LB-1996-3417
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-20 |
| Publisert: | LB-1996-03417 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Kjæremålsfrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 96-1843 D - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03417 K. |
| Parter: | Kjærende part: Sundal Collier & Co AS (Prosessfullmektig: Advokat Erling Christiansen). Kjæremotpart: Christian Fredrik Petersen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjort). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Melander. Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen. Lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §398, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-12, §179, §400, §404, §93, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §2-12, §2-1, §4-12, §5-16, §5-7, §5-9, §6-1 |
Saken gjelder spørsmål om fristen for kjæremål over namsrettens kjennelse i tilfellet er to uker eller tre dager, jf tvistemålsloven §398 første og annet ledd.
Ved Oslo byretts dom av 12 mars 1996 ble Christian Fredrik Petersen i hovedsøksmål tilkjent 3280000 kroner samt renter og saksomkostninger fra Harald Ellefsen. I motsøksmål ble Petersen frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Dommen er påanket.
Petersen begjærte utlegg med grunnlag i byrettsdommen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-12. Utleggsforretning ble avholdt 11 juni 1996 og utlegg tatt bl.a. i en VPS-konto tilhørende Ellefsen og med Sundal Collier & Co AS som kontofører. Petersen klaget over utleggsforretningen. I klagen anførte han bl.a. at vedkommende VPS-konto ble "tømt" for inneståender i mars 1996. Petersen anmodet i klagen om at namsmannen skulle pålegge Ellefsen og "aktuelle tredjemenn" å gi opplysninger om disposisjoner foretatt på VPS-kontoen. Namsmannen ga slikt pålegg til Sundal Collier & Co AS den 3 juli 1996. Som hjemmel for pålegget oppga namsmannen tvangsfullbyrdelsesloven §7-12. I pålegget heter det bl.a.:
For å undersøke hvilke formuesgoder saksøkte har, kan namsmannen pålegge tredjepersoner å gi opplysninger om krav som saksøkte har mot dem, og om formuesgoder som de har i sin besittelse og som saksøkte eier. Namsmannen anser at De omfattes av denne bestemmelsen og pålegger Dem herved å gi opplysninger om de aksjetransaksjoner som saksøkte utførte i begynnelsen av 1996. En ber om at utskrift av transaksjonene bli sendt undertegnede.
Sundal Collier Co påklaget namsmannens pålegg til Oslo namsrett. Christian Fredrik Petersen tok til gjenmæle. Oslo namsrett avsa 8 november 1996 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Sundal Collier & Co til Christian Fredrik Petersen kr 5000,- femtusen - innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.
Om saksforholdet vises det til namsrettens kjennelse.
Prosessfullmektigen til Sundal Collier & Co AS vedtok forkynnelse av kjennelsen den 13 november 1996. Kjennelsen ble deretter påkjært av Sundal Collier & Co AS, ved prosessfullmektigen, med kjæremålserklæring den 26 november 1996. Det ble lagt ned påstand om at namsrettens kjennelse kjennes ugyldig. Christian Fredrik Petersen tok til gjenmæle, og la i tilsvar ned prinsipal påstand om at kjæremålet avvises som for sent fremsatt, jf fristbestemmelsen i tvistemålsloven §398 annet ledd. Sundal Collier & Co AS anførte i et påfølgende prosesskrift at hovedregelen i tvistemålsloven §398 første ledd skal anvendes, og at kjæremålet er rettidig. Partene har deretter i prosesskrift til lagmannsretten utdypet sitt syn på fristspørsmålet.
Sundal Collier & Co AS har i forbindelse med avvisningsspørsmålet særlig anført:
Det er kjæremålsfristen på to uker i tvistemålsloven §398 første ledd som får anvendelse. Tredagerfristen i bestemmelsens annet ledd gjelder kjæremål mot pålegg fra en domstol om forklaringsplikt og bevisutleveringsplikt i relasjon til bevisførselen under rettergang, og ikke pålegg fra namsmannen i relasjon til en utleggsforretning. Det forhold at selskapets klage til namsretten ikke førte frem, innebærer ikke at Sundal Collier & Co AS har fått et pålegg fra namsretten. Namsretten har kun tatt stilling til rettmessigheten av namsmannens pålegg, som klageinstans.
