LB-1996-3053
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-27 |
| Publisert: | LB-1996-03053 |
| Stikkord: | Varemerkerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-06955 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03053 A/02 - Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, HR-1998-00055 A. |
| Parter: | Ankende part: Budejovicky Budvar, N-rodni podnik (Prosessfullmektig: Advokat Elfrid Wahl). Motpart: Anheuser-Busch, Incorporated (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Eide). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, 2. Konstituert lagdommer Bente B Roshauw, 3. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Varemerkeloven (1961) §14, §25, §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Varemerkeloven (1961) |
Saken gjelder gyldighet av varemerkeregistrering.
Budejovicky Budvar, N-rodni podnik er et tsjekkisk bryggeri som driver sin virksomhet i byen Ceske Budejovice i Tsjekkia. Den del av Tsjekkia hvor byen ligger var tidligere en del av Bhmen i det østerrikskungarske keiserdømmet. Byen hadde en blandet befolkning av tsjekkisk- og tysktalende. Av de tysktalende ble byen kalt "Budweis".
Ølbrygging har vært drevet i byen i mange århundrer, men Budejovicky Budvars rettsforgjenger, Cesky akciovy pivovar, ble stiftet først i 1895 av tsjekkisk talende innbyggere. Tysktalende innbyggere drev fra 1795 bryggeribedriften Die Budweiser Brauberechtigen Burgerliches Brauhaus (heretter kalt BBBB). Det er hevdet, men ikke dokumentert, at også dette selskapet må anses som Budejovicky Budvars forgjenger gjennom sammenslåing i 1948. Det er på det rene at i alle fall BBBB-bryggeriet benyttet navnet "Budweiser" som en del av betegnelsen av sitt øl som ble brygget og solgt lokalt i Bøhmen før første verdenskrig. Det må legges til grunn at selskapene økte sin eksport og sitt salg av ølet til USA i begynnelsen av århundret.
Anheuser-Busch, Incorporateds rettsforgjenger, Anheuser-Busch Brewing Association, ble stiftet i 1875 i St. Louis, Missouri, og selskapet tok i bruk "Budweiser" som varemerke for sitt øl ved salg i USA. Det er opplyst at navnet ble valgt fordi ølproduksjonen er basert på en oppskrift brakt fra Bøhmen til USA av selskapets stifter. Selskapet er i dag en av verdens største ølprodusenter, og det er ikke omtvistet at "Budweiser" og "Bud" er alment kjent i USA som betegnelsen på øl brygget av selskapet.
Ved århundreskiftet oppsto det strid mellom de tre ølprodusentene om bruken av varemerket "Budweiser". I et bevisopptak 31 mai 1895 i United States Circuit Court, Southern District of New York, hevdet vitnet Adolphus Busch, som var direktør i det amerikanske selskapet, at benevnelsene "Budweiser" og "Bud" ble benyttet ved telegrafiske bestillinger på det amerikanske ølet. Det er ikke opplyst hva saken for øvrig gjaldt. I brev av 6 mai 1903 til en person ved navn Adoue, skrev samme direktør at benevnelsen "Bud" var i bruk som en forkortelse for det amerikanske ølet "Budweiser" fra Anheuser Busch Brewing Association.
Tvisten mellom bryggeriene ble forlikt, og 19 august 1911 ble det inngått en avtale mellom Cesky akciovy pivovar og Anheuser Busch Brewing Association. Avtalen tilkjennegav at det amerikanske selskapet hadde tatt i bruk merket "Budweiser" som varemerke ved salg og omsetning av sine ølprodukter og hadde registrert merket i merkeregistret til patentkontoret til Innenriksdepartementet i USA. Etter avtalen ble det amerikanske selskapet gitt rett til å bruke merket "Budweiser" på sine ølprodukter i alle land utenom Europa, dog slik at Cesky akciovy pivovar ikke gav avkall på å bruke merket ved markedsføring av sine produkter hvor enn det måtte være. En avtale av vesentlig likt innhold er opplyst å ha blitt inngått 4 september 1911 mellom det amerikanske selskapet og BBBB.
