LB-1996-679
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-23 |
| Publisert: | LB-1996-00679 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-1703 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00679 K. |
| Parter: | Kjærende part: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Ida Elisabeth Gjessing, Oslo). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §403, §180, §181, Lov om videregående opplæring (1974) §11 |
Saken gjelder Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse.
A, født xx.xx.1971, begynte høsten 1987 etter avsluttet ungdomsskole på Stovner videregående skole. Ved avsluttende eksamen etter tredje skoleår strøk A i tre fag. Høsten 1990 ble det ved tester foretatt av logoped Inger Tangenes ved Bredtvedt kompetansesenter klarlagt at A hadde lese- og skrivevansker. Samme høst hadde A begynt ved Elvebakken videregående skole og gjennomgikk der grunnkurs for skilt- og dekorasjonsmalere. Ved eksamen våren 1991 fikk A de hjelpemidler som logoped Tangenes hadde anbefalt i forbindelse med de tester som var utført. Etter avsluttet skoleår med gode resultater gjennomførte A militærtjeneste 1991-1992. Fra høsten 1992 var han elev ved Bjørknes privat-gymnas med sikte på å skaffe seg en fullstendig eksamen fra videregående skole. Han gikk opp til eksamen våren 1993 og forbedret sine resultater vesentlig i forhold til eksamensresultatet ved Stovner videregående skole. A søkte om inntak ved fysioterapi- og mensendieckhøyskolen fra høsten 1993, men kom ikke inn fordi han ikke hadde tilstrekkelig poengsum. Høsten 1993/våren 1994 tok A forberedende prøver og eksamen i grunnfag kriminologi ved Universitetet i Oslo, samtidig som han forbedret sine karakterer i norsk og norsk sidemål. Han skaffet seg på denne måten tilstrekkelig grunnlag til fra høsten 1994 å bli tatt opp ved mensendieckhøyskolen, hvor han fortsatt studerer.
Ved stevning av 28 februar 1995 reiste A sak mot Oslo kommune med krav om erstatning, begrenset oppad til kr 500.000. Kravet var begrunnet med at den videregående skole hadde forsømt å ta initiativ til undersøkelser som på et tidligere tidspunkt hadde kunnet avdekke hans lese- og skrivevansker og legge opp en adekvat undervisning i samsvar med råd fra sakkyndige.
I stevningen ble det samtidig fremsatt begjæring om at en sakkyndig ble oppnevnt.
I tilsvar bestred kommunen at det forelå noe ansvarsgrunnlag, idet det ble hevdet at As påståtte grad av dysleksi ikke var av en slik art at den skulle foranledige særlig tilrettelagt undervisning i den videregående skole. Dessuten ble det anført at det ikke kunne påvises noen årsakssammenheng mellom en påstått manglende tilrettelagt undervisning og "As utsettelse av sin utdannelse". Endelig ble det hevdet at det ikke kunne dokumenteres noe tap av en slik størrelsesorden som fremgikk av As påstand. Da det etter kommunens oppfatning ikke kunne påvises noe rettslig grunnlag for As krav, kunne kommunen heller ikke se behov for oppnevning av sakkyndige. I tilsvaret nedla kommunen påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Etter oppnevnelse avga førsteamanuensis Solveig-Alma H Lyster ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo den 13 november 1995 sakkyndig uttalelse. Under hovedforhandlingen i byretten ble det videre fremlagt logopeduttalelse, datert 20 desember 1990, avgitt av logoped Tangenes ved PPtjenesten i Oslo. Oslo byrett avsa den 8 februar 1996 dom med slik domsslutning:
1. Oslo kommune v/ordføreren frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom. I sin begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen viser byretten til at Oslo kommune har vunnet saken fullstendig og at utgangspunktet etter tvistemålsloven §172 første ledd er at kommunen skal tilkjennes saksomkostninger av A. Det heter videre:
Men retten finner at saken har vært så tvilsom at A har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Det er forståelig at han i lys av det han opplevde på Stovner vg. skole og utviklingen etter dette føler at det ble begått en feil ved at hans lese- og skrivevansker ikke ble oppdaget. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alternativ. Dette innebærer også at utgiftene til den sakkyndige blir å dele likt mellom partene. Retten legger således til grunn at sakkyndig bistand var i begge parters interesse.
