LB-1996-2307
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-24 |
| Publisert: | LB-1996-02307 |
| Stikkord: | Erstatning for personskade |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-07816 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02307 A /02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Klaveness). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Kst. lagdommer Nils Simonsen. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Straffeloven (1902) §228, Foreldelsesloven (1979) §9 |
Saken gjelder krav om erstatning for personskade.
A er født xx.xx.1966 og er datter av B, som ble skilt fra As mor rundt årsskiftet 1968/69. Påsken 1991 inviterte B sin datter til sin feriebolig i Marbella i Spania, sammen med As ca ett år yngre halvsøster C og hennes ca to år gamle sønn. B var den gang gift med D.
De første dagene under ferieoppholdet forløp normalt, men natten til 19 mars kom det til en heftig krangel med håndgemeng mellom B og A. Forhistorien er i grove trekk følgende: Den 18 mars var reisefølget samlet til middag i huset sammen med naboene E og F Hansen og Es mor G. Det ble drukket en del rødvin til maten, og det selskapelige samværet fortsatte utover ettermiddagen og kvelden. Hva som ble drukket er uklart. B og F forlot etter en tid huset, men kom tilbake etter to-tre timer. Etterhvert gikk B og la seg, og også E og hennes mor gikk hjem til sitt hus. A og C bestemte seg for å ta en tur til Puerto Banus, som er et forlystelsessted med blandet rykte, og som de av sin far på forhånd hadde fått pålegg om ikke å oppsøke alene. Cs lille sønn lå og sov i husets underetasje, og det var forutsetningen at D skulle se til sønnen. De dro til Puerto Banus rundt midnatt med A som sjåfør og kom tilbake til huset etter to-tre timer. Mens de var borte, våknet B som følge av at datterens sønn gikk gråtende rundt i huset og ropte på mamma. D lå da og sov i husets øverste etasje. Det var lys i stuen, og døren ut til badebassenget i hagen var åpen. Døtrene kom tilbake forholdsvis kort deretter, i god stemning. B som var sint og skuffet over døtrenes opptreden, ga klart uttrykk for dette, og C tok med seg sin sønn ned til soverommet i underetasjen etter å ha bedt om unnskyldning. A og faren ble imidlertid stående og krangle, idet A hverken ville be om unnskyldning eller etterkomme farens ordre om å gå og legge seg.
Partene har gitt hver sin versjon av det videre hendelsesforløp. A hevder at faren slo henne med flat hånd flere ganger i ansiktet og at han kastet henne slik at hun falt baklengs over sengen i soverommet og slo bakhodet mot gulvet. B benekter å ha slått datteren i ansiktet. Han slo datterens hånd, fordi hun under krangelen "viste fingeren". Hun klorte ham til blods i ansiktet, og han holdt derfor armene hennes fast og løftet henne inn i soverommet, der han lukket døren. Hun åpnet imidlertid døren straks og ville ut av soverommet. Han skjøv henne tilbake igjen og lukket døren. Dette gjentok seg flere ganger. Han benekter bestemt at han skal ha kastet henne over sengen.
A hevder at hun, etter at opptrinnet var over, gikk ut av soverommet og fant søsteren C sittende gråtende nederst i trappen ned til underetasjen. Hun gikk ned til søsteren, og de ble sittende der sammen en stund, begge gråtende. Da hun en tid senere så at det var lys i naboens hus, gikk hun dit, der E og hennes mor satt i stuen. A fortalte hva som hadde skjedd mellom henne og faren og klaget over hodesmerter. Hun fikk en hodepinetablett og gikk deretter og la seg, etter at han også hadde tatt en sovepille.
Dagen etter ønsket A å avbryte ferieoppholdet straks, og hun spurte forgjeves sin far og D om å få flybillett eller å få låne penger til hjemreisen. Hun fikk imidlertid over telefon kontakt med sin mor i Norge. Dette førte til at hun den påfølgende dag oppsøkte en venn av moren i Marbella som tok seg av henne og sørget for flybillett til Norge.
Da påskeferien var over, viste det seg straks at hun på grunn av hodepine, manglende utholdenhet og konsentrasjonsproblemer hadde store vansker på jobben. Hun måtte i stor utstrekning holde seg hjemme og benyttet i de første ukene fire egenmeldinger om sykefravær. Hun oppsøkte bedriftslegen 12 april 1991 og ble sykmeldt fra 26 april 1991. Etter å ha vært sykmeldt ett år, måtte hun slutte i sin stilling ved Novenco AS 25 april 1992. Deretter har hun vært på attføring.
