LB-1997-1019

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-12-08
Publisert:	LB-1997-01019
Stikkord:	Avskjedigelse
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. 1214 A/96 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01019 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Øvretveit). Motpart: Kiwi Minipris A/S (Prosessfullmektig: Advokat Magne Mjaaland).
Forfatter:	Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Ekstraordinær lagdommer Odd E. Blomdal. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, §57

A ble den 24. mai 1996 avskjediget fra sin stilling som butikksjef i KIWI Minipris AS' (KIWI) filial på X i Drammen. Grunnlaget for avskjeden var at han samme dag hadde undertegnet en erklæring hvor han bekreftet at han hadde tatt 13.552 kroner og brukt pengene privat. Han bekreftet også at dette hadde skjedd tidligere, men at de tidligere midler var blitt tilbakelevert i løpet av 3-4 uker.

A tiltrådte stillingen den 1. mars 1995 med tre måneders oppsigelsestid. Som butikksjef var han blant annet ansvarlig for å ta imot kasserernes dagsoppgjør. Ved avslutningen av arbeidsdagen teller kassereren opp kassen og legger pengene og eventuelle sjekker i en nattsafepose sammen med et kontrollbilag. Butikksjefen eller en annen nøkkelansvarlig kontrollerer at summen stemmer med kasseinnslagene, hvoretter posen merkes, forsegles og legges i safen. Etter instruksen var det As ansvar å bringe dagsoppgjørene videre til bankens nattsafe i løpet av neste dag. Når banken har tellet opp posen sendes kvittering på telefax til butikken, hvor butikksjefen kontrollerer mot sitt eksemplar av kontrollbilaget.

Den 2. august 1995 uteble et oppgjør på 31.460 kroner som først ble innlevert den 25. september. Bankens kvittering viste imidlertid at kun 28240,50 ble innlevert, slik at det var oppstått en manko på kr 3219,50.

Den 15. november samme år ble en pose inneholdende 18.154 kroner ikke innlevert til banken. A ble den 9. januar 1996 bedt om å gi en skriftlig redegjørelse for de to forholdene. Dagen etter innleverte han oppgjøret fra november, men noen skriftlig redegjørelse ga han ikke. Han ble derfor innkalt til en samtale, som fant sted den 26. samme måned. Til stede under samtalen var foruten A, økonomisjef Terje Navjord og distriktssjef Gunnar Reistad. Av samtalereferatet fremgår at A påtok seg å betale mankoen på kr 3219,50, og at forholdene ble ansett som meget alvorlige og ville bli tatt opp med bedriftsledelsen. Den 9. februar 1996 ble A gitt en skriftlig advarsel for forholdene.

Utover våren 1996 ble flere oppgjør forsinket. Den 17. april manglet kr 22839,50 som ble innlevert den 8. mai. Den 22. april manglet 10.378 kroner som ble innlevert den 22. mai med 1.000 kroner for mye i nattsafeposen. Den 6. mai manglet kr 13.042 som også ble innlevert den 22. mai.

A ble innkalt til et møte med Reistad og Navjord den 23. mai og han innrømmet da at nattsafeinnskuddet fra den 22. april var blitt innlevert for sent. Deretter foretok de befaring i butikken. Av møtereferatet fremgår at ukesoppgjør for mai ble gjennomgått og sammenlignet mot innskuddskvitteringer fra banken. Det fremkom da at A var ute av stand til å redegjøre for en nattsafepose fra den 20. mai som inneholdt 23.552 kroner. I safen ble det også funnet en åpen og umerket nattsafepose innholdende 10.400 kroner. A ble nå gjort oppmerksom på at en oppsigelse av arbeidsforholdet ville bli en naturlig reaksjon, og det ble avtalt et møte neste dag for å drøfte den praktiske gjennomføringen av oppsigelsen.

På møtet den 24. mai deltok A, Reistad, Navjord og administrerende direktør i KIWI Norge, Per Erik Burud. Burud foredro en teori om hvorledes underslag ofte gjøres, han henviste til sine erfaringer, konstaterte at As fremgangsmåte var mistenkelig lik den som han hadde beskrevet, hvoretter A ble beskyldt for å ha gjort underslag. Deretter ble A forelagt og underskrev den erklæringen som danner grunnlaget for avskjeden. Umiddelbart samme dag kontaktet A advokat for å trekke tilbake sin erkjennelse av at han hadde brukt bedriftens penger privat.

