LB-1996-3077
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-19 |
| Publisert: | LB-1996-03077 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 92-7320 A/75 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03077 K. |
| Parter: | Kjærende part: Lars Krogh (Prosessfullmektig: Advokat Truls Leikvang, Oslo). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Peter Vagle, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Petter A. Lossius. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §105, §180, §181 |
Saken gjelder saksomkostninger.
Ved stevning av 1. september 1992 anla Lars Krogh sak mot Oslo kommune vedrørende ligningen for 1989. Saken gjaldt spørsmålet om Krogh kunne kreve fradrag for rentekostnader i kommandittselskap ved beregning av pensjonsgivende inntekt. Forut for saksanlegget hadde revisor Tryggve Knap, som hadde hjulpet Krogh med å klage til overligningsnemnda, reist sak mot Asker kommune om det samme spørsmål for sin egen pensjonsgivende inntekt for 1986 og 1987. I denne sak var det falt dom den 2. juni 1992, men dommen var av Knap anket inn for lagmannsretten.
I stevningen fra Krogh var det reist spørsmål om den videre behandling av søksmålet burde utstå i påvente av endelig avgjørelse i saken mellom Knap og Asker kommune. I tilsvaret fra Oslo kommune erklærte kommunen seg enig i at behandlingen av saken burde utstå til Knaps sak var endelig avgjort. Oslo byrett la etter dette til grunn at partene hadde avtalt stansing av saken etter tvistemålsloven §105, hvilket ble meddelt partene i brev av 22. oktober 1992.
Tvisten mellom Knap og Asker kommune ble av Knap brakt inn for Høyesterett, som avsa dom den 1. mars 1996 der Knap fikk medhold i sitt krav. Oslo overligningsnemnd vedtok den 13. august 1996 å endre Kroghs ligning i samsvar med den rettsoppfatning som var lagt til grunn i høyesterettsdommen.
I prosesskrift av 9. september 1996 begjærte Kroghs prosessfullmektig saken hevet og krevet saksomkostninger med kr 34700, hvorav kr 4700 var opplyst å utgjøre utgifter i saken. Om bakgrunnen for omkostningsbeløpets størrelse ble det opplyst at "saksøkeren har pådratt seg omkostninger som en andel av omkostningene/salær i forbindelse med den tilsvarende saken for Høyesterett. Dette beløp er pådratt og kreves refundert av kommunen i forbindelse med at kommunen aksepterer at ligningen var uriktig". I senere prosesskrift ble det opplyst at Krogh hadde påtatt seg å dekke kr 30000 av de omkostninger som påløp i forbindelse med prosessen for Høyesterett. Oslo kommune anførte i prosesskrift av 2. oktober 1996 at omkostningskravet var alt for høyt hensett til det arbeid som var utført i saken, og at det ikke forelå noen hjemmel for å ilegge kommunen saksomkostninger som knyttet seg til en annen sak.
Oslo byrett avsa kjennelse den 7. oktober 1996 med denne slutning:
1. Saken heves.
2. I saksomkostninger betaler Oslo kommune til Lars Krogh kr 14900 - fjortentusennihundre 0/00 - innen 2 - to - uker fra forkynning av kjennelsen.
Lars Krogh har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen til lagmannsretten. Oslo kommune har tatt til gjenmæle.
Lars Krogh har anført:
Det gjøres gjeldende at saksomkostninger skulle vært tilkjent med det beløp som var krevet. Om den nærmere bakgrunn for dette har Kroghs prosessfullmektig opplyst:
Det er som kjent en betydelig økonomisk risiko man tar ved å få prøvet sin sak ved domstolene. For Tryggve Knap var ikke tvistegjenstandens verdi større enn at denne måtte vurderes opp mot risikoen for å bli ilagt saksomkostninger i tillegg til å dekke egne omkostninger.
På denne bakgrunn inngikk Tryggve Knap avtale med Lars Krogh hvis sak gjaldt det samme rettsspørsmål, om at han skulle dekke inntil kr 30000 av omkostningene som påløp i saken. Denne avtalen har alle parter klart forstått slik at ikke under noen omstendigheter skulle Tryggve Knap dekke disse omkostningene. I min omkostningsoppgave for Høyesterett har jeg derfor ikke krevet dekket kr 30000 som gjaldt Lars Kroghs omkostninger.
Med den betydelige økonomiske risiko man har ved å få prøvet en sak for domstolene, må det være helt betimelig at to parter som har helt identiske saker, må kunne avtale at den part som får en sak stanset er med på å dekke den annen parts omkostninger. Tryggve Knap og Lars Krogh har forholdt seg helt klart til denne avtalen. Når de vinnende parter forholder seg etter sin avtale, er det ikke rimelig at den tapende part i den sak som er stanset, ikke skal bære sin del av de omkostninger Lars Krogh har pådratt seg. Lars Kroghs andel av omkostningene kan ikke kreves dekket av Tryggve Knaps motpart slik som kjæremotparten synes å mene i sin anførsel for byretten. Dette skyldes at det i saken under ingen omstendighet kan kreves omkostninger fra motparten som Knap ikke skal dekke. Disse omkostninger kommer som en del av de omkostninger som Krogh har i forbindelse med sin sak, nettopp fordi det er han som plikter å betale disse dersom Knap ikke hadde nådd frem eller ikke var tilkjent saksomkostninger om han hadde vunnet saken. Det er Oslo kommune ved å innta et galt standpunkt til et rettsspørsmål som har pådratt Lars Krogh hans omkostninger. Jeg finner det svært urimelig om han ikke skal få dekket dette.
