LB-1996-933
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-02 |
| Publisert: | LB-1996-00933 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 95-00361 A og 96-00365 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00933 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Tørresby, Sandvika). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Brit Engebakken, Drammen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø 2. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 3. Lagdommer Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §384, §386, §403 |
Kjæremålet gjelder byrettens omkostningsavgjørelse.
I barnefordelingssak mellom partene avsa Drammen byrett den 31 august 1995 dom med slik domsslutning:
1. A skal ha den daglige omsorg for C født xx.xx.82 og D født xx.xx.86.
2. B skal ha samværsrett med C og D hver helg fra fredag etter skoletid til søndag kveld, minimum 14 dager i sommerferien og annenhver jul og påske.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A påkjærte omkostningsavgjørelsen, mens B anket dommen i sin helhet. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 12 oktober 1995 ble byrettens omkostningsavgjørelse opphevet og hjemvist til byretten for ny pådømmelse.
I felles prosesskrift av 20 og 27 desember 1995 meddelte partene at de var enige om å heve ankesaken uten tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten, slik at byrettens dom blir stående, men slik at omkostningene for byretten skulle avgjøres av byretten etter hjemvisningen i lagmannsrettens kjennelse av 12 oktober 1995. På dette grunnlag ble ankesaken hevet som forlikt.
I samsvar med foranstående traff Drammen byrett den 29 februar 1996 ny avgjørelse i saksomkostningene i dom med slik domslutning:
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har, ved sin prosessfullmektig, påkjært omkostningsavgjørelsen og lagt ned slik påstand:
1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til byretten for fortsatt behandling.
2. B erstatter A sakens omkostninger for Lagmannsretten med kr 2000,-.
A har i det vesentlige anført:
Omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, idet A etter domsresultatet skulle vært tilkjent saksomkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Ved å anvende unntaksregelen i annet ledd har byretten foretatt en skjønnsutøvelse som både er vilkårlig og åpenbart uriktig. Ut fra premissene fremtrer bevisbedømmelsen ikke som mer tvilsom etter byrettens begrunnelse i den nye dommen. Byretten har stilt for små krav til vilkår om at saken har vært så tvilsom at B har hatt "rimelig grunn" til å få saken prøvet for retten.
Rettslig sett kan saken ikke være tvilsom tross den tvil det er gitt uttrykk for. Den angitte bevistvilen fremtrer ut fra det beskrevne saksforholdet som vilkårlig og klart urimelig overfor A. Det er ikke samsvar mellom premissene i tvistespørsmålet og byrettens omkostningsavgjørelse. Dette er en saksbehandlingsfeil som gir grunnlag for opphevelse og henvisning til ny behandling, jf tvistemålsloven §403 annet ledd, jf §384 annet ledd nr 5 og §386 annet ledd.
B har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:
1. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til B eller det offentlige med kr 525,-.
B har anført at byrettens omkostningsavgjørelse ikke lider av noen feil eller mangler. Den er således ikke avgjort i strid med loven, og det foreligger ingen saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten bemerker at den etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Selve rimelighetsvurderingen av om unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse kan ikke prøves i kjæremålsavgjørelsen, med mindre skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Lagmannsretten kan prøve om det knytter seg saksbehandlingsfeil til omkostningsavgjørelsen, således om denne er mangelfullt begrunnet. I dommen uttaler byretten:
Retten ga saksøkte medhold i hovedsaken ut fra en helhetsvurdering av en rekke momenter av betydning for vurderingen av hva som vil være den beste løsning for barna. Det utslagsgivende moment var begge barnas ønske om å bo hos saksøkte, på bakgrunn av deres alder og ut i fra at retten vurderte deres valg som fast og gjennomtenkt, og ikke forårsaket av forhold som tilsa at deres ønske ikke burde tillegges særlig vekt. Retten vurderte imidlertid begge parter som gode omsorgspersoner for barna, og retten fant vurderingen vanskelig på bakgrunn av at barna etter samlivsbruddet mellom partene etter avtale hadde bodd hos saksøkeren siden samlivsbruddet i 1989 fram til de flyttet til saksøkte i desember 1994. De syntes i den tiden å ha hatt en fin utvikling, og samarbeidet mellom partene vedrørende barna fungerte bra.
Saksøkerens livssituasjon hadde vært vanskelig, og hun hadde i praksis vist at hun evner å prioritere barna og ikke la egne bekymringer gå ut over dem. Det bemerkes at selv om disse momenter ikke ble særskilt poengtert i dommen kan de nå trekkes fram, jfr. Rt-1981-688 (s. 691).
Etter tvistemålsloven §172 første ledd skal den part som taper saken dekke motpartens saksomkostninger, men unntak kan etter bestemmelsens annet ledd gjøres dersom "...saken var saa tvilsom, at der var fyldestgjørende grund for den tapende part til at la den komme for retten, ...". Retten anser at tungtveiende momenter i saken har trukket i forskjellig retning, og avgjørelsen bød derfor på kvalifisert tvil. Retten finner at saksøkeren av den grunn hadde fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten.
Etter dette tilkjennes ikke saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alternativ.
Lagmannsretten viser til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1981-691 har gitt uttrykk for at førsteinstansen, når den på ny skal avgjøre omkostningsspørsmålet, i den nye dommen kan trekke inn momenter som ikke var særskilt poengtert i den første dommen.
Med den begrunnelse som Drammen byrett har gitt i den nye dommen, kan lagmannsretten ikke se at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Byretten har gitt uttrykk for at den sto overfor vanskelige avveininger med momenter som trakk i forskjellig retninger. Den har videre fremholdt at avgjørelsen bød på kvalifisert tvil. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det ikke er et krav at dommen utformes slik at tvilen som kan gjøre seg gjeldende under avveiningene eksplisitt fremkommer i premissene andre steder enn der omkostningsspørsmålet avgjøres.
Byretten har videre tatt standpunkt til om tvilen var slik at den tapende part hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Dette konkrete skjønnet kan kjæremålsretten ikke prøve. Det fremtrer ikke som vilkårlig eller åpenbart urimelig.
Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil, da byrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lagmannsretten har kunnet prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Da lagmannsrettens kompetanse er begrenset, blir kjæremålet etter utfallet å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §181 første ledd bør den kjærende part erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. B har tidligere hatt fri sakførsel. Det kan imidlertid ikke ses at hun har fri sakførsel i kjæremålssaken her. Hun tilkjennes derfor saksomkostninger. Omkostningsbeløpet fastsettes i samsvar med fremsatt krav til kr 525, som alt er salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 525 - femhundreogtjuefem - kroner til B innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.