Rt-1984-714

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-06-01
Publisert:	Rt-1984-714 (177-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. juni 1984 i l.nr. 92 B/1984
Parter:	Håvard Tveito mot Staten v/Finansdepartementet (advokat Ellen Mo - til prøve).
Forfatter:	Philipson, Schweigaard Selmer, Michelsen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §41, §42, §44, Skattebetalingsloven (1952) §48, Aksjeskatteloven (1969) §2

Dommer Philipson: A overdrog i 1976 9 av 15 aksjer i A A/S til høyesterettsadvokat Håvard Tveito. Overdragelsen fant sted til pålydende kurs, kr. 1000 pr. aksje. I avtalen betinget A seg en livsvarig og indeksregulert pensjon på kr. 250000 pr. år fra A A/S. Etter hans død skulle pensjonsretten gå over til hustruen og ved hennes bortgang til datteren, som er sterkt funksjonshemmet.

Håvard Tveito fikk ved ligningen for 1976 sin oppgitte inntekt forhøyet, idet det ble lagt til grunn at aksjenes verdi oversteg pålydende.

Ved overligningsnemndas klagebehandling ble den skattbare inntektsfordel satt til kr. 261000.

Tveito brakte inntektsligningen inn for Bergen byrett som 15. april 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Inntektsligningen for 1976 oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved den nye ligning skal skattyterens inntektsannsettelse reduseres med kr. 261000,-.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten v/Finansdepartementet påanket dommen til Gulating lagmannsrett i medhold av Skattebetalingsloven §48. Lagmannsretten avsa 29. oktober 1982 dom med denne domsslutning:

«1. Staten v/Finansdepartementet og Bergen kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av høyesterettsadvokat Tveito anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Håvard Tveito har i det vesentlige anført:

Overligningsnemndas verdiansettelse er basert på feilaktige forutsetninger. Engangsverdien for pensjonsforpliktelsen til A og hans familie skulle vært trukket fra med det fulle beløp - kr. 5800000 - ved fastsettelsen av likvidasjonsverdien for aksjene, mens overligningsnemnda bare har fratrukket halvparten. Det anføres at en utløsningssum for selskapets pensjonsforpliktelse til A ikke ville være fradragsberettiget ved skatteligningen, slik overligningsnemnda synes å ha lagt til grunn. Dersom overligningsnemnda har hatt for øye fradragsretten ved fremtidige utbetalinger av løpende pensjoner, hevdes dette å være inkonsekvent og vilkårlig, hensett til at overligningsnemnda som riktig er, har basert seg på likvidasjonsverdien for aksjene. Var beregningen foretatt på riktig måte, hevdes likvidasjonsverdien å ha vært negativ.

Hvis det likevel skulle foreligge en fordel i skattemessig forstand, kreves det etter skatteloven §42, første ledd at den må være vunnet ved arbeid eller virksomhet. Det må gjøres reservasjon for arbeid eller virksomhet som har ikke-økonomisk karakter. Formålet med den avtale Tveito inngikk med A, var ene og alene å sikre A's datter bistand og inntekt i fremtiden, og Tveito påtok seg oppgaven på grunn av sitt vennskap med A og sitt sosiale engasjement. Forholdet faller derfor ikke inn under den nevnte bestemmelse.

Under enhver omstendighet var det ikke riktig å inntektsligne Tveito i 1976, fordi inntekt ikke kan anses innvunnet i penger eller pengers verdi i 1976, jfr. skatteloven §41, første og sjette ledd. Det fulgte klart av avtaleopplegget at Tveito ikke kunne selge aksjene så lenge A og hans familie lever. Videre var pensjonsforpliktelsen satt svært høyt, idet man i realiteten ønsket å «tømme» selskapet. Noe utbytte kunne derfor ikke påregnes og har da heller ikke vært utbetalt. Det er i klar strid med kontantprinsippet å skattlegge Tveito for en eventuell aksjeverdi i 1976. En fordel kan med utgangspunkt i dette prinsipp først anses tilflytt den skatteskyldige når oppfyllelse finner sted. Det vises til Magnus Aarbakke, Skatt på inntekt Del 2 (1975) side 252-254, og særlig til det som er anført om overdragelse av aksjer hvor løsningen angis å måtte være som for løsøre.