Ved stevning av 16 oktober 1995 gikk A til søksmål mot B med krav om erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 1600000. Oslo byrett avsa dom 13 mai 1996 med slik domsslutning:
1. B frifinnes.
2. Hver part bærer sine omkostninger.
A har i rett til påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 11 - 13 november 1997. Partene var tilstede og forklarte seg. Det ble avhørt 12 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A har i hovedtrekk anført:
Byretten har feilbedømt bevisene. Lagmannsretten må legge til grunn As forklaring om at B kastet henne inn på soverommet, slik at hun falt baklengs over senga og slo hodet i gulvet, og at hun ved dette ble påført en skade som har medført varig medisinsk invalitet på minst 15% og tap av ervervsevne. Etter As egen forklaring og de sakkyndiges erklæringer, må det legges til grunn at hun ble påført skader i nakkens bløtdeler som muskler og senefester, og at det dreier seg om en "whiplash associateted disorder", WAD. Det vises særlig til legerklæringer fra lege Ole Georg Aas og lege Gonda Dhaenens og sistnevntes vitneforklaring i lagmannsretten.
Det er ingen grunn til å reise tvil om As troverdighet eller å mistenkeliggjøre hennes motiver for å fremme krav om erstatning, slik B har gjort. Det foreligger en reell skade som har påført A store helseplager og gjort henne arbeidsudyktig. Før påsken 1991 var hun frisk og meget aktiv og velfungerende, både i sitt arbeid og i fritiden. Etter skaden har hun endret seg totalt. Hun har ofte smerter og tåler da ikke skarpt lys. Videre er hun plaget av manglende utholdenhet og nedstemthet. Hun har imidlertid ikke villet oppgi å kunne bli frisk og å komme i arbeid. Hun går fortsatt i yrkesrettet attføring, foreløpig til til 30 juni 1998, med sikte på at hun deretter skal kunne ta utdannelse ved Høyskolen Akershus som yrkesfaglærer innen helse- ernæring- og miljøfag. Om nødvendig er hun stilt i utsikt enda ett år med yrkesrettet attføring.
B er erstatningsansvarlig på culpagrunnlag. Han har gjort seg skyldig i en integritetskrenkelse som rammes av straffeloven §228 annet ledd, og skadefølgen er påregnelig. Vilkårene for ménerstatning er tilstede, basert på 15 % medisinsk invaliditet. I tillegg krever hun erstatning for lidt inntektstap og for tap i fremtidig erverv i henhold til den oppstilling som ble fremlagt også for byretten.
Erstatningskravet er ikke foreldet. Etter foreldelsesloven §9 foreldes ikke kravet før tre år er gått etter at skadelidte hadde eller kunnet skaffet seg slik oversikt over skaden at sak kunne ha vært reist. Det avgjørende tidspunkt i denne saken må være da hun fikk uttalelsen fra lege Gonda Dhaenens 23 juni 1995, der det konkluderes med en varig medisinsk invalditet på 15%.
A har nedlagt slik påstand:
1. B dømmes til å betale A erstatning begrenset oppad etter rettens skjønn til kr 1600000.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
B har i hovedtrekk anført:
Byrettens avgjørelse er riktig. B erkjenner at han brukte fysisk makt for å få A inn på soverommet, likesom A medgir å ha klort sin far i ansiktet. I spørsmålet om han har kastet henne inn over senga står imidlertid påstand mot påstand, og det er ingen grunn til å tro mer på datteren enn på faren. I bevisvurderingen må lagmannsretten legge vekt på at det på andre punkter har vist seg å være unøyaktigheter og uoverensstemmelser i As forklaringer. Legeerklæringene i saken er alle basert på As fremstilling av hendelsesforløpet, og de inneholder ikke noe som på selvstendig grunnlag er egnet til å kaste lys over hva som faktisk fant sted.
