LB-1996-3237
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-10 |
| Publisert: | LB-1996-03237 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 96-01381 D - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03237 K - Høyesterett HR-1997-00113K . |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Røkke, Drammen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Melheim 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §31, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ektefelleloven (1927) §31, Merverdiavgiftsloven (1969) §59 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om gyldigheten av utlegg, jf tvangsloven §7-13 tredje ledd.
Den 16 juli 1996 holdt Skattefogden i Buskerud utleggsforretning i henhold til lov om merverdiavgift §59. Kravet utgjorde samlet kr 404762, som refererte seg til Bs drift av Farmen Veiservice i tiden 1 mai 1989 til 1 mai 1991. Kravet er i sin helhet B s særgjeld. Utlegg ble tatt i hennes ideelle andel i den faste eiendom gnr 115 bnr 63 i Drammen. I henhold til skjøte av 13 juli 1977 er det Bs ektefelle, A, som står som eier av eiendommen.
A har i rett tid påklaget utleggsforretningen. Drammen namsrett avsa kjennelse den 4 oktober 1996 med slik slutning:
1. Utleggsforretning av 16. juli 1996, med utleggspant i en ideell halvdel av gnr. - - -, bnr. - - i Drammen, oppheves.
2. Staten v/Finansdepartementet plikter å betale kr 3500,- kronertretusenfemhundre00/100 - til A i saksomkostninger innen 14 - fjorten dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Om det nærmere saksforhold vises det til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Staten v/Finansdepartementet har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse oppheves
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 4000,-.
A har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1) Namsrettens kjennelse stadfestes og sakomkostninger tilkjennes.
Den kjærende part, Staten v/Finansdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse bygger på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Det er ikke grunnlag for å konstatere at A er eneeier av angjeldende eiendom. Vurderingen av eierforholdet blir det samme enten spørsmålet oppstår i forbindelse med separasjon/skilsmisse eller i forbindelse med en kreditors beslagsrett. Det er vist til Rt-1978-871.
Den kjærende part har videre vist til forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven. Det fremgår herav at intensjonen med §7-13 er å sikre en fordringshaver utlegg i det som skyldneren reelt sett eier. Det er sitert fra Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 152 hvorav fremgår at det følger av domstolenes praksis at boligen i de fleste tilfeller tilhører begge ektefeller. Det er også vist til ekteskapslovutvalgets utredning NOU 1987:30, blant annet side 70-71.
En ektefelles arbeid i hjemmet vil kunne danne grunnlag for medeiendomsrett til eiendeler ervervet ved den annens arbeidsinntekter eller arbeidsinnsats. Det er vist til ekteskapsloven §31 tredje ledd, hvorav følger at det skal legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet når man skal fastslå hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk så som felles bolig og vanlig innbo.
Den aktuelle eiendom er ervervet under samlivet. Ekteskapet ble inngått i 1968. Erverv av tomt skjedde etter det opplyste i 1977 og den ble da bebygget. Nedbetalingen av boligen, som er av normal standard, har skjedd under ekteskapet.
Ektefellene har to barn, født henholdsvis i 1969 og 1971. A har som ansatt i kommunen hatt inntektsgivende arbeid. Det er ikke anført at hans inntekter er for beskjedne til å betjene et huslån. Det anføres imidlertid at hans inntekt ikke har vært uvanlig høy. Dette forhold er av betydning ved vurderingen av hvorvidt en felles bolig må anses å være eiet av ektefellene i fellesskap, og hvor stor eierandel som eventuelt anses å tilhøre hver av ektefellene.
B har i perioder vært hjemmeværende for å ta seg av hus og barn. Etter opplysninger fra ligningskontoret har hun imidlertid i lengre perioder vært i inntektsgivende arbeid.
Til dokumentasjon for omfanget av ektefellenes arbeidsinntekter er det fremlagt diverse kopier av selvangivelser og utskrifter av ligningen.
På bakgrunn av nevnte bevismateriale gjøres det gjeldende at namsretten feilaktig har lagt avgjørende vekt på de formelle forhold. Det er ikke drøftet hvilken betydning ektefellens innsats, dels ved inntektsgivende arbeid og dels ved arbeid i hjemmet, har for spørsmålet om hvem som er reell eier av eiendommen. Det antas for øvrig at det på den tid eiendommen ble ervervet, var vanlig at ektemannen hadde de formelle posisjoner i forbindelse med kjøp, låneopptak m v, uten at dette var ment å skulle være et uttrykk for fordelingen av eierrettighetene til en felles boligeiendom.
Den kjærende part kan heller ikke se at A har dokumentert at det var hans midler som ble benyttet ved de ekstraordinære innbetalinger i 1991. At avdragene skjedde over hans konto, gir i liten eller ingen grad holdepunkt for å slå fast at midlene tilhørte ham alene. Det bør legges til grunn at B ved sin innsats i hjemmet og gjennom inntektsgivende arbeid har bidratt til å bringe boligen inn i felleseiet.