Avtalene fortsatte å regulere forholdet mellom bryggeriene frem til 1930årene, formentlig på grunn av liten eksport og import av øl mellom USA og Europa. I midten av 1930-årene synes det som om et eller begge bryggeriene i Ceske Budejovice begynte å eksportere øl til USA under merket "Budweiser Beer from Budweis City". Det oppsto ny strid mellom bryggeriene, som ledet til nye avtaler. I en avtale av 7 mars 1939 tilkjennegav Cesky akciovy pivovar at Anheuser-Busch Inc. og dets forgjengere var de første til å bruke ordet "Budweiser" som varemerke for sitt øl i USA og andre steder. Avtalen gav, mot betaling, Anheuser-Busch enerett til å benytte navnene "Budweiser", "Budweis", "Bud" og liknende navn ved salg av sitt øl i NordAmerika, Vest-India, Filippinene, Hawai, Samoa og alle territorier og protektorater underlagt USA. En avtale av vesentlig likt innhold synes også å ha blitt inngått mellom BBBB og Anheuser-Busch. Avtalene tok bare sikte på å regulere forholdet mellom partene i Nord-Amerika, og det forelå ingen avtaler som regulerte bruken av varemerkene i Europa, formentlig fordi det amerikanske selskapet ikke hadde noen interesse i å etablere et marked for sine produkter hverken i Norge eller andre europeiske land. 26 august 1958 fikk Anheuser- Busch registrert varemerket "Bud" for sitt øl i Principal Register i United States Patent Office. Budejovicky Budvar, på sin side, fikk 3 november 1969 samme merke registrert under internasjonal registrering i bl a flere europeiske land.
For Norges vedkommende er det i et brev av 30 juli 1987 fra Den norske bryggeriforening til Bryns Patentkontor AS uttalt at varemerket "Bud" var velkjent i bryggerinæringen, og sannsynligvis også var kjent i store kretser utenfor bryggeribransjen, tidligere enn 1 desember 1980 som merke for øl fra Anheuser-Busch.
Merket "Bud", skrevet med spesielle typer, ble 1 desember 1980 av Budejovicky Budvar krevd registrert i Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret) for "I kl. 32: Øl og porter". Merket ble utlagt og kunngjort 26 oktober 1981. I utleggelsesperioden innkom innsigelse mot merkets registrering fra Anheuser-Busch.
Ved avgjørelse av 21 april 1986 av Patentstyrets første avdeling, ble det anmeldte merket besluttet registrert som utlagt. Varemerket fikk registreringsnummer 133648. Etter klage ble første avdelings avgjørelse stadfestet ved kjennelse av 29 august 1988 av Styrets annen avdeling. I avgjørelsen er bl a anført:
Innsigerens prinsipale grunnlag er at merkene er forvekselbare, og at hans merke var innarbeidet i Norge på søknadsdagen, jfr. varemerkeloven §2.
Annen avdeling er enig med innsigeren i at merket BUD er distinktivt uavhengig av om det er innarbeidet eller ikke. Også innarbeidelse av et distinktivt merke er imidlertid avhengig av at merket er blitt alminnelig kjent innen vedkommende omsetningskrets her i riket som særlig kjennetegn for innehaverens varer, og spørsmålet om dette vilkår er oppfylt, må gjøres til gjenstand for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Selv om denne vurdering vil være av skjønnsmessig karakter, dreier det seg om å fastslå hvorvidt et bestemt faktum foreligger eller ikke, og hvorvidt merket i utgangspunktet var distinktivt eller ikke, blir i denne sammenheng av underordnet betydning.
Etter de opplysninger som foreligger, kan det ikke anses bevist at innsigeren i 1980 hadde noen omsetningskrets her i landet. Det fremgår at merket var kjent på bransjehold, og det er nok sannsynlig at en del forbrukere har sett merket i reklame o.l.
Men de fremlagte reklamekopier kan ikke anses som bevis for at forbrukere eller omsetningsledd faktisk hadde kjennskap til merket. Opplysninger om antall reisende mellom USA og Norge gir heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at slik kjennskap forelå.
Annen avdeling er således kommet til samme resultat som 1. avdeling i spørsmålet om innarbeidelse.
