LB-1996-2367
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-01 |
| Publisert: | LB-1996-02367 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-06918 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02367. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Oslo likningskontor (Prosessfullmektig: Advokat Hilde Foyn Brun). Motpart: Lars A. Christensen (Prosessfullmektig: Advokat Sverre E. Koch). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann, 2. Ekstraordinær lagdommer Odd E. Blomdal, 3. Sorenskriver Stein Husby |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §42, Ligningsloven (1980) §10-2, §10-4, §3-12, §9-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Skattebetalingsloven (1952) §48, §10-1, §10-2, §10-3, §10-4, §10-5 |
Saken gjelder inntektsbeskatning ved kjøp av aksjer til mulig underpris, samt spørsmål om det er grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt.
Den 10. juli 1984 ble det inngått en fusjonsavtale mellom Selmergruppen AS og Sandegruppen AS. Det nye selskapet fikk navnet Selmer-Sande AS. Fusjonen ble iverksatt i løpet av sommeren/høsten s.å.
I november/desember 1984 fikk de ansatte i selskaper i den tidligere Sandegruppen tilbud om kjøp gjennom et kommandittselskap av inntil 312 aksjer i Selmer-Sande AS for kr 4.800 pr. aksje. Juridisk rådgiver for Selmer-Sande - advokat Lars A. Christensen - fikk noe senere et tilsvarende tilbud om direkte aksjekjøp. Den 15. januar 1985 inngikk han avtale om kjøp av 100 aksjer for kr 4.800 pr. aksje.
Høsten 1984 og våren 1985 ble det gjort forberedelser til mulig børsintroduksjon av Selmer-Sande. I den forbindelse ble det i mai 1985 vedtatt å oppskrive aksjekapitalen med påfølgende oppsplitting av aksjene. Etter disse tiltak utgjorde aksjekapitalen kr 82236000 fordelt på 8223600 aksjer. Dette innebar at det ble utstedt 264 nye aksjer pålydende kr 10 pr. gammel aksje pålydende kr 800. I juni ble det solgt aksjer for kr 63 pr. ny aksje som tilsvarte kr 16.632 pr. gammel aksje. Børsintroduksjonen fant sted i august s. å. med første notering kr 72. Kursen fortsatte å stige frem mot slutten av 1985. Kr. 4.800 pr. aksje som Christensen hadde betalt, utgjorde kr 18,18 for hver ny aksje.
Høsten 1986 solgte Lars A. Christensen aksjene for kr 70 pr. aksje. Dette tilsvarte kr 18.480 pr. gammel aksje. Salget ga en samlet aksjegevinst med kr 1368000 som Christensen oppga i selvangivelsen for 1986. Av beløpet svarte han 40 % gevinstbeskatning.
I 1987-88 ble det avholdt bokettersyn hos Selmer-Sande. På bakgrunn av de opplysninger som kom frem la Oslo ligningsnemnd i vedtak truffet i 1992 til grunn at verdien av Christensens aksjer på innkjøpstidspunktet i januar 1985 var kr 16.632 pr. aksje, eller kr 63 for hver nye aksje. Differansen mellom den beregnede verdien og den kjøpesum som Christensen hadde betalt ble satt til kr 1183200, og den ble ansett innvunnet av Christensen som følge av hans oppdrag for Selmer-Sande. Med hjemmel i skatteloven §42 første ledd ble inntekten for 1985 derfor satt opp med kr 1183200. Ettersom denne fordelen ikke var oppgitt i selvangivelsen, mente ligningsnemnda at han hadde handlet grovt uaktsomt og ila tilleggsskatt med 60 % i medhold av ligningsloven §10-2 nr. 1, jfr. §10-4 nr.1. Christensen påklaget vedtaket til overligningsnemnda som 14. mars 1994 fant at omsetningsverdien på innkjøpstidspunktet burde reduseres fra kr 63 til kr 50 pr. aksje, noe som førte til inntektsnedsettelse med kr 343.200 til kr 840000. Tilleggsskatt ble videre ilagt med 30 %. Begge avgjørelser ble truffet under dissens med 5 mot 3 stemmer.
Ved stevning av 19. oktober 1994 brakte Christensen saken inn for Oslo byrett som 11. april 1996 avsa dom med slik domsslutning:
1. Ligningen av Lars A. Christensen for 1985 oppheves, og ved ny ligning legges til grunn at aksjene kjøpt i Selmer-Sande i januar 1985 ikke ble ervervet til underpris.
2. Staten ved Oslo ligningskontor dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Lars A. Christensen med kr 85320,- - åttifemtusenfemhundreogtyve -.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Staten v/Oslo ligningskontor har anket dommen til lagmannsretten p. g. a. feil rettsanvendelse, feil bevisbedømmelse og feil saksbehandling. Det er imidlertid ikke nedlagt påstand om opphevelse av byrettens dom. Lars A. Christensen har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 6. og 7. november 1997. Den ankende part var representert ved sin prosessfullmektig og rådgiver Ole Henning Mathisen v/Oslo ligningskontor. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Vitner ble ikke ført. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende part har fremlagt et par dokumenter med en viss bevismessig betydning som er nye for lagmannsretten. Den ankende part har ellers frafalt en subsidiær anførsel om at aksjene først ble ervervet etter 2. mai 1985. Lagmannsretten konstaterer for øvrig at saken i det alt vesentlige står i samme stilling som for byretten.