Forhandlingsmøte ble avholdt den 6. juni 1996 uten at partene kom til enighet. Under henvisning til As erkjennelse av å ha begått underslag, anmeldte KIWI forholdet den 10. juli 1996. I tillegg ble det anmodet om etterforskning av kr 13.424 som det på bakgrunn av en rapport fra A/S Skankontroll, ble anført at A hadde tatt den 12. april 1996 og kr 4177,50 som han hadde mottatt på sjekk den 31. januar 1996. De to sistnevnte forholdene er senere under saksforberedelsen for lagmannsretten oppklart uten at KIWI har underrettet politiet om dette. Det er opplyst at politiet ikke har tatt noen påtalemessig avgjørelse i saken ennå.

A tok den 29. juli 1996 ut stevning til Drammen byrett hvor han nedla påstand om at avskjeden kjennes urettmessig, og at han tilkjennes erstatning, oppreisning og saksomkostninger.

Drammen byrett avsa den 22. januar 1997 dom med denne domsslutning:

1. Kiwi Minipris AS, ved styrets formann, frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om saksforholdet forøvrig vises til byrettens dom.

Byrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet fant at A hadde begått underslag.

A har påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble avholdt den 11. og 12. november 1997 i Drammen tinghus. A møtte og avga forklaring. Økonomisjef Terje Navjord fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd og avga forklaring. Seks vitner ble avhørt i tillegg til Navjord. Av disse er to nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har anført at han ikke har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av avtalen, og at vilkårene for å avskjedige ham derfor ikke er til stede, jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1.

A aksepterer at underslag er avskjedsgrunn, men han bestrider å ha begått underslag eller gjort seg skyldig i andre økonomiske misligheter. Han erkjenner å ha brutt rutiner og instrukser, og at vilkårene for oppsigelse foreligger. Økonomisk rot er imidlertid ikke en tilstrekkelig avskjedsgrunn.

Mankoen den 2. august 1995 er ikke et bevis for at A har tilegnet seg pengene. Han ønsket selv å finne mankoens årsak uten å blande andre inn, og lot derfor oppgjøret ligge til han hadde funnet feilen. Da han ikke lyktes i å finne årsaken, innleverte han oppgjøret med mankoen.

Ved oppgjøret den 14. november forelå ingen manko, og det er ikke ført noen bevis for at A har lånt pengene. Nattsafeposen var blitt forlagt i safen blant vekslepenger og andre papirer, og ble først funnet i januar 1996. Han regnet med at forholdet nå var brakt ut av verden i og med at beløpet var innbetalt, og derfor besvarte han ikke anmodningen av 9. januar om å redegjøre for forholdet. Advarselen av 9. februar har A ikke mottatt.

Manki som oppstod våren 1996 startet i februar eller mars. A fant ikke feilen, og for å dekke over mankoen åpnet han andre nattsafeposer og etterfylte med penger derfra. Slik skjøv han stadig problemet foran seg. Etterhvert kom flere manki til, beløpet økte på, og til slutt mistet han oversikten.

Det foreligger flere momenter som taler mot KIWIs anførsel om at A har begått underslag. A og hans ektefelle hadde og har god økonomi. Han har ikke gjort noe for å skjule uregelmessighetene; han har sendt inn oppgjørslister og kvitteringer i rett tid og med korrekte beløp. Et underslag måtte derfor ha blitt oppdaget etter kort tid. Han overtok en butikk med mangelfulle rutiner. Safenøkkelen kunne ligge på safen, det var flere nøkkelansvarlige, og det var vanlig å la nattsafeposene ligge åpne til neste dag hvis det forekom manki som ikke ble oppklart umiddelbart. Det var følgelig lett å miste oversikten.

