LB-1996-274
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-12 |
| Publisert: | LB-1996-00274 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-9561 A/68 Nr. 94-04191 A/68 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00274 A/02 LB-1996-00275 A/02. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, HR-1999-00057B. |
| Parter: | Ankende part: Norsk Hydro ASA (Prosessfullmektig: Advokat Jon R Gundersen). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalene). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erik Møse, formann, 2. Lagdommer Sveinung Koslung, 3. Kst lagdommer Lars Borge-Andersen, + fagkyndige meddommere |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §42, §44, §54, §50, Tvistemålsloven (1915) §180, Valutalova (1950), Regnskapsloven (1977) §10, §5, §9, Aksjeloven (1976) §11-1, Ligningsloven (1980) §8-1, §9-5 |
Dom:
Sakene gjelder krav fra Norsk Hydro ASA (heretter Hydro) om oppheving av likningen for inntektsårene 1982-1988 for så vidt det er lagt til grunn at selskapet har opptjent renter på lån til datterselskapet Norsk Hydro Fertilizer Ltd (heretter Fertilizer). Dersom renter anses opptjent, krever Hydro subsidiært fradrag for rentetap.
Hydro kjøpte i 1982 det britiske selskapet Fisons PLCs gjødseldivisjon, og virksomheten ble inkorporert i et nystiftet selskap, Fertilizer, heleid av Norsk Hydro UK Ltd, som igjen eies 100 % av Hydro. Aksjekapitalen var opprinnelig GBP 10 millioner. Den ble utvidet til 15,5 millioner i 1983, til 25 millioner i 1984, og som ledd i en omfattende omstrukturering av selskapet, til 55 millioner i 1985 og til GBP 90 millioner i 1986.
I tillegg til aksjekapital ble selskapet finansiert ved ulike typer lån fra Hydro. I mai 1982 ble det inngått avtale om et ansvarlig lån på GBP 15 millioner. Rentesatsen skulle avtales mellom partene hvert halvår, men ble i praksis fastsatt til 0 %. Lånet ble i desember 1985 forlenget i ytterligere fem år, og renta ble satt til 0 % for hele denne perioden. I 1988 ga Hydro ytterligere et rentefritt ansvarlig lån på GBP 30 millioner til Fertilizer. Hydro er ikke etterliknet for inntektspåslag når det gjelder disse lånene.
Fertilizer fikk i 1982 også innvilget en overtrekksfasilitet eller et kassekredittlån hos Hydro med en øvre ramme på GBP 50 millioner, i 1984 forhøyet til 60 millioner. Renta var etter betingelsene fastsatt til 1 % over basisrente publisert av National Westminster Bank, London, og skulle beregnes og tillegges partenes mellomværende månedlig eller kvartalsvis. Bevegelser på kassekreditten ble bokført på Fertilizers konto i Hydros finansavdeling i et kontosystem kalt Felos, der også renter og provisjoner ble belastet hvert kvartal. I desember 1984 inngikk Hydro og Fertilizer avtale om "a further subordinated Loan ("ansvarlig lånekapital") of GBP 35,000,000". Lånet skulle anvendes til delvis konvertering av Fertilizers kassekreditt. Lånet hadde tilsvarende bestemmelse om renter som kassekreditten. I løpet av 1987 ble lånet forhøyet tre ganger til GBP 85 millioner.
Det framgår av årlige brev fra Hydro til Norges Banks valutaavdeling at rentene på kassekredittlånet, og senere også på 35-millionerslånet, fra og med 1982 til og med 1988 hvert år ved årets utløp ble frafalt av Hydro og rentebeløpet tilbakeført ved at Fertilizers konto ble godskrevet tilsvarende beløp. Norges Bank, som etter valutareguleringsloven måtte samtykke til valutatransaksjoner med utlandet, ga hvert år tillatelse til dette. Disse disposisjonene ble bare ført i det interne Felossystemet, og kom ikke til uttrykk i Hydros eller Fertilizers årsregnskaper. Begrunnelsen for å frafalle renter framgår blant annet av Hydros brev 8 januar 1985 til Norges Bank, der det sies at Fertilizer fortsatt viser svake resultater og trenger kapitalinnsprøytninger fra Norge. Videre framgår at "Til tross for ettergivelse av renter i 1982 og 1983, viser selskapet pr. utløpet av 1984 et akkumulert negativt resultat på ca GBP 25 millioner. Av dette er ca GBP 5100000 rentebelastninger fra Norge i 1984". I samme brev søkte Hydro også om å øke aksjekapitalen til GBP 25 millioner og om å yte et langsiktig lån på GBP 35 millioner. Det het om sistnevnte lån blant annet at "Lånet vil være rentebærende til markedsrente, og avdragsplan vil bli fastsatt når selskapets finansielle stilling tillater det". I svarbrev 17 januar 1985 ga Norges Bank samtykke til de omsøkte disposisjonene.
Oljeskattekontoret foretok i 1985 bokettersyn i Hydro, og rapport forelå 20 mai 1985. Ettersynet som gjaldt årene 1981 og 1982, tok særlig for seg det finansielle mellomværendet mellom Hydro og dets konsernselskaper. I rapporten er det skilt mellom tre hovedgrupper finansieringsytelser: a) Langsiktige rentebærende lån, b) Kassekredittlån og c) Rentefrie subordinerte lån (ansvarlig lånekapital). I Hydros kommentarer av 7 oktober 1985 het det blant annet om de rentefrie subordinerte lånene at disse etter sitt innhold måtte anses som egenkapital for konsernselskapet med "samme realitet og virkning som aksjekapital". Det ble pekt på at når Hydro hadde valgt denne formen for egenkapitalstyring, skyldtes det at tegning av aksjekapital var tidkrevende og kostbart, mens egenkapital i form av ansvarlige lån var langt mer fleksibel.