Den ankende part - staten v/Oslo ligningskontor - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk anført:
Forutsatt at Christensen kjøpte aksjene til underpris i januar 1985, er det ikke omtvistet at dette representerer en fordel som følge av hans næringsvirksomhet for Sandegruppen. En slik fordel skal regnes som inntekt etter skatteloven §42 første ledd og undergis inntektsbeskatning. Fordelen skal settes til differansen mellom aksjenes antatte salgsverdi og kostpris på innkjøpstidspunktet. Ved fastsettelsen av antatt salgsverdi legges børs- eller meglerkurs til grunn, eventuelt pris oppnådd ved reelle salg. Dette er nærmere omtalt i Lignings-ABC for ligningsåret 1985 der det heter at omsetningsverdien skal benyttes hvis denne kan bestemmes "med rimelig sikkerhet". Det er tilfelle her, og det er på dette grunnlag overligningsnemnda har fastsatt omsetningsverdien og dermed fordelen. At Christensen fullt ut har fått oppgjør fra Sande-Selmer for sine juridiske tjenester, er ikke noe moment som kaster lys over spørsmålet om han har oppnådd fordel ved aksjekjøpet.
Fastsettelsen av omsetningsverdien må skje med utgangspunkt i forholdene på kjøpstidspunktet i januar 1985. I denne sammenheng må en se hen til de forutgående hendelser, samtidig som det i en viss utstrekning vil være adgang til å legge vekt på den senere utvikling. Avgjørende vil være hvilken høyeste pris som kunne vært oppnådd ved reelle salg i et åpent og fritt marked der aktuelle kjøpere har tilgang til fullstendig og korrekt informasjon på samme måte som Christensen.
Ligningsmyndighetenes vurdering vil i siste omgang måtte bero på skjønn. Selve skjønnsutøvelsen kan ikke overprøves av domstolene, jfr. Rt-1984-714, Zimmer/Omholt "Ligningsforvaltningsrett" (Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 1/1993) 121 og Sandvik "Skattesaker for domstolene" (Skatterett 3:95) 243-44. Domstolene kan imidlertid prøve om avgjørelsen hviler på korrekt faktum og rettsanvendelse, samt om det foreligger myndighetsmisbruk. Feil faktum vil bare komme i betraktning dersom det er grunn til å regne med at feilen har virket inn på vedtakets innhold, jfr. ligningsloven §3-12.
Overligningsnemndas rettsanvendelse er korrekt. Omsetningsprisen er basert på antatte salg til uavhengige kjøpere høsten 1984/våren 1985.
Det foreligger heller ikke feil av betydning i overligningsnemndas beskrivelse av faktum. Ved verdifastsettelsen er det særlig sett hen til en kombinasjon av "substans og inntjening", hvilket ga et godt vurderingsgrunnlag i nærværende tilfelle. Samtidig la nemnda vekt på planene om børsintroduksjon som må ha vært klarert av administrasjonen, styret og aksjonærene i begynnelsen av 1985. I en slik situasjon vil aksjene få økt verdi, også minoritetsaksjer, og potensielle kjøpere vil legge større vekt på mulig aksjegevinst enn aksjeutbytte. Rent faktisk aksepterte markedet i 1985 de verdiberegninger som den gang ble foretatt. Aksjene ble omsatt til kr 63, og kursen steg ytterligere da selskapet ble opptatt på Børsen. Våren 1986 var Erik Sande villig til å løse ut aksjene for kr 70.
Det er ikke grunn til å legge særlig vekt på aksjesalg før januar 1985. Med ett unntak - et gavesalg i Sandefamilien - var kursen ved alle de andre salgene basert på et aksjesalg fra Ragnhild Krafft til Erik Sande og Christiania Bank og Kreditkasse i 1981 for kr 12 pr aksje. Dette ligger relativt langt tilbake i tid og var basert på helt andre forutsetninger.
Arveavgiftsberegningen i tilknytning til gavesalget i Sandefamilien i 1983, ble løst ved forlik i 1990. Partene - herunder staten - godtok da at aksjene ble satt til omlag kr 8-9. Denne avtalen har ingen rettskraft i forhold til nærværende tvist. Uansett endret forholdene seg fra 1983 til 1985.