Sundal Collier & Co AS har fått et pålegg fra namsmannen om å gi opplysninger. Det er noe annet enn pålegg om å gi forklaring eller å utlevere bevis, som forøvrig namsmannen ikke har hjemmel for å pålegge i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §7-12. Distinksjonen mellom pålegg om opplysninger, og bevisfremleggelse, er bevisst fra lovgiverens side. Grensen mellom disse ulike pålegg har betydning i flere bestemmelser, se f.eks. tvistemålsloven §400 annet ledd.
Forholdene her er parallelle til situasjonen ved videre kjæremål. Kun når et kjæremål gjelder selve pålegget er fristen tre dager, ikke når kjæremålet - som her - er den andre i rekken av rettsmiddelerklæringer, på samme måte som ved videre kjæremål. Det følger av avgjørelsen i Rt-1947-111 at bestemmelsen i tvistemålsloven §398 annet ledd ikke gjelder for videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Avgjørelsen i Rt-1989-1053 gjelder andre forhold.
Subsidiært begjærer Sundal Collier & Co AS oppreisning, om kjæremålet er for sent fremsatt. Fristoversittelsen er ikke forsettlig. At det i dette tilfellet skulle gjelde en kjæremålsfrist på tre dager antas fjernt og spesielt. Hverken selskapet eller prosessfullmektigen kan bebreides.
Sundal Collier & Co AS har i avvisningsspørsmålet lagt ned slik påstand:
1 a) Prinsipalt:
Kjæremålet fremmes.
b) Subsidiært:
Sundal Collier & Co gis oppreisning for fristoversittelse
I begge tilfeller:
2 Sundal Collier & Co a.s tilkjennes sakens omkostninger.
Christian Fredrik Petersen har særlig anført:
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 at tvistemålsloven fjerde del gjelder ved bruk av rettsmidler mot namsrettens avgjørelser. Namsmannens pålegg går ut på at Sundal Collier & Co AS skal utlevere bevis i utleggssaken. Klage over dette førte ikke frem. Da er kjæremålsfristen tre dager, jf tvistemålsloven §398 annet ledd, og kjæremålet er ikke rettidig. Det må være uten betydning at pålegget ble gitt av namsmannen, og ikke av en domstol under rettergang.
Lovgrunnene som tilsier den kortere frist i §398 annet ledd gjør seg gjeldende i forhold til pålegg overfor tredjemann under tvangsfullbyrdelse. Kravet til hurtig saksbehandling gjelder også her.
Pålegget innebærer at Sundal Collier & Co AS skal utlevere bevis til bruk under namssaken. Det er uten betydning at namsmannen har brukt ordet "opplysninger" i stedet for bevis. Realiteten i pålegget er avgjørende. Også for namsmannen finner det sted bevisførsel. At bevisførselen ikke er umiddelbar, må være uten betydning.
Petersen bestrider at forholdene her tilsier at reglene for videre kjæremål bør få anvendelse, jf tvistemålsloven §404. Forøvrig vises det til avgjørelsen i Rt-1989-1053, der det forutsetningsvis ble lagt til grunn at tredagersfristen også gjelder ved videre kjæremål.
Til oppreisningsbegjæringen anføres det at det ikke er klart at fristoversittelsen ikke er forsettlig. Her foreligger det eventuelt rettsvillfarelse i den sentrale prosessrett. I alle tilfelle er det ikke særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Namsrettens kjennelse er, anføres det, korrekt. Lovens ordlyd tilsier ikke at det er tvil om tolkningen.