Oslo likningskontor varslet i november 1987 Hydro om at man forsåvidt gjaldt de rentebærende lån til Fertilizer, der renter var blitt ettergitt, overveide å øke Hydros inntekter for årene 1982-85 med de rentebeløp Hydro selv hadde oppgitt som ettergitt overfor Fertilizer, til sammen NOK 198 671 242. I en redegjørelse 9 februar 1988 uttalte Hydro blant annet:
Når det spesielt gjelder Hydros gjødselselskap i England, Norsk Hydro Fertilizer, ble dette selskap etablert i 1982 i forbindelse med Hydros overtakelse av gjødningsdivisjonen til det britiske selskapet Fisons P.L.C. Denne virksomhet hadde betydelig underskudd da den ble overtatt, og det var nødvendig med omfattende omstruktureringer og investeringer. Norsk Hydro Fertilizer har helt siden opprettelsen i 1982 hatt store regnskapsmessige underskudd, og det har vært nødvendig å finansiere selskapet med egenkapital for at selskapet skal kunne fortsette driften. Selskapet har ikke hatt en inntjening eller finansiell stilling som har muliggjort at det selv har kunnet ta opp lån.
Når det spesielt gjelder det rentebærende lån som ble gitt til Norsk Hydro Fertilizer, skal om dette bemerkes at det ble gitt på den basis at selskapet ble forutsatt å kunne betjene rentene på dette lån. Slik som situasjonen utviklet seg, hadde selskapet vært konkurs dersom ikke Hydro hadde finansiert selskapet med store negative konsekvenser for Hydro. Det hadde således ikke vært mulig overhode å lånefinansiere dette selskapet eksternt, og selskapet har ikke vært i stand til å betjene lånene, som derfor i denne perioden betraktes på samme måte som de rentefrie lånene.
Oslo likningskontor oversendte 6 mars 1990 likningsnemndas vedtak vedrørende inntektsårene 1982-85. Når det gjaldt de rentefrie subordinerte lånene, fant likningsnemnda etter en samlet vurding og under tvil å kunne akseptere disse som egenkapitaltilførsel. Med hensyn til de rentebærende lånene til Fertilizer, konkluderte nemnda med at Hydro "for de år saken gjelder ikke kan ha adgang til, med virkning for inntektsbeskatningen å ettergi de avtalte renter for det britiske datterselskap Norsk Hydro Fertilizer Ltd". Vedtaket innebar at Hydros inntekter for årene 1982-85 ble økt med til sammen NOK 198 671 242.
Hydro påklaget vedtaket og uttalte i brev 4 juli 1990 blant annet:
Hydro er uenig i at ettergivelsen av rentene skal skattlegges som renteinntekt hos Norsk Hydro a.s. Vi mener at disse lånene på samme måte som de subordinerte lånene må betraktes som egenkapital. Dette skyldes den økonomiske situasjon Hydro Fertilizer var i, noe som innebar at egenkapitalen var altfor lav dersom det bare tas hensyn til aksjekapitalen og de subordinerte lån.
Subsidiært gjorde Hydro gjeldende at rentene måtte anses som tapt og være fradragsberettiget etter skatteloven §44 første ledd bokstav d. Selskapet anførte blant annet:
Når det gjelder Fertilizer legger ligningsnemnda til grunn at det ikke forelå insolvens og at det ikke er foretatt noen form for gjeldssanering. Det fremgår imidlertid av oppstillingen i vedlegg 1 at det bare er som følge av ny finansiering av selskapet at dette har kunnet fortsette sin virksomhet. Vi viser også til at de ovennevnte brev fra Norsk Hydro a.s til Hydro Fertilizer, jfr. vedlegg 4, der det fremgår at det for at Hydro Fertilizer skulle kunne fortsette virksomheten uten risiko for å bli insolvent, var det nødvendig for Hydro å bekrefte at alle lån skulle ha prioritet etter eksterne lån, og for 1985 også å garantere videre finansiering av selskapet. Dette viser at Hydro Fertilizer i realiteten har vært insolvent, og at virksomheten bare har kunnet fortsette som følge av at Hydro har ettergitt renter og har garantert for videre finansiering av selskapet.I brev 15 februar 1993 til Oslo likningskontor opplyste Hydro blant annet:
I vår klage av 4.07.90 er det redegjort nærmere for den økonomiske situasjon i selskapet og også den skattemessige behandling i Storbritannia. Som det fremgår hadde selskapet i 1986 og 1987 underskudd på henholdsvis 19,8 mill. pund og 21,1 mill. pund. I 1988 hadde selskapet et overskudd på 9,1 mill. pund. Disse resultater fremkom uten at regnskapet var belastet for de renter som Hydro etterga. I perioden 1982-1988 hadde selskapet et samlet underskudd på ca 83 mill. pund.
Overlikningsnemnda uttrykte i vedtak 2 mai 1993 uenighet med likningsnemnda i at de rentefrie subordinerte lån kunne anses som egenkapitaltilførsel, men fant likevel under tvil å kunne henlegge denne delen av saken etter likningsloven §9-5 nr 7. Med hensyn til de rentebærende lånene, sluttet overlikningsnemnda seg til likningsnemndas vedtak. Den fant at det ikke forelå tap i næring etter skatteloven §44 første ledd bokstav d, og at fradrag for tap ikke kunne kreves.
Oslo ligningskontor ba 11 november 1992 Hydro blant annet om opplysninger vedrørende rentebærende lån for inntektsårene 1986-88 og varslet samtidig mulig endring av likningen for disse årene. I brev 23 desember 1992 ga Hydro oversikt over hvilke renter som var blitt ettergitt i de aktuelle årene på kassekredittlånet og lånet på opprinnelig GBP 35 millioner. Selve avtaledokumentet vedrørende sistnevnte lån ble ikke oversendt. Likningskontoret varslet 13 januar 1993 at det overveide å foreslå at Hydros inntekt for årene 1986-88 ble økt tilsvarende ettergitte renter.
I brev 15 februar 1993 skrev Hydro blant annet: .... Ved sammensetningen av den finansielle struktur herunder fastsettelsen av andel av rentebærende lån, er det et viktig internt styringshensyn at virksomheten påføres rentebelastning på sin kapital dersom det er rom for dette. Det viste seg imidlertid i alle år fra etableringen i 1982 og til 1989 at virksomheten ikke hadde et resultat som ga grunnlag for noen rentebelastning. Når en del av lånene ikke som de øvrige lån ble gjort rentefrie i formen, var det fordi selskapet skulle betale renter på disse lån så snart selskapets resultat ga grunnlag for det. Dette kunne imidlertid først fastslås ved utgangen av året. I realiteten ble disse rentefrie i hele perioden frem til 1989. Vi mener derfor at disse lånene må behandles på samme måte som de øvrige rentefrie ansvarlige lån.