Heller ikke salgene til de ansatte - sist i desember 1984 - er av nevneverdig betydning. Det var knyttet en rekke vilkår til disse salgene som innebar at det ble lagt bindinger på kjøperne. Dette var ikke tilfelle i forhold til Christensen. De ansatte hadde dessuten bare en indirekte eiendomsrett til aksjene. Omsetteligheten var således begrenset. Det kan ellers være mange grunner til at ansatte ikke er interessert i aksjer. Flere i lederposisjoner, som må antas å ha hatt bedre innsyn i selskapsforholdene, kjøpte aksjer. For øvrig har det formodningen for seg at salg av aksjer til egne ansatte skjer til underkurs. Fra selskapets side er bekreftet at formålet var å gi de ansatte en økonomisk fordel. Alle de 312 aksjene ble ellers solgt til de ansatte. Det er således ikke korrekt når byretten bemerker at Christensen fikk tilbud om å kjøpe aksjer fordi de ansatte ikke fullt ut benyttet seg av tilbudet. Dette fremgår av en liste over ansatte med andeler i kommandittselskapet som eide de 312 aksjene pr. 31. desember 1984 (utdraget 66). Dette dokumentet er nytt for lagmannsretten. Overligningsnemnda bygget på samme feil, men dette har ikke virket inn på resultatet. Det er heller ikke noe poeng av betydning at nemnda la til grunn at de ansatte allerede eide 2 % av aksjene uten å presisere at dette ikke inkluderte de ansatte i Sandegruppen.
Da Christensen kjøpte aksjene var det stor sannsynlighet for at børsintroduksjonen ville bli en realitet. Artikkelen i Aftenposten den 23. januar 1985, som er ny for lagmannsretten (utdraget side 76), tyder på at dette var sikkert.
Fusjon lik den som ble gjennomført i 1984, skaper erfaringsmessig synergieffekt. Det vil være tilfelle selv om fusjonen gjaldt eierselskapene. Siktemålet med fusjonen var bl.a. å unngå dobbeltadministrasjon og uheldige konkurranseforhold. Heller ikke på disse punkter har overligningsnemnda således bygget på feil faktum. At Christensens partnere i advokatfirmaet Wikborg & Rein har akseptert at de ikke skulle ta del i en mulig gevinst, er irrelevant for den skatterettslige vurdering.
Skulle retten komme til at overligningsnemndas vedtak må underkjennes, anføres subsidiært at domstolen i tilfelle må nøye seg med å oppheve ligningen. Dette følger av skattebetalingsloven §48 nr. 6. Nærmere anvisning om verdivurderingen kan ikke gis i slutningen.
Objektivt bedømt har Christensen gitt ufullstendige opplysninger om aksjekjøpet i sin selvangivelse for 1985. Han har verken informert om selgeren eller kjøpesummen. Ligningsloven §9-6 nr. 3 får dermed ikke anvendelse og ligningen kan tas opp til endring innen 10 år i henhold til samme paragraf første ledd. Ligningsmyndighetene kan i denne sammenheng ikke pålegges noen undersøkelsesplikt, jfr. Slørdahldommen i Rt-1995-1883.
Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt idet Christensen har handlet uaktsomt. Hjemmelen for tilleggsskatt finnes i ligningsloven §10-2, jfr. forskrift av 30. desember 1986. Som jurist har Christensen profesjonell kjennskap til skattereglene, jfr. Schultzdommen i Rt-1997-1117, og han hadde fullt innsyn i de aktuelle hendelser i Selmer-Sande. At han informerte sine partnere om aksjekjøpet, men unnlot å gi opplysninger i selvangivelsen, kaster også lys over hans handlemåte.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Oslo ligningskontor frifinnes.
2. Staten v/Oslo ligningskontor tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten - Lars A. Christensen - har ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende at ligningsnemndas vedtak er ugyldig og må oppheves; prinsipalt fordi nemnda feilaktig har lagt til grunn at markedsprisen for aksjene i januar 1985 var høyere enn kr 18, og subsidiært som følge av at nemndas avgjørelse er basert på uriktig faktum. Ankemotparten har i denne forbindelse i det vesentlige anført:
Hovedspørsmålet i saken er å finne frem til den markedsverdi som med rimelig grad av sikkerhet kan fastsettes på ervervstidspunktet. Etterfølgende omstendigheter vil det ikke være adgang til å trekke inn. På ervervstidspunktet har skattyter ingen oversikt over slike forhold. Sakens tema må for øvrig ses i en større sammenheng om skattlegging av naturalytelser.
Partene er enige om utgangspunktet etter skatteloven §42 første ledd om inntektsbeskatning ved kjøp av aksjer til underkurs. Nærmere regler/retningslinjer for slik beskatning kom først i 1983. Tidligere hadde man bare støtte i Sontumdommen - Eidsivating lagmannsretts dom av 30. januar 1940 (Utv. IV 246) - som gjaldt formuesbeskatning. Her ble likvidasjonsverdien lagt til grunn uten hensyn til en bestemmelse om forkjøpsrett til pålydende idet retten mente at slike restriksjoner ikke er bindende ved skattleggingen. Det hevdes at et tilsvarende synspunkt er lagt til grunn i Oslo byretts dom av 4. desember 1996 i sak mellom staten og Håkon Langballe, tidligere administrerende direktør i Selmer-Sande. I denne sammenheng anføres at de restriksjoner som i realiteten var lagt på Christensen, var like sterke som de som var knyttet til de ansattes aksjekjøp.