Tveito påberoper seg også i tilknytning til spørsmålet om periodisering av inntekten, den praksis som har utviklet seg for så vidt angår uomsettelige pantobligasjoner.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Bergen byretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. Subsidiært: Inntektsligningen for 1976 oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved den nye ligning skal det ved skjønnet over aksjeverdien gis fradrag for pensjonsforpliktelsen uten reduksjon med 50%.

3. I begge tilfeller: Saksomkostninger tikjennes for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Staten v/Finansdepartementet, har i det vesentlige anført:

Det foreligger ikke grunnlag for å oppheve overligningsnemndas skjønnsmessige verdiansettelse. På det tidspunkt overligningsnemnda traff sin avgjørelse, forelå det ikke retningslinjer for skjønnsansettelsen. I overensstemmelse med vanlig praksis for vurderingen av aksjer uten børsverdi tok overligningsnemnda utgangspunkt i realisasjonsverdien for aktiva. Men selv om nemnda her bygget på likvidasjonsverdien, må en gå ut fra at den har sett hen til at det dreide seg om en igangværende virksomhet for så vidt angår pensjonsforpliktelsene og skattleggingen av disse. Etter någjeldende forskrifter av 16. desember 1981 om beregning av likvidasjonsverdien av ikke børsnoterte aksjer fastsatt med hjemmel i lov av 19. juni 1969 nr. 71 §2, annet ledd er det i det hele tatt ikke adgang til å gjøre fradrag for pensjonsforpliktelser. Forskriftenes §2 og §3 må anses uttømmende. Datteren var 28 år da avtalen ble inngått. Legger en til grunn en forsiktig rentefot på 6% og en varighet av pensjonen på 50 år, skulle årlige utbetalinger på kr. 250000 gi en nåtidsverdi på ca 4 millioner kroner, dersom en ser bort fra indeksreguleringen. Selskapet eide to verdifulle eiendommer. Det må således være klart at aksjene hadde reell verdi, og det forvaltningsmessige skjønn kan retten ikke prøve.

Det må videre være klart at det dreier seg om en fordel vunnet ved arbeid eller virksomhet, jfr. særlig Høyesteretts dom inntatt i Rt-1958-583. For A har den ankende parts kyndighet vært avgjørende. Den etablerte ordning går i realiteten ut på at en kyndig forretningsadvokat har påtatt seg å lede et eiendomsselskap. Det dreier seg nærmest om et klassisk eksempel på skatteplikt.

Med hensyn til spørsmålet om det er innvunnet en fordel i penger eller pengers verdi, jfr. skatteloven §41, første og sjette ledd, må svaret være positivt. Utgangspunktet må være at en ytelse normalt må anses innvunnet ved ervervet. Bare rent unntaksvis kan det bli spørsmål om å periodisere til et senere år.

For aksjers vedkommende dreier det seg om et alminnelig objekt for formuesplassering, og fordelen må anses oppebåret ved avtalen om overdragelse.

I den foreliggende sak er aksjene endelig ervervet. Det er ikke aktuelt med noe etteroppgjør. Den ankende part har overtatt den faktiske rådighet. Det eneste bånd er den stilltiende forutsetning om at aksjene ikke skal selges før den siste gjenlevende av familien A er gått bort. Ellers har den ankende part samme rådighet som andre aksjeeiere, og det blir spørsmål om salgsforbudet innebærer at aksjene ikke kan sies å ha pengers verdi. Svaret må være nei. Den ankende part forvalter aksjene som et slags overformynderi og vil kunne selge dem en gang i fremtiden. Dersom selskapets økonomi tillater det, kan utbytte utdeles. At dette ikke har vært aktuelt på grunn av dårlig økonomi, kan ikke være avgjørende.