Christian Fredrik Petersen har i avvisningsspørsmlet lagt ned slik påstand:
a) Kjæremålet avvises som for sent innkommet.
b) Christian Fredrik Petersen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner at avvisningsspørsmålet bør avgjøres før saken går videre, jf tvistemålsloven §93, og skal bemerke:
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 at bl.a. tvistemålsloven fjerde del gjelder ved bruk av rettsmidler mot namsrettens avgjørelser. I dette tilfellet tok namsretten stilling til klage fra Sundal Collier & Co AS - som ikke er part i saken for tvangsmyndigheten - over et pålegg fra namsmannen om "å gi opplysninger". Spørsmålet er om selskapets kjæremål til lagmannsretten følger hovedregelen om to ukers frist i tvistemålsloven §398 første ledd, eller om den særlige fristregelen i bestemmelsens annet ledd kommer til anvendelse.
Den tidligere tvangsfullbyrdelseslov av 1915 inneholdt ikke spesiell bestemmelse med henvisning til tvistemålsloven for bruk av rettsmidler mot namsrettens avgjørelser. At regelen var den samme også etter 1915-loven fulgte imidlertid av dens §2, som inneholdt en generell henvisning til bl.a. tvistemålsloven fjerde del. Lagmannsretten kan ikke se at det ut fra forarbeidene til den nye tvangsloven §2-12 er holdepunkter for at lovgiver har tatt sikte på noen realitetsendring i forhold til f.eks. fristreglene i tvistemålsloven §398.
Bestemmelsen i tvistemålsloven §398 annet ledd nevner ikke uttrykkelig at det siktes til pålegg gitt av retten, men dette synes å være meningen. Ordlyden i bestemmelsens tredje ledd støtter et slikt tolkningsresultat. I dette tilfellet er pålegg gitt av namsmannen i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §7-12. Lagmannsretten finner under tvil at et slikt pålegg må falle utenfor den spesielle fristregelen i §398 annet ledd.
Riktignok er namsmannen, i likhet med namsretten, namsmyndighet, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-1, og namsmannen er i loven tillagt avgjørelseskompetanse i en rekke spørsmål av stor betydning for de involverte. På samme måte som namsretten gir loven namsmannen fullmakt til av eget tiltak å innhente opplysninger fra partene og andre, og til å følge opp slike henvendelser gjennom pålegg, se f.eks. §5-7, §5-9 og §7-12, sml §6-1. Det er lovens alminnelige system at namsmannen treffer slike typer avgjørelser som namsmyndighet i første "instans", med rett for den som rammes til å påklage avgjørelsen til namsretten, jf lovens §5-16. Noen alminnelige fristregler for klage til namsretten gir imidlertid ikke loven anvisning på, utover bestemmelsen om at fullbyrdelsen ikke må være avsluttet. Hensynet til rimelig sammenheng i reglene for bruk av rettsmidler i rettsmiddelinstansene taler da mot at den særlige og knappe kjæremålsfristen i tvistemålsloven §398 annet ledd bør anvendes. Særlig gjelder det i vårt tilfelle, der namsmannen har gitt pålegg overfor en tredjemann som ikke er part i tvangssaken. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven som gir namsmannen hjemmel for slike pålegg, er nye. Det ville vært naturlig at lovgiver ga klart uttrykk for det, om det er meningen at kjæremål i forbindelse med et pålegg som vårt skal følge fristregelen på tre dager. Lagmannsretten kan ikke se av forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven at spørsmålet har vært vurdert av lovgiveren.
Etter dette antas kjæremålsfristen i saken å følge hovedregelen i tvistemålsloven §398 første ledd. Da er det klart, som partene også er enige om, at kjæremålet er rettidig.
Saksomkostningsspørsmålet finner lagmannsretten bør utstå til den kjennelse som avslutter kjæremålssaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd. Det antas unødvendig at dette får uttrykk i slutningen.
Beslutningen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet fremmes.