Ligningsmyndighetene har lagt opp til en forsiktig skattlegging av ansattes aksjekjøp til underpris. Det er bl.a. vist til en uttalelse fra Oslo ligningskontor i 1979. I 1983 kom en lovendring, men forutsetningen var fortsatt at de ansatte skulle behandles på mildeste måte. Etter dagens retningslinjer vil en ofte bruke likvidasjonsverdien som regelmessig vil føre til lavere beskatning. Andre typer naturalytelser i tjenesteforhold har også vært skattlagt på en forsiktig måte. Systemet ble noe omlagt i 1993, men fortsatt har skattemyndighetene valgt å legge seg på et forholdsvis lavt nivå. Det er ikke noe mål å fremtvinge så mye skatt som mulig. Tvil som måtte oppstå, skal komme skattyter til gode.
Markedsprisen på ervervstidspunktet kan utledes av aksjesalget fra Lorentz Selmer i 1984 for kr 14,20 pr. aksje. Det finnes ikke holdepunkter for å hevde at dette ikke var et reelt salg mellom uavhengige parter. Denne verdien må følgelig legges til grunn uten hensyn til de teoretiske beregninger som ble foretatt av Fondsfinans høsten 1984. Det er her tale om hypotetiske betraktninger basert på forutsetninger som ikke slo til, noe som fremgår av Langballedommen 11. Overskuddet for 1984 ble f. eks. lavere enn antatt. For 1985 ble det anslått til 135 mill. kroner, mens resultatet faktisk ble rundt null. Av dette følger at heller ikke den kurs som ble notert på Børsen i 1985 gir et dekkende uttrykk for en reell markedsverdi. Selv et overskudd på det nivå som ble forutsatt, ville betinge en lavere kurs.
Ankemotparten legger ikke vesentlig vekt på aksjesalget i 1981 fra Ragnhild Krafft, derimot salget fra Lorentz Selmer i 1984 og salget samme år til de ansatte. Det er på det rene at de ansatte i Bergen med tilknytning til Sandedelen av selskapet ikke kjøpte alle de aksjer som ble tilbudt. Ansatte i Selmerdelen i Oslo ble derfor brakt inn i bildet. På den måten fant man kjøpere til samtlige aksjer.
De ansatte fikk kjøpe aksjer første gang i 1982. Dette skjedde til kostpris, d. v. s. til samme kurs som aksjene var ervervet for i 1981. Dette viser at verken Erik Sande eller Kreditkassen ønsket å "gi bort" aksjer til de ansatte. Det samme gjentok seg i 1983/84, men da lå kursen 50 % høyere og var forankret i en reell verdivurdering.
Lorentz Selmer var styremedlem i Selmer-Sande frem til 1985. Han hadde fått tilbud i 1982, men han solgte ikke før i 1984, og kursen var da kr 14,20 pr. aksje. Selmer ville rimeligvis oppnå best mulig pris, men Erik Sande og Kreditkassen, som var de eneste aktuelle kjøpere, ville ikke betale mer. Selmer har oppfattet kr 14,20 som en fair markedspris, og han må ha ment at det ikke var mulig å oppnå høyere kurs under de rådende omstendigheter.
Tilbudet om aksjesalg til ansatte i Bergen, omfattet litt under 500. Av disse var det bare 19 som kjøpte. Over 450, deriblant flere i ledergruppen, svarte nei. Dette gir en klar indikasjon om at den reelle aksjeverdien på det tidspunkt ikke oversteg kr 18,18. Det lar seg ellers ikke forklare hvorfor så mange ikke skulle være interessert i en tredobling av innsatsen.
En rekke andre omstendigheter underbygger at Christensen kjøpte til markedspris. Hans partnere i advokatfirmaet godtok at Christensen gjorde denne innsatsen for egen regning og risiko. Hadde det ligget en gevinst i avtalen om aksjekjøp, skulle og ville denne vært trukket inn til fordeling blant samtlige partnere. For øvrig er det ikke riktig at børsintroduksjonen var besluttet i januar 1985. Administrasjonen kan ha handlet på egen hånd. Hovedaksjonæren Erik Sande, som kunne stoppe fremstøtet mot Børsen, hadde ikke bestemt seg. Søknad til Børsen ble først sendt i mai/juni.
Det er også grunn til å se hen til situasjonen om selskapet ikke var blitt tatt opp på Børsen. I 1983 ble det ikke utdelt utbytte på aksjene. I 1984 ble det gitt kr 320 pr. gammel aksje. Dette er om lag 10 % av aksjekursen, mens rentenivået den gang lå i størrelsesorden 13-15 %. Utbytteprognosene var ikke spesielt gode. Høyere aksjekurs måtte i tilfelle baseres på håp om gevinst ved aksjesalg, men man hadde ingen garanti om at det ville være mulig å selge til høyere kurser. Situasjonen var derfor høyst usikker og uavklart i januar 1985.
Overligningsnemnda har bygget på en faktumbeskrivelse som er uriktig på minst 3 punkter. Det er for det første feil når nemnda legger til grunn at aksjesalgene i årene forut for 1985 ikke skjedde mellom uavhengige parter. I denne sammenheng er det tilstrekkelig å vise til salget fra Lorentz Selmer til Kreditkassen. Dernest har nemnda misforstått betydningen av fusjonen mellom Selmer- og Sandegruppen. Eierselskapene, men ikke virksomhetene ble slått sammen. Fusjonen fikk således bare direkte virkning for et meget lite antall ansatte, og det kunne være tale om besparelse av noen hundretusen kroner. For det tredje er det ikke korrekt at de tidligere Sandeansatte som ble tilbudt aksjer i desember 1984, allerede eide aksjer. Ligningsnemnda har også misforstått andre faktiske forhold, f. eks. hvorfor så mange av de ansatte takket nei til tilbudet, betydningen av at en har å gjøre med minoritetsaksjer og forliket om arveavgift. Nemnda har dessuten lagt for liten vekt på salget fra Lorentz Selmer i 1984. Også feilene i det faktiske grunnlag hevdes å måtte føre til opphevelse av overligningsnemndas vedtak.
