende tilfelle har begge reguleringsorganene blitt satt ut av funksjon på grunn av belegg-dannelse som må ha kommet fra urenheter i vannet. Om de jernholdige urenheter skyldes vannet fra vannverket eller rørsystemet i generatoren selv, kan en ikke si med sikkerhet, men den lange driftsperioden uten tilsvarende problemer før vannverkets uhell den 2. september 1969, kan tyde på at forurensningen har kommet fra vannledningsnettet.

Funksjonskontroll av vannstandens kontrollorganer

Som nevnt bør reguleringsorganene for matevannet på en kjel kontrolleres regelmessig. Det er ikke tilstrekkelig bare å bunnblåse kjelen og flottørkamrene. Vannstanden i kjelen bør senkes så mye at en ser at matevannspumpen starter og videre at brenneren slukker. Særlig dette siste er viktig, da en normalt aldri får så lav vannstand at denne sikkerhetsbryteren trer i funksjon. I driftsinstruksene for Henschelkjeler, kreves det at en slik funksjonsprøve skal foretas hver gang kjelen tas i bruk, og minst en gang hver dag, når den er i regelmessig bruk.

Gjennomføres en slik kontroll etter kjel-leverandørens anvisning, er sannsynligheten meget liten for at både bryteren som starter matevannspumpen og bryteren som stopper brenneren svikter samtidig.

Det fremgår ikke av dokumentene i hvilken grad og hvor ofte det er foretatt funksjonskontroll av vannstandens begrenser i dette aktuelle tilfellet. Det må imidlertid anses å ha betydning for erstatningsforholdet.»

Retten er dermed kommet til spørsmålet om hva som må antas å være den mest nærliggende årsak til at kontrollerne på Smørsteins dampgenerator ikke fungerte den 30.10.1969 slik at dampkjelene tørrbrente.

Arbeidstilsynets kjelkontroll inspiserte kjelen 3.11.1969 og skrev 4.s.m. til Govask sålydende:

«Deres Henschel-dampgenerator NK. nr. 8324.

Ble den 3. ds. tilkalt for inspeksjon da kjelen var tørrkokt og heteflatene sterkt brent med den følge at bl.a. rørene var sterkt deformert.

Kjelen har fått så stor skade at det neppe er lønnsomt å la den reparere.

Årsaken til tørrkoking er svikt i den vannstandskontrollen som skal kutte ut oljebrenner ved for lav vannstand. Ved inspeksjon av flottørbeholdere var disse rene. Flottøren var bevegelige. Forbindelse til kjeldrum var åpen. Årsaken til svikt må da ligge i et belegg på magnetkontakter som setter disse ut av funksjon.

Siste hovedettersyn på kjelen var utført den 21.4.1966. Kjelen var da ren og i god stand.»

Det hadde vært ønskelig om det hadde fremgått av dette brev at også kvikksølvbryterne var kontrollert.

Retten føler seg imidlertid bundet av kjelkontrollens vurdering av årsaken til at magnetkontaktene ble satt ut av funksjon, altså at dette skyldtes belegget på magnetkontaktene. Statens Teknologiske Institutt har uttalt seg om dette belegg i brev av 26.2.1971 til Smørstein. Det konstateres at det rustrøde belegg må være jernoksyder eller rust og at dette belegg også inneholder det magnetiske oksyd Fe3O4, også kalt magnetitt.

Som det videre fremgår av uttalelsen kan dette rustbelegget ha oppstått på to måter: Enten ved oksydering av godset i generatoren eller jemoksydene

Side:1237

kan ha kommet inn med vannet. Lagmannsretten er henvist til å velge en av disse årsaksmuligheter Ut fra en isolert vurdering synes begge lite sannsynlig. Det tilføyes at det er dannelsen av magnetitt som må antas å være hovedgrunnen til at det har dannet seg et belegg som har satt magnetkontaktene ut av funksjon.

Retten er kommet til at den minst sannsynlige av de to muligheter er at det er godset i dampkjelen som har oksydert og derved dannet belegget på magnetkontaktene. Den mest nærliggende årsak til magnetittdannelsen på kontaktene er da at magnetitt er tilført utenfra gjennom vannet.