Dertil styrkes troverdigheten av As forklaring ved at han ble mistenkt og anmeldt for ytterligere to tilfeller av økonomiske misligheter. Det ene tilfellet - en sjekk på 4.177 kroner datert 31. januar 1996 - er korrekt innbetalt. Grunnen til at innbetalingen ble oversett er at sjekken er fremdatert med én dag, og at man derfor søkte etter kasseregistreringer 31. januar og fremover, men unnlot å undersøke den 30. januar da den ble slått inn på kassen. Det andre tilfellet gjaldt en kioskeier som kjøpte inn varer for 13.424 kroner til påsken. Dette beløpet ble også korrekt slått inn på kassen, men fordi det ikke kan slås inn større beløp enn 999 kroner på kassaapparatene, måtte det spaltes opp. Beskyldningene om underslag er i disse to tilfellene gjendrevet, og det må derfor legges til grunn at de to gjenværende manki også har sine naturlige forklaringer slik A hevder.

Under enhver omstendighet må KIWI ha tvilsrisikoen. Skadevirkningene av en uriktig dom bør være et moment ved fordelingen av bevisbyrden, særlig her hvor det anføres en avskjedsgrunn som er infamerende, jfr. Fanebust "Oppsigelse i Arbeidsforhold", (2. utgave) side 314-315.

I utgangspunktet er en tilståelse et tungt bevismoment. Imidlertid må retten vurdere den på grunnlag av situasjonen da den ble avgitt. A hadde ikke fått noe forvarsel om at han ville bli beskyldt for underslag og gitt avskjed. Han var forberedt på å bli sagt opp, noe han var villig til å akseptere fordi han hadde hatt problemer med å lede butikken. Derfor kontaktet han ikke advokat før møtet den 24. mai. I tillegg til å være uforberedt på beskyldningene, møtte han alene mot arbeidsgiverens tre representanter. Han følte seg presset i situasjonen, han ønsket å bli ferdig med saken og komme seg ut, og derfor underskrev han tilståelsen.

Avgjørende ved vurderingen av tilståelsen må være den omstendighet at han umiddelbart kontaktet advokat for å trekke den tilbake, og siden har han konsekvent bestridt å ha begått noe underslag. Bevisverdien av en tilståelse som umiddelbart blir trukket tilbake, er liten. Hans underskrift der og da kan ikke tillegges avgjørende vekt.

Det foreligger ingen bevis for at A har tilegnet seg penger i uberettiget vinnings hensikt. En uoppklart manko er ikke nok til å begrunne en avskjed, jfr. NAD-1981-83 88 og NAD-1981-83 351 og NAD-1984-85 539 . Heller ikke er det avskjedsgrunn at uoverensstemmelsen ikke kan forklares umiddelbart, jfr. NAD-1986-715.

Bedriften hadde ikke noe behov for å sette A ut av stillingen med umiddelbar virkning. Han har ikke gjort seg skyldig i ordrenekt eller grove økonomiske misligheter, jfr. Arne Fanebust side 194. A var innstilt på å slutte på dagen, og i alle fall kunne han blitt suspendert. KIWI ville derfor ha løst problemet med en udugelig daglig leder ved å si ham opp. Avskjed bør unngås når oppsigelse kan nyttes uten skade eller særlig ulempe, jfr. "Arbeidsmiljøloven med kommentarer" av Odd Friberg (6. utgave) side 449. Dette gjelder også hvis den handlingen som begrunner reaksjonen har skadet arbeidsgiverens interesser, jfr. Rt-1992-1023.

Instruksbrudd og økonomisk rot alene er utilstrekkelig til å begrunne en avskjed når arbeidstakeren ikke har tilegnet seg midler fra bedriften, jfr. NAD-1988-389 og NAD-1988-455 og RG-1992-1051. Dette var tydeligvis også KIWIs oppfatning frem til den 24. mai. Den 23. mai var KIWI kjent med alt rotet, manki og funnet av 10.400 kroner i safen. Spørsmålet om avskjed kom først opp etter at A tilstod å ha begått underslag. Ordrenekt kan etter rettspraksis være avskjedsgrunn, men det gjelder ikke instruksbrudd. At han gjennom lengre tid ikke har utført arbeidet tilfredsstillende, er oppsigelsesgrunn - også for en overordnet daglig leder.

Avskjeden virker overilt. Bedriften kunne uten ulempe ha nøyd seg med å si A opp. Den eneste begrunnelsen for å velge avskjed må derfor ha vært ønsket om å statuere et eksempel. Dette er av liten betydning overfor A; Burud var nok nærmere den reelle begrunnelsen da han ønsket å statuere et eksempel utad.