Atter subsidiært anføres at det uansett ikke er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt. Sammenlikner en Christensens selvangivelser for 1984 og 1985 vil en med en gang se at formuen har økt betydelig som følge av kjøpet av aksjene i Selmer-Sande. Christensen har derfor gitt tilstrekkelige opplysninger med sikte på mulig fordelsbeskatning. Slørdahldommen kan ikke tilsi noen annen konklusjon idet en heller bør basere seg på merknadene i Lofflanddommen i Rt-1992-1588. For øvrig er pekt på hvilket betydelig skattekrav med morarenter som rettes mot Christensen som følge av overligningsnemndas vedtak.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 11.04.1996 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
Christensens ligning for 1985 ble endret til hans ugunst mer enn to år etter inntektsåret. Av ligningsloven §9-6 nr. 3 bokstav a følger at dette kan gjøres dersom skattyter har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Tilsvarende vilkår finnes i ligningsloven §10-2 om tilleggsskatt som retten kommer tilbake til nedenfor. Retten viser til denne drøftelsen, og nøyer seg i denne sammenheng med å konstatere at vilkårene for endringssak var til stede.
Partene er ikke uenige om det rettslige utgangspunktet i saken. Christensen skal svare inntektsskatt etter skatteloven §42 første ledd dersom kjøpet av de 100 aksjene i Selmer-Sande den 15. januar 1985 skjedde til underpris. De er således enige om at en eventuell økonomisk fordel må anses vunnet ved Christensens juridiske rådgivningsvirksomhet for Selmer-Sande. De er også enige om at spørsmålet om mulig fordel må avgjøres ut fra en nærmere fastlegging av aksjenes normale salgs- eller omsetningsverdi, at fordelen fremkommer som differansen mellom denne salgsverdi og den kjøpesum Christensen betalte, og at et eventuelt inntektstillegg kommer til beskatning i skattåret 1985. Ved den nærmere vurdering av salgsverdien har partene vist til Lignings-ABC for 1985 der det heter:
For børsnoterte aksjer vil normalt salgsverdien være kursverdien på tidspunktet aksjene erverves, se nedenfor.
Hvis en med rimelig sikkerhet kan fastsette omsetningsverdien på (for) ervervstidspunktet for ikkebørsnoterte aksjer, legges denne til grunn. I motsatt fall kan som regel aksjenes likvidasjonsverdi (100 pst.) nyttes, - - - -.
Begge parter hevder at omsetningsverdien kan fastsettes med rimelig sikkerhet, men de er sterkt uenige om hva denne var. Ifølge staten utgjorde verdien kr 50 som fastsatt av overligningsnemnda, mens Christensen hevder at denne var kr 18,18, d.v.s. samme kurs som han kjøpte for. Ingen av partene har alternativt eller subsidiært anført at verdien skal baseres på likvidasjonsprinsippet. Retten peker i denne forbindelse på merknaden i Lignings-ABC om at likvidasjonsverdi kan benyttes. Det er følgelig ingen unntaksfri regel for det tilfelle at omsetningsverdien ikke kan fastsettes med rimelig sikkerhet.
I sitt vedtak uttaler overligningsnemnda at "det er grunn til å anta at dersom aksjene hadde blitt avhendet til uavhengige kjøpere høsten 1984/våren 1985 ville omsetningsverdien ligget klart over det som skattyter betalte for aksjene". Overligningsnemnda klargjør med dette en side ved den generelle lovanvendelse som er en helt vesentlig premiss for den nærmere verdivurdering, nemlig at den må baseres på forholdene på ervervstidspunktet. Spørsmålet vil nettopp være hva potensielle aksjekjøpere med samme type informasjon og innsikt som Christensen hadde, ville vært villig til å betale for Selmer-Sandeaksjene slik disse fremsto nettopp pr. 15. januar 1985. Dette kan likevel ikke være til hinder for å trekke inn etterfølgende hendelser i den utstrekning de er egnet til å kaste lys over forholdene i januar 1985. For å utvide tidsperspektivet på denne måten må imidlertid kreves at potensielle kjøpere hadde mulighet for å overskue de senere begivenheter, og videre regnet med som sannsynlig at disse ville inntreffe for i neste omgang å påvirke aksjekursen.