Oslo likningsnemnd traff vedtak 24 mai 1993. Nemnda bemerket blant annet at når partene hadde benyttet betegnelsen lån som skal renteberegnes, framtrådte dette som noe annet enn egenkapitaltilførsel. Skatteloven §54 første ledd ga, etter nemndas oppfatning, ingen rett for skattyter til å kreve at skattemyndighetene skulle foreta gjennomskjæring av en gyldig inngått avtale for å få redusert inntekten. Nemnda fant at heller ikke for årene 1986-88 kunne rentebærende lån til Fertilizer anses som egenkapitaltilførsel. Videre fant nemnda at Hydro ikke kunne ha adgang til med virkning for inntektsbeskatningen å ettergi de avtalte renter til Fertilizer. Hydros inntekter ble følgelig økt med NOK 293 736 069.
Hydro gikk til søksmål mot Oslo kommune for Oslo byrett ved stevning 26 november 1993 vedrørende likningen for 1982-85 og ved stevning 20 juni 1994 angående likningen for 1986-88. Oslo kommune tok til motmæle. Sakene ble forent til felles behandling for byretten, som 17 oktober 1995 avsa dom med slik domsslutning:
I sak nr. 93-9561 A/68:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger med 45.000 -femogførtitusen- kroner.
I sak nr. 94-04191 A/68:
1. Oslo kommune frifinnes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger med 33.500 -trettitretusenfemhundre- kroner.
Hydro har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten, og Oslo kommune har tatt til gjenmæle mot anken. Også for lagmannsretten er sakene forent til felles behandling. Under saksforberedelsen for lagmannsretten begjærte Hydro ankesaken utvidet til også å gjelde Oslo likningskontors vedtak av 7 juli 1996 om å forhøye inntekten for 1988 med kr 3 545 833. Denne begjæringen ble imidlertid frafalt under ankeforhandlingen.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 23-26 juni 1998. Lagmannsretten var satt med to fagkyndige meddommere etter begjæring fra den ankende part. Foruten de to prosessfullmektigene møtte Jenny Sevaldson for Norsk Hydro og Mari Jølstad for Oslo kommune. Det ble avhørt seks vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten, bortsett fra at Hydro har framlagt endel ny dokumentasjon vedrørende Fertilizers økonomiske stilling i de aktuelle årene. Om saksforholdet vises ellers til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Den ankende part, Norsk Hydro ASA, har i hovedtrekk anført:
Det anføres prinsipalt at likningsmyndighetene har vurdert forholdet feil når det er lagt til grunn at de registrerte rentebeløp, som det ved hvert årsskifte på grunnlag av avtalenes forutsetninger ble konstatert at det ikke var grunnlag for å oppebære, og som derfor ble frafalt, i skattemessig henseende er å anse som opptjent og innvunnet på Hydros hånd. Subsidiært anføres at det beror på en feil vurdering når de registerte og tilbakeførte rentebeløp de enkelte år ikke er ansett som endelig tapt for Hydro og selskapet derfor ikke har fått medhold i kravet om fradrag for rentetap.
Begge likningsvedtakene saken gjelder bygger på en uriktig faktisk og rettslig vurdering av de i formen rentebærende lån fra Hydro til Fertilizer. Likningsmyndighetenes vedtak er basert på låneavtalenes ytre formelle form, mens man har sett bort fra at lånene, slik økonomien utviklet seg i Fertilizer, i realiteten var egenkapitaltilskudd på linje med de de rentefrie ansvarlige lån som ble gitt. Fertilizers økonomiske og finansielle stilling i alle angjeldende inntektsår var så svak at selskapet for å overleve var helt avhengig av kapitaltilskudd fra morselskapet i Norge. Ut fra ulike saklige hensyn ble finansieringen av datterselskapet ytet som en kombinasjon av egenkapital og ansvarlig lånekapital, som i formen dels var rentefri og dels rentebærende. Fertilizer hadde imidlertid gjennom perioden 1982-88 et betydelig akkumulert driftsunderskudd, slik at partenes forutsetning for renteplikt - uansett finansieringsform - ikke forelå. Det vises blant annet til at Hydro måtte bekrefte at samtlige kapitaltilskudd, herunder kassekredittlånet, sto tilbake for all annen gjeld, og at Hydro i 1995 dessuten måtte garantere for videre finansiering av selskapet.
Det bestrides ikke at Hydro hadde en forventning om at de rentebærende lånene etter hvert skulle kunne betjenes av Fertilizer. Det erkjennes også at kassekredittlånet og 35-millionerslånet i utgangspunktet ikke var ment som egenkapitaltilskudd. Den forventede utviklingen slo imidlertid ikke til. Likningsmyndighetene - og senere byretten - har sett helt bort fra denne realiteten. Hydros oppfatning er at disse lånene, slik utviklingen faktisk ble, må vurderes på linje med tilført egenkapital. Likningsmyndighetene er forpliktet til å legge de reelle forhold til grunn, jf likningsloven §8-1. Det er transaksjonens økonomiske realitet som må være avgjørende, jf blant annet Finansdepartemenets brev 13 juni 1997.
Det var en selvsagt forutsetning at renter bare skulle belastes dersom datterselskapet hadde økonomisk evne til å betjene lånene, noe Hydro måtte konstatere at Fertilizer ikke hadde. De i utgangspunktet rentebærende lånene ble derfor ansett og behandlet som rentefrie ansvarlige lån. Også britiske skattemyndigheter behandlet disse lånene til Fertilizer som egenkapitaltilskudd fra morselskapet i Norge. Det står partene fritt å avtale endringer i lånevilkårene, og dette skjedde ved at registrerte rentebeløp det enkelte år ble frafalt fra Hydros side. Det forhold at rentene fortløpende ble registrert i Felossystemet, for så å bli tilbakeført ved årets slutt, er ikke avgjørende i regnskapsmessig eller skattemessig henseende. Felossystemet er ikke noe formelt regnskapssystem, men et system for konsernintern likviditetsstyring. Slike interne tilbakeføringer eller korreksjoner innenfor det enkelte regnskapsår kan foretas uten at det får skattemessige konsekvenser. Renteinntekter ble aldri ført som inntekt i Hydros årsregnskap, og heller ikke utgiftsført i årsregnskapet for Fertilizer i England. Det er årsregnskapet som er grunnlag for den skattemessige behandlingen, jf aksjeloven §11-1 og skatteloven §50. Rentene ble således ikke opptjent av Hydro og heller ikke innvunnet i skattemessig forstand, jf skatteloven §42 første ledd.