Som subsidiært grunnlag har innsigeren påberopt varemerkeloven §14 første ledd nr. 7, og anført at han hadde tatt i bruk sitt forvekselbare merke før søkeren begynte å bruke sitt, og at søkeren var vitende om denne bruk da hans krav om registrering ble sendt inn.
Bestemmelsen må forstås slik at også bruk i utlandet kan stenge for registrering her i landet. Etter opplysningene i saken må det legges til grunn at innsigerens merke var i bruk i utlandet på søknadsdagen. Videre må det anses bevist at søkeren hadde kjennskap til denne bruk da registreringssøknaden ble inngitt.
Men dette er ikke avgjørende. Avgjørende er om innsigeren hadde tatt sitt merke "i bruk før søkeren", dvs. før søkeren tok sitt merke i bruk. Bruk før søknadsdagen er altså ikke tilstrekkelig til å stenge for registrering. Det er tidsrekkefølgen mellom innsigerens og søkerens bruk det kommer an på etter lovbestemmelsen. Etter opplysningene i saken kan en ikke anse bevist at innsigerens bruk er eldre enn søkerens, og iallfall ikke at søkeren var vitende om noen bruk fra innsigerens side da hans bruk tok til.
Forholdet til avtalen av 1939 finner 2. avdeling ikke grunn til å gå inn på da denne avtale ikke er blitt påberopt overfor 2. avdeling.
Annen avdeling finner etter dette at det anmeldte merke må godtas til registrering uten hinder av varemerkeloven §14, nr. 6 og 7.
Anheuser-Busch, Incorporated reiste ved stevning av 24 august 1993 sak for Oslo byrett mot Budejovicky Budvar, N-rodni podnik med påstand om at varemerkeregistrering nr 133648 tilhørende Budejovicky Budvar kjennes ugyldig. Saksøkte tok til gjenmæle og bestred kravet.
Oslo byrett avsa 31 juli 1996 dom med slik domsslutning:
1. Varemerkeregistrering nr. 133648 tilhørende Budejovicky Budvar kjennes ugyldig.
2. Budejovicky Budvar dømmes til å betale Anheuser-Busch, Incorporated, saksomkostninger med kr 51000,- - kronerfemtientusen - med tillegg av gebyret til retten.
Budejovicky Budvar har rettidig påanket byrettens dom. Anheuser-Busch har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 9 oktober 1997. Ingen partsrepresentanter møtte, og det ble ikke ført vitner. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.
Den ankende part, Budejovicky Budvar,N-rodni podnik, nedla for lagmannsretten slik endelig påstand:
1. Den ankende part frifinnes.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Anheuser-Busch, Incorporated, nedla for lagmannsretten slik endelig påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Den ankende part, Budejovicky Budvar,har i hovedtrekk anført:
Varemerket nr 133648 "Bud" er gyldig registrert. Varemerket er forvekselbart med Anheuser-Busch sitt produktmerke "Bud", men det amerikanske merket var ikke innarbeidet her i landet da kravet om registrering ble innsendt 1 desember 1980. Anheuser-Busch hadde da ingen omsetningskrets for sitt øl i Norge hvor merket var alminnelig kjent som særlig kjennetegn for det amerikansk produserte ølet. I avtalen av 7 mars 1939 mellom Budejovicky Budvars forgjenger og Anheuser-Busch' forgjenger fikk det amerikanske selskapet enerett til bruk av bl a navnet "Bud" i Nord-Amerika og andre land, men avtalen omfattet ikke land i Europa. Hverken det amerikanske selskapets markedsføring av sitt øl under merket "Bud" i USA eller den kjennskap reisende mellom Norge og USA fikk til det amerikanske ølmerket gjennom reklame og annen markedsføring der, er tilstrekkelig til at merket var å anse som innarbeidet i Norge i 1980 i varemerkeloven forstand.
Uttalelsen av 30 juli 1987 fra Den norsk bryggeriforening til Bryns Patentkontor AS er ikke tilstrekkelig bevis for at forbrukere og omsetningsledd faktisk hadde kjennskap til merket da kravet om registrering ble innsendt.