Av overligningsnemndas vedtak fremgår at den har lagt vekt på hendelser som inntraff etter januar 1985. Disse angår - direkte eller indirekte - kurs ved senere omsetning av Selmer-Sandeaksjer. Børsintroduksjonen står i denne sammenheng helt sentralt. Forutsatt at det fremsto som sannsynlig at Selmer-Sandeaksjen ville bli opptatt på Børsen og at dette ville betinge høyere aksjekurs - spørsmål som lagmannsretten kommer tilbake til - har retten ikke noe grunnlag for innvending mot overligningsnemndas rettsanvendelse på dette punkt. Andre innsigelser mot rettsanvendelsen er ikke reist.
Overligningsnemndas vedtak hviler på en rekke faktiske forhold og - i varierende grad - en nærmere vurdering av disse. Av slike peker retten på tidligere aksjesalg, hvorvidt disse skjedde mellom uavhengige parter, betydningen av fusjonen i Selmer-Sande, aksjesalg til ansatte, interessen blant de ansatte for indirekte aksjekjøp gjennom kommandittselskap i 1984, betydningen av at så vidt få ansatte benyttet seg av tilbudet, foretatte verdivurderinger av selskapet høsten 1984, minoritetsaksjer, arveavgiftsforliket i 1990, aksjeomsetning i juni 1985 og muligheten for børsintroduksjon. Lagmannsretten vil nedenfor knytte merknader til disse momentene, men vil særlig konsentrere seg om de to sistnevnte ettersom disse påkaller størst oppmerksomhet.
Retten er enig med partene i at aksjesalget i 1981 er av liten interesse for vurderingen av aksjekjøpet i begynnelsen av 1985. Salget ble foretatt i en ganske annen situasjon og gjaldt et stort antall aksjer i daværende Selmer AS. Prisen pr. aksje den gang - kr 12,12 - er i stor utstrekning brukt som rettledning ved senere salg frem til utgangen av 1984. Av denne, men også av andre grunner, vil disse senere salg også være av begrenset betydning for vurderingen av Christensens aksjekjøp. Fortsatt var det tale om omsetning av aksjer i et selskap med en annen eller mer uavklart struktur og virksomhetsomfang. For øvrig gjelder de fleste tilfelle salg til ansatte på forholdsvis spesielle vilkår. Lagmannsretten kan i denne sammenheng ikke se at det er av nevneverdig betydning hvilken gruppe av ansatte som allerede eide aksjer, interessen for aksjene spesielt blant de tidligere Sandeansatte i Bergen og det faktum at så mange av disse takket nei til tilbudet i desember 1984. I tillegg til den indirekte eiendoms- og disposisjonsrett gjennom kommandittselskap, var det lagt en del begrensninger på kjøperne, bl.a. forkjøpsrett for Sande og salgsplikt ved opphør av arbeidsforholdet. At dette tilbudet ikke har virket mer attraktivt på arbeidere og flertallet av funksjonærene, synes ikke overraskende. Situasjonen i så måte var trolig annerledes for ledende funksjonærer med nærmere informasjoner om fusjonen, de mer langsiktige planer og den mulige børsintroduksjonen. Etter lagmannsrettens vurdering kan tilbudet til de ansatte uansett ikke sammenlignes med vilkårene for Christensens kjøp. Både formelt og reelt ble han eier av de 100 aksjene uten spesielle restriksjoner eller plikter. Sontumdommen kan ikke tilsi noen annen konklusjon.
Salget fra Lorentz Selmer våren 1984 kan ikke sidestilles med salgene til de ansatte. Også her foreligger imidlertid en del omstendigheter som medfører at dette atskiller seg fra forholdene i januar året etter, og som tilsier at heller ikke dette bør tillegges særlig vekt. Salget hadde bakgrunn i et kjøpstilbud med prisfastsettelse som skrev seg fra 1982. Retten peker ellers på at det ikke ble gitt aksjeutbytte i 1983, at fusjonen ikke var gjennomført og at diskusjonen om børsopptak ennå ikke var startet. Sandefamiliens helt dominerende posisjon må også ha gjort det vanskelig for andre aksjeeiere å bli hørt, selv om de hadde store aksjeposter. På dette tidspunkt fremsto selskapet fortsatt som forholdsvis lukket, og det er ikke fremkommet opplysninger om omsetning eller etterspørsel av aksjer i større omfang. Lorentz Selmer har således hatt begrensede muligheter i en aktuell salgssituasjon. En av kjøperne - Kreditkassen - opplyser i et notat av 21. oktober 1987 at salgskursen ikke var basert på substansbetraktninger.
Lagmannsretten har ikke noe vesentlig å bemerke til overligningsnemndas vurdering av arveavgiftsforliket inngått i 1990. Gavesalget av aksjene ble gjennomført i 1983, og retten viser til nemndas drøftelse på 7 i vedtaket. Slik lagmannsretten bedømmer situasjonen vil det være uten praktisk betydning om nemnda eventuelt skulle ha overbetonet virkningene av fusjonen.
I relasjon til spørsmålet om fordelsbeskatning, legger retten ingen vekt på den omstendighet at Christensens partnere i advokatfirmaet ikke krevde deling av den mulige gevinsten.
Det springende punkt i saken etter lagmannsretten vurdering, gjelder børsintroduksjonen. Det er på det rene at den forelå som en mulighet i januar 1985. Ingen kunne imidlertid på det tidspunkt fastslå med sikkerhet at selskapet i løpet av nær fremtid ville bli tatt opp på Børsen. Dette var usikkert, noe også overligningsnemnda la til grunn.