Det følger av lang praksis at fordelen ved aksjeervervet blir å beskatte i 1976. Rettspraksis vedrørende pantobligasjoner med begrenset omsettelighet er uten interesse for den foreliggende sak, idet utgangspunktet ved slike papirer er at det dreier seg om sikkerhet for avtalte fremtidige ytelser.

Endelig er anført at det vil føre til en umulig situasjon for skattemyndighetene, dersom aksjene ikke kan skattlegges i 1976.

Staten har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er den ankende part og to vitner avhørt. Partene er enige om de faktiske forhold i saken, og det blir ikke nødvendig for meg nærmere å komme inn på forklaringene. Saken foreligger i samme stilling som for de foregående instanser, bortsett fra følgende:

For byretten fremkom den ankende part med flere innsigelser mot overligningsnemndas verdiansettelse. Disse ble ikke tatt opp i lagmannsretten, hvor det dog ble hevdet at aksjene for tiden måtte anses verdiløse. At engangsverdien av pensjonsforpliktelsen skulle vært trukket fra med fullt beløp ved fastsettelsen av likvidasjonsverdien for aksjene, er en ny anførsel for Høyesterett. Ankemotparten har dog ikke motsatt seg at anførselen prøves.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og legger som byretten til grunn at aksjefordelen ikke kan anses innvunnet i 1976. Før jeg går nærmere inn på dette, finner jeg grunn til å si noe om de øvrige spørsmål som foreligger i saken.

Tveito har som grunnlag for anførselen om at ligningen skal oppheves, vist til den verdiberegning som forelå ved overligningsnemndas behandling av saken. I denne verdiberegning er pensjonsforpliktelsen redusert til kr. 2900000. I beregningen ble den antatte verdi pr. aksje satt til kr. 61433. Overligningsnemnda satte formuesverdien for aksjene til kr. 60000 pr. aksje, mens den skattepliktige fordel ved inntektsligningen ble satt til kr. 30000 pr. aksje.

Jeg kan ikke se at ansettelsen av det fradrag som ble gjort for pensjonsforpliktelsen gir grunnlag for å oppheve den skjønnsmessige verdiansettelse. Jeg viser til at det den gang ikke hadde utviklet seg retningslinjer i praksis for et slikt skjønn, og at det heller ikke var gitt forskrifter. Forskrifter om beregning av likvidasjonsverdi kom først i 1981, og det er ingen grunn til for meg å komme nærmere inn på disse. For aktivapostenes vedkommende må overligningsnemnda antas å ha tatt utgangspunkt i realisasjonsverdien. Jeg legger imidlertid til grunn at overligningsnemnda for så vidt angår pensjonsforpliktelsen, har bygget på at det foreligger en igangværende virksomhet som skulle utbetale årlige pensjonsytelser til familien A, og at disse ville være fradragsberettiget i selskapets skattbare inntekt, jfr. skatteloven §44, første ledd litra e. Det foreligger ikke her noen feil som gir grunnlag for å oppheve skjønnet. Som jeg har nevnt, reduserte overligningsnemnda inntektsansettelsen for aksjeverdien. Det er således på det rene at overligningsnemnda har utøvet et selvstendig skjønn, og det forvaltningsmessige skjønn kan retten ikke prøve.

Jeg anser det videre på det rene at den fordel som måtte foreligge, må anses innvunnet ved arbeid eller virksomhet. For A må det ha vært et dominerende motiv for avtaleinngåelsen at den ankende part hadde forretningsmessig innsikt så vel som advokaterfaring, selv om også vennskapsforholdet har hatt betydning.

Jeg finner at det er så nær sammenheng mellom Tveitos virksomhet som forretningsadvokat og den aksjefordel som ble ervervet at fordelen er skattbar etter skatteloven §42, første ledd. Jeg viser i den forbindelse til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1958-583, hvor førstvoterende uttalte:

«Under enhver omstendighet må det avgjørende kriterium bli om det i det konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid eller den virksomhet som er ytet, og den fordel som er oppnådd, at det er naturlig å se den som «vunnet» ved arbeidet eller virksomheten.»