Denne saken har vært svært omfattende, bl.a. fordi ligningsmyndighetene ikke har villet fremlegge all den dokumentasjon de hadde som gjaldt de rettsspørsmål rettssaken gjaldt. Faktum er at Knap ikke er fakturert for de nevnte kr 30000 som er Kroghs andel av omkostningene. Det hører også med at saken var langt mer omfattende og medførte langt mer tidsforbruk enn det jeg har påstått tilkjent som saksomkostninger i Knapsaken, selv om man tar hensyn til de nevnte kr 30000 fra Krogh. - - -
Det opplyses videre at avtalen mellom Knap og Krogh er muntlig, og at det ikke ble opplyst noe om avtalen da omkostningsoppgaven ble forelagt Høyesterett i det omkostningene var redusert med Kroghs andel.
Lars Krogh har lagt ned slik påstand:
1. Oslo kommune dømmes til å betale Lars Krogh kr 34700 i saksomkostninger i Oslo byretts sak nr. 92-7320 A/70.
2. Lars Krogh tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr 2500.
Oslo kommune har blant annet anført:
Kravet om å få dekket saksomkostninger av motparten krever hjemmel, som i dette tilfellet er tvistemålsloven §175. Omfanget av de omkostninger som kan kreves, reguleres av §176. Denne bestemmelse viser klart at man kun har tenkt på utgifter som knytter seg til den sak som er prøvet eller i hvert fall brakt inn for retten. Ut over dette foreligger ingen hjemmel for å kreve motparten for saksomkostninger.
For øvrig ville det naturlige ha vært å ordne avtalen om omkostningsansvaret slik at Krogh skulle dekke en andel av Knaps kostnader, men bare dersom Knap selv måtte dekke utgifter i anledning sin sak, altså dersom Knap hadde tapt eller ikke fått tilkjent saksomkostninger. Det skjedde ikke i det Knap vant med saksomkostninger. Noe tap som Krogh skulle være med å dekke burde dermed ikke ha oppstått.
Når det anføres at man i henhold til partenes avtale har unnlatt å kreve fulle saksomkostninger i Knapsaken, må det bero på en feil som partene selv må bære risikoen for. Noen adgang til å inngå avtale om utgiftsfordelingen med bestemmende virkning for partenes respektive motparter hadde de selvsagt ikke.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse punkt 2 stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr 2500.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Således kan lagmannsretten bare prøve om byrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, derunder om utmålingen av omkostningene er i strid med denne. Selve den skjønnsmessige vurdering av hvilke utgifter som har vært nødvendige, kan ikke overprøves, men skjønnet kan tilsidesettes dersom det er klart uforsvarlig, jfr. også Schei I side 388.
Det legges til grunn at partene er enige om at Oslo kommune i medhold av tvistemålsloven §175 og §176 i alle fall skal dekke Kroghs saksomkostninger så langt de direkte skriver seg fra arbeidet med saken mellom dem. Oslo kommune synes for så vidt å ha akseptert et omkostningsbeløp på kr 14900. Det spørsmål partene er uenige om, er om Oslo kommune også skal pålegges de omkostninger Krogh har påtatt seg å betale i en annen sak som har hatt betydning for saken mellom Oslo kommune og Krogh.
Både tvistemålsloven §175 og §176 bygger på den forutsetning at det bare er omkostninger som er påløpt i selve den sak som avgjøres, som kan kreves erstattet. Omkostninger som skyldes andre forhold, er med andre ord ikke saksomkostninger i "saken" etter §175 og §176. Er eksempelvis flere saker forenet til felles behandling og pådømmelse, må omkostningene fordeles på sakene og avgjøres for seg i hver enkelt sak, jfr. Rt-1987-1406. Som det fremgår foran, er beløpet på kr 30000 ikke påløpt som følge av arbeid med saken her, men som følge av arbeid med en annen sak, som ikke en gang har vært behandlet felles med nærværende sak. Bestemmelsene i §175 og §176 gir således ikke hjemmel for å pålegge Oslo kommune å betale omkostningsbeløpet på kr 30000 som KrogH har påtatt seg å betale for Knap. Som anført av kommunen, gir avtalen mellom KrogH og Knap i seg selv ikke grunnlag for å pålegge kommunen omkostningsansvar.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger annet lovhjemlet grunnlag som medfører at Oslo kommune kan holdes ansvarlig for beløpet på kr 30000. Det skjønn byretten har utvist ved omkostningsutmålingen, er også forsvarlig.
Da byrettens omkostningsavgjørelse ikke kan sees å være avgjort i strid med loven, blir kjæremålet å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd bør Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes til kr 2500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Krogh til Oslo kommune 2500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.