Høsten 1984 var fusjonen på plass. De etter norske forhold meget betydelige entreprenørselskapene Sande, Selmer og Furuholmen, som inkluderte to tredjedeler av Norwegian Contractors, var samordnet i et eierselskap, og forholdene var lagt til rette for videre integrering av virksomheten. I fusjonsavtalen er uttalt at denne ble gjennomført for å unngå unødig dobbeltadministrasjon og uheldige konkurranseforhold. I tider preget av økonomisk fremgang og generell optimisme i næringslivet, slik tilfelle var rundt midten av 1980-årene, er det rimelig å anta at denne eierkonstellasjonen måtte gi grunnlag for interessante utviklingsmuligheter og planer. Dette ble også situasjonen idet selskapet tidlig på høsten 1984 startet en prosess med sikte på børsintroduksjon. I den forbindelse engasjerte man bl.a. Fondsfinans som utredet selskapets økonomiske situasjon og fremtidsmuligheter, og som - på grunnlag av substans- og inntjeningsbetraktninger - anslo verdien pr. aksje til kr 75. Ut fra det en vet i ettertid er det grunn til å tro at dette anslaget, som bygget på forutsetning om større spredning av aksjene og notering på Børsen, var for optimistisk. Uansett antar lagmannsretten at det rundt årsskiftet 1984-85 var høyst berettiget å regne med at Selmer-Sandeaksjene ville kunne omsettes til klart høyere kurser enn mellom kr 10 - 20 forutsatt at selskapet ble opptatt på Børsen. Retten antar videre at dette var alminnelig akseptert blant personer som i likhet med Christensen hadde inngående kjennskap til fusjonen, de videre selskapsplaner, herunder muligheten for børsintroduksjon. Den senere utvikling underbygger en slik konklusjon idet aksjene ble omsatt til kr 63 i juni 1985, til kr 69 ved første børsnotering i august/september 1985, varierende opp mot kr 90 og ned til kr 54, inntil børsnoteringene opphørte i oktober 1986 på kr 70.
Flere forhold peker i retning av at børsintroduksjonen kunne være en nærliggende realitet i januar 1985. Selskapets administrasjon var positiv, og det synes også som om styret var velvillig innstilt til tanken. For mange involverte må et slikt tiltak ha fremstått som interessant med tanke på de verdianslag som var fremlagt. Det er imidlertid opplyst av ankemotparten og ikke imøtegått av den ankende part, at Erik Sande, som uten videre kunne stoppe en slik plan, var høyst ambivalent. For retten foreligger det sparsomme opplysninger om den videre prosess fra senhøsten 1984 inntil søknad ble sendt Oslo Børs den 23. mai 1985. Retten savner således nærmere opplysning om når endelig vedtak ble truffet i selskapet og om Børsen f. eks. kunne stille vilkår som selskapet ville ha vanskelig for å oppfylle. Retten viker etter dette tilbake for å legge vesentlig vekt på artikkelen i Aftenposten den 23. januar 1985, et dokument som er nytt for lagmannsretten. Konklusjonen må bli at børsintroduksjonen, som kunne betinge vesentlig høyere aksjekurs, var mulig og sannsynlig, men forbundet med en reell usikkerhet i januar 1985.
Overligningsnemnda fant som nevnt at det var på det rene "at det i januar 1985 var usikkert hvorvidt selskapet kom til å bli børsnotert - - - -". Dette er en korrekt premiss for vedtaket. Spørsmålet er imidlertid om nemnda har klart å holde fast ved denne skjønnsforutsetningen, eventuelt om usikkerheten er tillagt for liten vekt.
Selmer-Sandeaksjene ble omsatt til kr 63 ved det som er blitt omtalt som "spredningssalget" i mai/juni 1985. I invitasjonen til dette salget ble gitt informasjon om søknaden til Oslo Børs, og salgskursen er fastsatt med tanke på børsintroduksjon. Dette harmonerer godt med kursen på kr 69 da aksjen første gang ble notert på Børsen noen måneder senere. Setter en aksjeverdien til kr 63, har en i praksis tatt ut hele den verdistigning som faktisk kom som følge av børsintroduksjonen. Overligningsnemnda har rett nok gått ned til kr 50, men dette tilsvarer ikke stort mer enn økningen i den generelle aksjeindeks første halvår 1985 som var på 17 %. Det kan da ikke være holdbart når nemnda uttaler at den ved å redusere fra kr 63 til kr 50 har foretatt en "forsiktig skjønnsfastsettelse". Nemndas vedtak kan vanskelig oppfattes annerledes enn at nemnda i praksis har lagt til grunn at børsintroduksjonen fremsto som sikker da Christensen kjøpte aksjene i januar. Dette er i strid med nemndas egen premiss for vedtaket. Med henvisning til prinsippet i ligningsloven §3-12 og Eckhoff/Smith "Forvaltningsrett" (6. utg.) 571 om uriktige skjønnsforutsetninger, må feilen føre til opphevelse av den delen av vedtaket som gjelder inntektsfastsettelsen i det feilen klarligvis har virket inn på avgjørelsens innhold til skade for skattyter.