Når oksydering av godset i dampkjelen forkastes som aktuell mulighet, legges det vekt på at man ikke tidligere i de syv år dampkjelen hadde vært i drift har opplevet tilsvarende fenomener. Smørstein kontrollerte magnetkontaktene hver tredje måned, hvilket er mer enn vanlig, og det fremgår etter hva det er opplyst av hans notater at lignende belegg på kontaktene ikke har forekommet. Kontaktene ble videre kontrollert den 3. eller 4.9. 1969, slik at det bare ble en periode på ca. 2 måneder frem til uhellet den 30.10. Retten legger også vekt på at oksydering av godset i kjelen med en slik magnetittdannelse som resultat etter 2 måneder synes meget lite sannsynlig.

At tilkoblingen av det gamle vannverk skulle kunne medføre en slik magnetittdannelse i vannet og på magnetkontaktene at disse ble satt ut av funksjon 2 måneder senere er imidlertid også et årsaksforløp som neppe noen ville tenkt seg praktisk mulig. Man skulle trodd at det stillestående vann i ledningene ved det gamle vannverk ville vært ført forbi uttaket til Smørsteins vaskeri i løpet av få timer etter tilkoblingen. Dette må ha skjedd ut på kvelden og noe vannuttak til Smørsteins bedrift fant ikke sted om natten. At vannblandingen ved tilkobling av det gamle vannverk skulle ha virkning over en 2-måneders periode kan nærmest synes uforklarlig. Den sakkyndige Kristiansen har dog uttalt at en slik virkning ikke kan ansees som helt usannsynlig.

Det er to faktorer til i årsaksrekken som også synes lite sannsynlige. Det er det forhold som professor Rydland har påpekt at de to magnetkontakter sviktet samtidig, og dessuten at jernoksydpartiklene, herunder magnetitten, har gått opp i dampen og fulgt med denne gjennom det Ø 20 mm og ca. 20-30 cm lange rør inn i flottørkammeret ved siden av dampkjelen, hvor magnetkontaktene befant seg. De to siste forhold ville dog være omtrent de samme hvis man la til grunn at det var godset i dampkjelen og flottørkammeret som hadde oksydert og dannet belegget på kontakten. Den ting at begge magnetkontakter ble satt ut av funksjon samtidig kan gi grunn til å tvile på om Smørstein virkelig har kontrollert den nedre kontroller hver dag slik som foreskrevet. Slik saken er opplyst finner retten dog å måtte godta at kontrollen har vært tilfredsstillende.

Retten legger altså til grunn som det mest nærliggende at det er årsakssammenheng mellom innkoblingen av det gamle vannverk 2. september og magnetkontaktenes manglende funksjon 30. oktober. Det skal dog tilføyes at magnetittdannelse i vannet i et ledningsnett og godset i en dampkjele ikke er noe usedvanlig. Det vil kunne være deler av et ledningsnett hvor vannet er så stillestående at surstoffet oppbrukes. Når dette vann så kommer i bevegelse og blandes sammen med surstoffholdig vann kan magnetitt dannes. I den foreliggende sak antar dog retten at det må ha funnet sted en magnetittdannelse

Side:1238

av et større omfang enn det som normalt kan forekomme. Det skal videre tilføyes at man først i de aller seneste år er blitt oppmerksom på at magnetittdannelse i vannet kan skape problemer av den art som den foreliggende sak viser. Det er liten grunn til å regne med at man blant vannverksfolk var oppmerksom på denne mulighet i 1969.

Spørsmålet er så om den rettsregel om ansvar på objektiv grunnlag som er fastlagt gjennom rettspraksis dekker det foreliggende tilfelle.

I utgangspunktet må det kunne konstateres at risikoen for magnetittdannelse i vannledningsnett med en slik virkning som i Smørsteins kjele i 1969 måtte ansees som ukjent blant eksperter knyttet til bygging og drift av vannverk. Det er meget som taler for at heller ikke eksperter på dampkjeler og vannkjemi i 1969 så på det årsaksforhold som er lagt til grunn i den foreliggende sak som en aktuell mulighet. Allerede med støtte i dommer i Rt-1929-737 (kjøleskap som eksploderte) og Rt-1933-475 (hesjetråd mot høyspentledning) kan det være meget som taler for å utelukke anvendelsen av objektivt ansvar i det foreliggende tilfelle. Praktisk sett må det sies å være en ukjent eller upåregnelig risiko som har realisert seg.