Det er for øvrig ikke saklig grunnlag for - slik byretten gjør - å kritisere Hydro for ikke å inntektsføre renter fra Fertilizer i årsoppgjøret. Det ville tvert imot vært i strid med prinsippene for god regnskapsskikk å medta renteinntekter som det ikke forelå grunnlag for å oppebære. Lagmannsretten må legge til grunn at årsregnskapene klart underbygger at kapitaltilførslene i form av rentebærende lån i realiteten var egenkapitaltilskudd.
Det bestrides at rentebestemmelsene i låneavtalene ble etterlevd i praksis. Føringen i Felos var en ren registrering av de renter som ville ha påløpt, hvis forutsetningen for å oppebære renter hadde foreligget, og ble hvert år eliminert forut for årsregnskapets avleggelse. Registreringen hadde alene betydning for å holde oversikt over datterselskapets økonomiske utvikling og stilling, og innebar ikke at renter ble regnskapsført i Hydro. Videre var det nødvendig etter valutalovgivningen gjennom årlige søknader til Norges Bank å få tillatelse til å tilbakeføre de registrerte renteinntekter. Når det i korrespondansen med Norges Bank er brukt uttrykk som "belastet" og "ettergitt", må det tas i betraktning at man hadde de valutamessige forhold for øye og baserte seg på de konserninterne registreringene og ikke de regnskapsmessige forhold. Korrespondansen gir ikke støtte for at det dreide seg om ettergivelse i skattemessig forstand. Skatteloven §44 får ingen anvendelse på forholdet.
Etter Hydros oppfatning har likningsmyndighetene anlagt feil angrepsvinkel når registerte renteinntekter fra Fertilizer er betraktet som innvunnet av Hydro og deretter ettergitt. Spørsmålet om det her har skjedd en forskyvning av skattefundamentet, kan alene avgjøres ut fra om vilkårene for gjennomskjæring etter skatteloven §54 første ledd foreligger. Hydro var det første norske selskapet denne problemstillingen ble gjort gjeldende overfor, og dette innebar en ny og overraskende praksis. Vedtakene innebærer skatteplikt for tilordnede inntekter av meget betydelig størrelse og gir urimelige virkninger. Gjeldende praksis omkring §54, slik den har kommet til uttrykk i nyere avgjørelser fra likningsmyndighetene og retts- praksis fra den senere tid, viser en mer nyansert og liberalisert holdning som må hensyntas. De omstridte låneavtalene mellom Hydro og Fertilizer skiller seg ikke avgjørende fra flere andre låneavtaler mellom mor- og datterselskaper der Oslo byrett har opphevet likningen og hjemvist til ny behandling for så vidt renteberegning av lånene er lagt til grunn.
Når det gjelder det subsidiære spørsmålet om rett til fradrag for rentetap, jf skatteloven §44 første ledd bokstav d, har likningsmyndighetene - og byretten - bygget på feil faktum når det er lagt til grunn at tapet ikke er endelig konstatert. Uten stadig ny kapitaltilførsel fra Hydro ville datterselskapet vært insolvent. Det vises i den forbindelse også til at det var et viktig sideformål ved etableringen av Fertilizer å styrke Hydros markedsandel for salg av gjødselprodukter fra Norge på det britiske markedet. Det er dokumentert for retten at Fertilizers økonomiske og finansielle stilling, blant annet på grunn av de store problemer gjødselindustrien generelt var i på dette tidspunket, var så svak i alle de angjeldende inntektsår at selskapet ikke hadde mulighet verken for å betjene lånene fra Hydro eller oppta eksterne lån. Selskapet var derimot helt avhengig av kapitaltilførsler fra Hydro for å kunne fortsette sin virksomhet. Etter Hydros oppfatning var ikke bare rentene, men også hovedstolen, i realiteten å anse som klart uerholdelig, jf forskrift av 27 januar 1993 §1-1 bokstav d.
Det er ikke riktig at Hydro ved behandlingen for lagmannsretten har framsatt nye anførsler eller nye faktiske opplysninger. Den belysning av Fertilizers finansielle og økonomiske situasjon som er framført, er kun en sammenstilling og utdyping av de opplysninger og det tallmateriale som var tilstilet likningsmyndighetene forut for de respektive likningsvedtak. De faktiske forhold i dommen i Rt-1990-1143 (Norse) atskiller seg på avgjørende punkter fra forholdene i vår sak. Derimot gir Rt-1993-701 (Selmer) støtte for at tap på fordringer må aksepteres når det er på det rene at datterselskapet (lånedebitor) reelt sett er insolvent.
Norsk Hydro ASA har nedlagt slik påstand:
I sak nr 96-00274 A:
Prinsipalt:
1. Oslo overligningsnemnds vedtak av 02.05.93 om endring av Norsk Hydro ASAs ligning for inntektsårene 1982-85 oppheves for så vidt er lagt til grunn at selskapet har opptjent renter på lån til sitt datterselskap Norsk Hydro Fertilizer Ltd.
Subsidiært:
2. Norsk Hydro ASA har for inntektsårene 1982-85 rett til fradrag for rentetap for så vidt er lagt til grunn at selskapet har opptjent renter på lån til sitt datterselskap Norsk Hydro Fertilizer Ltd.
I sak nr 96-00275 A:
Prinsipalt:
1. Oslo ligningsnemnds vedtak av 24.05.93 om endring i Norsk Hydro ASAs ligning for inntektsårene 1986-88 oppheves for så vidt er lagt til grunn at selskapet har opptjent renter på lån til sitt datterselskap Norsk Hydro Fertilizer Ltd.
Subsidiært:
2. Norsk Hydro Asa har for inntektsårene 1986-88 rett til fradrag for så vidt er lagt til grunn at selskapet har opptjent renter på lån til sitt datterselskap Norsk Hydro Fertilizer Ltd.