Anheuser-Busch tok heller ikke i bruk merket "Bud" før Budejovicky Budvar. Hverken uttalelsene fra Adolphus Busch i bevisopptaket i 1895 eller brevet i 1903 gir holdepunkter for det. Avtalen i 1911 omhandler ikke merket "Bud". Avtalen viser imidlertid at det tsjekkiske selskapet var først ute med merket "Budweiser", også i USA. Avtalen i 1939 må forstås slik at Budejovicky Budvar hadde brukt merket "Bud" før avtaletidspunktet, men at selskapet forpliktet seg til å slutte med sin bruk av navnet i nærmere angitte land utenfor Europa fra det tidspunkt avtalen angav. Begge avtalene viser at den ankende part forbeholdt seg retten til alene å bruker merket i Europa for sitt øl. I et prosesskriv av 18 februar 1975 til Düsseldorf byrett, i en sak der Budejovicky Budvar var en av partene, anfører selskapets prosessfullmektig at "Bud" i all sin tid har vært vært brukt av servitører og kunder på skjenkesteder som en forkortelse av ankende parts "Budweiser" og "Budvar" øl.
Selv om det legges til grunn at det amerikanske selskapet brukte "Bud" som merke for sitt øl før Budejovicky Budvar i de land 1939-avtalen omhandler, stenger ikke dette for registrering av merket i Norge. Varemerkeloven §14 første ledd nr 7 har sin begrunnelse i bekjempelse av utilbørlig konkurranse, og ikke enhver bruk i utlandet sperrer for registrering. Bruk av varemerket i USA kan ikke være registreringshindrende, idet anvendelsen av bestemmelsen må begrenses til tilfeller der det norske markedet må anses som et naturlig ekspansjonsområde for første brukers virksomhet. Det norske markedet var ikke det for det amerikanske ølet da registreringskravet ble fremsatt. Tvert imot hadde da merket vært i bruk i flere europeiske land i 30-35 år som varemerke for ankende parts øl, med Norge som naturlig ekspansjonsområde. Kravet om registrering kan ikke anses som snylting på det amerikanske merkets renommé.
Selv om domstolen har full prøvelsesrett i saker som gjelder Patentstyrets avgjørelser, er det grunn til å vise tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets avgjørelser i slike saker, hensett til den spesielle sakkunnskap og brede erfaring Styret sitter inne med.
Ankemotparten, Anheuser Busch, Incorporated, har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er riktig, og registreringen av varemerke nr 133648 "Bud", tilhørende Budejovicky Budvar, må kjennes ugyldig.
Da Budejovicky Budvar sendte inn sin søknad om registrering var merket "Bud" alminnelig kjent innen vedkommende omsetningskrets i Norge som særlig kjennetegn på øl produsert av Anheuser-Busch. Registreringen er derfor i strid med varemerkeloven §14 første ledd nr 6. Det støttes av uttalelsen av 30 juli 1987 fra Den Norske Bryggeriforening. Det amerikanske selskapet har hatt omfattende reklamekampanjer for sitt øl under merket "Bud" i amerikanske og internasjonale tidsskrifter som leses av norske omsetningsledd og kjøpere, og reisende til USA kan ikke ha unngått å møte reklame for produktet der. Merket er vist i reklame ved TV- overføringer fra sportsbegivenheter og har også derigjennom nådd ut til det norske omsetningsmarkedet. Selv om det ikke kan gis noen nøyaktig oppgave over antallet nordmenn som er blitt kjent med merket, må det legges til grunn at det ikke er ubetydelig.
Under enhver omstendighet må det legges til grunn at Anheuser-Busch hadde tatt i bruk sitt forvekselbare merke før Budejovicky Budvar og at det tsjekkiske selskapet visste om dette da kravet om registrering ble sendt inn.
Varemerkeloven §14 første ledd nr 7 kan ikke forstås slik at første brukers anvendelse av varemerket i USA ikke sperrer for registrering av merket i Norge. Under enhver omstendighet er det norske markedet et naturlig ekspansjonsområde for Anheuser-Busch, og var det også i 1980.