Det er heller ikke godtgjort at A er påført noen form for nakkeskade som følge av håndgemenget med faren i påsken 1991. Både Gonda Dhaenens og Marit Kamøy Aoude forklarte som vitner at nakkesmertene burde ha meldt seg etter meget kort tid, mens datteren selv ikke har nevnt at hun hadde smerter i nakken før hun begynte på jobb etter at påskeferien var omme. Dersom As helseproblemer i det hele tatt har sammenheng med farens bruk av fysisk makt under håndgemenget, dreier det seg om en skade som er upåregnelig.
Subsidiært anføres vedrørende eventuell erstatningsutmåling at det må tas hensyn til at begge parter spilte en aktiv rolle under episoden. Legeerklæringen om varig medisinsk invaliditet viser at man er nær ved å falle utenfor vilkårene for ménerstatning. Det er ikke grunnlag for erstatning for tap i femtidig erverv ut over 20%, jf Gonda Dhaenens erklæring.
Erstatningskravet er dessuten foreldet. For lagmannsretten er fremlagt erklæring av 29 oktober 1991fra lege Ole Georg Aas, der han mener å kunne fastslå at skaden vil medføre varig mén. Det vises til Rt-1996-1134 og Rt-1986-1019.
B frafaller krav om saksomkostninger for begge instanser. Han har lagt ned slik påstand:
Byrettens dom, domsslutningen pkt 1, stadfestes.
Lagmannsretten er enstemmig kommet til at B må frifinnes, men med ulik begrunnelse.
Dommerne Gussgard og Simonsen bemerker:
Når det gjelder enkeltheter i det faktiske hendelsesforløpet under håndgemenget mellom far og datter, er lagmannsretten henvist til stort sett å måtte bygge på partenes divergerende forklaringer. Det var ingen øyenvitner til opptrinnet. Ett vitne har forklart at han har overhørt en samtale mellom faren og en tredjeperson, der faren fortalte at han hadde slått datteren og kastet henne over senga. Ellers har ingen av vitnene kunnet fortelle annet enn hva de er blitt fortalt av henholdsvis far og datter. De foreliggende legeerklæringene er ikke egnet til å belyse det faktiske hendelsesforløpet.
Det er opp til skadelidte å føre bevis for at at den skadevoldende handling har funnet sted.
Dommerne Gussgard og Simonsen aksepterer at A under håndgemenget falt baklengs skrått over sengen og at hun slo hodet i gulvet. Etter bevisførselen finner disse dommerne imidlertid ikke å kunne legge til grunn at faren kastet henne over senga eller at fallet på annen måte var direkte forårsaket av farens bruk av fysisk makt. Disse dommerne finner det ikke nødvendig å ta stilling til om faren gjentatte ganger slo sin datter i ansiktet med flat hånd. Selv om man legger denne form for fysisk maktbruk til grunn og ellers baserer seg på at han har holdt armene hennes fast og løftet henne inn på soverommet, slik han selv har erkjent, kan den fysiske voldsutøvelse ikke alene være årsak til datterens senere helseplager. Når det ikke kan legges til grunn at farens bruk av fysisk makt har bevirket fallet over senga, er eventuell årsakssammenheng mellom farens integritetskrenkelse og datterens helseplager så upåregnelig at resultatet må bli frifinnelse.
Dommer Holmøy finner ikke å ville ta stilling til om B dyttet A over senga, slik hun hevder. Denne dommer vil bygge domsresultatet på at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at A virkelig ble påført en fysisk betinget, varig whiplashskade ved anledningen. Ifølge As egen forklaring kjente hun ikke nakkesmerter før hun kom på arbeid, to uker etter hendelsen. Såvidt denne dommer har forstått, er - etter en dominerende oppfatning blant nevrologer - et så langt tidsforløp henimot uforenlig med en reell whiplashskade. Det vises til legene Dhaenens' og Kamøy Oudes forklaringer i retten om dette. At en del leger har et annet syn, og at As egne leger, Aas og Dhaenens, har godtatt whiplash i dette tilfellet, anses ikke avgjørende. Opprinnelig har forøvrig disse leger feilaktig lagt til grunn at A hadde nakkesmerter straks. Den sykdomsutvikling A senere har hatt, kan heller ikke danne noe tilstrekkelig erstatningsgrunnlag. Selv om denne utvikling nok er initiert av håndgemenget med faren, synes det bare å være tale om en årsakssammenheng på det psykiske plan. Dette er for lite påregnelig.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Domsslutning:
Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.