Avgjørende for retten er imidlertid at det risikomoment som her har realisert seg ikke er av en slik særpreget eller ekstraordinær art som det etter rettspraksis kreves for at objektivt ansvar skal kunne foreligge. At et nytt vannverk etter noen tids drift kan bli satt ut av funksjon en viss periode, slik at man må falle tilbake på det gamle vannverk, fremstår som en helt normal situasjon, som da har den virkning at oksygenfritt og oksygenrikt vann kan blandes med magnetittdannelse som følge. At det på tilsvarende måte dannes magnetitt i ledningsnettet i en viss utstrekning som foran beskrevet, er også normalt. Det har således ikke funnet sted noe som kan karakteriseres som ekstraordinært i det foreliggende tilfelle. At hendelsesforløpet tyder på at magnetittdannelsen her var noe større enn vanlig kan ikke tilegges vekt. Det er normalrisikoen som har realisert seg og det dreier seg dessuten om en meget liten og praktisk sett ukjent risiko. Rettspraksis gir ingen støtte for tilkjennelse av erstatning i et slikt tilfelle. De påberopte dommer i Rt-1905-705 og Rt-1975-1081 gjelder situasjoner som ikke kan sammenlignes med den foreliggende. Hva som er grunnen til at det nye vannverk for en tid måtte settes ut av drift må være av mindre betydning. Den lekkasje på inntaksledningen som var grunnen, er for øvrig en primærårsak som både i seg selv og i forhold til skadefølgen er noe annet enn vannledningsbruddet og kloakkledningsforstoppelsen som var skadeårsak i de to nevnte høyesterettsdommer.

Slik lagmannsretten forstår Høyesteretts praksis er det en forutsetning for å foreta noen interesseavveiende drøftelse at det først er konstatert at det foreligger et risikomoment av den art som etter rettspraksis betinger ansvar. En interesseavveining drøftelse skulle derfor i den foreliggende sak være unødvendig. Retten vil allikevel bemerke at en slik eventuell interesseavveining i dette tilfelle antagelig burde gå i Smørsteins disfavør. Produsenter og brukere av dampkjeler synes nærmere til å kjenne risikoen for magnetittdannelse på kontrollernes magnetkontakter enn vannleverandørene. Det er på det rene at dampkjeler er ømtålige maskiner som krever omhyggelig kontroll og vedlikehold. De innebærer altså i seg selv en risiko som brukeren synes nærmest til å bære. Det kan i denne forbindelse nevnes at gjeldende forskrifter forutsetter at det stadig skal holdes øye med vannden

Side:1239

i kjelene til tross for det dobbelte sikringssystem. Dette er en forholdsregel som man i praksis neppe kan kreve gjennomført med en dampkjele og i en driftssituasjon som Smørsteins, men det viser betydningen av nitid kontroll. Det kan også nevnes at ingeniør Hans Andersen i sin uttalelse til Storebrand av 29.1.1970 uttaler at det i det foreliggende tilfelle vel må kunne sies å være en mangel at de to sikringer, altså magnetkontakter, er like, altså fungerer på samme måte. Dette er vanlig, men innebærer allikevel en akseptert risiko for dampkjelens bruker.

Det følger av det som allerede er sagt at anførselen om at skaden skyldtes levering av mangelfullt vann ikke kan føre frem.

§2, punkt 5 i det vannreglement som ble satt i kraft for Moss vannverk med virkning fra 1.1.1968 lyder slik:

«Vannverket er ikke ansvarlig for skader p.g.a. urenheter (rust etc.) i vannet, som ikke skyldes uaktsomhet fra vannverkets side.»

Retten legger til grunn at Smørstein har fått tilsendt dette reglement og var kjent med det i god tid forut for omkoblingen i september 1969. Retten finner at denne ansvarsfrihetsklausul dekker skadeforløpet i Smørsteins tilfelle og at det i relasjon til dette tilfelle verken i rettspraksis eller andre rettsregler kan finnes noe grunnlag for å sette klausulen til side.

Anken kan således ikke føre frem og byrettens dom blir å stadfeste. - - -