Det overilte preget av beslutningen styrkes ved den brå overgangen til å behandle saken som en avskjedssak. A var innkalt til å drøfte en oppsigelse som han var innstilt på å godta. Istedet ble han uten forvarsel utsatt for beskyldninger om underslag med derpå følgende avskjed. Bedriften burde under disse omstendighetene ha gitt ham en betenkningstid.

Det foreligger også brudd på drøftingsplikten etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 2 jfr. §57. A ble ikke spurt om han ønsket bistand før bedriften gikk over til å behandle avskjeden. Møtet den 24. mai var neppe et reelt drøftingsmøte. Burud presenterte sin underslagsmodell gjentatte ganger inntil A sa ja. Dette minner lite om drøfting. Unnlatelse fra arbeidsgivers side av å overholde konferanseplikten er riktignok ikke sanksjonsbelagt, men unnlatelsen vil være en indikasjon på at avskjeden ikke bygger på en forsvarlig og grundig vurdering. Den må derfor regelmessig få betydning for rettens vurdering i tilfelle hvor forholdet blir gjenstand for tvist, jfr. Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 77-78.

Da A erkjenner at vilkårene for oppsigelse foreligger, begrenses erstatningskravet til lønn i tre måneder med tillegg av feriepenger, fratrukket arbeidsledighetstrygden. I tillegg kreves oppreisning med 30.000 kroner.

A har nedlagt denne påstand:

1. KIWI Minipris AS avskjed datert 24.05.96 av A kjennes urettmessig.

2. A tilkjennes kr 36.000 i erstatning og kr 30.000 i oppreisning.

3. A tilkjennes sakens omkostninger.

Ankemotparten, KIWI Minipris AS, har anført at det forelå et klart avskjedsgrunnlag i mai 1996. Underslag av penger og seks tilfeller av unnlatt kasseoppgjør er et grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1.

As forklaring er lite troverdig. Den 2. august 1995 hadde kassereren glemt å slå en sjekk inn på kassen. Denne feilen ville ha blitt oppdaget ved opptelling. Ukerapportene viser at det ikke var noen manko som A hevder. Uansett skulle han ha sendt oppgjøret med mankoen selv om han ikke hadde funnet årsaken og tatt saken opp med sin nærmeste overordnete. I tillegg risikerte kassereren å bli mistenkt for uregelmessigheter.

Han har avgitt forskjellige forklaringer på forholdet. I telefonsamtale med regnskapsføreren påstod han at nattsafeposen hadde falt ned bak skrivebordet, og den 26. januar husket han ingenting. Han reagerte heller ikke på anmodningen om å gi en skriftlig redegjørelse.

At en nattsafepose skal ha blitt forlagt i safen i et såpass langt tidsrom som fra den 15. november 1995 til 10. januar 1996 uten at noen fant den, er lite sannsynlig. Posen er lett gjenkjennelig og får et betydelig volum når den fylles med penger. Det er ikke tale om noen stor safe. Her har han også endret forklaring. Opprinnelig hevdet han at også denne posen hadde falt bak skrivebordet.

Heller ikke er det noe hold i forklaringen om at han hadde skjøvet en manko fra februar eller mars 1996. Han kan ikke redegjøre nærmere for tid eller beløp. Dette i motsetning til da han var i politiavhør hvor han redegjorde for begge deler, mens han i byretten forklarte at mankoen var oppstått i april. At han hadde fremskjøvet en manko, nevnte han heller ikke noe om på møtene i mai 1996.

Det bestrides at A den 24. mai ble overrumplet og presset til å underskrive tilståelsen. Temaet for møtet var klarlagt i to møter dagen før, og han var klar over at han ville miste sin stilling. Møtet foregikk i rolige former i en etter forholdene hyggelig atmosfære, og det var ikke tale om at han ble utsatt for press av noen art. Han virket tvertimot lettet da møtet var over. Det anførte presset var heller ikke et tema på forhandlingsmøtet den 5. juni hvor han var bistått av advokat, et tema det i så fall ville ha vært naturlig å ta opp da.