I begge saker:
Norsk Hydro ASA tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Ankemotparten, Oslo kommune, har i hovedtrekk anført:
Det er lovligheten av likningen retten skal prøve. Prøvingen skal skje med grunnlag i de opplysninger som forelå ved overlikningsnemnda og likningsnemndas behandling, jf blant annet Rt-1988-539 og Rt-1995-124 (Tower). Lagmannsretten må se bort fra nye opplysninger, framlagt ved den rettslige behandlingen, som likningsmyndighetene ikke hadde mulighet for å vurdere.
Når det gjelder det prinsipale spørsmålet, er hovedproblemstillingen om likningsmyndighetene har vurdert lånene riktig når de er ansett som fremmedkapital hvor det påløp renter. Hydro er ikke etterliknet for de rentefrie, men bare for de rentebærende lånene. Det dreier seg her ikke om et skjønnsmessig påslag i inntekten etter skatteloven §54 første ledd, men om at rentebeløp som Hydro selv har beregnet og oppgitt til likningsmyndighetene, er ansett som opptjent og innvunnet, jf skatteloven §42.
Skatteloven §54 første ledd gir likningsmyndighetene adgang til å foreta gjennomskjæring når det anses å foreligge en inntektsreduksjon som er en følge av interessefellesskap. Her er det imidlertid Hydro som krever gjennomskjæring til fordel for selskapet. Dette kan det ikke være adgang til, og i alle fall ikke når det gjelder lån som skattyteren selv har avtalt som rentebærende.
Utgangspunktet for vurderingen må være avtalenes ordlyd, tilblivelseshistorie og etterlevelse mv, jf Aarbakke i Revisjon og regnskap nr 3/82 side 99 flg. Ordlyden i låneavtalene statuerer en ubetinget renteplikt for Fertilizer. Samtykke fra Norges Bank til å foreta lånetransaksjonene ble også gitt på vilkår av at lånene var rentebærende til markedsrente, og endring av betingelsene ville vært brudd på vilkårene for valutalisensene. Hydro skilte selv mellom rentefrie ansvarlige lån, som ble ansett som egenkapitaltilførsel, og rentebærende kassekredittlån/andre lån som ble forventet betjent av datterselskapet. Det vises blant annet til vitneforklaringen fra Ida Helliesen for lagmannsretten og Alf Alviniussens forklaring for byretten. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å fastslå at det ved avtaleinngåelsen var noen forutsetning for at renteplikten skulle inntre at Fertilizer ikke hadde akkumulert underskudd. De årlige budsjettene tyder også på at Hydro gjennom perioden vurderte de økonomiske utsiktene for Fertilizer som positive. Rentebestemmelsene ble etterlevd av partene i praksis, ved at renter ble beregnet og belastet Fertilizers konto hvert kvartal. Kassekredittens saldo ved utgangen av de enkelte år viste både oppgang og nedgang, slik at det også kom penger inn fra Fertilizer. Det dreide seg således ikke om fiktive rentebeløp, men renter som fortløpende ble ført som inntekt for Hydro, og som så ble ettergitt og utgiftsført ved slutten av året. Oljeskattekontorets rapport og Hydros kommentarer til denne samt korrespondansen med Norges Bank viser også at det var slik Hydro selv oppfattet forholdet. Det er ikke avgjørende om Hydro kunne valgt en annen form som ikke ville gitt de samme skattemessige virkninger.
Det må etter dette legges til grunn at rentebestemmelsene ikke bare var en formalitet, men innebar en realitet mellom partene. Likningsmyndighetene har således foretatt en korrekt vurdering når de fant at lånene var rentebærende og måtte anses som fremmedkapital.
Rentene må anses opptjent og innvunnet av Hydro, jf skatteloven §42. Renteinntekter skal inntektsføres i regnskapet i takt med at de opptjenes (påløper), jf Tellefsen: Årsregnskapet, side 47, Zimmer: Lærebok i skatterett, side 135, og Zimmer: Bedriftsbeskatning, side 29-30. Det er ikke noe vilkår at rentene er forfalt til betaling, jf Utvalget 1977 side 814. Etter kommunens syn skulle derfor rentene på lånene til Fertilizer vært inntektsført i årsregnskapet. Videre burde Hydro - dersom selskapet mente at rentene var endelig tapt - ha ført disse som tap på fordringer på konsernselskap i alminnelig regnskapsskjema som har en egen post for dette. Man kan selvsagt ikke komme unna inntektsbeskatning ved å unnlate å føre opp opptjente renter i årsregnskapet.
Det er ikke korrekt at inntektsskatt på renter fra Fertilizer var en helt ukjent problemstilling for Hydro før spørsmålet ble tatt opp av likningsmyndighetene. I brev 26 oktober 1983 fra revisorene Ernst & Whinney til Hydro er det uttrykkelig pekt på muligheten for at rentene kunne bli gjenstand for skatt i Norge. Samtidig er det vist til at renteutgifter ikke ville bli godkjent som fradragsberettiget i inntekten i Storbritannia. Det er for øvrig ikke avgjørende for Hydros skatteplikt i Norge hvordan de britiske skattemyndighetene vurderte lånene i relasjon til Fertilizer. Spørsmålet om dobbeltbeskatning må eventuelt løses etter de linjer Skatteavtalen med Storbritannia trekker opp.