For så vidt angår spørsmålet om periodisering og anvendelsen av skatteloven §41, første og sjette ledd, har jeg vært i tvil.

Tveito ervervet ved avtalen med A en formuesverdi, en andel i selskapet. Det foreligger en endelig avtale uten noen restitusjonsforpliktelse. Tveito har i henhold til avtalen fått en aksjonærstilling. Det gjelder dog den vesentlige begrensning at aksjene ikke kan selges så lenge A og hans familie er i live. Salgsforbudet må for så vidt sies å ha vært et selvfølgelig element i avtaleopplegget, selv om det ikke er nevnt uttrykkelig i avtalen, og ankemotparten har akseptert at dette legges til grunn. Jeg legger også til grunn at pensjonsforpliktelsen var satt svært høyt, og at ingen av partene regnet med at det ville bli aktuelt med utbytte i overskuelig fremtid.

Jeg finner den avveining som må foretas ved spørsmålet om periodisering vanskelig. Det avgjørende for meg er at det ble etablert en forvaltningslignende ordning mellom klient og advokat. For A var det avgjørende å sikre sin invalide datters økonomiske fremtid. Da Tveito påtok seg oppdraget, må det også for ham ha stått som det sentrale at han skulle ha ansvaret for forvaltningen av de eiendommer som befant seg i selskapet med henblikk på å sikre klienten og hans familie. Han kunne heller ikke regne med at ordningen ville innebære noen fordel for ham selv eller hans familie i nær fremtid. Aksjene kunne ikke ved salg omgjøres i penger eller pengers verdi. Det kan for øvrig nevnes at Tveito i forbindelse med avtalen har beregnet seg salær for sin bistand ved avtaleopplegget og de senere fusjonsforhandlinger.

Det må sies å foreligge en høyst særegen avtale som savner ethvert preg av å være et arrangement ut fra skattemessige hensyn.

Etter dette er jeg kommet til at det ikke kan sies å foreligge en skattemessig fordel som kan beskattes i 1976.

Jeg kan ikke se at praksis for så vidt angår skattlegging av aksjer med innskrenket omsettelighet er avgjørende for løsningen av den foreliggende sak. På den annen side legger jeg heller ikke avgjørende vekt på den praksis som har utviklet seg for så vidt angår uomsettelige pantobligasjoner (hvor utgangspunktet for skattleggingen er det motsatte.)

Jeg finner ikke grunn til å uttale meg nærmere om når skattleggingen av aksjefordelen kan bli aktuell, men mener at periodiseringen iallfall utløses ved dødsfall av den siste gjenlevende av A's familie.

Jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, da saken har frembudt betydelig tvil.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: I motsetning til førstvoterende finner jeg imidlertid for så vidt angår verdiberegningen av fordelen og om fordelen er innvunnet i Tveitos virksomhet at Tveitos fordel ved aksjeervervet i 1976 må anses innvunnet ved ervervet og må periodiseres til dette inntektsår. Jeg legger vesentlig vekt på at overdragelsen av aksjene til Tveito var definitiv, og at han således fikk en aksjonærs vanlige stilling i selskapet. Jeg tilføyer at han også fikk aksjemajoriteten - ni av femten aksjer.

Etter min mening kan det ikke tillegges avgjørende betydning i forhold til innvinnings- og periodiseringstidspunktet at Tveito og hans arvinger iallfall som utgangspunkt ikke kan anses berettiget til å selge aksjene så lenge A, hans ektefelle og datter lever.

Jeg finner grunn til å tilføye at dette forhold ikke ble påberopt under ligningsbehandlingen. Overligningsnemnda har således ikke vurdert om begrensningen i adgangen til å selge aksjene har noen betydning for inntektsbeskatningen, heller ikke for verdsettelsen av den skattepliktige fordel. Staten har imidlertid under rettssaken akseptert salgsbegrensningen, men har også fremhevet at den bygger på et helt formløst grunnlag - en muntlig avtale mellom A og Tveito - som eventuelt kan omgjøres. Jeg tilføyer at det rettslige innhold av salgsbegrensningen synes noe uklart, men legger ikke avgjørende vekt på dette forhold.