Oslo kommune har ved sin prosessfullmektig, Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Ida Elisabeth Gjessing, i rett tid påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 2.
Det hevdes at avgjørelsen bygger på feil rettsanvendelse, idet det ikke noe sted i dommen er uttrykt tvil fra rettens side verken med hensyn til delkonklusjoner eller den endelige konklusjon. Således gir byretten uttrykk for at §11 i lov om videregående opplæring etter byrettens oppfatning ikke pålegger kommunen noen plikt til å opprette spesialpedagogstillinger ved den enkelte skole, noe Stovner videregående skole først fikk i 1989. Lovens krav begrenser seg til at det i hver kommune er tilgang til egnet pedagogisk/psykologisk rådgivning. I As tilfelle var det etablert en slik tjeneste som skolen kunne benytte seg av, således PPT. Skolen hadde dessuten rådgivere som blant annet hadde til oppgave å bistå elever med særskilte problemer. Etter byrettens oppfatning var den ordning som var etablert ved Stovner videregående skole, da A begynte der i 1987, i samsvar med lovens krav. Byretten fant heller ikke grunnlag for As anførsel om at Stovner videregående skole handlet i strid med "instruks for rådgivere", fastsatt av departementet i juni 1977. Endelig viser byretten til at sentrale forskrifter med retningslinjer om spesielle rettigheter ved eksamen i videregående skole for elever med lese- og skrivevansker i videregående skole ble gitt i 1989. Etter disse var det en forutsetning at sakkyndig vurdering skulle foretas før slik rett ble innvilget. Byretten viser til at det ikke ble foretatt noen slik sakkyndig vurdering av A i 1989 eller 1990 og fant på bakgrunn av bevisførselen ikke grunnlag for kritikk mot lærerne ved Stovner videregående skole for at dette ikke skjedde.
For å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, må to vilkår foreligge. For det første må saken ha reist kvalifisert tvil. Vurderingstemaet er da den eventuelle tvil selve saken byr på, ikke hvorvidt den tapende part selv var i tvil om utfallet eller fant det rimelig å gå til sak av andre "følelsesmessige årsaker". Dernest er det et vilkår at tvilen ga den tapende part en rimelig grunn til å anlegge sak. Det er etter dette gal rettsanvendelse når byretten unnlater å tilkjenne kommunen saksomkostninger med den begrunnelse at det er forståelig at A følte at det var begått en feil ved at hans vanskeligheter ikke ble oppdaget.
Byretten har tatt standpunkt til realitetene i saken etter en vurdering av ansvarsgrunnlaget. Dette er imidlertid ett av flere kumulative vilkår for at erstatningsplikt skal kunne fastslås. Når retten har besluttet at saksomkostninger ikke skal tilkjennes fordi saken innebar kvalifisert tvil, måtte den også gått inn på de øvrige vilkårene som årsakssammenheng, påregnelighet og dokumentasjon av det påståtte tap. I dommen er bare ansvarsgrunnlaget vurdert og det uten at tvilen har fått konkretisert uttrykk.Også byrettens beslutning om at partene skal dele kostnadene til den sakkyndige innebærer gal rettsanvendelse. Videre er avgjørelsen utilstrekkelig begrunnet. Kommunen protesterte mot saksøkers begjæring om at sakkyndig skulle oppnevnes, og retten har da også avgjort saken uavhengig av den sakkyndige utredning. Betingelsene for en fordeling av omkostningene ved bruk av sakkyndig er at den sakkyndiges bistand var nødvendig for en forsvarlig behandling av saken. Dette vilkår var ikke oppfylt, og beslutningen om fordeling av omkostningene er dermed et utslag av gal rettsanvendelse. Uansett er det utilstrekkelig som begrunnelse å vise generelt til at oppnevningen var foretatt i begge parters interesse.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Oslo byretts dom av 8. februar 1996 i sak nr. 95-01703 A/64 oppheves forsåvidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten.
Subsidiært:
1. Oslo byretts dom av 8. februar 1996 i sak nr. 95-01703 A/64 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen.
I begge tilfeller:
3. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet.