Likningsmyndighetene har også korrekt lagt til grunn at det ikke er grunnlag for fradrag for tap på fordringene etter skatteloven §44 første ledd bokstav d. Det er et vilkår at det foreligger et endelig konstatert tap. Muligheten for tap er ikke nok, og skattyteren har bevisbyrden for at tapet er endelig. Det må godtgjøres at fordringen ikke vil bli oppfylt på grunn av konkurs, akkord eller definitiv insolvens. Dette hadde Hydro ikke dokumentert overfor likningsmyndighetene. De opplysninger som ble presentert om Fertilizers økonomiske situasjon, var "sparsomme og fragmentariske", jf Rt-1995-124 (Tower), og ga ikke grunnlag for å konstatere at Fertilizer var endelig insolvent. Virksomheten i Fertilizer har vært drevet kontinuerlig fram til i dag. De tallene som var oversendt viste at egenkapitalen, medregnet aksjekapitaltilskudd og rentefrie lån, gjennom hele perioden ville vært positiv selv om rentene som var belastet, hadde blitt betalt. Dommen i Rt-1990-1143 (Norse) viser at det ikke kan skilles mellom renter og hovedstol ved vurderingen av om fordringen er endelig tapt. I vår sak var det bare rentene som ble ettergitt, mens hovedstolen ble opprettholdt i Hydros regnskap. Norsedommen viser også at ettergivelse (av renter) mellom mor- og datterselskaper, ikke kan tillegges særlig bevisvekt i denne sammenhengen. Dommen i Rt-1993-700 (Selmer), der Høyesterett under tvil godkjente tapsfradrag, er ikke avgjørende. I den saken var blant annet all virksomhet i datterselskapet opphørt, og eierselskapet hadde tapt ikke bare rentene, men hele fordringen. Hydros subsidiære anførsel gir således heller ikke grunnlag for å sette likningsvedtakene til side.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
Sak nr 96-00274 A
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Sak nr 96- 00275 A
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Ved rettslig overprøving av likningsvedtak kan retten prøve om det er begått feil i saksbehandlingen, om avgjørelsen er truffet på riktig faktisk grunnlag og om liknings- myndighetenes rettsanvendelse er korrekt. Når det gjelder faktum, har domstolene full kompetanse til å prøve om det er foretatt en bevisbedømmelse, om bevisbedømmelsen er fullstendig og om resultatet av bevisbedømmelsen er riktig. Dersom feil i faktum kan ha hatt betydning for resultatet, må likningen normalt bli å oppheve. Det er imidlertid et utgangspunkt i skattesaker at det påligger skattyteren å opplyse saken. Skattyteren står derfor ikke fritt til å komme med nye opplysninger ved domstolsbehandlingen som ikke var framlagt under likningsbehandlingen. Hovedlinja i rettspraksis synes å være at skattyteren under behandlingen for domstolene ikke kan komme med nye opplysninger som han hadde anledning og oppfordring til å komme fram med under likningsbehandlingen, jf blant annet Rt-1988-539. Det er imidlertid en glidende overgang mellom det som bare er en utdyping av samme faktum og det som må regnes som et annet faktum. Det vises til Zimmer/Omholt: Ligningsforvaltningsrett, side 120 flg, og Sandvik i Skatterett 1995, side 247 flg.
Retten skal prøve gyldigheten av overlikningsnemndas vedtak 2 mai 1993 og likningsnemndas vedtak 24 mai 1993. Vedtakene gjelder ulike inntektsår, henholdsvis årene 19821985 og 1986-1988. Begge vedtakene har imidlertid sitt grunnlag i de samme låneforholdene, nemlig kassekredittlånet innvilget i 1982 med øvre ramme opprinnelig på GBP 50 millioner og lånet på opprinnelig GBP 35 millioner gitt i desember 1984 til delvis avløsning av kassekredittlånet. Likningsmyndighetene har i begge vedtakene funnet at disse lånene ikke kan anses som egenkapitaltilførsel, men må vurderes som fremmedkapital i form av rentebærende lån, der Hydro anses for å ha opptjent skattbare renteinntekter. Videre har man kommet til at Hydro ikke kan kreve fradrag i likningen for rentebeløp som er frafalt overfor datterselskapet de enkelte år. Lagmannsretten legger til grunn at de to lånene i faktisk og rettslig henseende ikke skiller seg avgjørende fra hverandre og at det ved den rettslige vurderingen heller ikke er grunn til å skille mellom de to likningsvedtakene eller de enkelte likningsår.
Inntektsfastsettelsen i vedtakene bygger på rentebeløp for de respektive år som er beregnet og oppgitt av Hydro til likningskontoret i forbindelse med likningsbehandlingen. Det er således ingen uenighet om hvilke beløp som skal legges til grunn.
Lagmannsretten drøfter først om overlikningsnemnda og likningsnemnda har vurdert kassekredittlånet og lånet på opprinnelig GBP 35 millioner riktig når det er lagt til grunn at disse lånene ikke kan anses som egenkapitaltilførsel til det britiske datterselskapet. Hydro hevder på sin side at også disse lånene, slik økonomien i Fertilizer utviklet seg, i realiteten var egenkapitaltilskudd på tilsvarende måte som aksjekapitalutvidelser og de rentefrie lånen, og i skattemessig henseende må vurderes som tilført egenkapital. Vurderingstemaet er om disse lånene kan anses som egenkapital for Fertilizer, eller om de er å anse som fremmedkapital med den følge at Hydro i utgangspunktet er skattepliktig for renteinntektene.
Retten legger til grunn at vurderingen av om det foreligger fremmedkapital eller egenkapital, beror på om forpliktelsen kan kreves dekket i debitor alminnelige formue eller bestemte eiendeler, eller om betalingsforpliktelsen bare kan kreves dekket i differansen mellom eiendeler og forpliktelser knyttet til debitors virksomhet på et gitt tidspunkt, for eksempel ved likvidasjon av eller utløsning fra virksomheten. Det følger av dette at fremmedkapital omfatter ordinære forpliktelser og også etterprioriterte forpliktelser (ansvarlig lånekapital). Hvorvidt det i det enkelte tilfelle foreligger en alminnelig betalingsforpliktelse (fremmedkapital) eller en betalingsforpliktelse som er begrenset til en andel av et likvidasjonsoverskudd (egenkapital), beror på en tolking av forpliktelsens grunnlag. Det vises til Magnus Aarbakke i Revisjon og Regnskap nr 3/82 side 99-100. Om denne tolkingen uttaler Aarbakke videre:
For så vidt angår kontraktsmessige forpliktelser, må man bygge på alminnelig aksepterte tolkningsmomenter: Kontraktens ordlyd, tilblivelseshistorie, etterlevelse osv. Jeg nevner at det ved denne fortolkningen ikke er noe vektig argument for å anta at hovedstolen er egenkapital, at kreditors vederlag er betinget av og skal stå i et visst forhold til årsoverskuddet på den virksomhet forpliktelsen knytter seg til. ...
Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at de to aktuelle lånene, da de ble gitt, ikke var ment som egenkapitaltilskudd, men at de i utgangspunktet skulle betjenes av Fertilizer som ordinære låneforpliktelser. Begge låneavtalene inneholder bestemmelser om ubetinget renteplikt til en bestemt angitt markedsrente. Rentebestemmelsene ble også etterlevd i praksis i den forstand at påløpte renter ble beregnet og belastet kvartalsvis på Fertilizers konto i Hydros finansavdeling som fungerte omtrent som en bank. Også den løpende korrespondansen med Norges Bank vedrørende valutalisenser og Hydros merknader i forbindelse med Oljeskattekontorets rapport, underbygger at man i Hydro ikke anså de aktuelle lånene som egenkapital. Det framgår tvert imot at man skilte mellom på den ene siden rentefrie subordinerte lån, som av selskapet ble betraktet som egenkapitaltilskudd, og på den andre siden kassekredittlån og langsiktige rentebærende lån som ble ansett som ordinære utlån. Etter lagmannsrettens oppfatning må utgangspunktet være at den formen på kapitaltilførselen som er valgt selskapsrettslig, også legges til grunn ved den skatterettslige bedømmelsen av forholdet.
Det bestrides i og for seg ikke fra Hydros side at de rentebærende lånene opprinnelig ikke var ment som egenkapitaltilskudd, idet man forventet at Fertilizer etter hvert skulle kunne betale renter og eventuelt også nedbetale på lånene. Hydro hevder imidlertid at lånene etter kort tid endret karakter fordi det økonomiske grunnlaget for å betjene lånene hos Fertilizer sviktet, slik at også de i formen rentebærende lånene i realiteten ble ansett og behandlet som egenkapitaltilskudd og også må vurderes som sådan i skattemessig sammenheng.
Etter lagmannsrettens vurdering kan denne anførselen ikke føre fram. Det er ingen holdepunkter for at de i utgangspunktet rentebærende lånene senere på noe tidspunkt i den aktuelle perioden ble omgjort til egenkapital. De skriftlige låneavtalene ble ikke endret, og lånene ble opprettholdt som rentebærende selv om påløpte renter hvert år ble frafalt ved utløpet av året, noe Fertilizer fikk skriftlig underretning om. Det forhold at Hydro i mars 1993 erklærte overfor Fertilizer at all gjeld til Hydro sto tilbake for andre kreditorer og i mars 1985 dessuten garanterte for videre drift av datterselskapet, kan ikke være avgjørende i denne sammenhengen. Dette bekrefter at Fertilizers økonomiske stilling var svak, men endrer ikke lånenes status. Erklæringene gir bare uttrykk for at Hydros fordringer mot Fertilizer, herunder de rentebærende lånene, skulle være etterprioritert annen gjeld i de gitte tidsrom og dermed betraktes som ansvarlig lånekapital, men lånene må like fullt anses som alminnelige betalingsforpliktelser for datterselskapet.
Det kan heller ikke være avgjørende om det - slik Hydro hevder - var en underliggende forutsetning mellom avtalepartene at Fertilizer ikke skulle betale renter på lånene så lenge selskapet hadde driftsmessig underskud. Dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å betrakte lånene som egenkapital, jf det ovenfor siterte fra Aarbakkes artikkel.
Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at opptjente og registrerte renter det enkelte år, var rentefordringer som Hydro etter låneavtalene hadde juridisk krav på, og som Fertilizer hadde en motsvarende plikt til å betale. Når Hydro ved utgangen av det enkelte år ga avkall på renter ved at disse ble tilbakeført på Fertilizers lånekonto, hadde dette ikke grunnlag i låneavtalene, men berodde på en forretningsmessig vurdering, der Hydros interesse i at Fertilizer skulle kunne fortsette sin virksomhet i England på en forsvarlig økonomisk basis, synes å ha vært utslagsgivende. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke være tvilsomt at tilbakeføringen ved årsskiftet av renter som gjennom året var registrert og akkumulert på lånekontoen, privatrettslig må bedømmes som en ettergivelse av renter som Fertilizer i utgangspunktet var forpliktet til å svare.
Hydro hevder imidertid at slike tilbakeføringer eller korreksjoner innenfor det enkelte regnskapsår kan foretas uten at det får skattemessige konsekvenser. Det er vist til at rentene ikke ble ført som inntekt for Hydro eller som utgift for Fertilizer i årsregnskapene, og at det er årsregnskapet som er grunnlaget for den skattemessige behandlingen. Lagmannsretten viser til at det framgår av skatteloven §50 annet ledd første punktum at den skattepliktiges årsregnskap legges til grunn for den tidsmessige plassering av inntekter og fradrag. Dette gjelder likevel bare så langt årsoppgjøret er oppgjort i samsvar med de regler som følger av regnskapslovgivningen, og spørsmålet blir da om Hydro etter prinsippene om god regnskaps- skikk skulle ha tatt renteinntektene med i årsoppgjøret. Utgangspunktet er at regnskapet skal gi fullstendige og spesifiserte opplysninger om forretningenes gang, jf regnskapsloven §5, og skal føres fortløpende, jf regnskapsloven §9 og §10. De transaksjoner som faktisk har skjedd i løpet av året, og som løpende skal være regnskapsført, må også komme til uttrykk i årsregnskapet. Dette tilsier etter lagmannsrettens vurdering at rentene på lånene burde vært medtatt som inntekt og at ettergitte renter eventuelt skulle vært oppført som tap på fordringer overfor konsernselskap i alminnelig regnskapsskjema. Det er videre et hovedprinsipp at inntektsposter skal medregnes når de er opptjent og ikke når betalingen skjer. Dette gjelder også i løpende forhold, slik som i låneforhold, jf Zimmer: Bedriftsbeskatning side 29 flg. Det er heller ikke noen forutsetning at rentene er forfalt til betaling.
Skatteloven §54 første ledd gir likningsmyndighetene adgang til skjønnsmessig fastsettelse av formue eller inntekt når et selskap får sin formue eller inntekt redusert som følge av direkte eller indirekte interessefellesskap med et annet selskap når reduksjonen anses å være en følge av interessefellesskapet. Etter lagmannsrettens syn kan imidlertid ikke Hydro i medhold av denne bestemmelsen kreve at påløpte og registrerte renter på avtalte rentebærende lån unntas fra beskatning under henvisning til at lånene i praksis ikke ble rentebærende og i realiteten må anses som tilskudd av egenkapital. Lagmannsretten er således enig med likningsmyndighetene i at det ikke er grunn til å foreta gjennomskjæring til fordel for selskapet ved å akseptere som egenkapitaltilførsel forpliktelser som partene selv har betegnet som lån med renteplikt for det mottakende selskapet.