Etter min mening kan det ikke legges vekt på at Tveito ikke har fått noe utbytte av aksjene, et forhold som etter min mening skyldes utviklingen etter overdragelsen i 1976.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes. For så vidt angår saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Philipson.

Dommer Michelsen: Likeså.

Dommer Blom: Som dommer Holmøy.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Nils Beyer): - - -

Det viste seg å være enighet om de faktiske omstendigheter i saken. Retten legger følgende saksforhold til grunn:

Saksøkerens praksis gjelder fortrinnsvis selskaps- og skatterettslige spørsmål. Som klient hadde han i en årrekke hatt A, som har drevet en omfattende engrosforretning i rørbransjen under sitt firma A A/S. De to omgikkes dessuten på vennskapelig fot. Saksøkeren har betegnet A som «en fortrolig venn». I den siste tiden før 1976 fikk A bekymringer omkring selskapets drift, hvis resultater syntes sviktende. Han næret dessuten ønske om å kunne tre ut av den daglige ledelse. Imidlertid hadde han særlige hensyn å ta til sin 26 år gamle datter som er tilbakestående. Det var av vesentlig betydning for A å nå frem til en ordning som sikret datteren økonomisk i fremtiden.

A konfererte flere ganger med saksøkeren om sine problemer. Han ønsket en fremtidsrettet ordning bl.a. slik at datterens interesser ble forsvarlig ivaretatt også etter at A selv og hans kone var gått bort. Her hadde han tiltenkt saksøkeren en rolle som beskytter av disse interessene når han selv ikke lenger var i stand til å ivareta dem.

Spørsmålet om å løse saken ved en fusjon med ett eller flere andre firma i bransjen ble drøftet. Saksøkeren hadde her et meget betydningsfullt synspunkt: Forholdet er at A A/S hadde noen verdifulle faste eiendommer for lagring av varer. Disse eiendommene burde ikke gå ut av familien A's eie - med henblikk på fremtiden var det langt sikrere å sitte med eiendommene enn å være avhengig av de fusjonerte selskapers drift. Det riktige måtte være å skille eiendommene ut fra driftsselskapet og kvitte seg med eller fusjonere det sistnevnte.

For at saksøkeren skulle få den nødvendige autoritet for å kunne gjennomføre de oppgaver som var tiltenkt ham, ble det ordnet slik at han overtok 9 av aksjeselskapets 15 aksjer for deres pålydende, kr. 1000,-. Som vilkår for denne ordningen krevet saksøkeren at selskapet skulle påheftes en pensjonsforpliktelse overfor A, dennes frue og datter. Pensjonsforpliktelsen ble satt til kr. 250000,- pr. år med indeksregulering etter Statens regulativ. Hensikten med dette var «å tømme selskapet for enhver verdi, hvilket også har lykkes».

På grunnlag av de her skisserte betraktninger inngikk A og saksøkeren den 18. juni 1976 følgende avtale:

«A og Håvard Tveito er dags dato blitt enige om følgende:

1. A betinger seg fra den 1. juli 1976 en livsvarig pensjon fra A A/S, X, kr. 250000,- - kronertohundreogfemtitusen -, indeksregulert i overensstemmelse med lønn for statsansatte, høyeste lønnsklasse i statsregulativet, slik at A ved hver regulering skal ha samme kronebeløp i tillegg til pensjonen, som tilkommer høyeste lønnsklasse i statsregulativet. Ved A's bortgang går pensjonsretten (med tillegg) for livstid over til hans hustru fru A, dersom hun lever, og ved hennes bortgang over til datter B så lenge hun lever.

2. Det er partenes forutsetning at A, fru A og B skal ha anledning til å arbeide på full eller redusert tid i A A/S så lenge de måtte ønske, men ikke ha noen plikt til arbeidsytelse. For sitt arbeide i A A/S skal B ha lønn kr. 24000,- med stigning i takt med lønnsnivået i A A/S. Lønnen bortfaller når B blir pensjonsberettiget etter at foreldrene er gått bort.