Det er ikke opp til domstolene å overprøve ligningsmyndighetenes skjønnsmessige vurderinger og dermed heller ikke å angi den nærmere aksjeverdi. Denne må i neste omgang bedømmes og fastsettes av overligningsnemnda ut fra en korrekt premiss m.h.t. sannsynligheten for børsintroduksjonen. Av rettens merknader foran vil imidlertid fremgå at det er grunnlag for inntektsøkning, at en verdi med kr 50 pr aksje ikke kan være akseptabel, samtidig som verdien klart ligger over kr 18.
Overligningsnemndas vedtak omfatter også spørsmålet om tilleggsskatt. Nemnda besluttet at det skulle beregnes 30 % tilleggsskatt av den fastsatte inntektsøkning. I og med at inntektsøkningen må revurderes og bestemmes på nytt, må også spørsmålet om tilleggsskatt undergis fornyet vurdering. Ettersom Christensen uttrykkelig har tatt opp spørsmålet om vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er til stede, ett forhold som kan vurderes uavhengig av størrelsen av inntektstillegget, finner retten at den bør gå nærmere inn i denne problemstillingen. Forutsetningen for den videre drøftelse er at det er grunnlag for inntektsøkning.
Overlikningsnenmdas vedtak om tilleggsskatt bygger på ligningsloven §10-2, jfr. §10-4, sammenholdt med §2 første ledd i forskrift av 30. desember 1986 om overgangsregler ved ikrafttredelse av ligningsloven §10-1 til §10-5. Tilleggsskatt vil kunne ilegges dersom skattyter i selvangivelse eller annen skriftlig eller muntlig oppgave har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kan føre til fastsettelse av for lav skatt. Ettersom det er tale om en handling eller unnlatelse før 1. januar 1987, er det et ytterligere vilkår at skattyter har utvist uaktsomhet. Dette fremgår av forskriften §2 annet ledd.
Lagmannsretten finner at vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er til stede. I selvangivelsen for 1985 med bilag, underskrevet den 25 mars 1986, er Selmer-Sandeaksjene angitt med pålydende kr 10 og kurs 80, og med samlet formue kr 2112000. Derimot er ikke nevnt noe om at aksjene var kjøpt drøyt ett år tidligere av Christensens klient for kr 18,18 pr. ny aksje. Det kan ikke være tvilsomt at Christensen med dette har gitt ufullstendige opplysninger som kunne føre til fastsettelse av for lav skatt. At ligningsmyndighetene et stykke på vei kunne etterspore formuesøkningen ved å sammenligne med Christensens selvangivelse for 1984 og eventuelt iverksette nærmere undersøkelser, kan ikke være avgjørende. Uten nærmere opplysninger fra Christensens side ville det for øvrig være vanskelig for ligningsmyndighetene å kople aksjeervervet til hans yrkesutøvelse. Lagmannsrettens viser ellers til Rt-1995-1883 (Slørdahl), særlig 1888, og Rt-1997-1430 (Elf), særlig 1436-1438, som klargjør at ligningsmyndighetenes muligheter for å finne frem til korrekt beskatningsgrunnlag, ikke kan føre til noen annen vurdering av skattyters opplysningsplikt.
Christensens unnlatelse må klarligvis bedømmes som uaktsomt. Det legges til grunn at han som privatpraktiserende advokat hadde kjennskap til de aktuelle skattebestemmelser, jfr. prinsippet i Rt-1997-1117 (Schultz), og at han våren 1986 burde forstått at det kunne være grunnlag for å reise spørsmål om mulig fordelsbeskatning. Retten peker i denne forbindelse bl.a. på at han orienterte sine advokatpartnere om aksjekjøpet, og at han over en forholdsvis lang periode hadde observert en høy og noenlunde stabil aksjekurs, betydelig over den kurs han hadde betalt. Likevel unnlot han helt å gi informasjoner om det spesielle ved dette aksjeervervet. Et fåtall opplysninger som enkelt kunne nedtegnes, ville vært tilstrekkelig.
Ut fra en formell betraktning kan hevdes at Christensen har vunnet saken for så vel by- som lagmannsrett. Han har fått medhold i sin påstand om opphevelse av likningen for 1985. Realiteten er imidlertid en noe annen. Han har verken vunnet frem med sitt standpunkt om at det overhode ikke er grunnlag for inntektsøkning, eller for så vidt angår spørsmålet om tilleggsskatt. Saken må derfor anses for dels vunnet og dels tapt for begge instanser, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Partene vil derfor måtte bære egne omkostninger for begge instanser. For ordens skyld tilføyes at resultatet ville blitt det samme om en legger §172 og §180 første ledd til grunn for omkostningsavgjørelsene. Det forhold at skattyter er å bebreide for å ha gitt ufullstendige opplysninger som har ført til endringssak, og at han i realiteten bare delvis har fått medhold, bedømmes som særlige omstendigheter som gir grunnlag for å frita den tapende part for å erstatte motpartens saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ligningen av Lars A. Christensen for skattåret 1985 oppheves.
2. Partene bærer egne omkostninger for byrett og lagmannsrett.