LB-1996-284
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-25 |
| Publisert: | LB-1996-00284 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-3965 A/62 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00284 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1996-00361K . Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Kjærende part: AS Bigra (Prosessfullmektig: Advokat Tom Atle Torkildsen). Kjæremotpart: Linstow Eiendom AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nygaard). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Jørgen Fr. Moen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §36, §452, Domstolloven (1915) §36, §180 |
Kjæremålet gjelder krav om at et søksmål avvises fra de ordinære domstoler som følge av voldgiftsklausul.
I stevning til Oslo byrett har AS Bigra (Bigra) lagt ned påstand om at Linstow Eiendom AS (Linstow) tilpliktes å betale Bigra kr 5.250.000 med tillegg av lovlig forsinkelsesrente fra 27 desember 1990 og at Linstow plikter å besørge Bigra fritatt for eventuelle selskapsforpliktelser for ANS P-hus Christian Kroghsgate.
I tilsvaret pekte Linstow på at selskapsavtalen hadde voldgiftsklausul og påsto prinsipalt saken avvist, subsidiært frifinnelse.
Oslo byrett avsa den 12 desember 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 95-3965A/62 for Oslo byrett avvises.
2. AS Bigra dømmes til innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til Linstow Eiendomsutvikling AS med kr 20.000,- - kronertjuetusen 00/100 -.
AS Bigra har påkjært kjennelsen og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts avvisningskjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved byretten.
2. AS Bigra tilkjennes saksomkostninger ved behandlingen av avvisningsspørsmålet med kr 7.000,- for byretten og kr 3.500 for lagmannsretten.
Linstow Eiendom AS har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 12 desember 1995 i sak nr. 95-3965A/62, stadfestes.
2. Linstow Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5.000,-.
AS Bigra har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for byretten. I kjæremålet er særlig fremholdt at byretten ikke har tatt stilling til de prosessuelle grunnlag for avvisning som følger av domstolloven §36. Det er fremstillingen i stevningen som skal legges til grunn for avvisningsspørsmålet, med mindre det er godtgjort at denne fremstillingen er uriktig.
Linstows "saksbehandling" og etterfølgende opptreden er bevis på at Linstow tidligere ikke selv har ment at voldgiftsklausulen kommer til anvendelse. Bigra er uenig med byretten i at begge parter har gitt skriftlig tilslutning til selskapsavtalens voldgiftsklausul som bindende. Rettspraksis og teori - Rt-1960-1215 og Schei: Tvistemålsloven, side 437 - gir grunnlag for å hevde at kravet til vedtakelse av voldgiftsklausulen ikke er tilfredsstilt i denne saken. Voldgiftsklausulen gjelder tvist som oppstår "i tilknytning til selskapsforholdet". Denne tvisten gjelder imidlertid ikke selskapsforholdet. Det er spørsmål om aksepten den 13 desember 1990 binder Bigra til kjøp av selskapsandelen, eller om den var en forhåndstegning som forutsatte at øvrig dokumentasjon og kjøpekontrakt senere ble vedtatt av partene.
Ingen av partene har opprinnelig ment at selskapsavtalens voldgiftsklausul skulle få virkning i kjøpsforholdet mellom partene. Den omfatter etter sin ordlyd ikke annet enn det interne selskapsrettslige forhold, mens tvisten her altså først og fremst dreier seg om forholdet mellom kjøper og selger, og om kjøperen, Bigra, har hevningsrett. Det er direkte feilaktig å fremstille det slik at tvisten dreier seg om interne selskapsforhold. Det er åpenbart ikke korrekt når byretten har lagt til grunn at Bigra ikke har betalt en kjøpesum for selskapsandel, men har tegnet seg for innbetaling av selskapets egenkapital.
Bigra er også uenig i byrettens omkostningsavgjørelse. Selv om byretten har kommet til at saken skal avvises, må avgjørelsen ha medført slik tvil at den kjærende part ikke skulle pålegges omkostninger.
Omkostningsbeløpet er dessuten satt for høyt idet den delen som gjelder avvisningsspørsmålet er begrenset til kr 8.000.
Linstow Eiendom AS har idet vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for byretten. I kjæremålstilsvaret er særlig fremholdt at domstolloven §36 annet ledd må forstås dithen at saksøkerens prosesforutsetninger som hovedregel skal legges til grunn bare så lenge de ikke er bestridt av motparten, jf Alten: Domstolloven side 38.
I saken her er det ikke tvilsomt at det froreligger en voldgiftsbestemmelse og at visse konflikter under enhver omstendighet skal avgjøres ved voldgift. Retten må derfor legge mer vekt på de reelle hensyn som taler for at forskjellige tvister som er oppstått i anledning et kontraktsforhold får en enhetlig behandling, jf Rt-1994-1489. Det er dessuten i sin alminnelighet en presumsjon for at alle mellomværende i forbindelse med kontrakt skal avgjøres ved voldgift, herunder også spørsmål om kontraktens gyldighet, jf Mæland "Voldgift" side 84.
At Bigra ikke undertegnet utkast til avtale datert 20 desember 1990 er uten betydning for avvisningsspørsmålet. Det er nok til å oppfylle skriflighetskravet at partene har undertegnet et dokument, hvor det henvises til et annet dokument, hvor voldgiftsbestemmelsene er inntatt, jf Rt-1962-1215 og Schei: Tvistemålsloven side 437.