Det må legges til grunn at tilståelsen er reell, og den er et bevismoment av betydelig vekt, jfr. Andenæs "Norsk Straffeprosess" side 171. Tilståelsen kan ikke tillegges mindre vekt ved bevisvurderingen i en sivil sak. Det store antallet uregelmessigheter tyder også på at det foreligger underslag. Selv om han har betalt pengene tilbake, foreligger likevel underslag, idet A har skaffet seg en uberettiget kreditt, jfr. Rt-1990-498.

Hvert enkelt underslag er alene avskjedsgrunn.

Subsidiært opprettholdes avskjeden på grunnlag av gjentatte brudd på instruksen. A har åpnet nattsafeposene, holdt oppgjør tilbake ved flere anledninger og forledet servicekontoret, som blant annet førte regnskapene for KIWI-butikkene, til å tro at alt var i orden. Det må også stilles strengere krav til en overordnet. At underslag er bevist, er ikke avgjørende for spørsmålet om det foreligger avskjedsgrunnlag, jfr. Oslo byretts dom av 20. januar 1989 og Drammen byretts dom av 21. september 1990.At beskyldningene om underslag av sjekkbeløpet og kioskoppgjøret er imøtegått, endrer ikke vurderingen. Disse forholdene er kommet til i ettertid og var derfor heller ikke motiverende for avskjeden.

Det er ikke godtgjort at A hadde en god økonomi den tiden han arbeidet for KIWI. Det er dokumentert at ektefellen fikk et større erstatningsbeløp etter en trafikkulykke, men likevel søkte han om fri sakførsel for byretten.Bevisbyrden er ikke annerledes i denne saken enn i andre sivile saker, i hvert fall er den ikke like streng som i straffesaker.

Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil i forbindelse med avskjeden. A hadde fått en advarsel i februar 1996 for tilsvarende forhold. Likevel var han fortsatt cirka halvannen måned forsinket med dagsoppgjørene. Han fikk klar beskjed om at han ville bli oppsagt. At han istedenfor ble avskjediget, er ingen vesentlig endring i reaksjonsformen. Han fikk uttale seg både den 23. og 24. mai, og det er intet forbud for arbeidsgiveren å fatte beslutningen umiddelbart. Noen tillitsvalgte er det ikke ved bedriften.

Uansett er kravet om drøftelser en ordensforskrift. Unnlatelse av å drøfte medfører ikke at oppsigelsen er ugyldig, jfr. Ot.prp.nr.50 (1993-1994) side 183. Avgjørelsen ville ha blitt den samme; tilståelsen og dokumentasjonen forelå.

Når avskjedsgrunnlaget foreligger, er det opp til bedriften å velge reaksjonsformen.

Det bestrides at A kan kreve oppreisning. Han har selv fremkalt situasjonen ved å underskrive tilståelseserklæringen. KIWI har imidlertid intet å bemerke mot beregningen av det økonomiske tapet.

KIWI Minipris AS har nedlagt denne påstand:

Prinsipalt: Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

Subsidiært: Avskjeden opprettholdes som oppsigelse.

I begge tilfelle: KIWI Minipris AS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten, men på et noe annet grunnlag. As egen forklaring er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig til å konstatere at han har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1.

At den daglige leder ved seks anledninger er til dels betydelig forsinket med å innlevere et dagsoppgjør, er i seg selv et alvorlig pliktbrudd og er egnet til å svekke bedriftens tillit til ham. Dertil kommer at A ved to anledninger var ute av stand til å innbetale riktig beløp og ved én anledning innbetalte han 1.000 kroner for meget. Ukerapportene viser en dagsomsetning på rundt 50.000 kroner i butikken, og uryddighet i økonomien av det omfanget som ble avdekket, ville lett ha fått store økonomiske konsekvenser.

As samlede opptreden må ytterligere ha svekket tilliten til ham som butikksjef. Han ga ingen skriftlig redegjørelse for forsinkelsene som han ble bedt om, og han ga vage og varierende forklaringer på dem. Opprinnelig skal han ha forklart forsinkelsene i august og november 1995 med at nattsafeposene hadde falt bak skrivebordet. Den 26. januar husket han ikke forholdet fra august lenger, og anførte at det manglende oppgjøret 15. november var blitt forlagt i safen. Etter å ha fått en advarsel på møtet den 26. januar, bedret ikke forholdet seg utover våren 1996, og han kunne ikke forklare mankoen i mai og hvorfor en nattsafepose inneholdende 10.400 kroner lå åpen i safen.