Selv om det er uklart i hvilken sammenheng Adolphus Busch uttalte seg i bevisopptaket i 1895, viser det at "Bud" allerede da var i bruk av selskapet Anheuser-Busch Brewing Association som navn på deres ølprodukt. I det interne brevet fra 1903 til Mr Adoue er "Bud" nevnt sammen med "Budweiser", og det er høyst sannsynlig at ølet også ble markedsført under dette merket. Avtalen i 1939 bekrefter at Anheuser- Busch hadde brukt merket før avtalen, og det amerikanske selskapet fikk enerett til bruken i Nord-Amerika og andre ikkeeuropeiske land. Anførslene for Düsseldorf byrett i 1975 gjelder en sak mellom Budejovicky Budvar og et annet amerikansk selskap. Budejovicky Budvars prosessfullmektig anfører i saken at det tsjekkiske selskapet ikke har brukt "Bud" som varemerke før 1969, men erkjenner at Anheuser-Busch har brukt betegnelsen merkemessig i årtier. Av registreringen i United States Patent Office, Principal Register, fremgår det at "Bud" har vært brukt av Anheuser- Busch før juni 1939. Det er ingen holdepunkter for at Budejovicky Budvar brukte "Bud" som varemerke for sitt øl før merket ble registrert i Tsjekkoslovakia i 1969.
Det må antas at Budejovicky Budvars rettsforgjengere var kjent med Anheuser-Busch' bruk av merket allerede fra 1895. Under enhver omstendighet var de kjent med bruken før inngåelsen av avtalen i 1939.
Det er utvilsomt at domstolene har full prøvelsesrett i de spørsmål som saken reiser.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
I. Spørsmålet om domstolenes prøvelsesrett.
Varemerkeloven §25 første ledd forutsetter at gyldigheten av et varemerke som er besluttet registrert av Patentstyrets annen avdeling kan bringes inn for domstolene til prøvelse. Omfanget av prøvelsesretten er den samme som for forvaltningsavgjørelser i sin alminnelighet. Det retten skal prøve, er den avgjørelse som ble truffet av annen avdeling, på grunnlag av det som forelå for avdelingen. Det skjønn som er omstridt er et lovbundet skjønn som ikke krever slik spesiell sakkunnskap eller erfaringsgrunnlag som Patentstyret sitter inne med, og det må legges til grunn at domstolenes prøvelsesrett gjelder alle sakens sider. Det vises til avgjørelsen i Rt-1995-1908, uttalelsen på side 1914.
II. Gyldigheten av varemerkeregistreringen.
Etter varemerkeloven §14 første ledd nr 6 kan et varemerke ikke registreres dersom det er egnet til å forveksles med varemerke som var innarbeidet av en annen da kravet om registrering ble innsendt. Etter lovens §2 annet ledd anses et merke å være innarbeidet når det innen vedkommende omsetningskrets her i riket er alminnelig kjent som særlig kjennetegn for innehaverens varer. Det kreves ikke at varemerket er brukt her i landet.
Lagmannsretten finner ikke godtgjort at varemerket "Bud" var alminnelig kjent i noen omsetningskrets i Norge som kjennetegn for øl fra Anheuser-Busch da kravet om registrering ble innsendt av Budejovicky Budvar 1 desember 1980. Det amerikanske ølet ble ikke solgt her, og produktet var ikke kjent gjennom publikasjoner, annonser, brosjyrer el l i Norge. At merket var kjent i bryggerikretser før 1980 er ikke tilstrekkelig for å anse det som alminnelig kjent i noen omsetningskrets, og Bryggeriforeningens antagelse om det også var kjent utenfor bryggeribransjen kan ikke tillegges særlig vekt ved bevisvurderingen. Det kan ikke utelukkes at endel personer kjente merket gjennom reiser til USA eller ved å ha lest amerikanske tidsskrifter, men den krets det her er tale om, må antas å være svært begrenset.
Varemerkeloven §14 første ledd nr 7 stiller også som krav for registrering av varemerke at det ikke er egnet til å forveksles med et varemerke som en annen har tatt i bruk før søkeren og søkeren kjente til denne bruken da kravet om registrering ble innsendt. Det spørsmålet retten må ta stilling til, er om Anheuser-Busch eller dets rettsforgjengere hadde tatt i bruk varemerket "Bud" før Budejovicky Budvar eller dets rettsforgjengere og, i så fall, om Budjovicky Budvar visste dette da registreringskravet ble fremsatt. Det er ikke bestridt at de to merkene er forvekselbare.