Det er alt for snevert å tolke voldgiftsklausulen dit at den kun omfatter interne selskapsrettslige forhold. Både ordlyden og sterke reelle hensyn taler mot en slik løsning. Bigras to subsidiære grunnlag for at Bigra ikke er bundet av selskapsforholdet faller klart innenfor voldgiftsklausulen. For disse grunnlags vedkommende forutsettes at selskapsavtalen er tiltrådt, men Bigra hevder at etterfølgende omstendigheter medfører at Bigra ikke er bundet. De forskjellige grunnlag som Bigra gjør gjeldende for å erklære seg ubundet, bør behandles i samme prosessformer.
Det ses ikke å foreligge forhold som gir grunn til å fravike lovens hovedregel i omkostningsspørsmålet. Omkostningene er heller ikke satt for høyt, idet vurderingen av avvisningsspørsmålet har gjort det nødvendig å gå noe inn på sakens realitet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Foranlediget av innledningen i kjæremålet bemerkes at byretten ikke kan ses å ha anvendt domstolloven §36 annet ledd feil. Utover den henvisning til Altens kommentar som er trukket frem i kjæremålstilsvaret, vises til Rt-1964-376.
Kravet til skriftlighet er oppfylt og adgangen til å påberope voldgiftsklausulen er ikke gått tapt. På disse punkter tiltrer lagmannsrettens byrettens begrunnelse og tilføyer at rettspraksis og teori har tolket kravet om skriftlighet i tvistemålsloven §452 annet ledd, slik at det må være nok at partene har undertegnet et dokument hvor det henvises til et annet dokument - som partene kjente - og hvor voldgiftsklausulen er inntatt, jf Schei: Tvistemålsloven side 437 med henvisning. I saken her har partene ikke undertegnet et felles dokument. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at Bigra den 7 desember 1990 fikk tilsendt skriftlig tilbud om å tegne selskapsandel. Selskapsavtalen med voldgiftsklausulen fulgte som vedlegg sammen med annet grunnlagsmateriale. Den 13 i samme måned svarte Bigra slik på dette tilbudet:
Jeg bekrefter deltakelse med 30% i prosjektet. ......
Denne bekreftelsen, som reelt er en aksept av et tilbud, tilfredsstiller etter lagmannsretten oppfatning kravet til skriftlighet. At et senere tilsendt utfyllende avtaleutkast datert 20 desember 1990 ikke ble undertegnet av Bigra, er etter lagmannsrettens oppfatning uten avgjørende betydning i denne sammenheng.
Det er videre anført av Bigra at voldgiftsklausulen ikke omfatter denne tvisten, da den først og fremst gjelder om kjøperen i et kontraktsforhold er bundet til et kjøp av selskapsandelen, eventuelt om kjøperen har hevningsrett. Dette er blant annet begrunnet med at aksepten den 13 desember 1990 var en forhåndstegning, som forutsatte at øvrige dokumentasjon og kjøpekontrakt senere ble vedtatt av partene. Bigra anfører således at man står overfor en tvist mellom kjøper og selger i en hevningssak, ikke en tvist mellom andelseiere i et internt selskapsforhold.
Lagmannsretten er ikke enig i at tvistighetene ikke omfattes av voldgiftsklausulen. Formuleringen i klausulen om at "en hver tvist som måtte oppstå i tilknytning til selskapsforholdet" åpner for en meget vid tolkning. Lagmannsretten kan heller ikke se avgjørende generelle argumenter som tilsier innskrenkende tolking, slik det kan være aktuelt ved enkelte standardkontrakter. Når det først foreligger en gyldig voldgiftsavtale, synes det tvert i mot å ha mye for seg at den nettopp tolkes etter sin ordlyd. Når ordlyden går så vidt som i dette tilfelle, måtte det forventes uttrykkelig unntak, dersom det var meningen å begrense rekkevidden. Lagmannsretten viser til Rt-1994-1489. Høyesterett la vekt på at sterke reelle hensyn taler for at forskjellige tvister som er oppstått i anledning kontraktsforhold bør få en enhetlig behandling. Lagmannsretten viser også til dom inntatt i Rt-1920-149, hvor Høyesterett kom til at voldgiftsretten hadde kompetanse til å pådømme erstatningskrav selv om voldgiftsklausulen strengt etter ordlyden gjalt andre tvister.
Det vil etter lagmannsrettens oppfatning være lite heldig om en part ved å anføre at en tvist ikke omfattes av voldgiftsklausulen, skal kunne motvirke den forenkling av tvisteløsningen som er tilsiktet ved voldgiftsklausulen. I denne sammenheng viser retten til Mæland: Voldgift side 84. Han hevder at det bør være en alminnelig presumsjon for voldgiftsløsning der slik klausul er inntatt.
Da det foreligger gyldig voldgiftsavtale som omfatter tvistepunktene i stevningen for byretten, kan disse ikke bringes inn for domstolene, jf tvistemålsloven §452. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten er også enig med byretten i omkostningsavgjørelsen og tiltrer den begrunnelse byretten har gitt, også om omkostningsbeløpet.
Kjæremålet har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bør den kjærende part erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes i samsvar med inngitt oppgave til kr 5.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for kjæremålet betaler AS Bigra 5.000 - femtusen- kroner til Linstow Eiendom AS innen 2 -to - uker etter at kjennelsen er forkynt.