Den kjærende part har endelig vist til Agder lagmannsretts kjennelse av 2 juni 1995, som forgjeves har vært påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf Rt-1995-1395.
Kjæremotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er riktig, både hva angår rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
I tillegg til det som er anført i klagen og det som er uttalt av namsretten, er det anført at A har de "formelle posisjoner" som tilsier at eiendommen tilhører hans rådighetsdel. Dertil kommer at han alene har ivaretatt de praktiske gjøremål som var nødvendige for eiendomservervelsen. Hustruens innsats har på ingen måte bidratt rent praktisk.
Lånet til Husbanken er betjent av A, og nedbetalingen er skjedd over egen bankkonto. Ektefellene har ikke hatt felles bankkonto til noen tid. Restgjelden er i dag ca kr 25000. Den kjærende part har stilt spørsmål ved As nedbetalinger den 9 oktober og 22 november 1991 med til sammen kr 100000. Beløpene er tilveiebrakt av A med henholdsvis kr 30000 fra livspolise samt kr 70000 oppspart gjennom skattefri banksparing. Det er her vist til fremlagte selvangivelser.
Til ytterligere dokumentasjon for As reelle eierposisjon er det i etterfølgende prosesskrift av 7 desember 1996 (dok nr 12) lagt frem fire nye dokumenter, som er kommentert nærmere. Det fremgår herav at på bakgrunn av ovennevnte lånebetingelser, herunder renter, samt tilgang på midler og regelmessig oppspart kapital, har A ikke hatt vanskelig med å erverve boligeiendommen som egen rådighetsdel samtidig som han fullt ut har vært i stand til å overholde sin underholdsplikt vis-a-vis familien.
Det er videre vist til NOU 1987:30 side 105, kapittel 7, første avsnitt.
Når det gjelder de to kjennelsene som den kjærende part har påberopt, var faktum noe annerledes enn i nærværende sak.
Endelig er det anført at tvangsloven §7-13 tredje ledd, som tar sikte på forholdet til ektefellenes særkreditorer, synes å ha innebygget en viss reservasjon i formuleringen "... hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort." Det antas videre at påstanden om felles erverv i henhold til ektefelleloven §31 kun kan påberopes av ektefellen, hvorimot en tilsvarende påstand fra en kreditor bør underbygges med sikrere kriterier enn kun den alminnelige presumsjonsregel.
Lagmannsretten er under noen tvil kommet til et annet resultat enn namsretten og skal bemerke:
Som det fremgår av tvangsloven §7-13 tredje ledd, skal det legges til grunn en presumsjon for at ektefeller eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart hver. Namsmyndighetene bør derfor kunne holde seg til denne presumsjon, idet det overlates til den som påstår det motsatte, å underbygge sin påstand. Det fremgår av paragrafen at dette skal skje ved at et annet eiendomsforhold enn det presumerte, sannsynliggjøres. I samme paragraf er det uttrykkelig nevnt at det forhold at den ene part, som i nærværende sak, er registrert som eier, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett. Det faktum at den ene har de formelle posisjoner, blir således bare momenter i den totalvurdering som må foretas.
De opplysninger som fremgår av klagen og tilsvaret om hvem som formelt kjøpte eiendommen og hvordan man ordnet seg med lån, er ikke bestridt. Spørsmålet blir da om den utdypning som er foretatt av As innsats og håndtering av lån m v, er tilstrekkelig til å si at han har sannsynliggjort at han er den reelle eneeier av eiendommen.
Lagmannsretten har merket seg at eiendommen ble ervervet etter at ektefellene hadde vært gift i noen år og fått to barn. Selv om hustruen har vært hjemme i deler av ekteskapet, har hun også hatt inntektsgivende arbeid. Hennes samlede innsats har derfor vært av stor betydning for den oppsparing og betjening av lån som har foregått. At avdragene er trukket over mannens konto, gir derfor liten veiledning om hvem som er den reelle eier. Det forhold at deler av lånet er nedbetalt ved bruk av mannens ordning med skattefri banksparing, er heller ikke avgjørende. Også her legges det til grunn at hustruens innsats i hjemmet har vært en medvirkende årsak til oppsparingen.
Lagmannsretten har videre vurdert de innbyrdes relasjoner mellom ektefellenes inntekter over noen år. Det vises til de fremlagte oppgaver. Selv om A har hatt noe større inntjeningsevne, blir den reelle forskjell når det tas hensyn til hustruens totale innsats, ikke så stor som de nakne tall skulle tilsi. Uansett kan lagmannsretten ikke se at det er sannsynliggjort et annet eierforhold enn det som fremgår av lovens presumsjon.
Kjæremålet har etter dette ført frem. Det er lagt ned påstand om at namsrettens kjennelse skal oppheves. Lagmannsretten tar med sin avgjørelse standpunkt til realiteten, hvorved utleggsforretningen av 16 juli 1996 blir å stadfeste. Lagmannsretten finner at avgjørelsen har budt på slik tvil at partene bør bære hver sine omkostninger både for namsretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsmannens utleggsforretning av 16 juli 1996 stadfestes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.