Hydro har også vist til at de angjeldende lån av britiske skattemyndigheter ble ansett og behandlet som egenkapital for Fertilizer. Etter lagmannsrettens mening kan dette ikke være avgjørende for den skattemessige vurderingen av forholdet i Norge. Det vises til uttalelse 27 september 1993 fra Finansdepartementet vedrørende skatteloven §54 første ledd, der det blant annet er uttalt: .... Norske ligningsmyndigheter er ikke uten videre forpliktet til å foreta "korresponderende" ligning. Eventuelle krav til forholdet mellom gjeld og egenkapital som oppstilles i andre land kan ikke være avgjørende ved den skatterettslige bedømmelsen av kapitaltilførselen hos morselskapet. Hvorvidt kapitaltilførselen skal bedømmes som egenkapital ved ligningen i Norge må vurderes på grunnlag av norsk intern rett, se ovenfor, og det som følger av skatteavtalene med andre land.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at de rentebærende lånene til Fertilizer ikke kan anses som egenkapital, og at rentene de enkelte inntektsår må betraktes som opptjent og innvunnet av Hydro, og dermed som skattepliktige for selskapet etter skatteloven §42.
Neste spørsmål er om Hydro kan kreve tapsfradrag etter skatteloven §44 første ledd bokstav d. Påvisning av betalingsvansker hos debitor er her ikke tilstrekkelig for at kreditor skal ha rett til fradrag. Det må være helt på det rene at fordringen ikke vil bli oppfylt. Det kreves at tapet er endelig og objektivt konstaterbart, jf Rt-1990-1143 (Norse). Ved oppgjør etter en konkurs eller gjennomført akkord er det klart at tap er lidt. Etter forskrift 27 januar 1993 om skattemessig nedskrivning for tap på utestående fordringer §1-1, som ikke får direkte anvendelse, men som antas å være en presisering av tidligere gjeldende rett, anses tap også endelig konstatert hvis fordringen ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig.
I nærværende sak er det på det rene at renter for de enkelte år ble ettergitt, noe Fertilizer fikk skriftlig underretning om fra Hydro. Det må således legges til grunn at Hydro fraskrev seg rentene med bindende virkning. Derimot ble lånene, det vil si hovedstolene, opprettholdt som fordringer på Fertilizer i hele den aktuelle perioden. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke grunnlag for å anse lånefordringene som endelig tapt. Det må - også på bakgrunn av de opplysninger Hydro framla for likningsmyndighetene - legges til grunn at driften gikk med underskudd de fleste år og at selskapet etter hvert opparbeidet et betydelig akkumulert driftsunderskudd, og gjennom hele perioden måtte tilføres ytterligere finansiering fra Hydro. Mye kan tyde på at virksomheten i Fertilizer ikke kunne fortsatt uten omfattende kapitaltilførsel fra morselskapet. Forsåvidt kan man i ettertid konstatere at Fertilizer objektivt sett var i en situasjon som tilsa at Hydros lånefordringer ikke ville ha blitt oppfylt uten de nye kapitaltilførslene. Driften i selskapet ble imidlertid opprettholdt uavbrutt, samtidig som det ble foretatt betydelige nyinvesteringer og en omfattende omstrukturering av virksomheten. Det må legges til grunn at hensikten med dette var at Fertilizer skulle oppnå lønnsom drift, og at lånene også etter hvert skulle kunne betjenes. Når lånene ikke ble ettergitt og tapsført, men opprettholdt som i prinsippet rentebærende fordringer på Fertilizer gjennom hele perioden 1982-1988, og selskapet ved utløpet av perioden fremdeles var i virksomhet, kan det etter lagmannsrettens vurdering ikke legges til grunn at fordringene var definitivt tapt.
Det antas videre å følge av Norsedommen i Rt-1990-1143 at det ikke er grunnlag for å behandle rentene forskjellig fra hovedstolene i denne sammenhengen. Annenvoterende, som flertallet sluttet seg til, uttalte der blant annet:
Når det ikke kan legges til grunn at fordringen var definitivt tapt, kan det ikke ha noen skatterettslig betydning at Norse valgte å ettergi rentedelen av den. At en kreditor ettergir en fordring, kan riktignok etter omstendighetene være en indikasjon for at fordringen er uerholdelig, men ettergivelsen har liten vekt som bevismoment i så henseende når det skjer overfor et heleiet datterselskap, hvor kreditor i sin egenskap av eneaksjonær vil kunne få igjen det han gir avkall på som kreditor.
Det samme må etter lagmannsrettens syn gjelde i denne saken hvor Hydro gjennom Norsk Hydro UK Ltd var eneaksjonær. Det har da liten bevisverdi at Hydro ved utløpet av det enkelte år valgte å ettergi påløpte renter på grunn av Fertilizers økonomiske situasjon. Det kan ikke ses bort fra at Hydro gjennom sin eierposisjon når Fertilizer er økonomisk på fote, vil ha mulighet for å få igjen renter som selskapet har gitt avkall på. Situasjonen er her annerledes enn hvor datterselskapets virksomhet er endelig avviklet og ikke vil kunne få flere inntekter, jf Rt-1993-700 (Selmer).
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at likningsmyndighetene ikke har bygget på uriktig faktum eller feil rettsanvendelse når det er lagt til grunn at Hydro ikke har adgang til, med virkning for inntektsbeskatningen, å ettergi avtalte renter på lånene til Fertilizer.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves. Hydro pålegges å erstatte Oslo kommunes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet lagmannsretten ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at selskapet fritas for erstatningsplikten. Saksomkostninger tilkjennes i samsvar med inngitt omkostningsoppgave, der omkostningsbeløpet er oppgitt til kr 62 500 for hver av sakene, som alt er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I ankesak nr 96-00274 A/02:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Norsk Hydro ASA betaler i saksomkostninger til Oslo kommune 62.500 -sekstitotusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
I ankesak nr 96-00275 A/02:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Norsk Hydro ASA betaler i saksomkostninger til Oslo kommune 62.500 -sekstitotusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.