A har tatt til motmæle og har ved sin prosessfullmektig, advokat Liv Clemetsen, i det vesentlige anført:
Byretten har gitt uttrykk for tvil vedrørende sakens utfall i forbindelse med omkostningsavgjørelsen, og har derfor anvendt bestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd riktig. Det er ikke noe vilkår at tvilen kommer til uttrykk i domsgrunnene for øvrig.
At retten dessuten gir uttrykk for at det er forståelig at A subjektivt sett hadde grunn til å beklage seg over sin skolegang er uten relevans i denne sammenheng.
Byretten har lagt til grunn at oppnevnelse av sakkyndig har vært i begge parters interesse. Det må være tilstrekkelig at det av rettsboken fremgår at en slik vurdering er foretatt i tilknytning til en eventuell utgiftsdeling. Det avgjørende spørsmål er hvorvidt sakkyndig bistand var i begge parters interesse, ikke om saken er løst uavhengig av den sakkyndige erklæring eller ikke. Den sakkyndige rapport kan uansett ha bidratt til å opplyse saken i betydelig grad.
Bruk av sakkyndige gir en rimelig grad av sikkerhet for at det i saken ikke foreligger omstendigheter som partene ikke har vært oppmerksom på, og dermed for at relevant materiale er fremkommet. Det må antas at også kommunen har en klar interesse i å få en korrekt avgjørelse bygget på et så bredt avgjørelsesgrunnlag som overhodet mulig. Det er nedlagt slik påstand:
Oslo byretts dom av 08. februar 96 i sak nr. 95-01703 stadfestes i den utstrekning denne er påkjært og A tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet.
Lagmannsretten bemerker at saken gjelder kjæremål over byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Ved behandlingen av kjæremålet kan det prøves om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Videre kan lagmannsretten prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen. Ved sin avgjørelse er lagmannsretten bundet av den bevisvurdering som den dømmende rett har foretatt.
Etter lagmannsrettens oppfatning må byrettens begrunnelse for sin avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet forstås slik at selve saken er funnet så tvilsom at A hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Henvisningen til de traumatiske opplevelser A hadde ved Stovner videregående skole må etter dette forstås på bakgrunn av at skolen faktisk ikke satte i verk hjelpetiltak, men begrenset seg til å underrette de foresatte om de svake resultater ved karakteroppgjøret før julen 1987, ved avslutningen av første termin i annen klasse og ved karaktergivning i første halvår 1989. Selv om tvilen ikke har fått uttrykk i tilknytning til gjennomgåelsen av realitetene i saken, gir denne på bakgrunn av de sakkyndige erklæringer som forelå for byretten, etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig grunnlag for den tvil byretten har gitt uttrykk for.
Bestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd må imidlertid forstås slik at retten ikke kan la være å tilkjenne saksomkostninger i tilfeller hvor det er flere grunnlag som saken kunne ha vært avgjort på og hvor det for et eller flere grunnlags vedkommende ikke foreligger momenter av tvil. Dette innebærer at retten ved anvendelse av unntaksbestemmelsen rent summarisk må angi om de øvrige grunnlag inneholder tvilsmomenter av betydning og hva tvilen gjelder, jf Schei: Kommentarer til tvistemålsloven, bind I side 355 og Rt-1981-688. Hvis det er særskilte holdepunkter for det, kan det imidlertid legges til grunn en presumsjon for at retten har bygget på de anførsler som var det sikreste avgjørelsesgrunnlag. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne holdepunkter for en slik presumsjon når det gjelder de grunnlag som er aktuelle i nærværende sak, spørsmålet om årsakssammenheng, påregnelighet og dokumentasjon av det påståtte tap. Disse er ikke omtalt i dommen.
Lagmannsretten finner etter dette at byrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves og hjemvises til ny behandling, jf tvistemålsloven §403, annet ledd.
Kjæremålet har ført frem. I samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør A betale Oslo kommunes saksomkostninger for lagmannsretten. Disse finnes passende å kunne fastsettes til kr 1.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 2, oppheves.
Saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Oslo kommune 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.