3. A fortsetter som styremedlem i A A/S så lenge han måtte ønske.

4. A overdrar og transporterer dags dato til Erling Kjellevold 3 aksjer (gruppe A) i A A/S og 9 aksjer (gruppe A) i A A/S til Håvard Tveito eller ordre mot betaling av aksjenes pålydende kurs. Aksjene i A A/S vil derved bli fordelt med 20% på A, 20% på Erling Kjellevold og 60% på Håvard Tveito idet de aksjer av gruppe B (uten stemmerett) som eies av Florø Rørhandel A/S forutsettes amortisert overensstemmende med krav i den nye aksjelov og erstattet med en oppskriving av aksjekapitalen fordelt i samme forhold (20%, 20% og 60%). A overdrar videre eiendomsretten til fa. Sverre Schreiner i Oslo til Erling Kjellevold og Håvard Tveito eller ordre i samme forhold som aksjene i A A/S er fordelt. Overdragelsen skjer til bokførte verdier. Tomten på Ås medgår ikke i overdragelsen.

5. Den aksjegruppe som eies av Håvard Tveito eller rettsetterfølgere (60% av aksjene i A A/S) har en ubetinget og ubegrenset innløsningsrett til pålydende kurs av de aksjer (20%) som eies av A. Innløsningsretten kan dog ikke gjøres gjeldende så lenge A, fru A eller B lever, men kan gjøres gjeldende overfor enhver annen aksjeeier uansett hvorledes denne måtte ha ervervet aksjen(e). Innløsningsretten skal vedtektsfestes i A A/S. Innløsningsretten omfatter også A's 20% andel av Sverre Schreiner, idet bokførte verdier legges til grunn i stedet for pålydende kurs. Innløsningsretten gjelder også de aksjer som eventuelt måtte bli motverdien av denne andel av Sverre Schreiner ved fa. Sverre Schreiner's overgang til aksjeselskap.» - - -

Av tilsvaret i saken hitsettes:

«I forbindelse med overligningsnemndas behandling av saken var det satt opp en verdiberegning over aksjenes verdi. Overligningsnemnda så avtalen om overtakelse av aksjene i sammenheng med det etterfølgende salg av virksomheten og de endringer som ble avtalt i den forbindelse. Saksøker hadde redegjort for dette overfor ligningskontoret.

Selskapets eiendommer i X og Y ble vurdert til kr. 11000000,- bl.a. på bakgrunn av punkt 7 i avtalen av 4. januar 1977.

Tap på salg av virksomheten ble anslått til kr. 1700000,-. Pensjonsforpliktelsene ble redusert med 50%, idet utbetalingene er fradragsberettiget ved ligningen.

Verdiansettelsen ble deretter foretatt slik:

Ligningsmessig formue 1. januar 1976 kr. 4166000,-

+ aksjer kr. 556000,-

kr. 4722000,-

- annen gjeld (feriepenger-skatter m.v.) kr. 220000,-

kr. 4502000,-

Merverdi i eiendommer: Bergen kr. 10000000

Merverdi i eiendommer: Odda kr. 1000000

kr. 11000000

Medtatt i formuen kr. 4175000 kr. 6825000

kr. 11327000

- skatter på merverdier (11000000 -

bokført 1237000) x 50% kr. 4881000

- latente tap ved avhendelse

av virksomheten kr. 1700000

- pensjonsforpliktelser kr. 5800000

redusert med 50% fradragsberettiget kr. 2900000 kr. 9481000

netto kr. 1828000

fordelt på 15 personlig eide aksjer kr. 121866

- 50% utbyttebeskatning av kr. 120866 kr. 60433

Antatt verdi kr. 61433

Oppstillingen viser at aksjene etter denne beregning hadde en verdi på kr. 61433. Det ble tatt hensyn til at det ikke var dekning for hele pensjonsutbetalingen, samt at leieinntektene ble redusert med kr. 125000 pr. år i 10 år. Skjønnsmessig ble verdien av aksjene satt til kr. 30000 pr. aksje.» - - -