Som det fremgår innledningsvis gjennom partenes dokumentasjoner, ble det amerikanske ølet benevnt "Bud" av direktøren for Anheuser-Busch i bevisopptak og brev i henholdsvis 1895 og 1903. Uttalelsene er imidlertid uklare i sitt innhold og det fremgår ikke i hvilken sammenheng de ble avgitt. Lagmannsretten finner ikke at uttalelsene gir tilstrekkelige holdepunkter for at navnet da var tatt i bruk som varemerke for øl produsert av selskapet. I avtalen av 7 mars 1939 mellom partene er varemerket "Bud" direkte omhandlet, og det fremgår av avtalen at merket i alle fall før det tidspunktet hadde vært i bruk i Nord-Amerika som varemerke for det amerikanske ølproduktet. Det foreligger ingen dokumentasjon for at merket da var, eller hadde vært, i bruk der som varemerke for det tsjekkiske ølet. Heller ikke avtalens ordlyd gir holdepunkter for det. Det må således legges til grunn at Anheuser-Busch var første bruker av merket i USA og de land 1939avtalen omfattet.
Bruken av varemerket i Europa er lite opplyst. Det kan ikke tillegges vekt at kelnere og kunder på bevertningssteder kan ha brukt "Bud" som en forkortet betegnelse på "Budweiser" øl fra Budejovicky Budvar. Det er selskapets egen bruk som er avgjørende, og det er ikke dokumentert at tsjekkerne brukte merket som varemerke for sitt øl før den internasjonale registreringen i flere europeiske land 3 november 1969. Merket var da ikke i bruk i Europa som varemerke for det amerikanske ølet. Det må således legges til grunn at Budejovicky Budvar var første bruker at merket i Europa, men bruken startet først flere tiår etter at Anheuser-Busch hadde tatt i bruk merket i USA.
Varemerkeloven §14 nr 7 angir ingen begrensning for så vidt gjelder hvor varemerket først er tatt i bruk. Lagmannsretten kan heller ikke se at loven kan tolkes begrensende, slik at registreringhindringens anvendelse må begrenses til tilfeller hvor Norge må anses som et naturlig ekspansjonsområde for første brukerens virksomhet. Lovens forarbeider gir ikke holdepunkter for en slik innskrenkende fortolkning av bestemmelsen og i Birger Stuevoll Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett, annen utgave, side 121 anføres det: "Man bør derfor ta bestemmelsen på ordet, og ikke tolke inn i den begrensninger som hverken den selv eller forarbeidene antyder noe om." Lovens naturlige begrensning ligger i kravet om at registreringssøkeren må ha kjent til den annens tidligere bruk da krav om registrering ble innsendt. Lagmannsretten finner det utvilsomt at Budejovicky Budvar, gjennom bl a sin forretningskontakt med Anheuser-Busch, var kjent med det amerikanske selskapets første bruk av merket i USA da registreringssøknaden ble innsendt. Forøvrig bemerkes at det amerikanske ølet er produsert av en av verdens største ølprodusenter, og Norge kan ikke anses som et mindre naturlig ekspansjonsområde for dette ølet enn for det tsjekkiske. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å avgjøre om en mer perifer bruk av merket ville føre til samme resultat.
Lagmannsretten finner etter dette at byrettens dom må stadfestes, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem. Budejovicky Budvar pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Anheuser-Busch v/ advokat Ragnar Eide har inngitt omkostningsoppgave, hvor salærkravet for lagmannsretten er oppgitt til kr 56 350, samt diverse translatørutgifter på kr 16 950, til sammen kr 73 300. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Budejovicky Budvar, N-rodni podnik dømmes til å betale Anheuser-Busch, Incorporated i saksomkostninger for lagmannsretten 73 300 -syttitretusentrehundre- kroner innen 2 - to- uker fra denne doms forkynnelse.