Det var unødvendig å beholde dagsoppgjørene for å finne en feil. Han skulle ha innlevert oppgjøret og rapportert om mankoen, noe A forsåvidt selv erkjenner. Å dekke en manko med å ta av senere oppgjør som det er gjort her, er i seg selv et grovt tillitsbrudd både mot bedriften og hans underordnede medarbeidere. Bedriften ble unndratt muligheten til å løse problemet, og vedkommende kasserere kunne lett ha lett blitt mistenkt for underslag da A åpnet posene deres og tok deler av innholdet ut av dem.

Den omstendighet at det før A tiltrådte hadde utviklet seg en praksis i butikken som avvek fra KIWIS instrukser og rutiner, kan ikke tillegges vekt. Det var As oppgave som daglig leder å endre praksis i samsvar med gjeldende bestemmelser. KIWIs sentrale ledelse påpekte i et rundskriv av 25. mars 1996 til butikksjefene viktigheten av at pengebehandlingen i butikkene skjedde i overensstemmelse med instruksen. A har åpenbart ignorert dette, noe som i seg selv er et alvorlig pliktbrudd.

Det må legges til grunn at spørsmålet om avskjed ikke var drøftet med A på en måte som tilfredsstiller kravene i arbeidsmiljøloven §66 nr. 2 jfr. §57 nr. 1. Ifølge referatet fra møtet den 23. mai ble det avtalt et nytt møte neste dag for å gjennomføre den praktiske gjennomføring av oppsigelsen, og Navjord hadde med seg et oppsigelsesskjema til møtet. Det er derfor forståelig at beskyldningene om underslag og beslutningen om å gå til avskjed kom overrumplende på A. Møtet fikk dermed brått en annen og mer alvorlig karakter enn bare å drøfte den praktiske gjennomføringen av en oppsigelse som A i utgangspunktet var villig til å akseptere. A var ikke forberedt på å skulle forsvare seg mot beskyldningene og argumentere mot å få avskjed. Han burde derfor ha fått en kort betenkningstid i stedet for på stedet å bli foreholdt en teori om hvordan underslag ofte gjøres i praksis, for deretter å bli forelagt en tilståelse til underskrift. At han umiddelbart kontaktet advokat for å trekke tilståelsen tilbake, svekker dens bevisverdi. Om det foreligger et underslag, er det imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til.

Unnlatelsen av å drøfte avskjeden med A medfører ikke at den er ugyldig, jfr. Ot.prp.nr.50 (1993-1994) side 183, og feilen kan ikke ses å ha hatt noen betydning for avskjedsvedtaket. Bedriften hadde et klart behov for å sette A ut av stillingen med umiddelbar virkning. Etter hans egen forklaring hadde det bygget seg opp en manko på mer en 13.000 kroner i løpet av noen få måneder, og bedriften kunne ikke risikere ytterligere tap ved å ha A som butikksjef ut oppsigelsestiden. Når avskjedgrunnlaget først foreligger, kan ikke lagmannsretten overprøve bedriftens valg mellom avskjed og andre mer lempelige reaksjonsformer.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også byrettens omkostningsavgjørelse. Bedriften hadde begått en feil, og det kan være tvilsomt om det foreligger tilstrekkelig bevismessig dekning for anførselen om at A har tilegnet seg pengene, som byrettens flertall bygger sin avgjørelse på. Han hadde derfor fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd.

Anken har vært forgjeves. I samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd og fremlagt omkostningsoppgave tilkjennes KIWI Minipris AS saksomkostninger med 25.600 kroner, hvorav prosessfullmektigens salær utgjør 25.000 kroner. Selv om lagmannsretten bygger sin avgjørelse på et annet grunnlag enn byretten, har resultatet ikke vært tilstrekkelig tvilsomt til å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Det er grunn til å bebreide KIWI at bedriften ikke har foretatt seg noe overfor politiet etter at det ble klart at anmeldelsen av A delvis bygget på faktiske forhold som i ettertid er oppklart, men lagmannsretten finner ikke at dette gir tilstrekkelig grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsovens §180 første ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om sakens utfall.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse -25.600 - tjuefemtusensekshundre - kroner til KIWI Minipris AS.